Hvordan fortelle at mormor er døende?

[Gjest MrsAvenger]

Min mor har lenge vært syk og hjemmeværende, og for å gjøre historien så kort som mulig, så endte det med at vi brukte loven for å få henne tvangsinnlagt på sykehus. Hun ble bare mager og mager, og nektet å ville gjøre ting og lå bare i sengen og så på tv.

Selv hjemmehjelpen klarte ikke å endre til noe bedre. Min bror og jeg bor langt unna fra moren vår, så har ikke vært lett å fange opp alt, men vi klarte som sagt å få henne tvangsinnlagt da det viste seg at hun veide 36 kg, og er 173 cm høy.

Undersøkelser viste at hun har fått ALS og en spesiell form for demens, som gjør at hun ikke skjønner alvoret i sin egen situasjon, kognitiv svikt og ikke i stand til å ta vare på seg selv. Nå har vi klart å få henne på sykehjem, for det går fort nedover.

 

Det som er saken, er at min bror og jeg bestemte oss at vi skulle skåne barna våre for hvordan vår mor er nå, for hun ser ut som hun kommer rett ut fra en fangeleir, og bryr seg egentlig ikke om oss( pga demens) og lever nesten kun inne i tv`n.

Det er 1 år siden de så henne sist, og hvordan kan jeg nå fortelle de om situasjonen, og at det mest sannsynlig var siste gang de så henne i live? For meg og broren min, som er voksne, så er det helt traumatisk å se henne sånn hun er nå, skjelett med hud og likegyldig.

Vi ønsker ikke at våre små barn skal måtte oppleve henne sånn, mine barn er alle under 13 år.

Hun kommer nok ikke til å overleve 2018, ALS gjør at det går fort nedover, og de kan ikke bruke tvang , så kroppen blir bare mer mager da hun ikke har lyst til å spise noe særlig. Samt at lungefunksjon er drastisk sviktende.

 

Hva gjør jeg, hvordan formidle til mine barn?

Endret 3. mars 2018 av MrsAvenger

[AnonymBruker]

Vil egentlig bare sende deg min dypeste medfølelse. Det høres forferdelig ut. Håper du tar vare på deg selv og slipper ut tårene av og til. Jeg tror du gjør lurt i å skåne barna dine for det synet. 

Anonymkode: 026ff...34a

[AnonymBruker]

1 time siden, MrsAvenger skrev:

Min mor har lenge vært syk og hjemmeværende, og for å gjøre historien så kort som mulig, så endte det med at vi brukte loven for å få henne tvangsinnlagt på sykehus. Hun ble bare mager og mager, og nektet å ville gjøre ting og lå bare i sengen og så på tv.

Selv hjemmehjelpen klarte ikke å endre til noe bedre. Min bror og jeg bor langt unna fra moren vår, så har ikke vært lett å fange opp alt, men vi klarte som sagt å få henne tvangsinnlagt da det viste seg at hun veide 36 kg, og er 173 cm høy.

Undersøkelser viste at hun har fått ALS og en spesiell form for demens, som gjør at hun ikke skjønner alvoret i sin egen situasjon, kognitiv svikt og ikke i stand til å ta vare på seg selv. Nå har vi klart å få henne på sykehjem, for det går fort nedover.

 

Det som er saken, er at min bror og jeg bestemte oss at vi skulle skåne barna våre for hvordan vår mor er nå, for hun ser ut som hun kommer rett ut fra en fangeleir, og bryr seg egentlig ikke om oss( pga demens) og lever nesten kun inne i tv`n.

Det er 1 år siden de så henne sist, og hvordan kan jeg nå fortelle de om situasjonen, og at det mest sannsynlig var siste gang de så henne i live? For meg og broren min, som er voksne, så er det helt traumatisk å se henne sånn hun er nå, skjelett med hud og likegyldig.

Vi ønsker ikke at våre små barn skal måtte oppleve henne sånn, mine barn er alle under 13 år.

Hun kommer nok ikke til å overleve 2018, ALS gjør at det går fort nedover, og de kan ikke bruke tvang , så kroppen blir bare mer mager da hun ikke har lyst til å spise noe særlig. Samt at lungefunksjon er drastisk sviktende.

 

Hva gjør jeg, hvordan formidle til mine barn?

Tankegangen din er mer til nytte for deg selv, enn for barna. 

At du ikke har latt barna se mormoren på ett helt år, er skremmende. At de nå heller ikke skal få se henne for å ta farvel og forstå at hun er syk, veldig syk er totalt feil. 

"Noen" må snakke med barna. Forklare dem situasjonen og også hjrlpe dem med å få sett og ta farvel med mormor slik at de 1. Har minner fra mormor, 2. Forstår og tror på det du sier om helsesituasjonen hennes. 

Jeg snakker på bakgrunn av egen erfaring, om mener det du gjør er totalt feil. Og hvor er barnas pappa?

Anonymkode: 871ee...463

[AnonymBruker]

Jeg ville sagt det som det er, at mormor har fått ALS, snakket litt om hva det innebærer. Forklart at hun har kognitiv svikt og ikke husker dere på samme måte som før. Har hun diagnose demens/alzheimer hadde jeg forklart litt rundt hva det innebærer. 

Kan hende barna sier de vil besøke/ si farvel til mormor. Da ville jeg latt de gjøre det. Viktig å involvere barna i forbredelse på døden. Å dø er helt naturlig og ufarlig, og om barna ikke får deltatt og sagt sin mening og ønske rundt det- lager de gjerne værre bilder i fantasien. Meen jeg hadde forklart på forhånd hvordan mormor ser ut nå(svært tynn, rullestol, hostemaskin, peg(?) og lufttilførsel..) og at det er pga alvorlig sykdom. 

masse lykke til i denne vanskelige tiden!

 

Anonymkode: ff0c5...a36

[AnonymBruker]

Jeg ville forklart barna situasjonen, så åpent og ærlig som mulig, og latt dem velge selv hva de ønsket. Du må forklare at mormor ikke lenger er slik som de husker henne, og at det kan oppleves vondt for dem. Å sørge og å oppleve vonde ting er ikke farlig, men det er viktig at de har trygge voksne rundt seg til å hjelpe dem med å håndtere følelsene som dukker opp. 

Anonymkode: d612a...98d

[AnonymBruker]

Min mor var veldig syk, satt i rullestol, måtte amputere begge beina og ble tynnere og tynnere før hennes død. Alle mine barn var mellom 5 år og 12 år. De fikk også ta farvel med henne da hun lå i kisten. 
Sånn er livet og virkeligheten. Og jeg syns det er fælt å frarøve barna en utrolig viktig del av livet og kontakt med sin mormor. Det som er det viktigste er hvordan de voksne reagerer og håndterer dette, for det er der barna lærer å føle seg trygg og få evne til å håndtere slike ting som kan oppstå senere i deres liv. Mine barn er nå voksne, og vi prater fremdeles om kjære mormor. De har aldri angret eller vært redd etter disse årene med mormors tragiske helse og liv. 

Anonymkode: c93f1...196

[Gjest MrsAvenger]

På 3.3.2018 den 23.48, AnonymBruker skrev:

Tankegangen din er mer til nytte for deg selv, enn for barna. 

At du ikke har latt barna se mormoren på ett helt år, er skremmende. At de nå heller ikke skal få se henne for å ta farvel og forstå at hun er syk, veldig syk er totalt feil. 

"Noen" må snakke med barna. Forklare dem situasjonen og også hjrlpe dem med å få sett og ta farvel med mormor slik at de 1. Har minner fra mormor, 2. Forstår og tror på det du sier om helsesituasjonen hennes. 

Jeg snakker på bakgrunn av egen erfaring, om mener det du gjør er totalt feil. Og hvor er barnas pappa?

Anonymkode: 871ee...463

Barnas far og jeg er skilt, men vi samarbeider godt, og da han fikk se bilde av min mor nå så var han enig.

Selv kan jeg si at min erfaring når min mormor døde, når jeg var 11, var helt forferderlig. Hun ble også utmagret og dement, og husket ikke meg i det hele tatt. Og jeg husker hvor vondt det var, og det synet av henne plager meg fortsatt enda det er godt over 20 år siden hun gikk bort. Derfor tenker jeg at en sånn opplevelse er noe jeg vil skåne mine barn for, og det samme tenker jo min bror med sine barn, i alle fall de minste. 

Endret 28. mars 2018 av MrsAvenger

[AnonymBruker]

Du har min dypeste medfølelse!

Jeg mistet nylig moren min og det var veldig vondt. Hun lå i respirator det siste døgnet og vi ble rådet av sykehuset å la barna se henne. Visstnok er bildene de får inne i hodet verre enn virkeligheten. Jeg tviler litt på det for hun var fryktelig ulik seg selv, marmoreringer, blek, rart ansiktsutrykk, maskinene var ikke det verste. Vi forklarte barna så godt det lot seg gjøre og de fikk velge selv. Den eldste sto litt på avstand og tittet og ville fort ut av rommet. Den yngste gikk bort og hvisket noen ord i øret hennes og ville være der litt lenger. Jeg spurte etterpå hva de synes om opplevelsen og begge var glad de hadde sett henne. Barn er ganske pragmatiske.

Men jeg vet ikke når det gjelder moren din. Jeg tenker ikke på utseendet, men demens. Hvis de ikke har sett utviklingen kan det være vanskelig å forstå at dette er sykdom og ikke uvennlighet eller likegyldighet.

Anonymkode: 4b8ae...6fd

[Gjest MrsAvenger]

Takk for gode svar og råd, må gå litt i tenkeboksen.

Husker bare min egen erfaring og vil jo så langt som mulig skåne barna. Kanskje er det som dere sier, at jeg skåner meg selv.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, MrsAvenger skrev:

Husker bare min egen erfaring og vil jo så langt som mulig skåne barna. Kanskje er det som dere sier, at jeg skåner meg selv.

Tenk litt rundt din opplevelse. Hvordan håndterte de voksne det? Var det rolige? Kom de med ordentlig informasjon? Lykke til!!!

Anonymkode: c93f1...196

[AnonymBruker]

Har dessverre opplevd en del dødsfall i min oppvekst. Som tidlig tenåring hadde jeg mistet alle besteforeldre og ene foreldren min. Alle disse har jeg sett etter de var døde, og det har gått helt fint. Har og opplevd å se døden inntreffe som barn, det har ikke preget meg. Uten om at jeg er glad for at jeg var der. Jeg husker oldermoren min døde når jeg var 6, alle sykehusbesøk i forkant sitter sterkt i minne som fine minner der vi tok vare på henne. Den dagen jeg opplever sykdom i nær familie igjen, så kommer jeg til å involvere barna. Det er livets gang. Men jeg har ingen erfaring med ALS, det må jo være den aller værtse sykdommen  du har min dypeste medfølelse for det dere går i gjennom.

Anonymkode: 73114...564

[Gjest MrsAvenger]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tenk litt rundt din opplevelse. Hvordan håndterte de voksne det? Var det rolige? Kom de med ordentlig informasjon? Lykke til!!!

Anonymkode: c93f1...196

Ja min mamma var spesialsykepleier, så hun mente jo at det var viktig at vi tok del i alt,og det gjorde vi...absolutt alt med sykdom, død og bisettelse/begravelse. Har vel litt blandet følelser, for jeg syns helt ærlig at det var så utrolig vondt at mormor glemte meg da hun og jeg hadde et spesielt bånd. Og dessverre er det sterkeste minne av henne den siste tiden, og den er jo vond.

Men døden er jo naturlig, jeg er bare mer redd for barnas reaksjoner, og min eldste er en som grubler veldig mye og er ekstremt følsom. Huff, vanskelig.

[AnonymBruker]

10 minutter siden, MrsAvenger skrev:

Takk for gode svar og råd, må gå litt i tenkeboksen.

Husker bare min egen erfaring og vil jo så langt som mulig skåne barna. Kanskje er det som dere sier, at jeg skåner meg selv.

Forstår veldig godt at du vil skåne barna. Jeg hadde nok gjort og tenkt akkurat som deg, sånn i utgangangspunktet. Kommer vel egentlig helt an på hva du føler er best for barna, du kjenner dem best. I mange tilfeller i livet så tror jeg faktisk mamma- magefølelsen er rett. Ønsker deg alt godt

Anonymkode: 8a7a1...f4b

[AnonymBruker]

Dypeste medfølelse for din situasjon. Jeg har selv blitt "skånet" og blitt holdt utenfor. Jeg var oppvakt og skjønte at noe var alvorlig galt så jeg lyttet i smug på samtaler og telefon samtaler. Du bør tenke over hva dette vil gjøre med forholdet til barna dine. Jeg mistet tilliten til de som stengte meg utenfor. Det tok mange år å gjenopprette tillit og det er fortsatt vanskelig i noen settinger. Ikke gjør noe du vil angre på senere. 

Anonymkode: c1a93...cd1

[AnonymBruker]

Nei, du burde ikke skåne barna dine. At du i det hele tatt tenker tanken er forferdelig trist for alle parter.

Vær en ansvarlig voksen!

Anonymkode: 72302...7bb

[AnonymBruker]

2 timer siden, MrsAvenger skrev:

Takk for gode svar og råd, må gå litt i tenkeboksen.

Husker bare min egen erfaring og vil jo så langt som mulig skåne barna. Kanskje er det som dere sier, at jeg skåner meg selv.

Men lurer på om du fikk en god forklaring av foreldrene dine rundt din bestemors sykdom og tilstand før du så henne? Og en samtale med dem etterpå? Det kan gjøre stor forskjell.
 

Husker selv da jeg var rundt 12 år. Jeg hadde flyttet fra langt fra plassen jeg var oppvokst i, men endelig etter rundt 2-3 år skulle jeg få møte bestevenninnen min fra den tiden igjen da de var på ferie i den nye byen jeg hadde flyttet til. Ingen hadde fortalt meg at hun hadde utviklet anoreksia siden sist jeg så henne, så jeg fikk kjempesjokk av å se henne. Kun bein og utmattet. Hadde noen fortalt det til meg på forhånd hadde jeg vært mer forberedt og skjønt hva som ventet meg. Da bestefaren min var svært syk (kreft) og lå for døden, fikk jeg derimot god forklaring, og det gikk bra å møte han.  

Anonymkode: 1e10c...534

[AnonymBruker]

Jeg ville latt barna se henne om de ønsker det. Du må snakke med barna dine, forklare hvor syk hun er og forberede de så godt du kan. Sykdom er en del av livet, og det er slettes ikke sikkert at de kommer til å huske henne som syk. Jeg mistet min kjære onkel til kreft for et par år siden. Jeg besøkte han noen dager før han døde, og da var han ugjenkjennelig. Når jeg lukker øynene og tenker på han greier jeg ikke å huske hvordan han så ut som syk. Jeg husker at han var forferdelig tynn og innsunket, men bildet er borte fra netthinnen. Jeg har kanskje fortrengt det, men jeg husker onkelen min som en stor, sterk og frisk mann. 

Hva sier din mor selv? Har hun gode perioder? Vil hun treffe barna? Er hun i stand til å reflektere over akkurat dette? 

Anonymkode: 2c515...edd

[Gjest Solstråletårer]

Kommer Ann på noen ting.  Min far var veldig syk. Pluss begynndene demet.  Jeg tok ikke med meg ungene for å hilse på han de siste ukene. Noe pga han var ikke den morfar de likte  lenger ( sinna og glemte ofte normal oppførsel ) og jeg vet min far ikke ville de skulle se ham sånn. Han hadde noen klare øyeblikk.  De er ikke lei seg for at de ikke fikk se ham for de var med i begravelse og tok farvel der.   Det handler også om hvor godt ungene dine kjenner din mor fra før. Har de ikke hatt noe kontakt på to år eller var de bestemor favoritt.  ?