Trenger motivasjon til å gjøre det beste ut av besøk hos skikkelig kjipe svigers. Ville du vært kjip tilbake, eller prøv å kvele dem med snillhet?

[AnonymBruker]

Okey, lang historie kort: Det har vært dødsfall i familien til mannen, og vi må dra til landet han er i fra (Europa) i anledning begravelsen. Vi har baby på 3 mnd., og dette er første reise med baby. Vi skal bo hotell, være en uke, og vi skal ha leiebil, etter flere veldig dårlige erfaringer med å bo hos en av foreldrene (de er skilte for lenge siden), og være avhengig av dem som sjåfør.

Tingen er bare at svigers på hver sin måte er utrolig kjipe. Og jeg kjenner meg nå HELT tom for motivasjon til å prøve å gjøre situasjonen bedre, fordi jeg bare opplever det som en vegg av uvennlighet.

Mannens familie bor i et område hvor likestillingen ikke har kommet helt frem, for å si det pent. Det er også et utpreget arbeidsklassesamfunn, og begge foreldrene til mannen min har gjort mye narr av at jeg er "høyt på strå" fordi jeg jobber som advokat, og selvsagt sikkert bærer preg av det i måten jeg snakker på og hvordan jeg kler meg. Jeg har absolutt prøvd den avvæpnende fremgangsmåten hvor jeg har gjort narr av meg selv, spurt dem til råds (selv om jeg ikke har trengt råd), vært veeeldig tålmodig med mye stygg humor, og i det hele tatt prøvd å være "folkelig". Resultatet har da vært avvisning eller at de har snakket over meg og svart mannen min på det jeg spør om.

Mannens far er superfiendtlig mot kvinner (som han ikke vil ligge med), og vil egentlig bare at sønnen skal være en singel drikkekompis for han. Derfor prøver han til enhver tid å få til drikking/pubbesøk når vi er der, gjerne ved å invitere alle mannens barndomsvenner på et bestemt tidspunkt, og så la det være opp til mannen min å "skuffe alle". På disse pubbesøkene er det gjentatte forsøk på å få mannen min til å flørte med (eller helst ligge med) tidligere flammer, som alltid tilfeldigvis dukker opp på disse arrangerte kveldene av svigerfar. Dette har han også gjennomført med meg til stede, og han forsøkte å snakke mannen min ut av å gifte seg med meg - på bryllupsdagen. Svigerfar snakker sjelden til meg direkte, og hvis han gjør det, er det for å prøve å drite meg ut.

Svigermor, derimot, virker veldig snill på overflaten, men er så sinnsykt opphengt i "gutten sin" at hun heller ikke evner å få til en eneste samtale med meg i løpet av en uke. De gangene det kan virke som hun faktisk snakker til meg, er det i form av beskjeder om at han hun skal ta med seg baby hit og dit og det blir kjempefint, eller at hun konstaterer at jeg ikke liker ditt eller datt, derfor trenger jeg ikke å bli med på familiearrangementer hun har planlagt. Snakker jeg til henne ser hun gjerne bort/snakker med noen andre, og det er ofte at hun ikke svarr.

Begge svigers har til felles at de ikke tar hensyn til at jeg forstår språket deres kun dersom de skrur ned tempoet på snakkingen ca 10 %, så det blir derfor veldig vanskelig å "hevde seg" i samtalene også.

Anyway. Vi skal nå i vei, og jeg gruer meg, og vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere dette. Tidligere har jeg som sagt prøvd å være vennligheten selv, og det har bare ført til situasjoner hvor jeg blir avvist eller blir med på ting jeg ikke synes er ok. Jeg har jo for eksempel mest lyst til å brøle til svigerfar når han prøver å få mannen min til å reunite med eksene sine rett foran meg, men jeg har latt det gå, for å ikke bli oppfattet enda mer som den jernkvinnen de ser meg som.

Jeg sliter altså med å finne balansen mellom dørmatte og konfronterende, og hadde egentlig bestemt meg for at denne gangen skal jeg ta alle de små kampene, men nå som det nærmer seg begynner jeg å tvile. Det har vært dødsfall i familien, de bor ikke i Norge (så er det så farlig da?), og hva har jeg å vinne på å si fra når de uansett er så tydelige på at de ikke liker meg?

Hva ville du gjort? Fyr løs med innspill..!  

Anonymkode: 8e825...996

[AnonymBruker]

Bruk babyen som Unnskyldning foebhva set er verdt og hold deg mest mulig på hotellet 😅 er de ikke greie med deg, får de akseptere at de ikke får se babyen så mye heller.

og la mannen din forholde seg til dem du.

hørtes ut som en ufyselig familie 😳

Anonymkode: 58515...ece

[AnonymBruker]

Tror jeg ville bare vært likegyldig. Ikke snakket til dem, bare latt uka gå i stillhet. Mine svigerforeldre godtar ikke meg heller men de vil ikke ha noe med oss å gjøre, men ser for meg det kunne fort vært ganske likt som i din situasjon, så er egentlig glad til at de holder seg unna. 

Anonymkode: 383c5...412

[AnonymBruker]

Jeg hadde blitt hjemme! Det der hadde vært totalt uaktuelt å forholde seg til, familie eller ikke.

Anonymkode: 382a4...cf9

[Gjest GoldenLioness]

Hva sier mannen din til oppførselen deres mor deg? Du er kona hans og mor til hans barn. Min mann hadde aldri tolerert slik oppførsel fra sine foreldre mot meg.

[AnonymBruker]

Nøytral vennlighet, ferdig med den saken. Jeg har kjipe svigers selv, det er unektelig ganske tilfredsstillende å faktisk ikke synke til deres nivå og oppføre meg nøytralt og vennlig. Inn det ene øret, ut det andre.....

Babyen er 3 måneder, der den er, er du også... Sånn er det, svigermor får bare tåle det. Svigerfar får du bare ignorere helt og overlate det til mannen din å hanskes med sin far og hans innfall.

Anonymkode: b014f...31a

[AnonymBruker]

Jeg ville også holdt meg unna, tatt med barnet på andre ting, ordnet meg egne planer. Vært tilstede under sermenonier knyttet til dødsfallet, men ikke mer enn det.

Jeg har en norsk svigermor som er ganske frekk mot meg (og duller noe voldsomt med min mann slik at han blir verdens største mammadalt og ikke tar meg i forsvar) hver gang vi møtes. Dette gjør at jeg begrenser min tid der. Jeg sender mann og barn til svigers, og finner på andre ting selv (besøker en venninne på den kanten av landet jeg ikke har sett på lenge, eller drar nedover dit noen dager senere enn de andre pga at jeg må jobbe, el.l.). Det er så dumt av svigerforeldre å behandle svigerdøtre dårlig. Skjønner de ikke at de dermed treffer barnebarna sine mye sjeldnere enn hva som kunne ha vært? Det er jo ofte vi damene som tar initiativ til familiesammenkomster.

Anonymkode: 1bc73...3b5

[AnonymBruker]

Med en baby på 3 måneder hadde jeg latt mannen dra alene, ned dagen før begravelsen, hjem igjen sent på kvelden/dagen etter. Neppe rom for alt for mye sprell på byen da. Hvis ikke det er mulig, snakk, snakk og snakk med mannen din om situasjonen, og bli enige om en framgangsmåte. Dere kan holde dere mest mulig for dere selv alle tre, på hotellet, besøke barndomsvenner han vil ta deg og baby med for å møte, vise deg steder som er hyggelige for dere. Denne gangen kan han med lett hjerte si nei takk til all drikking, da han er der i begravelse, og har med et spebarn. Videre ville jeg vært helt likegyldig som noen andre sier, og latt mannen ta eventuelle fighter eller la det gå uavhengig av deg. Det er gjelder først og fremst hans forhold til sine foreldre. Trøst meg med at de bor langt unna, og hold ut denne gang.

Anonymkode: a5283...406

[happiest]

Har du mulighet å kun delta å begravelsen og minnestund/besøk etterpå? Så får du heller bare opptre litt likegyldig de timene. Siden dere har leid bil, så kanskje du kan kjøre til andre plasser og oppleve noe? Ta med baby om det lar seg gjøre. Du kan jo også evt. dikte opp at baby sliter med kolikk eller noe annet plagsomt og at dere derfor må være en del på hotellet. 

[AnonymBruker]

Hadde ikke blitt med. Hvis jeg likevel måtte hadde jeg holdt meg på hotellet så mye som mulig og holdt kjeft resten av tiden 

Anonymkode: 74a5e...a11

[AnonymBruker]

TS her. Takk for svar!

10 minutter siden, GoldenLioness skrev:

Hva sier mannen din til oppførselen deres mor deg? Du er kona hans og mor til hans barn. Min mann hadde aldri tolerert slik oppførsel fra sine foreldre mot meg.

Han synes jo det er forferdelig trist, og veldig pinlig. Han tar meg i forsvar ved alle anledninger hvor det lar seg gjøre, men blir da gjort mye narr av for det. Han er da gjerne "tøffel", i følge far og fars familie. Når det gjelder svigermor, synes han det er vanskeligere å bryte igjennom fordi hun overser meg så voldsomt, men uten å være direkte frekk. Jeg vil ikke på noe vis si at han tolererer oppførselen, men han prøver jo å holde fred i familien og (forgjeves å bygge noen relasjoner til dem). Det er vel av disse grunnene at vi fortsatt har en viss kontakt med dem, selv om det nå er svært begrenset så lenge det ikke er noe helt spesielt som har skjedd.

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Med en baby på 3 måneder hadde jeg latt mannen dra alene, ned dagen før begravelsen, hjem igjen sent på kvelden/dagen etter. Neppe rom for alt for mye sprell på byen da. Hvis ikke det er mulig, snakk, snakk og snakk med mannen din om situasjonen, og bli enige om en framgangsmåte. Dere kan holde dere mest mulig for dere selv alle tre, på hotellet, besøke barndomsvenner han vil ta deg og baby med for å møte, vise deg steder som er hyggelige for dere. Denne gangen kan han med lett hjerte si nei takk til all drikking, da han er der i begravelse, og har med et spebarn. Videre ville jeg vært helt likegyldig som noen andre sier, og latt mannen ta eventuelle fighter eller la det gå uavhengig av deg. Det er gjelder først og fremst hans forhold til sine foreldre. Trøst meg med at de bor langt unna, og hold ut denne gang.

Anonymkode: a5283...406

Jeg har latt mannen dra alene tidligere, og gjerne skyldt på jobb osv., men erfaringen vår er da at foreldrene hans blir enda mer ekstreme versjoner av seg selv når de får tilgang på sønnen sin uten at jeg er der. Mannen har med andre ord hatt utrolig kjipe opplevelser med å dra alene, og personen som nå er død sto han ganske nær, så jeg føler det er riktig å tross alt være med for å støtte han. I tillegg hadde vil planlagt tur i mai for at storfamilien skulle få møte baby, og tar nå dette på denne turen i stedet.

Vi har snakket mye om turen og hvordan vi skal møte dette sammen, men det er altså ingen av oss som ser helt klart hvilken fremgangsmåte som er best. Vi er enige om at baby må brukes som unnskyldning mye, og at jeg (eller begge) må få avbrekk fra galskapen med jevne mellomrom. 

Når det gjelder drikking, blir det selvsagt ikke inntatt noe alkohol av oss denne gangen, men etter begravelsen skal det visstnok arrangeres en meget fuktig minnestund som det forventes at vi deltar på. Jeg kommer til å stikke ganske raskt siden jeg ikke synes baby og alkohol er noen grei kombi, og mannen må vel bare forberede seg på å bli gjort narr av for at han holder seg edru.

Ellers er det et godt råd å bare holde ut, tror jeg...

3 minutter siden, happiest skrev:

Har du mulighet å kun delta å begravelsen og minnestund/besøk etterpå? Så får du heller bare opptre litt likegyldig de timene. Siden dere har leid bil, så kanskje du kan kjøre til andre plasser og oppleve noe? Ta med baby om det lar seg gjøre. Du kan jo også evt. dikte opp at baby sliter med kolikk eller noe annet plagsomt og at dere derfor må være en del på hotellet. 

Tja.. Jeg ammer baby, og må derfor være med overalt hvor det er forventning om å se baby, og det er ganske mange steder. Så jeg slipper nok ikke unna så veldig mye av det som er planlagt. Jeg har tatt med pumpe og flaske da, sånn at jeg kanskje kan droppe noe, hvis baby er i humør til det. Jeg har allerede forberedt unnskyldninger om at baby er sliten og litt forkjølet, eller hv som helst annet som kan forsvare å gjemme seg litt på hotellet...

Anonymkode: 8e825...996

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hadde ikke blitt med. Hvis jeg likevel måtte hadde jeg holdt meg på hotellet så mye som mulig og holdt kjeft resten av tiden 

Anonymkode: 74a5e...a11

TS her! Jeg er kanskje gammeldags, men jeg tenker liksom at en del av ekteskapsløftet er å hjelpe hverandre med å deale med gale familiemedlemmer?  Jeg har bare syntes så utrolig synd på mannen når han har dratt alene. Da har han kommet hjem som en slags tygget og utspyttet versjon av seg selv, og det tar flere dager før han virker normal igjen.

Virker som det er konsensus i tråden om å holde seg mest mulig for seg selv, og involvere seg minst mulig. Det er sikkert lurt å investere minst mulig i dem.. 

 

Takk for svar!

Anonymkode: 8e825...996

[SoWhat?]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Okey, lang historie kort: Det har vært dødsfall i familien til mannen, og vi må dra til landet han er i fra (Europa) i anledning begravelsen. Vi har baby på 3 mnd., og dette er første reise med baby. Vi skal bo hotell, være en uke, og vi skal ha leiebil, etter flere veldig dårlige erfaringer med å bo hos en av foreldrene (de er skilte for lenge siden), og være avhengig av dem som sjåfør.

Tingen er bare at svigers på hver sin måte er utrolig kjipe. Og jeg kjenner meg nå HELT tom for motivasjon til å prøve å gjøre situasjonen bedre, fordi jeg bare opplever det som en vegg av uvennlighet.

Mannens familie bor i et område hvor likestillingen ikke har kommet helt frem, for å si det pent. Det er også et utpreget arbeidsklassesamfunn, og begge foreldrene til mannen min har gjort mye narr av at jeg er "høyt på strå" fordi jeg jobber som advokat, og selvsagt sikkert bærer preg av det i måten jeg snakker på og hvordan jeg kler meg. Jeg har absolutt prøvd den avvæpnende fremgangsmåten hvor jeg har gjort narr av meg selv, spurt dem til råds (selv om jeg ikke har trengt råd), vært veeeldig tålmodig med mye stygg humor, og i det hele tatt prøvd å være "folkelig". Resultatet har da vært avvisning eller at de har snakket over meg og svart mannen min på det jeg spør om.

Mannens far er superfiendtlig mot kvinner (som han ikke vil ligge med), og vil egentlig bare at sønnen skal være en singel drikkekompis for han. Derfor prøver han til enhver tid å få til drikking/pubbesøk når vi er der, gjerne ved å invitere alle mannens barndomsvenner på et bestemt tidspunkt, og så la det være opp til mannen min å "skuffe alle". På disse pubbesøkene er det gjentatte forsøk på å få mannen min til å flørte med (eller helst ligge med) tidligere flammer, som alltid tilfeldigvis dukker opp på disse arrangerte kveldene av svigerfar. Dette har han også gjennomført med meg til stede, og han forsøkte å snakke mannen min ut av å gifte seg med meg - på bryllupsdagen. Svigerfar snakker sjelden til meg direkte, og hvis han gjør det, er det for å prøve å drite meg ut.

Svigermor, derimot, virker veldig snill på overflaten, men er så sinnsykt opphengt i "gutten sin" at hun heller ikke evner å få til en eneste samtale med meg i løpet av en uke. De gangene det kan virke som hun faktisk snakker til meg, er det i form av beskjeder om at han hun skal ta med seg baby hit og dit og det blir kjempefint, eller at hun konstaterer at jeg ikke liker ditt eller datt, derfor trenger jeg ikke å bli med på familiearrangementer hun har planlagt. Snakker jeg til henne ser hun gjerne bort/snakker med noen andre, og det er ofte at hun ikke svarr.

Begge svigers har til felles at de ikke tar hensyn til at jeg forstår språket deres kun dersom de skrur ned tempoet på snakkingen ca 10 %, så det blir derfor veldig vanskelig å "hevde seg" i samtalene også.

Anyway. Vi skal nå i vei, og jeg gruer meg, og vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere dette. Tidligere har jeg som sagt prøvd å være vennligheten selv, og det har bare ført til situasjoner hvor jeg blir avvist eller blir med på ting jeg ikke synes er ok. Jeg har jo for eksempel mest lyst til å brøle til svigerfar når han prøver å få mannen min til å reunite med eksene sine rett foran meg, men jeg har latt det gå, for å ikke bli oppfattet enda mer som den jernkvinnen de ser meg som.

Jeg sliter altså med å finne balansen mellom dørmatte og konfronterende, og hadde egentlig bestemt meg for at denne gangen skal jeg ta alle de små kampene, men nå som det nærmer seg begynner jeg å tvile. Det har vært dødsfall i familien, de bor ikke i Norge (så er det så farlig da?), og hva har jeg å vinne på å si fra når de uansett er så tydelige på at de ikke liker meg?

Hva ville du gjort? Fyr løs med innspill..!  

Anonymkode: 8e825...996

Hvordan bærer du preg av å kle deg og hvordan du snakker på ved å være advokat? Nå lurte litt her! Har nok av eksempler på advokater som ser ut som om de har stått opp fra bakrus? Google opp du 

Å,slapp av.Intelligente mennesker vet at å være kamelon er nyttig.Slutt å vær så usikker.

Altså.Ikke kamelon hele tiden. I gitte situasjoner er det greit. Tenk litt på det.

Endret 2. mars 2018 av SoWhat?

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

TS her! Jeg er kanskje gammeldags, men jeg tenker liksom at en del av ekteskapsløftet er å hjelpe hverandre med å deale med gale familiemedlemmer?  Jeg har bare syntes så utrolig synd på mannen når han har dratt alene. Da har han kommet hjem som en slags tygget og utspyttet versjon av seg selv, og det tar flere dager før han virker normal igjen.

Virker som det er konsensus i tråden om å holde seg mest mulig for seg selv, og involvere seg minst mulig. Det er sikkert lurt å investere minst mulig i dem.. 

 

Takk for svar!

Anonymkode: 8e825...996

Må dere ha kontakt med dem i det hele tatt da? Det høres jo ikke ut som det gir noen av dere noe. De har ikke noe "krav" på dere bare fordi de er familie, når de ikke klarer å oppføre seg som folk. Jeg hadde glatt kuttet ut min familie hvis de hadde vært sånn mot mannen min.

Anonymkode: 382a4...cf9

[AnonymBruker]

Akkurat nå, SoWhat? skrev:

Hvordan bærer du preg av å kle deg og hvordan du snakker på ved å være advokat? Nå lurte litt her! Har nok av eksempler på advokater som ser ut som om de har stått opp fra bakrus? Google opp du 

Å,slapp av.Intelligente mennesker vet at å være kamelon er nyttig.Slutt å vær så usikker.

Hehe, det jeg mente er at jeg sikkert på noen måter møter deres stereotypiske inntrykk av en advokat. I mannens familie har ingen høyere utdanning, og det er nesten sett litt ned på å ha valgt universitetsutdannelse. Derfor gjør de gjerne narr av oss for at vi er "pent" kledd, eller bruker et utvidet ordforråd (sammenlignet med dem). At vi har god økonomi er også veldig provoserende, og de snakker mye om det - selv om vi absolutt aldri snakker om det.

Men ja, jeg er klar over at det i den virkelige verden er like mye variasjoner blant advokater som det er blant andre folk

Det siste der vet jeg ikke helt om jeg forstår. Jeg er enig i at det å være sosialt tilpasningsdyktig er svært viktig, men temaet for innlegget mitt er altså om det er hensiktsmessig å fortsette å tilpasse seg denne situasjonen, eller om det nå er best å begynne å ta kampene, for å hevde seg litt mer? Så langt i tråden virker det som at folk mener det er best å holde kjeft og holde avstand..

Ikke anser jeg meg som en så veldig usikker person heller, men det er klart at en uke i "deres" omgivelser, med liten baby og søvnmangel, ikke gjør at jeg brister med pågangsmot og selvtillit. 

Anonymkode: 8e825...996

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Må dere ha kontakt med dem i det hele tatt da? Det høres jo ikke ut som det gir noen av dere noe. De har ikke noe "krav" på dere bare fordi de er familie, når de ikke klarer å oppføre seg som folk. Jeg hadde glatt kuttet ut min familie hvis de hadde vært sånn mot mannen min.

Anonymkode: 382a4...cf9

Nei, vi må jo ikke det, og vi har snakket om nettopp det flere ganger gjennom vårt forhold. Det koker gjerne ned til at mannen har et søsken og onkelbarn som han ønsker å ha et nært forhold til. Da kommer svigers "med på kjøpet" fordi dette søskenet bor omtrent i nabohuset til en av dem, og nært den andre. I tillegg har mannen i veldig mange år før han møtte meg, vært svært manipulert av far, og har derfor hatt tungt for å bryte helt med han (svigerfar ringer da og gråter, sier han tenker på å avslutte livet, osv.). Jeg har ikke ønsket å presse han på det, siden jeg tenker at å kutte kontakt med sine egne foreldre må være en konklusjon man kommer til selv, og er helt sikker på..

Vi har begrenset kontakten mye ved at vi ikke drar på besøk til søskenet mer enn høyst nødvendig, og at vi heller ikke inviterer på besøk til oss. Nå er det for eksempel over to år siden vi har møtt svigerfar, og det var i vårt bryllup. Men nå "tvinges" det altså frem pga. dette dødsfallet..

Anonymkode: 8e825...996

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Okey, lang historie kort: Det har vært dødsfall i familien til mannen, og vi må dra til landet han er i fra (Europa) i anledning begravelsen. Vi har baby på 3 mnd., og dette er første reise med baby. Vi skal bo hotell, være en uke, og vi skal ha leiebil, etter flere veldig dårlige erfaringer med å bo hos en av foreldrene (de er skilte for lenge siden), og være avhengig av dem som sjåfør.

Tingen er bare at svigers på hver sin måte er utrolig kjipe. Og jeg kjenner meg nå HELT tom for motivasjon til å prøve å gjøre situasjonen bedre, fordi jeg bare opplever det som en vegg av uvennlighet.

Mannens familie bor i et område hvor likestillingen ikke har kommet helt frem, for å si det pent. Det er også et utpreget arbeidsklassesamfunn, og begge foreldrene til mannen min har gjort mye narr av at jeg er "høyt på strå" fordi jeg jobber som advokat, og selvsagt sikkert bærer preg av det i måten jeg snakker på og hvordan jeg kler meg. Jeg har absolutt prøvd den avvæpnende fremgangsmåten hvor jeg har gjort narr av meg selv, spurt dem til råds (selv om jeg ikke har trengt råd), vært veeeldig tålmodig med mye stygg humor, og i det hele tatt prøvd å være "folkelig". Resultatet har da vært avvisning eller at de har snakket over meg og svart mannen min på det jeg spør om.

Mannens far er superfiendtlig mot kvinner (som han ikke vil ligge med), og vil egentlig bare at sønnen skal være en singel drikkekompis for han. Derfor prøver han til enhver tid å få til drikking/pubbesøk når vi er der, gjerne ved å invitere alle mannens barndomsvenner på et bestemt tidspunkt, og så la det være opp til mannen min å "skuffe alle". På disse pubbesøkene er det gjentatte forsøk på å få mannen min til å flørte med (eller helst ligge med) tidligere flammer, som alltid tilfeldigvis dukker opp på disse arrangerte kveldene av svigerfar. Dette har han også gjennomført med meg til stede, og han forsøkte å snakke mannen min ut av å gifte seg med meg - på bryllupsdagen. Svigerfar snakker sjelden til meg direkte, og hvis han gjør det, er det for å prøve å drite meg ut.

Svigermor, derimot, virker veldig snill på overflaten, men er så sinnsykt opphengt i "gutten sin" at hun heller ikke evner å få til en eneste samtale med meg i løpet av en uke. De gangene det kan virke som hun faktisk snakker til meg, er det i form av beskjeder om at han hun skal ta med seg baby hit og dit og det blir kjempefint, eller at hun konstaterer at jeg ikke liker ditt eller datt, derfor trenger jeg ikke å bli med på familiearrangementer hun har planlagt. Snakker jeg til henne ser hun gjerne bort/snakker med noen andre, og det er ofte at hun ikke svarr.

Begge svigers har til felles at de ikke tar hensyn til at jeg forstår språket deres kun dersom de skrur ned tempoet på snakkingen ca 10 %, så det blir derfor veldig vanskelig å "hevde seg" i samtalene også.

Anyway. Vi skal nå i vei, og jeg gruer meg, og vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere dette. Tidligere har jeg som sagt prøvd å være vennligheten selv, og det har bare ført til situasjoner hvor jeg blir avvist eller blir med på ting jeg ikke synes er ok. Jeg har jo for eksempel mest lyst til å brøle til svigerfar når han prøver å få mannen min til å reunite med eksene sine rett foran meg, men jeg har latt det gå, for å ikke bli oppfattet enda mer som den jernkvinnen de ser meg som.

Jeg sliter altså med å finne balansen mellom dørmatte og konfronterende, og hadde egentlig bestemt meg for at denne gangen skal jeg ta alle de små kampene, men nå som det nærmer seg begynner jeg å tvile. Det har vært dødsfall i familien, de bor ikke i Norge (så er det så farlig da?), og hva har jeg å vinne på å si fra når de uansett er så tydelige på at de ikke liker meg?

Hva ville du gjort? Fyr løs med innspill..!  

Anonymkode: 8e825...996

Nå vet da mannen din hvordan det har vært ved tidligere besøk. Jeg fatter ikke at mannen din, vil utsette deg for dette..En mann med ryggrad har villet sagt ifra på en tydelig måte til de. Dødsfall eller ei. Jeg har blitt hjemme. Så fikk mannen din sagt i fra til de...jeg kommet alene.  Jeg tar praten kår jeg kommer. Vel fremme så har han sagt ifra....dere gjør narr av henne,  overser henne,  dørmatte. Og den egen sønn er du villig til å sette i et dårlig lys, ved å samle gamle venner. Og det er jeg som skal skuffe de. For ikke å snakke om pubturene!. Hun kommer ikke hit. Da lå det skje et under med deres oppførsel. Vil dere se barnet, så får dere komme til Norge, så lenge barnet er lite. Og da får dere ha ny oppførsel i bagasjen. 

De ville han ikke skulle gifte seg med deg også. Og du er " neket" som reiser dit?

Er du og din mann virkelig villig, til at barnet skal lære slik oppførsel? 

Anonymkode: e3c52...dd4

[AnonymBruker]

Så utrolig pliktoppfyllende dere er! Planlegge en reise for at storfamilien, med verdens verste og mest ufyselige foreldre i spissen, skal få møte et barn som ikke har noe igjen for det. Dere må nullstille følelsene om familie, plikt og minner, og se på hva slags mennesker de er, og hva de gir dere. Så kan dere ta en avgjørelse om dere gidder å ha de i livet deres.

Jeg foreslår å dra i begravelsen, og ellers ikke møte noen av dem på noe slags arrangement. 

Nei, du har ikke giftet deg med den gale familien hans, du har giftet deg med han. Mannen min hadde snudd familien ryggen hvis de behandlet oss på denne måten, det samme hadde jeg. 

Anonymkode: 26651...6a9

[SoWhat?]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hehe, det jeg mente er at jeg sikkert på noen måter møter deres stereotypiske inntrykk av en advokat. I mannens familie har ingen høyere utdanning, og det er nesten sett litt ned på å ha valgt universitetsutdannelse. Derfor gjør de gjerne narr av oss for at vi er "pent" kledd, eller bruker et utvidet ordforråd (sammenlignet med dem). At vi har god økonomi er også veldig provoserende, og de snakker mye om det - selv om vi absolutt aldri snakker om det.

Men ja, jeg er klar over at det i den virkelige verden er like mye variasjoner blant advokater som det er blant andre folk

Det siste der vet jeg ikke helt om jeg forstår. Jeg er enig i at det å være sosialt tilpasningsdyktig er svært viktig, men temaet for innlegget mitt er altså om det er hensiktsmessig å fortsette å tilpasse seg denne situasjonen, eller om det nå er best å begynne å ta kampene, for å hevde seg litt mer? Så langt i tråden virker det som at folk mener det er best å holde kjeft og holde avstand..

Ikke anser jeg meg som en så veldig usikker person heller, men det er klart at en uke i "deres" omgivelser, med liten baby og søvnmangel, ikke gjør at jeg brister med pågangsmot og selvtillit. 

Anonymkode: 8e825...996

Ok. Du vet også som advokat hvem kamper du skal ta 

Jeg mener ikke å være frekk eller noe! Men dette handler om en veldig kort tidsperiode.Vær smart.

Jeg er høyt utdannet selv,og jeg vet at det kan få flammer fra andres øyne til å svi deg,ikke sant? De blir provoserte avhengig av miljø.

Jeg gjør meg jævli ydmyk jeg.Bare for å komme igjennom utfordringer. Å forstå andre og deres uvilje som bunner i utilstrekkelighet er VI bedre på å forstå oftest.Så da er vi smarte nok til å "jenke" oss. Det er ingen fallitt. Det er lurt 

Det med å velge sine kamper vet du.Nå syns jeg at jeg kunne firtjent Oscarprisen iblant.Men KUN når det er ril det beste (les behagelige). Klarer du det sender jeg statuetten videre til deg 

Pust med magen og spill litt skuespill.For din egen del,og mulig du kan se hunoren i det 

[AnonymBruker]

Jeg har en svigerfar som bare bor noen minutter unna oss, og han har jeg ikke snakket med på et år og snart fire mnd. Ser han hver søndag, men snakker ikke til eller med han. Kommer så mye dritt ut av munnen hans. Hos han er det alkohol som gjør det. 

Jeg hadde nok kuttet all kontakt dersom mine foreldre hadde holdt på slik. 

Anonymkode: d8dd7...41f