Redd for å skulle dele økonomi og bolig med fremtidig partner.

[AnonymBruker]

Jeg er på jakt etter et forhold som vil vare og hvor vi finner på ting som kjærester gjør og har daglig kontakt og slikt. Men etter å aldri ha vært i et langvarig forhold så har jeg lært å klare meg selv. Jeg har jobb, egen leilighet, egen bil og sånn sett alt det grunnleggende jeg trenger for å ha et trygt fundament å stå på i livet. Slik det er nå er det ingen som kan rote til livet mitt, med mindre jeg slipper inn en kvinne som snur alt på hodet.

Det som skremmer meg, er tanken på den dagen et eventuelt forhold kommer til det punktet at det blir snakk om samboerskap og hun enten vil kjøpe seg inn, eller at vi begge selger for å kjøpe noe større sammen. Eventuelt den dagen det blir snakk om å få barn. For da er det plutselig ingen vei tilbake den dagen ting skulle gå galt. Jeg må stole 100% på at forholdet vil vare, og at ikke hun velger å gå slik at vi igjen må selge felles bolig og jeg står der uten noe av det jeg har bygget opp. Det å stole på andre mennesker er noe jeg ikke lengre klarer. Jeg vet at den eneste jeg kan stole på, er meg selv.

Det mest ideelle for min del, hadde vært at hun flyttet inn og fikk bo under mitt tak og med helt gjensidig respekt og maktbalanse i forholdet, men at bare jeg eier boligen og at ved et eventuelt brudd, er det hun som må flytte ut. Da er det på en måte en "vei tilbake" om det skulle skjære seg på sikt uten at jeg mister noe av det jeg har. Men det høres jo ikke helt realistisk ut at noen vil finne seg i en slik situasjon. Så hva skjer den dagen temaet kommer opp? Noen andre som har følt det slik? Hvordan gikk det med dere til slutt?

Anonymkode: 28751...75c

[kvinneguide]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er på jakt etter et forhold som vil vare og hvor vi finner på ting som kjærester gjør og har daglig kontakt og slikt. Men etter å aldri ha vært i et langvarig forhold så har jeg lært å klare meg selv. Jeg har jobb, egen leilighet, egen bil og sånn sett alt det grunnleggende jeg trenger for å ha et trygt fundament å stå på i livet. Slik det er nå er det ingen som kan rote til livet mitt, med mindre jeg slipper inn en kvinne som snur alt på hodet.

Det som skremmer meg, er tanken på den dagen et eventuelt forhold kommer til det punktet at det blir snakk om samboerskap og hun enten vil kjøpe seg inn, eller at vi begge selger for å kjøpe noe større sammen. Eventuelt den dagen det blir snakk om å få barn. For da er det plutselig ingen vei tilbake den dagen ting skulle gå galt. Jeg må stole 100% på at forholdet vil vare, og at ikke hun velger å gå slik at vi igjen må selge felles bolig og jeg står der uten noe av det jeg har bygget opp. Det å stole på andre mennesker er noe jeg ikke lengre klarer. Jeg vet at den eneste jeg kan stole på, er meg selv.

Det mest ideelle for min del, hadde vært at hun flyttet inn og fikk bo under mitt tak og med helt gjensidig respekt og maktbalanse i forholdet, men at bare jeg eier boligen og at ved et eventuelt brudd, er det hun som må flytte ut. Da er det på en måte en "vei tilbake" om det skulle skjære seg på sikt uten at jeg mister noe av det jeg har. Men det høres jo ikke helt realistisk ut at noen vil finne seg i en slik situasjon. Så hva skjer den dagen temaet kommer opp? Noen andre som har følt det slik? Hvordan gikk det med dere til slutt?

Anonymkode: 28751...75c

Jeg forstår din bekymring. Man må alltid ha det økonomiske i orden, samboerkontrakt og klar oversikt over hvem som eier hva. Jeg tenker at ditt ønske ikke er umulig, men at din eventuelle samboer også må investere. Hvis hun eier en leilighet hun leier ut for eksempel. Når det gjelder å starte familie så blir saken en annen, da vil det nok være naturlig at begge investerer i noe felles. Likevel skal man ha alt på stell økonomisk så ingen står på bar grunn ved evt brudd.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er på jakt etter et forhold som vil vare og hvor vi finner på ting som kjærester gjør og har daglig kontakt og slikt. Men etter å aldri ha vært i et langvarig forhold så har jeg lært å klare meg selv. Jeg har jobb, egen leilighet, egen bil og sånn sett alt det grunnleggende jeg trenger for å ha et trygt fundament å stå på i livet. Slik det er nå er det ingen som kan rote til livet mitt, med mindre jeg slipper inn en kvinne som snur alt på hodet.

Det som skremmer meg, er tanken på den dagen et eventuelt forhold kommer til det punktet at det blir snakk om samboerskap og hun enten vil kjøpe seg inn, eller at vi begge selger for å kjøpe noe større sammen. Eventuelt den dagen det blir snakk om å få barn. For da er det plutselig ingen vei tilbake den dagen ting skulle gå galt. Jeg må stole 100% på at forholdet vil vare, og at ikke hun velger å gå slik at vi igjen må selge felles bolig og jeg står der uten noe av det jeg har bygget opp. Det å stole på andre mennesker er noe jeg ikke lengre klarer. Jeg vet at den eneste jeg kan stole på, er meg selv.

Det mest ideelle for min del, hadde vært at hun flyttet inn og fikk bo under mitt tak og med helt gjensidig respekt og maktbalanse i forholdet, men at bare jeg eier boligen og at ved et eventuelt brudd, er det hun som må flytte ut. Da er det på en måte en "vei tilbake" om det skulle skjære seg på sikt uten at jeg mister noe av det jeg har. Men det høres jo ikke helt realistisk ut at noen vil finne seg i en slik situasjon. Så hva skjer den dagen temaet kommer opp? Noen andre som har følt det slik? Hvordan gikk det med dere til slutt?

Anonymkode: 28751...75c

Hei,

Jeg forstår deg egentlig på sett og vis. Jeg er i ganske lik situasjon som deg (bortsett fra at jeg er kvinne og at jeg allerede er i ett forhold).

Min løsning er å leie ut min bolig, og kjøpe ny bolig sammen med han jeg er sammen med nå. Så bruker jeg inntektene fra den gamle boligen til å betjene min halvpart av boligen vi eier sammen. Vi har hvert vårt lån på den som vi betjener hver for oss.

Så, Hvorfor kan du ikke bare leie ut boligen din? Og kjøpe noe nytt sammen med en eventuell kjæreste? Så har du alt ditt for deg selv, i tillegg så har du et halvt lån på en bolig der dere eier 50% hver.  Så hvis det skulle skjært seg så selger dere den boligen dere har i sammen. Så kan du eventuelt flytte tilbake til din gamle bolig? 

Da vil du jo få leieinntekter på den gamle boligen din som du kan bruke til å betale ned lånet på den (eventuelt den nye boligen hvis du er tilnærmet gjeldsfri)

 

 

 

Anonymkode: fce01...457

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Det mest ideelle for min del, hadde vært at hun flyttet inn og fikk bo under mitt tak og med helt gjensidig respekt og maktbalanse i forholdet, men at bare jeg eier boligen og at ved et eventuelt brudd, er det hun som må flytte ut. 

Anonymkode: 28751...75c

Så dama skal sitte på hele risikoen du synes er helt forferdelig?

Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg er det noe som heter. 

Anonymkode: 9fc90...59e

[FactsOverFeelings]

Ei hus, bil og alt selv, eller behold og lei ut og flytt til eventuell partner. Ikke gi slipp på den tankegangen!
Det er den eneste måten å holde seg trygg dersom ting skulle skjære seg, noe det vil gjøre statistisk sett.

Om du noen gang treffer noen, og hun ikke vil tape penger, så kan hun investere i sin egen bolig og leie ut.
Betyr ingenting om det er barn involvert.

Felles økonomi kan bety det så mangt, jeg vil påstå det er bedre å bli enig om en fast sum pr mnd fra begge parter som er felles, enn at all inntekt er felles.

[AnonymBruker]

Herlighet for en gnien, uvitende og dømmende fyr du er. Det er ikke sånn at du mister alt du har bygget opp, den andelen du legger inn i felles bolig vil være samme andel du får ut ved et salg ved et eventuelt brudd. Vi lever ikke i usa der det er sånn at kona får med seg hele verdien på hus og eiendeler.

Legger du inn 2 mill og hun 1 mill så får du fortsatt 2/3 av salgssum.

Men du vil heller ha en leieboer som betaler ned på lånet ditt, mens du får masse gevinster ut av økt markedsverdi med årene som går og har hun til å betale maten og bruksvarer uten mulighet til å ha noe eget å investere i?!
Og menn snakker om at vi har likestilling i norge heh

Anonymkode: 64081...39e

[AnonymBruker]

Du beholder det du hadde da du gikk inn i forholdet, så jeg skjønner ikke helt problemet? Hvis hun har kjøpt seg inn vil du enten ha penger eller en like stor eierandel som nå er nedbetalt, og hvis dere kjøper noe sammen kan dere selge det slik at du får tilbake pengene og kan kjøpe en annen bolig.

Anonymkode: 00dee...a96

[AnonymBruker]

Forstår deg jo i prinsippet, men du er ikke klar for et seriøst forhold om du ikke vil ofre, eller risikere noe slikt for det som blir hovedfamilien din, bestevennen din, og livspartneren din. Du må ha tro på dere, og da må dere invistere i felles liv. Du kan ikke la din kjernefamilie sitte på all risikoen, fordi "du syntes det er skummelt". Gjensidig respekt og kjærlighet, sånn er voksenlivet. 

Anonymkode: d362e...1c9

[AnonymBruker]

I et forhold må man ofre noe, og stole på den andre. Samtidig må man sørge for å ha det juridiske på plass. 

Selvfølgelig er det helt urimelig at du skal eie leiligheten der dere sammen skal bygge et hjem helt alene. Hun vil jo også ha et ønske om å føle at det er sitt. Men man går selvfølgelig inn etter evne. Har hun ingen egenkapital og ingen evne til å gradvis kjøpe seg inn, er det helt fair at du er eier. Da uten å kreve husleie, så gir du noe på den måten. 

Er økonomien veldig ulik bør man også på sikt bidra etter evne. Hvem ønsker å dra til Paris på helgetur alene, spise biff og bordeaux vin, mens kjæresten lever på grandiosa? Eller sitte på en voksende, stor og feit sparekonto, bare fordi man lever etter kjærestens økonomi? 

Men nå er det ofte slik at et forhold kommer gradvis. Man stuper ikke inn i en felles økonomi. For oss kom det veldig gradvis, samtidig som tilliten og familiefølelsen vokste. Så lenge vi kun var samboere hadde vi samboerkontrakt som regulerte fordeling ved eventuelt brudd. Som gift valgte vi fult ut felles økonomi, vi var så sikre på hverandre, og at vi begge hadde bidratt likt til alt av verdier. 

Anonymkode: a42a5...150

[Duftavsommerregn]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det mest ideelle for min del, hadde vært at hun flyttet inn og fikk bo under mitt tak og med helt gjensidig respekt og maktbalanse i forholdet, men at bare jeg eier boligen og at ved et eventuelt brudd, er det hun som må flytte ut. Da er det på en måte en "vei tilbake" om det skulle skjære seg på sikt uten at jeg mister noe av det jeg har. Men det høres jo ikke helt realistisk ut at noen vil finne seg i en slik situasjon. Så hva skjer den dagen temaet kommer opp? Noen andre som har følt det slik? Hvordan gikk det med dere til slutt?

Hallo! Du kan ikke sette slike betingelser og forlange at en vordende partner skal godta å være "slaven" din og være den som skal leve på din nåde. Voks opp mann! Selvfølgelig vil hun ikke finne seg i dette, og leve med all risiko og din nåde. Dere må gifte dere og få på plass en et særeie, der hun tar med seg ting inn i ekteskapet og du tar det på likefot. Verdier opp mot hverandre helt jevnt fordelt. Alt annet er å lage seg rømningsveier i alle retninger  om det ikke skulle gå, og det er neppe noen som finner seg i.

Her må du vise gjensidig respekt, ikke være naiv, for jeg forstår dine bekymringer i et samfunn med en så enorm skilsmisserate.

Da er det særeie som gjelder, slik at om forholdet ryker så tar du med ut, det som du tok med inn, det samme med henne. Alle verdier dere skaper sammen deles 50/50. Og da må du passe på at dere også deler andre utgifter i et slikt forhold rimelig likt så langt det lar seg gjøre. Det er mitt råd, ellers får du finne deg en "dum" dame som godtar det du vil, men med andre negative sider som følge av det

[AnonymBruker]

Ro dere ned, folkens! Han lufter bare tankene sine og ber om råd fra andre som har samme bekymring. Han har jo ingen kjæreste han gjør dette mot..  Hjelpe meg! 

Anonymkode: 6ba3a...787

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så dama skal sitte på hele risikoen du synes er helt forferdelig?

Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg er det noe som heter. 

Anonymkode: 9fc90...59e

Hun kan jo spare selv det hun evt. ellers hadde betalt i huslån. Mannen min eide en bolig på odel da jeg traff han. Jeg kommer aldri til å eie det huset. Jeg betaler ingenting for å bo der, og har spart MASSE penger i løpet av 20 år. I tillegg har vi forsikring som sikrer meg hvis han dør. Flytter jeg, har jeg egenandel nok til å kjøpe meg noe selv. Vi har også kjøpt hytte sammen. Den står mitt navn. 

Anonymkode: 6ba3a...787

[Duftavsommerregn]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ro dere ned, folkens! Han lufter bare tankene sine og ber om råd fra andre som har samme bekymring. Han har jo ingen kjæreste han gjør dette mot..  Hjelpe meg! 

 

Og lufter dermed holdningen sin ? Og jeg forklarer han at den ikke er et veldig godt utgangspunkt for et forhold, det er ikke vondt ment. Men han kan sikre seg rimelig godt innenfor et ekteskap med gjeldende juridisk lovgivning. Så gjør han  ting riktig er det egentlig lite å frykte. De fleste starter jo med null og niks   De starter et forhold og tar opp gjeld, står felles ansvarlig for dette, og deler alt likt ved et havari i et forhold.Når noen går inn med større verdier enn andre, må dette sikres mener jeg, det vil gjøre alt mye enklere hele tiden. Særeie på de store verdiene man tar med seg inn, og dele utgiftene i et forhold likt. Man trenger ikke dele utgiftene likt, men da tar man risikoen også da. Det må man gjerne gjøre, og ofte er det helt greit. Da har man iallefall sikret seg for at man ikke lider enormt tap ved et samlivsbrudd uansett. Men å forlange at noen inngår et forhold, og skal leve på andre sin nåde er bare naivt, da ender man opp alene. Jeg ville ikke råde noen til å gå inn på noe slikt.

[Duftavsommerregn]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun kan jo spare selv det hun evt. ellers hadde betalt i huslån. Mannen min eide en bolig på odel da jeg traff han. Jeg kommer aldri til å eie det huset. Jeg betaler ingenting for å bo der, og har spart MASSE penger i løpet av 20 år. I tillegg har vi forsikring som sikrer meg hvis han dør. Flytter jeg, har jeg egenandel nok til å kjøpe meg noe selv. Vi har også kjøpt hytte sammen. Den står mitt navn. 

Dette er jo helt greit om det ikke er gjeld på huset, om det er gjeld på huset er det jo du som lever på han ! Du bor der gratis, og han betaler for deg. Det er jo også helt greit om han godtar dette, ekteskap er jo ikke noe millimeterjustis. Her er det uendelig mange variasjoner, det viktigste er faktisk at utgifter og utkomme er rimelig rettferdig fordelt over tid, slik at om et brudd kommer så kommer begge to rimelig likt ut, slik det høres ut i ditt tilfelle.

[AnonymBruker]

Jeg sier jo selv at det IKKE er greit, og at det er lite sannsynlig at noen vil gå med på det. Jeg bare lufter tankene.

Jeg mener ikke at en eventuell familie skal sitte på risikoen, jeg bare lufter det at jeg har mine bekymringer for å ofre det jeg har og skaffe noe felles, fordi jeg har det trygt der jeg sitter nå. Og at det ideelle (om jeg tenker på meg selv) hadde vært slik, men ikke at jeg ser på det som en realistisk løsning.

Nei, jeg "mister" jo ikke alt, man har jo kontrakt på hvem som eier hva og man får jo sin halvdel av investeringen, sin halvdel av bordet som er saget i to (ikke bokstavelig) osv , men uansett så står man jo på fortauet uten leiligheten man hadde, med masse penger på konto og må "begynne på nytt".

Anonymkode: 28751...75c

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ro dere ned, folkens! Han lufter bare tankene sine og ber om råd fra andre som har samme bekymring. Han har jo ingen kjæreste han gjør dette mot..  Hjelpe meg! 

Anonymkode: 6ba3a...787

Nei men holdningen er ganske skremmende og egoistisk!

Anonymkode: 64081...39e

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun kan jo spare selv det hun evt. ellers hadde betalt i huslån. Mannen min eide en bolig på odel da jeg traff han. Jeg kommer aldri til å eie det huset. Jeg betaler ingenting for å bo der, og har spart MASSE penger i løpet av 20 år. I tillegg har vi forsikring som sikrer meg hvis han dør. Flytter jeg, har jeg egenandel nok til å kjøpe meg noe selv. Vi har også kjøpt hytte sammen. Den står mitt navn. 

Anonymkode: 6ba3a...787

Da har dere også særskilt avtale om særeie? Alt man tjener opp i ekteskapet er felles. Altså hjelper det lite at sparekonto og hytte står i ditt navn. 

Anonymkode: a42a5...150

[Duftavsommerregn]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg "mister" jo ikke alt, man har jo kontrakt på hvem som eier hva og man får jo sin halvdel av investeringen, sin halvdel av bordet som er saget i to (ikke bokstavelig) osv , men uansett så står man jo på fortauet uten leiligheten man hadde, med masse penger på konto og må "begynne på nytt".

 

I verste fall ja, men da har du pengene som kan sikre deg en ny leilighet, eventuelt beholde den du har. Er det mye å ofre? Du har da verdien av boligen du faktisk eier før et forhold, og sikrer dette i et særeie. Om selve leiligheten er viktig for deg kan du få dett inn i særeiet også, men du må jo betale en eventuell verdiøkning ut med 50/50 deling av den økte verdien, noe du kan utligne med med eventuell sparing. Så du har faktisk ikke noe å frykte slik sett om du skikker deg rett.

edit: Du kan ikke spare for å utligne dette   I et ekteskap. Det går ikke, fordi det skal deles  50/50 med ektefelle uansett. My bad   Vet heller ikke om dette kan sikres juridisk på noen måẗe, tror ikke det.

Endret 2. mars 2018 av Duftavsommerregn

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun kan jo spare selv det hun evt. ellers hadde betalt i huslån. Mannen min eide en bolig på odel da jeg traff han. Jeg kommer aldri til å eie det huset. Jeg betaler ingenting for å bo der, og har spart MASSE penger i løpet av 20 år. I tillegg har vi forsikring som sikrer meg hvis han dør. Flytter jeg, har jeg egenandel nok til å kjøpe meg noe selv. Vi har også kjøpt hytte sammen. Den står mitt navn. 

Anonymkode: 6ba3a...787

Det er ikke i nærheten av det samme å spare selv til sparekonto , og å betale huslån så man eier noe som er garantert å gå igjen + garantert markedsvekst. Å eie er en stor investetering man er garantert å tjene godt på,  og hele greia med å bli voksen er jo at man etablerer seg med å eie bolig så man har noen sikre verdier og økt inntjening å falle tilbake på.
Pluss "hele" greia med å være i et forhold er jo nettopp det at man etablerer noe SAMMEN.

Anonymkode: 64081...39e

[Duftavsommerregn]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da har dere også særskilt avtale om særeie? Alt man tjener opp i ekteskapet er felles. Altså hjelper det lite at sparekonto og hytte står i ditt navn. 

Dette er helt fordømt rett, og da har man virkelig begått tidenes tabbe. I ekteskap deler man alt 50/50 på alt som er tjent opp i ekteskapet, og alt som er tatt med inn også om man ikke har særeie. Mange som bommer stygt på dette. Samboerskap har ikke samme rettigheter, og det er enda verre, da blir det bare tull, spesielt ved dødsfall og arv etter dette om man ikke har solide juridiske avtaler på plass som til en viss grad kan utligne det.