Tips ved triggere

[engleving]

Hei!

Jeg har klart å klatre meg på topp etter en utfordrende periode. Det er kun en ting jeg reagerer med vage angst-symptomer på, dette ønsker jeg gjerne tips til å takle bedre.

Jeg har funnet ut at det er en trigger for meg med avvisning. Alt fra om jeg ber en veninne på besøk, og hun avviser- til at noen responderer med "mm" i en uintessant tone til noe jeg sier. Slike ting gjør at jeg går å tenker på det hele dagen og ødeleger en i utgangspunktet god dag. Jeg klarer ikke å styre disse følelsene. Er det noen med erfaring med triggere som har tips?

Setter STOR pris på svar. På forhånd, takk!

 

[AnonymBruker]

Hva er det som gjør at disse tingene trigger deg?
Er det slik at du begynner å lure på om de ikke liker deg lenger, er du redd for at de skal bli borte, eller er det noe annet?

Følelsene kan du ikke styre, men du må finne en strategi på hvordan du håndterer dem, og da må du først vite hvorfor dette trigger deg. 

Anonymkode: eaea1...401

[AnonymBruker]

Følger! Trenger også desperat råd mot triggere. Det ødelegger virkelig hele dagen uansett hva man prøver å gjøre. (Føles det ut som) 

Har du tenkt over om du blir ubevisst trigget av det om du ser noen som blir avvist på film for eksempel? 

Anonymkode: 578d0...2d8

[AnonymBruker]

Har du lest om automatisk negative tanker?

Anonymkode: 4168a...96b

[Skriblerinna]

Det beste trikset for meg er å ha et mer observerende forhold til følelser som dukker opp. Litt sånn "oi, nå opplevde jeg dette som en avvisning og jeg registrerer at blodet bruser og tankene spinner - Hmm, interessant". Dette hjelper meg å ikke bare bli revet med følelsene. Det krever litt trening. 

Å puste dypt er også noe som hjelper. 

[Ichiko]

Det som hjalp meg ut av angsten, var å huske den aller første gangen jeg opplevde noe som skapte sterk frykt. Det var noe helt forferdelig, og jeg forsto at dette var selve roten til angsten som alltid hadde vært der. Under alt sammen fant jeg også den sunne aggresjonen, den som ikke finner seg i å bli forsøkt ødelagt, men kjemper for å overleve.

Jeg mener det er viktig å møte angsten og ta den på alvor, akkurat slik du tar deg av og beroliger et vettskremt barn. Angsten skal ikke undertrykkes eller jages vekk, men trøstes.

Ennå kan det skje i enkelte situasjoner at angsten kommer tilbake; noen ganger som en sterk bekymring, andre ganger som akutt skrekk. Da er det alltid en grunn, noe som skjer i livet mitt. Det hjelper å være bevisst på reaksjonene, gjøre det jeg kan for å roe ned angsten på positivt vis. Det er en langvarig jobb og kanskje noe jeg alltid må være nødt til å gjøre, men uendelig mye bedre enn å leve i evig frykt.

 

[Ichiko]

Glemte å fortelle at det ikke var bare en enkelt opplevelse som hadde skapt langvarig angst, det var mange. Men det å huske begynnelsen, utløste flere minner om hendelser som hadde bidratt til å skape angst. Siden jeg hadde fått tak i roten, fulgte etter hvert resten av seg selv. Det var knalltøft, men nødvendig.

Kanskje du, TS, har opplevd avvisning på et tidspunkt i livet da du var svært mottagelig og sårbar, f.eks. i barndommen, og at den som avviste, var person(er) som skulle ha gitt deg omsorg. Hvis det er tilfelle, vil hver "minste lille" avvisning utløse gammel smerte; "alt" blir oppfattet i verste mening. Jeg mener det er viktig å forstå og helbrede slik smerte, at det virkelig hjelper på sikt. Slik kan man tåle mer av livets påkjenninger uten å bli helt lammet av angst. Egenomsorg er nødvendig, samt tålmodighet med både andre og seg selv.