når mor er flau over deg

[AnonymBruker]

snakket nettopp med min mor og begynner å bli voksen, men har hatt en del personlige og psykiske problemer som har skapt vanskeligheter for meg gjennom årene når det kommer til utdannelse og arbeidsforhold. Det er mye av dette hun ikke forstår seg på og som jeg ikke kan snakke med henne om, og det er veldig synd. Jeg vet hun mener det godt men er noe med måten hun sier det på som er veldig sårende og frekt egentlig. For hun har ikke peiling på hvordan jeg har det. Vi snakket om studier jeg ikke har fullført og at jeg skal studere videre og hun uttrykte sin skeptisk mot dette. Fordi hun tror det ikke er rette studie for meg sånn hun kjenner meg, men dette må jeg finne ut av på egen hånd tenker jeg. Eneste hun er opptatt av er at jeg må være fornuftig, få meg en godt betalt jobb og få meg egen leilighet. Alle disse tingene ønsker jeg selv, men det er ikke lett for meg å få til.

Føler hun bare sitter der å forventer masse og ikke bryr seg om hvordan jeg har det, bare disse tingene er på plass blir hun fornøyd og nå skammer hun seg over min situasjon. Har sagt til henne at det ikke er så lett å få seg jobb i dag og at det har vært vanskelig for meg psykisk men dette bryr hun seg ikke om. Synes det er veldig trist å ha en mor som bare setter krav og ikke forstår at ting ikke er gjort på 1,2,3 i dag. Jeg har aldri vært opptatt av å velge meg studier eller jobber for å blidgjøre foreldrene mine og tenker kun på hva som er best for meg selv. Men hadde vært fint med mer støtte og en mor som viser mer forståelse. Hun begynte å snakke om at de ble eldre og kommer til å flytte ut av huset sitt etterhvert, skjønte ikke helt hva hun mente med dette men, jeg har ingen planer om å bo hjemme i evig tid. Ikke har jeg råd til å kjøpe noe eget med det første heller. Akkurat nå er jeg nødt til å bo hjemme til jeg finner meg en jobb og synes ikke det er noe grei situasjon. Jeg skulle mange måter ønske at jeg var mer "vellykket" som flere av vennene mine er, med både jobb, hus og bil. Men som sagt når man sliter og ikke utvikler seg like lett som folk flest så tar det lengre tid. Vet ikke helt hva jeg ville med dette innlegget bare måtte få ut litt frustrasjon.

Anonymkode: a3b7f...088

[Gjest Konditorfrue]

Hvor gammel er du?det har jo ikke noe med saken å gjøre,men greit å vite.viktig å ta en rolig prat med henne og ta et oppgjør med hvordan dette sårer deg,man er ikke alltid så lik sine foreldre så kanskje hun ikke er så forståelsesfull som du er av natur?si hvor dine grenser går og at du trenger denne støtten fra henne. Håper det løser seg,og all lykke til videre

Varm klem 💗 

[AnonymBruker]

39 minutter siden, Konditorfrue skrev:

Hvor gammel er du?det har jo ikke noe med saken å gjøre,men greit å vite.viktig å ta en rolig prat med henne og ta et oppgjør med hvordan dette sårer deg,man er ikke alltid så lik sine foreldre så kanskje hun ikke er så forståelsesfull som du er av natur?si hvor dine grenser går og at du trenger denne støtten fra henne. Håper det løser seg,og all lykke til videre

Varm klem 💗 

nei jeg er definitivt ikke lik mine foreldre, de er ikke biologiske foreldre heller, men er de jeg regner som foreldre likevel. De er ikke lik meg på noen måter, veldig kalde og lite forståelsesfulle så føler meg veldig alene oppi alt.

Anonymkode: a3b7f...088

[AnonymBruker]

Det kan være veldig frustrerende som forelder når voksne barn slutter skole, ikke er i jobb og årene går. Vi ønsker alle det beste for barna, og barna må før eller senere være i stand til å stå på egne ben.
Voksne mennesker skal ikke bo hjemme uten noe som helst opplegg, altså skole eller jobb. 
Kjenner tilfeller der det soves til langt på dag og motivasjonen for endring er liten. 
Skole er bra, men det skal også være realistisk å fullføre, og være en utdannelse som fører til jobb. Lite vits i å utdanne seg i et yrke hvor det er lite sannsynlig at fører til jobb etterpå.

Nå i dag bor jo enkelte hjemme veldig lenge.

Det er forskjell på om du er 20 eller 25, så alder her er viktig.

Anonymkode: 4671f...488

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

snakket nettopp med min mor og begynner å bli voksen, men har hatt en del personlige og psykiske problemer som har skapt vanskeligheter for meg gjennom årene når det kommer til utdannelse og arbeidsforhold. Det er mye av dette hun ikke forstår seg på og som jeg ikke kan snakke med henne om, og det er veldig synd. Jeg vet hun mener det godt men er noe med måten hun sier det på som er veldig sårende og frekt egentlig. For hun har ikke peiling på hvordan jeg har det. Vi snakket om studier jeg ikke har fullført og at jeg skal studere videre og hun uttrykte sin skeptisk mot dette. Fordi hun tror det ikke er rette studie for meg sånn hun kjenner meg, men dette må jeg finne ut av på egen hånd tenker jeg. Eneste hun er opptatt av er at jeg må være fornuftig, få meg en godt betalt jobb og få meg egen leilighet. Alle disse tingene ønsker jeg selv, men det er ikke lett for meg å få til.

Føler hun bare sitter der å forventer masse og ikke bryr seg om hvordan jeg har det, bare disse tingene er på plass blir hun fornøyd og nå skammer hun seg over min situasjon. Har sagt til henne at det ikke er så lett å få seg jobb i dag og at det har vært vanskelig for meg psykisk men dette bryr hun seg ikke om. Synes det er veldig trist å ha en mor som bare setter krav og ikke forstår at ting ikke er gjort på 1,2,3 i dag. Jeg har aldri vært opptatt av å velge meg studier eller jobber for å blidgjøre foreldrene mine og tenker kun på hva som er best for meg selv. Men hadde vært fint med mer støtte og en mor som viser mer forståelse. Hun begynte å snakke om at de ble eldre og kommer til å flytte ut av huset sitt etterhvert, skjønte ikke helt hva hun mente med dette men, jeg har ingen planer om å bo hjemme i evig tid. Ikke har jeg råd til å kjøpe noe eget med det første heller. Akkurat nå er jeg nødt til å bo hjemme til jeg finner meg en jobb og synes ikke det er noe grei situasjon. Jeg skulle mange måter ønske at jeg var mer "vellykket" som flere av vennene mine er, med både jobb, hus og bil. Men som sagt når man sliter og ikke utvikler seg like lett som folk flest så tar det lengre tid. Vet ikke helt hva jeg ville med dette innlegget bare måtte få ut litt frustrasjon.

Anonymkode: a3b7f...088

Jeg tror iallfall at du kan trøste deg med at det ikke er deg det er mest galt med. Du kunne vært datteren til min søster, hun er akkurat som adoptivmoren din. Min søster er også adoptivmor og er veldig opptatt av fin fasade, det materielle og penger, penger og atter penger. Hun er også veldig opptatt av å understreke hvor god mor hun er. Jeg tror kanskje det henger sammen med at adoptivmødre føler de må bevise så mye mer at de er gode mødre?  

Du burde fått mer forståelse fra din mor og mye mer støtte. Du trenger at hun tror på deg, heier på deg og er der for deg uansett. Skulle ønske jeg kunne gitt henne et vennlig, lite "spark bak". 

Vil iallfall gi deg en klem og ønske deg veldig lykke til med fremtiden. Du høres reflektert og klok ut, bruk tiden du trenger til å finne ut hva du vil. Min datter kom sent i gang med studier, hun visste ikke hva hun ville. Nå har hun funnet det ut og stortrives med studiet sitt. Så gi ikke opp, du vil komme i mål og få et liv du stortrives med. 

Anonymkode: df563...73e

[AnonymBruker]

Jeg lurer også på hvor gammel du er. 

Du sier du «sliter psykisk» men hva innebærer egentlig det? Om du ikke er istand til å jobbe eller evner å ta utdanning pga at du mener psyken hindrer deg bør du utredes! 

Med mindre du har noen alvorlig lidelse forstår jeg faktisk din mor. En god mor vil faktisk gi barnet et «puff ut av redet» etterhvert. 

Det er mange unge idag synes jeg, som har mange unnskyldinger for å ikke jobbe eller studere. I min tid var det faktisk et normalt krav fra foreldre at myndige barn som fikk bo hjemme uten å betale for seg, værtfall hadde studier eller andre ting å ta seg til. Å gå hjem å «drive dank» uten ansvar, mål eller mening, er faktisk usundt for deg. Og med mindre det er noe alvorlig galt med psyken din bør du faktisk legge fra deg tanken om at du «sliter med enn andre». Mange har faktisk alvorlige lidelser, både angst, depresjon, migrene, osv - men har altså noe å ta seg til. 

Jeg synes innlegget ditt fremstår som ansvarsfraskrivende, og jeg forstår at moren din tar en alvorsprat med deg. Det er faktisk hva en god mor bør gjøre. 

Anonymkode: 05c0b...657

[Gjest The ceiling lamp]

Det er litt vanskelig å svare deg fordi det er så mye vi ikke vet. For eksempel hvor gammel du er og om du har inntekt?

Det er jo forventet at man flytter ut av foreldrehjemmet når man bikker 20 sånn ca., selv om det mange ganger kan være gode grunner til at man bor i barndomshjemmet lengre - så som sykdom eller utdanning. 

Du sier at du har hatt personlige og psykiske grunner til at utdannelse og jobb er satt på vent. Men har du en plan? Er det slik at det er realistisk at du får gjennomført studiet du ønsker, eller er det mer et ønske som du innerst inne vet du ikke vil klare?

Psykiske problemer kommer jo i mange former. Kanskje ønsker moren din å presse deg til å gjøre NOE? Til å ta et valg. Man skal jo kunne forsørge seg selv, på den ene eller andre måten. Du sier det er vanskelig å få seg jobb, men om du virkelig vil og er åpen for noe som kanskje ikke er drømmejobben, så kommer du iallefall i gang med livet ditt igjen. Som forelder er det vanskelig å ha hjemmeboende barn som ikke gjør noe eller har en konkret plan.

For å avslutte vil jeg si at det er så mye jeg ikke vet om deg og livet ditt at det er mulig svaret mitt blir helt feil og kanskje virker respektløst. Det er ikke meningen. Jeg svarer ut fra det lille jeg leste (også mellom linjene).

[AnonymBruker]

Nå vet jeg ikke hvor gammel du er, men jeg tipper at mamman din ikke er flau over at du verken jobber eller går på skolen, men er bekymret. For hva hadde du gjort om du ikke bodde hjemme nå når du ikke gjør noe?? Hoppet selv av skolen som ung, og da var det bare å finne seg en jobb, noe annet var HELT uaktuellt fikk jeg beskjed om, og glad er jeg for det!

Anonymkode: 2960e...e97

[Gjest Bøff Eløff]

Jeg hadde som mor også vært bekymret i den situasjonen du skisserer. Jeg tror kanskje bare vil ditt beste, men utrykker seg klønete.

[Gjest making.a.mess]

Det er sunt å dytte barna ut av redet når de er gamle nok, hvis ikke tør de kanskje ikke ta steget selv og lærer aldri å fly. Hun gjør det som er nødvendig. Jeg har heller ikke tenkt til å ha voksne barn boende hjemme uten å gre noe. Det er ikke bra og det er å gjøre deg en bjørnetjeneste. Er du derimot for syk til å jobbe/studere må du utredes og prøve medikamentell behandling og terapi. Det din mor mener med at de skal selge huset en dag er et hint omat da kjøper de en leilighet og der er det ikke plass til deg. Kort sagt så uroer hun seg for at du ikke kommer til å komme deg utav redet...

[AnonymBruker]

For meg høres det ut som om din mor gir gode råd. 

Ser for meg at du prøver å hangle deg gjennom et studie som psykologi ellee medisin, hvor det leder ut i tøffe yrker som krever stor grad av selvstendighet - evt noe som ikke er lett å få jobb innen. Høres ut som det kan være at ENTEN er studiet så hardt at du kanskje ikke vil klare å gjennomføre, ELLER det leder til et yrke du neppe vil passe til eller få jobb innen.

Hun sier at de kommer til å selge huset etter hvert. Du skjønner ikke hvorfor, men samtidig sier du at du ikke har råd til å kjøpe noe.

Altså - det moren din sier er at du må være realistisk. Ta en utdanning du fikser uten utsettelser og avbrytelser. Sikt deg inn på et yrke du kommer til å få jobb innen og kommer til å mestre.

Du må snart begynne å forsørge deg selv, inkl finansiere eget bosted. Hun vil ikke la deg gå å surre på et feil og dyrt studium i flere år, når du trenger å komme deg ut i arbeidslivet.

Ikke hør på Disney og "følg drømmene dine" når det gjelder yrke. Arbeidslivet er realistisk og styrt av økonomi- arbeidsgiver vil ha flinke folk som lærer og som funker i jobben. Skaff deg jobb! Så kan du leve ut drømmene på fritida, videreutdanne deg eller skifte jobb senere. Men det livet må du selv finansiere, ikke foreldrene eller staten...

Anonymkode: 9fe76...1e7

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror iallfall at du kan trøste deg med at det ikke er deg det er mest galt med. Du kunne vært datteren til min søster, hun er akkurat som adoptivmoren din. Min søster er også adoptivmor og er veldig opptatt av fin fasade, det materielle og penger, penger og atter penger. Hun er også veldig opptatt av å understreke hvor god mor hun er. Jeg tror kanskje det henger sammen med at adoptivmødre føler de må bevise så mye mer at de er gode mødre?  

Du burde fått mer forståelse fra din mor og mye mer støtte. Du trenger at hun tror på deg, heier på deg og er der for deg uansett. Skulle ønske jeg kunne gitt henne et vennlig, lite "spark bak". 

Vil iallfall gi deg en klem og ønske deg veldig lykke til med fremtiden. Du høres reflektert og klok ut, bruk tiden du trenger til å finne ut hva du vil. Min datter kom sent i gang med studier, hun visste ikke hva hun ville. Nå har hun funnet det ut og stortrives med studiet sitt. Så gi ikke opp, du vil komme i mål og få et liv du stortrives med. 

Anonymkode: df563...73e

Takk til deg, det var hyggelig sagt  Er noen som forstår og det er godt å høre. Til dere andre: jeg kommer ikke til å legge ut her om hva det er jeg har slitt med for det blir for privat det var bare for å illustrere problemstillingen og hvordan jeg har det. Dere har ingenting med å kritisere meg for det ene og det andre og tro at dette skal hjelpe meg. Jeg kjenner min mor godt og dere vet ikke hvordan hun er mot meg og min far. Dere kjenner henne ikke. Selvfølgelig skal jeg komme meg ut og få meg en jobb, men dette er ikke gjort på dagen akkurat. 

Anonymkode: a3b7f...088

[SoWhat?]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

snakket nettopp med min mor og begynner å bli voksen, men har hatt en del personlige og psykiske problemer som har skapt vanskeligheter for meg gjennom årene når det kommer til utdannelse og arbeidsforhold. Det er mye av dette hun ikke forstår seg på og som jeg ikke kan snakke med henne om, og det er veldig synd. Jeg vet hun mener det godt men er noe med måten hun sier det på som er veldig sårende og frekt egentlig. For hun har ikke peiling på hvordan jeg har det. Vi snakket om studier jeg ikke har fullført og at jeg skal studere videre og hun uttrykte sin skeptisk mot dette. Fordi hun tror det ikke er rette studie for meg sånn hun kjenner meg, men dette må jeg finne ut av på egen hånd tenker jeg. Eneste hun er opptatt av er at jeg må være fornuftig, få meg en godt betalt jobb og få meg egen leilighet. Alle disse tingene ønsker jeg selv, men det er ikke lett for meg å få til.

Føler hun bare sitter der å forventer masse og ikke bryr seg om hvordan jeg har det, bare disse tingene er på plass blir hun fornøyd og nå skammer hun seg over min situasjon. Har sagt til henne at det ikke er så lett å få seg jobb i dag og at det har vært vanskelig for meg psykisk men dette bryr hun seg ikke om. Synes det er veldig trist å ha en mor som bare setter krav og ikke forstår at ting ikke er gjort på 1,2,3 i dag. Jeg har aldri vært opptatt av å velge meg studier eller jobber for å blidgjøre foreldrene mine og tenker kun på hva som er best for meg selv. Men hadde vært fint med mer støtte og en mor som viser mer forståelse. Hun begynte å snakke om at de ble eldre og kommer til å flytte ut av huset sitt etterhvert, skjønte ikke helt hva hun mente med dette men, jeg har ingen planer om å bo hjemme i evig tid. Ikke har jeg råd til å kjøpe noe eget med det første heller. Akkurat nå er jeg nødt til å bo hjemme til jeg finner meg en jobb og synes ikke det er noe grei situasjon. Jeg skulle mange måter ønske at jeg var mer "vellykket" som flere av vennene mine er, med både jobb, hus og bil. Men som sagt når man sliter og ikke utvikler seg like lett som folk flest så tar det lengre tid. Vet ikke helt hva jeg ville med dette innlegget bare måtte få ut litt frustrasjon.

Anonymkode: a3b7f...088

Hei  

Du vil ha støtte. Jeg tror faktisk at det er det moren din mener å vise. Det du kanskje vil ha er mer forståelse? Og der svikter hun nok litt ja.

Ting har ikke vært lett for deg skriver du. Det tror jeg på. Likevel,kan du tenke litt over hva moren din sine hensikter er? Du vil bli forstått og det er et behov de fleste har. Men så ? Forstår du moren din? Det må gå begge veier vet du. 

Jeg syns du skal gå for det du vil. Men da må du virkelig gå inn for det. Alle mislykkes i noe nå og da. Slutt å betrakte deg som mindre vellykket ihvertfall! Det blir feil. 

Vet ikke hva du mener med å utvikle deg senere enn andre? Forventningspress er uklokt. Du er deg og absolutt bra nok. Ikke bruk unnskyldninger. Bevis kun for deg selv og ingen andre. Det er ditt liv og husk ALLTID på at det er du som må styre det og ta ansvar!

Jeg tror på deg. Jeg kjenner deg jo ikke,men leser hva du skriver. Nå må du bare gå din egen vei og så har du målet for øynene. Rett allid blikket dit. 

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk til deg, det var hyggelig sagt  Er noen som forstår og det er godt å høre. Til dere andre: jeg kommer ikke til å legge ut her om hva det er jeg har slitt med for det blir for privat det var bare for å illustrere problemstillingen og hvordan jeg har det. Dere har ingenting med å kritisere meg for det ene og det andre og tro at dette skal hjelpe meg. Jeg kjenner min mor godt og dere vet ikke hvordan hun er mot meg og min far. Dere kjenner henne ikke. Selvfølgelig skal jeg komme meg ut og få meg en jobb, men dette er ikke gjort på dagen akkurat. 

Anonymkode: a3b7f...088

Du skriver på et forum og ber om råd, da "har vi vel noe med det".

Til det siste du skriver - det er her alderen din kommer inn. Var du russ våren 2017, er det ikke så rart om du fortsatt bor hjemme og famler litt når det gjelder videreutdanning.

Er du 23, er det fortsatt greit å bo hjemme for å holde utgifter nede mens du studerer, hvis du f eks har igjen et studieår og skal flytte ut og få jobb etter det.

Men om du er 23 og ikke har normal studieprogresjon, det er tvilsomt om du fullfører og tvilsomt om du kan utøve yrket det er snakk om - da er det vel greit å realitetsorientere seg litt. Du er da voksen og bør klare deg selv, om det så betyr to vaskejobber og et lite rom i kollektiv.

Når det er sagt, er det jo flott at du får bo hjemme, og fint at foreldrene dine hjelper deg økonomisk. Men de gjør deg en bjørnetjeneste om de ikke prøver å få deg til å forstå at du må stå på egne bein snart.

Anonymkode: 9fe76...1e7

[AnonymBruker]

Mamma er litt lik. Hun krever, men har knapt gått på skole selv. Hun er ekstremt sneversynt, mens jeg har bodd i utlandet i lang tid, tatt en master og fått meg jobb uten snev av veiledning. Har tatt dumme valg selv , og ingen hjemme har guidet eller støttet meg. De har vært flinke til å kritisere eller ignorere. Jeg er ikke gift og ble mishandlet i mitt forrige forhold. Har levd et helvete som nesten ingen vet om. Har hatt spiseforstyrrelser, sliter med nedstemthet og vil mye, men så resignerer jeg og legger meg i senga. Moren min snakker forbi meg og finnes ikke filosofisk/ reflektert. Hun spiser alt rått, er ikke krtisk til noe og mener at dersom man er flink pike og gjør som man får beskjed om, så går det bra i livet. Meninger må ties, fassaden må shines og uflatterende bilder må skjules. Jeg gjorde opprør og var så mye driting i 20 årene at det er flaut. Kunne sikkert ha drukket meg ihjel. Heller ikke sjarmerende, men måtte agere. Jeg kom fra et ishjem hvor følelser og sex var tabu. Det var ikke lov til å utrykke noe som helst. Merket at jeg følte en lettelse da jeg hang med de "harry". De som var vulgære. Jeg taklet ikke kunstig statusjag. Av samme grunn valgte jeg en kjæreste som vokste opp uten regler i et " umøblert" hjem. Der kunne jeg få være meg selv. Ingen dømte meg og alt var fleksibelt. Nå når jeg trenger forståelse fra min mor, er det som å snakke med en trestubbe. Det er ikke rom for å tenke utenfor et a4-liv. Hun dømmer de vulgære, de pedofile osv. helt til det i media fremkommer ny " fakta" og da sluker hun det rått igjen. Jeg orker ikke å søke støtte hos henne. Jeg sitter helt alene, føler meg ensom og sliten og har tatt "kloke" valg, men drømmene mine var noe annet. De ble jeg kritisert for. Hun er en arbeider som passer til å følge ordre. Hun er praktisk og flink og veldig snill, men hun har aldri gitt meg ros for noe, aldri " sett meg", aldri oppfordret meg til å gjøre noe. Hun var bare opptatt med rutinene sine og hadde så stor respekt for autoriteter at de kunne fått henne til å gjøre hva som helst. Hun oppfordret meg til noen ting faktisk:

-Aldri si i mot

-vær positiv

-Få deg en utdannelse

-Ikke vær syk

-Ha de rette vennene 

-Drikk tran og spis sunt

-Bestå eksamener

-Gjør som de sier

-ikke klag

 

Anonymkode: 8e65f...80c

[Stein-saks-papir]

Det er veldig vesentlig hvor gammel du er. Det er ikke vesentlig hva du har slitt/sliter med, men graden av dette. Er du voksen, dvs over ca 23, så bør du enten flytte ut, eller snakke med foreldrene dine om bosituasjonen. De bør ønske at du skal bo der, hvis du er voksen og skal bo hjemme. Hvis de ikke ønsker det, flytt ut. Har du diagnoser, problemer, så kan du få hjelp til å betale for et sted å bo. Bostøtte feks. Hvis du har litt psykiske problemer, men kan jobbe, så kan du få deg en jobb som ikke krever utdannelse. Det er faktisk ganske lett, og man kan fint jobbe i tillegg til studier. 

Når du nå bor hjemme, bidrar du? Økonomisk, med matlaging, vasking, bære ved, etc? Er du sosial med de, bidrar til god stemning i huset? Dette er viktig, spesielt om de skal ha deg der lenge,  barn over 18-20 år er ikke lenger barn som de er ansvarlige for å ha boende, når de ikke har det bra med situasjonen. Det er livet deres. Ja, ditt liv og, men det er ditt ansvar nå.

[AnonymBruker]

Oi, se på alle mødrene som har sviktet barna sine i oppdragelsen til det punkt at de ikke har klart å bli selvstendige- og nå klandrer de barna som ikke klarer seg. Når dere opplever at barna deres sliter med å klare seg selv i livet, så er det et stort tegn på at dere har driti på draget under oppdragelsen. Dere har ikke sett at barna deres hadde behov dere ikke klarte dekke, dere har ikke sett at barna sliter, at de ikke har selvtillit, at de er derpimerte. Dere har kanskje til og med vært med på å utvikle psykisk sykdom i barna deres fordi dere har ikke lært dem hvordan takle følelser eller tunge tanker. Og når de da fyller 20 og ikke får seg jobb, blir dere dritforbanna på dem fordi de ikke har det bra. Selv om dere gjennom 20 år har vært med på å utvikle barn som sliter psykisk. 

Det er veldig sjeldent jeg møter psykisk syke mennesker med flotte, empatiske og støttende foreldre. Når jeg gjør det, så sliter barna fordi de har blitt mobbet, har medfødt sykdom eller på andre måter har opplevd traumer som ikke er foreldrene sine skyld. De fleste foreldre forstår null og niks av hva barna går gjennom, noe som betyr at de ikke har hatt egenskapene som kreves for å hjelpe barna med problemene de har og har hatt. Om foreldrene ikke forstår problemene til abrna, kan de heller ikke hjelpe dem når de utvikler disse problemene som småbarn. Og foreldrene fortsetter å svikte barna sine gjennom tenårene og gjerne voksen alder, fordi de mangler kunnskap og intelligens til å være den støttespilleren de burde være. 

Anonymkode: 37cd3...d68

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Takk til deg, det var hyggelig sagt  Er noen som forstår og det er godt å høre. Til dere andre: jeg kommer ikke til å legge ut her om hva det er jeg har slitt med for det blir for privat det var bare for å illustrere problemstillingen og hvordan jeg har det. Dere har ingenting med å kritisere meg for det ene og det andre og tro at dette skal hjelpe meg. Jeg kjenner min mor godt og dere vet ikke hvordan hun er mot meg og min far. Dere kjenner henne ikke. Selvfølgelig skal jeg komme meg ut og få meg en jobb, men dette er ikke gjort på dagen akkurat. 

Anonymkode: a3b7f...088

Enig, jeg skjønner ikke hvorfor folk skal henge seg opp hva man har slitt med og hvor gammel man osv er for å kunne svare..

Anonymkode: bc883...312

[AnonymBruker]

3 hours ago, SoWhat? said:

Hei  

Du vil ha støtte. Jeg tror faktisk at det er det moren din mener å vise. Det du kanskje vil ha er mer forståelse? Og der svikter hun nok litt ja.

Ting har ikke vært lett for deg skriver du. Det tror jeg på. Likevel,kan du tenke litt over hva moren din sine hensikter er? Du vil bli forstått og det er et behov de fleste har. Men så ? Forstår du moren din? Det må gå begge veier vet du. 

Jeg syns du skal gå for det du vil. Men da må du virkelig gå inn for det. Alle mislykkes i noe nå og da. Slutt å betrakte deg som mindre vellykket ihvertfall! Det blir feil. 

Vet ikke hva du mener med å utvikle deg senere enn andre? Forventningspress er uklokt. Du er deg og absolutt bra nok. Ikke bruk unnskyldninger. Bevis kun for deg selv og ingen andre. Det er ditt liv og husk ALLTID på at det er du som må styre det og ta ansvar!

Jeg tror på deg. Jeg kjenner deg jo ikke,men leser hva du skriver. Nå må du bare gå din egen vei og så har du målet for øynene. Rett allid blikket dit. 

denne

Anonymkode: bc883...312

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Oi, se på alle mødrene som har sviktet barna sine i oppdragelsen til det punkt at de ikke har klart å bli selvstendige- og nå klandrer de barna som ikke klarer seg. Når dere opplever at barna deres sliter med å klare seg selv i livet, så er det et stort tegn på at dere har driti på draget under oppdragelsen. Dere har ikke sett at barna deres hadde behov dere ikke klarte dekke, dere har ikke sett at barna sliter, at de ikke har selvtillit, at de er derpimerte. Dere har kanskje til og med vært med på å utvikle psykisk sykdom i barna deres fordi dere har ikke lært dem hvordan takle følelser eller tunge tanker. Og når de da fyller 20 og ikke får seg jobb, blir dere dritforbanna på dem fordi de ikke har det bra. Selv om dere gjennom 20 år har vært med på å utvikle barn som sliter psykisk. 

Det er veldig sjeldent jeg møter psykisk syke mennesker med flotte, empatiske og støttende foreldre. Når jeg gjør det, så sliter barna fordi de har blitt mobbet, har medfødt sykdom eller på andre måter har opplevd traumer som ikke er foreldrene sine skyld. De fleste foreldre forstår null og niks av hva barna går gjennom, noe som betyr at de ikke har hatt egenskapene som kreves for å hjelpe barna med problemene de har og har hatt. Om foreldrene ikke forstår problemene til abrna, kan de heller ikke hjelpe dem når de utvikler disse problemene som småbarn. Og foreldrene fortsetter å svikte barna sine gjennom tenårene og gjerne voksen alder, fordi de mangler kunnskap og intelligens til å være den støttespilleren de burde være. 

Anonymkode: 37cd3...d68

Signerer den.

Anonymkode: bc883...312