Har tatt mitt livs tyngste avgjørelse.

[AnonymBruker]

Min sønn er i tjueårene,og har de siste årene misbukt alt fra alkohol til narkotika.Han har en samboer han har mishandlet.Far til min sønn mishandlet meg,men jeg dro fra ham da min sønn var ett år,så han husker ikke faren sin og det jeg ble utsatt for.Jeg har oppdratt ham til å behandle jenter med respekt,og har snakket om at vold er totalt uakseptabelt uansett mot hvem.

Da sønnen min ble tenårene tok faren kontakt med ham,og jeg måtte jo godta det.Jeg hadde fortalt at faren hadde vært voldelig,for å gi en forstårlig grunn til at vi ikke kunne bo sammen.Faren tok ikke kontakt før gutten vår var i tenårene altså.Det gikk greit,men plutselig da sønnen vår etter et par år begnte med rus (jeg oppdaget det ved at jeg fikk mistanke og spurte han.Han nektet men jeg gikk igjennom rommet hans og fant ting).Før dette hadde han oppført seg som gutter flest,og var lite vanskelig på noen måte.

Da jeg avslørte rusbruken forandret han seg totalt.Han ble aggressiv og kunne knuse ting i hjemmet vårt ved den minste konfrontasjon.Jeg kontaktet leger,rusterapauter og snakket med psykolog Prøvde det jeg kunne for å få ham til å motta hjelp.Prøvde å snakke med faren hans også,men han var ikke interessert.Så endte det med at jeg ringte politiet en kveld han og en kompis hadde rusmidler på rommet.Det var også store summer med penger der.Dette var mitt siste håp om at han fikk hjelp,om det så var at politi ble koblet inn.Jeg var desperat.

Sønnen min ble tiltalt for trusler,salg og bruk av narkotika og fikk en dom på 60 dager.Etter dette ble alt verre og fordi han truet meg og ødela ting flere ganger i hjemmet,så ba jeg ham flytte ut.Det gjorde han,men han ringte meg og sendte trusler og var rett og slett skremmende flere ganger.Kom hit og rev blant annet ned tv og bilder osv etter å ha brutt seg inn.Naboer ringte politiet,det ble anmeldelser og nye dommer.Alt gikk helt i svart! Jeg hadde aldri hatt problemer med nerver,men dette var for mye for meg,og jeg måtte begynne med både beromigende og sovetabletter,men jeg var aldri sykmeldt fra jobb.

Så fikk han samboer.Ei veldig søt jente,og kontakten mellom oss ble bedre.Helt til hun fortalte meg en kveld vi var alene at han hadde slått henne.Jeg ble helt knust og ba henne dra på krisesenter hvilket hun gjorde.Men hun dro tilbake til ham.Fra da har han terrorisert meg med å møte opp her.Med å ringe og sende meldinger.Han mener at jeg har ødelagt alt fordi jeg ringte politiet første gang.Jeg har svart at det var siste halmstrå fra meg etter å ha prøvd det jeg kunne.Han hører ikke på det øret.Han sier også at han forstår faren banket meg.Ja,det er mye stygt som blir sagt.

Etter noen år med dette har jeg nå fått besøksforbud og kuttet kontakten.Jeg sa at han er velkommen når han har søkt og fått hjelp.Jeg har snakket med pårørende i samme situasjon.Dette kunne vært en historie flere kunne fortalt,og det er så ubeskrivelig vondt at en må kutte kontakt med barna sine,for en elsker dem jo uendelig høyt.Men det går ikke an å leve med vold (noen er voldelige mot foreldre.Min sønn har dyttet meg en gang og det var et sjokk bare det).Vi lever med trusler om at de tar selvmord,at de vil skade andre og ja,fryktelig mye vondt.

Avgjørelsen om å kutte ut det eneste barnet du har er forferdelig,men hadde jeg fortsatt å "forstå meg ihjel",ville ingenting blitt bedre for ham.Alt jeg håper på nå er at han får hjelp,blir fanget opp av noen før det går galt.En tenker hele tiden på at beskjeden om at de har tatt en overdose kommer.Noen opplever det.Livet blir ødelagt,men en må bygge det opp igjen.Jeg holder meg på beina,men livskvaliteten er jo forringet.

Jeg skriver dette for at en må forstå at selv om det for utenforstående virker brutalt,så må en kutte kontakt med barna sine.Hadde de "kun"vært narkomane uten å være farlige,så hadde vi støttet og hjulpet dem.

Så tenker jeg at det nok sitter noen foreldre her i samme situasjon! Husk at dere ikke er alene,og at vi kan hjelpe og støtte hverandre.Søk hjelp i pårørendegrupper,og så får vi be om at en dag får vi tilbake barna våre.En trenger ikke tro på noen Gud,men jeg skal love at vi likevel gjør. Takk til dere som tok dere tid til å lese dette,og håper noen følte forståelse og andre fikk forståelse.Takk.

Anonymkode: fc6b1...baf

[AnonymBruker]

Du gjør det riktige...kan ikke engang forestille meg hvor vanskelig det må være. 

Anonymkode: a1a61...16d

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg godt. 

Jeg er oppvokst med en narkoman søster. Tar i dag totalt avstand til henne etter at hun sist for et halvt år siden raste i sinne ut dørene her, smellende med dører osv.

Jeg har barn på et og fire, de skal vernes mot ustabile, egoistiske og ødelagte familiemedlemmer. 

Jeg vet hvordan det er å vokse opp blandt slike. Man blir preget av det.

Anonymkode: a10fd...475

[Torelli]

Alt jeg klarer å tenke er at det må være ekstremt vanskelig ...

[AnonymBruker]

Utrolig trist. Det ville ikke hjelpe han på rett spor om du godtok å være hoggestabben hans videre og han fikk fortsette å utagere, true, skylde på deg, ødelegge hjemmet, psykisk mishandling. Du har gjort det du kan, og han må ville endre seg selv for at noe skal bli bedre.

Jeg kjenner flere som har måttet sette samme grense som deg, med å kutte kontakt, få besøksforbud, melde egne barn til barnevernet for barnas skyld mm. Vi er mange som ikke dømmer deg.

Anonymkode: a7b09...7fe

[AnonymBruker]

en stor, stor klem til deg. Du har min aller dypeste medfølelse, og du gjør alt riktig.

Anonymkode: 81ada...384

[Trollmora]

Ingen dømming fra min side - men en klem I en vanskelig situasjon

[AnonymBruker]

Stor varm klem  du må tenke på deg selv oppi alt dette, og du gjør det riktige. 

Anonymkode: 5f73b...c09

[Gjest Skogrose]

Helt riktig valg etter å ha prøvd alt. Du er sterk TS! ❤ Skulle ønske flere hadde forståelse for slike valg, og innså at noen ganger er det det eneste riktige.

[AnonymBruker]

Jeg tror ingen har problemer med å forstå at dette var det eneste riktige å gjøre.

Anonymkode: 92dc4...196

[AnonymBruker]

Dette hadde jeg ikke ventet.Tusen tusen takk.Nå kom tårene her.Det er jo ekstremt hardt å miste et barn.Men vi i vår situasjon kan ihvertfall håpe å få de tilbake.Så utrolig godt å få forståelse i en sånn situasjon.Vakre sjeler er dere.

Anonymkode: fc6b1...baf

[exictence]

Ingen kan dømme før noen har vært i situasjonen selv. Du er sterk og jeg synes alle bør vise forståelse for din avgjørelse. Husk at andre som dømmer ikke vet bedre 

[AnonymBruker]

En vond situasjon, men jeg tror at du har tatt det riktige valget. Selv om man elsker sine barn, så må man av og til ta et slikt vanskelig valg. 

Min situasjon er helt ulik din, men jeg har også distansert meg fra min sønn. Som du var jeg alene med ham da han var liten, men far kom på banen da han var 8 år, og laget mye problemer. Han satte gutten opp mot meg og stefar, og terroriserte selv meg og stefar alt han kunne. 

Hans far er ikke et godt menneske, og han brydde seg ikke om at han også ødela gutten i sin "kamp" mot meg og stefar. Han tålte ikke at jeg stiftet ny familie, og brukte gutten som et våpen mot oss. Vi som hadde empati og omsorg i oss kunne ikke få oss til å kjempe tilbake med like urene midler, så vi var dømt til tape en slik ufin "kamp". 

Da gutten var nesten 12 år flyttet han til sin far. Det var sårt. Jeg var den som hadde vært der for ham i alle år (far var fullstendig fraværende i flere år), men han valgte faren sin foran meg. Valgte fars løgner mot sannheten. 

Han er mitt barn, min førstefødte, men jeg må innrømme at jeg har ambivalente følelser for ham. Jeg er redd for hans far, og ikke bare ser gutten ut som et yngre speilbilde av sin far, men verre, han har en del personlighetstrekk fra sin far. Alt er alle andre sin skyld. I hovedsak min og stefars. Det er alltid synd på ham, og han tar ikke ansvar for at egen oppførsel gir konsekvenser. HAN er sentrum i universet, som andre skal være til for. 

Han var et svært villig våpen da far hadde sin agenda mot meg og stefar. Jeg forsøker å unnskylde ham med at han var en liten gutt da, men han var fra han var svært liten utrolig smart, og selv om jeg forsøker å unnskylde ham, så skremmer det meg hvor tidlig han målrettet planla og utførte ting for å få frem et poeng. At han så bevisst la planer, og gjennomførte, for å få en løgn til å fremstå som sannhet. Ja, jeg skylder en del på far, som heiet det frem, men det skremmer meg noe vanvittig at gutten hadde det i seg å være så målrettet falsk. Skal jeg være ærlig var dette sider han hadde i seg før far kom på banen også. Andre barn blir sinna og lei seg om de ikke får det som de vil. Han derimot hevnet seg. Godtok det tilsynelatende, men hevnet seg senere. Både overfor andre barn og voksne. Da gottet han seg, og det var noe skremmende kaldt i blikket hans. Det var ikke slik jeg oppdro ham, men noe i ham var sterkere enn oppdragelse. 

Han kan alt og vet alt. Andre er tåpelige og uvitende. Han har rett, så alle midler for å bevise det er tillatt, selv om det er konstruerte løgner. Han latterliggjør andres liv og livsvalg. Han er bedre enn andre. Når han begynner i en ny jobb kan han den allerede bedre enn dem som skal lære ham opp, og når han mister jobben på grunn av dette, så er det de som var idioter og udugelige. 

For noen år siden satt jeg og en venninne og diskuterte Breivik, og hans mor, og da sa jeg "Det kunne vært meg, og det kunne vært min sønn!" Det er noen av de tyngste ordene jeg har uttalt, men det er en skremmende sannhet i det. Hadde min sønn fått for seg noe slikt, så hadde han utført det like målrettet og like uten empati. Hadde jeg blitt lagt under lupen som mor, så hadde de funnet de løgnene som jeg aldri kunne forsvare meg mot, fordi jeg ikke klarte å si "Min sønn lyver!" Fordi å si det ville ødelegge min troverdighet enda mer. Et barn lyver vel ikke? Og dersom et barn lyver, hvilken mor har man da vært? Hvilken oppdragelse har man da gitt? Det var en tap- tap situasjon for meg, og jeg tiet. Selv når jeg så triumfen i øynene hans over at jeg ikke avslørte løgner, så tiet jeg. (Han fikk selvfølgelig tilsnakk for løgner hjemme, men jeg kunne ikke si ovenfor for eksempel lærere gutten løy så målbevisst og smart, uten at jeg fremsto som løgner selv. Ingen ville trodd på at et barn kan være så utspekulert som han var.)  

Nå er han voksen, og sin far opp av dage. Han dømmer andre hardt for hver minste feil, men har selv ingen. Jeg og min familie har forsøkt å lære ham rett fra galt, og empati og forståelse for andre, men hans fars blod har vært tykkere. 

Nå har han valgt bort meg og min familie, fordi vi setter krav til ham, og diskuterer mot ham når han er urimelig. Han er tross alt voksen. Han tåler det ikke. Er vi ikke til for å servere ham alt i livet, så er vi mot ham. VI ødelegger for ham! VI bryter ham ned når vi forsøker å rettlede. Nå straffer han oss med å ta avstand. Det skal gjøre vondt for oss, men... 

Han er min sønn, men en del av meg er lettet. Uten giften hans, og giften til hans far, så er livet lettere. Vi kan le, ta vare på hverandre, og leve, uten å stå under en kritisk lupe hele tiden. Min familie er gode mennesker, men stemningen endrer seg så fort han er tilstede. Alle blir liksom litt på tå hev. Alle blir redde for å si eller gjøre noe "galt". Så det blir liksom en tilgjort gladstemning, der alle passer på at han skal være fornøyd, mens alle egentlig er bekymret for ham, og for hvordan han kan reagere. 

Men han er min sønn, og det er en konstant dårlig samvittighet som jeg må leve med. Både det at jeg skulle ha klart å få ham til å bli et godt menneske, da det ennå var mulig, eller burde være mulig, og det at det er en lettelse å ikke ha ham i livet. Begge deler er vondt å leve med. 

Noen barn vokser opp under vanskelige kår, og blir gode mennesker. Noen barn tråkker på det de har og har fått, og blir...  noe annet. Det er vondt og vanskelig å oppleve!

Heldigvis har jeg også to flotte og empatiske barn, men han er også min sønn. Et monster JEG har skapt! Jeg elsker ham, men jeg må også leve med skammen. Over at jeg ikke klarte å få ham til å bli noe annet, og over at jeg kjenner lettelse når han holder seg unna. 

Kanskje noen dømmer oss, som mødre av barn som ikke ble som de burde ha blitt, men jeg vet med meg selv at vi (jeg og min familie) virkelig forsøkte å oppdra ham godt. Det gjorde sikkert du også, men noen ganger blir barn likevel... noe helt annet. Og når de er voksne nok til å måtte stå for sin oppførsel selv, så må man av og til gi slipp og ta avstand. 

Anonymkode: 2cfeb...bbe

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

En vond situasjon, men jeg tror at du har tatt det riktige valget. Selv om man elsker sine barn, så må man av og til ta et slikt vanskelig valg. 

Min situasjon er helt ulik din, men jeg har også distansert meg fra min sønn. Som du var jeg alene med ham da han var liten, men far kom på banen da han var 8 år, og laget mye problemer. Han satte gutten opp mot meg og stefar, og terroriserte selv meg og stefar alt han kunne. 

Hans far er ikke et godt menneske, og han brydde seg ikke om at han også ødela gutten i sin "kamp" mot meg og stefar. Han tålte ikke at jeg stiftet ny familie, og brukte gutten som et våpen mot oss. Vi som hadde empati og omsorg i oss kunne ikke få oss til å kjempe tilbake med like urene midler, så vi var dømt til tape en slik ufin "kamp". 

Da gutten var nesten 12 år flyttet han til sin far. Det var sårt. Jeg var den som hadde vært der for ham i alle år (far var fullstendig fraværende i flere år), men han valgte faren sin foran meg. Valgte fars løgner mot sannheten. 

Han er mitt barn, min førstefødte, men jeg må innrømme at jeg har ambivalente følelser for ham. Jeg er redd for hans far, og ikke bare ser gutten ut som et yngre speilbilde av sin far, men verre, han har en del personlighetstrekk fra sin far. Alt er alle andre sin skyld. I hovedsak min og stefars. Det er alltid synd på ham, og han tar ikke ansvar for at egen oppførsel gir konsekvenser. HAN er sentrum i universet, som andre skal være til for. 

Han var et svært villig våpen da far hadde sin agenda mot meg og stefar. Jeg forsøker å unnskylde ham med at han var en liten gutt da, men han var fra han var svært liten utrolig smart, og selv om jeg forsøker å unnskylde ham, så skremmer det meg hvor tidlig han målrettet planla og utførte ting for å få frem et poeng. At han så bevisst la planer, og gjennomførte, for å få en løgn til å fremstå som sannhet. Ja, jeg skylder en del på far, som heiet det frem, men det skremmer meg noe vanvittig at gutten hadde det i seg å være så målrettet falsk. Skal jeg være ærlig var dette sider han hadde i seg før far kom på banen også. Andre barn blir sinna og lei seg om de ikke får det som de vil. Han derimot hevnet seg. Godtok det tilsynelatende, men hevnet seg senere. Både overfor andre barn og voksne. Da gottet han seg, og det var noe skremmende kaldt i blikket hans. Det var ikke slik jeg oppdro ham, men noe i ham var sterkere enn oppdragelse. 

Han kan alt og vet alt. Andre er tåpelige og uvitende. Han har rett, så alle midler for å bevise det er tillatt, selv om det er konstruerte løgner. Han latterliggjør andres liv og livsvalg. Han er bedre enn andre. Når han begynner i en ny jobb kan han den allerede bedre enn dem som skal lære ham opp, og når han mister jobben på grunn av dette, så er det de som var idioter og udugelige. 

For noen år siden satt jeg og en venninne og diskuterte Breivik, og hans mor, og da sa jeg "Det kunne vært meg, og det kunne vært min sønn!" Det er noen av de tyngste ordene jeg har uttalt, men det er en skremmende sannhet i det. Hadde min sønn fått for seg noe slikt, så hadde han utført det like målrettet og like uten empati. Hadde jeg blitt lagt under lupen som mor, så hadde de funnet de løgnene som jeg aldri kunne forsvare meg mot, fordi jeg ikke klarte å si "Min sønn lyver!" Fordi å si det ville ødelegge min troverdighet enda mer. Et barn lyver vel ikke? Og dersom et barn lyver, hvilken mor har man da vært? Hvilken oppdragelse har man da gitt? Det var en tap- tap situasjon for meg, og jeg tiet. Selv når jeg så triumfen i øynene hans over at jeg ikke avslørte løgner, så tiet jeg. (Han fikk selvfølgelig tilsnakk for løgner hjemme, men jeg kunne ikke si ovenfor for eksempel lærere gutten løy så målbevisst og smart, uten at jeg fremsto som løgner selv. Ingen ville trodd på at et barn kan være så utspekulert som han var.)  

Nå er han voksen, og sin far opp av dage. Han dømmer andre hardt for hver minste feil, men har selv ingen. Jeg og min familie har forsøkt å lære ham rett fra galt, og empati og forståelse for andre, men hans fars blod har vært tykkere. 

Nå har han valgt bort meg og min familie, fordi vi setter krav til ham, og diskuterer mot ham når han er urimelig. Han er tross alt voksen. Han tåler det ikke. Er vi ikke til for å servere ham alt i livet, så er vi mot ham. VI ødelegger for ham! VI bryter ham ned når vi forsøker å rettlede. Nå straffer han oss med å ta avstand. Det skal gjøre vondt for oss, men... 

Han er min sønn, men en del av meg er lettet. Uten giften hans, og giften til hans far, så er livet lettere. Vi kan le, ta vare på hverandre, og leve, uten å stå under en kritisk lupe hele tiden. Min familie er gode mennesker, men stemningen endrer seg så fort han er tilstede. Alle blir liksom litt på tå hev. Alle blir redde for å si eller gjøre noe "galt". Så det blir liksom en tilgjort gladstemning, der alle passer på at han skal være fornøyd, mens alle egentlig er bekymret for ham, og for hvordan han kan reagere. 

Men han er min sønn, og det er en konstant dårlig samvittighet som jeg må leve med. Både det at jeg skulle ha klart å få ham til å bli et godt menneske, da det ennå var mulig, eller burde være mulig, og det at det er en lettelse å ikke ha ham i livet. Begge deler er vondt å leve med. 

Noen barn vokser opp under vanskelige kår, og blir gode mennesker. Noen barn tråkker på det de har og har fått, og blir...  noe annet. Det er vondt og vanskelig å oppleve!

Heldigvis har jeg også to flotte og empatiske barn, men han er også min sønn. Et monster JEG har skapt! Jeg elsker ham, men jeg må også leve med skammen. Over at jeg ikke klarte å få ham til å bli noe annet, og over at jeg kjenner lettelse når han holder seg unna. 

Kanskje noen dømmer oss, som mødre av barn som ikke ble som de burde ha blitt, men jeg vet med meg selv at vi (jeg og min familie) virkelig forsøkte å oppdra ham godt. Det gjorde sikkert du også, men noen ganger blir barn likevel... noe helt annet. Og når de er voksne nok til å måtte stå for sin oppførsel selv, så må man av og til gi slipp og ta avstand. 

Anonymkode: 2cfeb...bbe

Da jeg var yngre, trodde jeg at alle kunne forstå hvis noe ble forklart. Jeg trodde at alt kunne overvinnes med kjærlighet. Nå vet jeg at mye kan overvinnes med kjærlighet og omsorg, ikke alt. Jeg kjenner to halvbrødre som deler far. Den ene har vokst opp med faren, den andre har vokst opp uten kontakt med faren. Begge deler samme diagnose (personlighetsforstyrrelse) som faren. Jeg er overbevist om at det eneste man kan gjøre, er så godt man kan.  til deg.

Anonymkode: a1a61...16d

[AnonymBruker]

Min sønn har et alvorlig rusproblem. Jeg tror han vil dø før han er 30.

Forskjellen fra deg, er at han aldri har vært voldelig eller utagerende mot familien. Det er nok grunnen til at vi aldri har kuttet han totalt ut.

Hadde jeg vært i din situasjon, så hadde jeg helt klart gjort som deg.

Klem fra meg, som vet litt om hvordan du har det 

Anonymkode: e6b32...d0b

[AnonymBruker]

Det var jeg som skrev som AB over her.

Jeg ser at jeg kan virke kynisk overfor min eldste rusavhengige sønn, men han har yngre søsken.

Han utnytter meg som mamma økonomisk og følelsesmessig, men som jeg sa aldri voldelig. Det er rusen som styrer han.

Det er ubeskrivelig vondt å leve med, men jeg må tenke på hans yngre søsken.

Anonymkode: e6b32...d0b

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En vond situasjon, men jeg tror at du har tatt det riktige valget. Selv om man elsker sine barn, så må man av og til ta et slikt vanskelig valg. 

Min situasjon er helt ulik din, men jeg har også distansert meg fra min sønn. Som du var jeg alene med ham da han var liten, men far kom på banen da han var 8 år, og laget mye problemer. Han satte gutten opp mot meg og stefar, og terroriserte selv meg og stefar alt han kunne. 

Hans far er ikke et godt menneske, og han brydde seg ikke om at han også ødela gutten i sin "kamp" mot meg og stefar. Han tålte ikke at jeg stiftet ny familie, og brukte gutten som et våpen mot oss. Vi som hadde empati og omsorg i oss kunne ikke få oss til å kjempe tilbake med like urene midler, så vi var dømt til tape en slik ufin "kamp". 

Da gutten var nesten 12 år flyttet han til sin far. Det var sårt. Jeg var den som hadde vært der for ham i alle år (far var fullstendig fraværende i flere år), men han valgte faren sin foran meg. Valgte fars løgner mot sannheten. 

Han er mitt barn, min førstefødte, men jeg må innrømme at jeg har ambivalente følelser for ham. Jeg er redd for hans far, og ikke bare ser gutten ut som et yngre speilbilde av sin far, men verre, han har en del personlighetstrekk fra sin far. Alt er alle andre sin skyld. I hovedsak min og stefars. Det er alltid synd på ham, og han tar ikke ansvar for at egen oppførsel gir konsekvenser. HAN er sentrum i universet, som andre skal være til for. 

Han var et svært villig våpen da far hadde sin agenda mot meg og stefar. Jeg forsøker å unnskylde ham med at han var en liten gutt da, men han var fra han var svært liten utrolig smart, og selv om jeg forsøker å unnskylde ham, så skremmer det meg hvor tidlig han målrettet planla og utførte ting for å få frem et poeng. At han så bevisst la planer, og gjennomførte, for å få en løgn til å fremstå som sannhet. Ja, jeg skylder en del på far, som heiet det frem, men det skremmer meg noe vanvittig at gutten hadde det i seg å være så målrettet falsk. Skal jeg være ærlig var dette sider han hadde i seg før far kom på banen også. Andre barn blir sinna og lei seg om de ikke får det som de vil. Han derimot hevnet seg. Godtok det tilsynelatende, men hevnet seg senere. Både overfor andre barn og voksne. Da gottet han seg, og det var noe skremmende kaldt i blikket hans. Det var ikke slik jeg oppdro ham, men noe i ham var sterkere enn oppdragelse. 

Han kan alt og vet alt. Andre er tåpelige og uvitende. Han har rett, så alle midler for å bevise det er tillatt, selv om det er konstruerte løgner. Han latterliggjør andres liv og livsvalg. Han er bedre enn andre. Når han begynner i en ny jobb kan han den allerede bedre enn dem som skal lære ham opp, og når han mister jobben på grunn av dette, så er det de som var idioter og udugelige. 

For noen år siden satt jeg og en venninne og diskuterte Breivik, og hans mor, og da sa jeg "Det kunne vært meg, og det kunne vært min sønn!" Det er noen av de tyngste ordene jeg har uttalt, men det er en skremmende sannhet i det. Hadde min sønn fått for seg noe slikt, så hadde han utført det like målrettet og like uten empati. Hadde jeg blitt lagt under lupen som mor, så hadde de funnet de løgnene som jeg aldri kunne forsvare meg mot, fordi jeg ikke klarte å si "Min sønn lyver!" Fordi å si det ville ødelegge min troverdighet enda mer. Et barn lyver vel ikke? Og dersom et barn lyver, hvilken mor har man da vært? Hvilken oppdragelse har man da gitt? Det var en tap- tap situasjon for meg, og jeg tiet. Selv når jeg så triumfen i øynene hans over at jeg ikke avslørte løgner, så tiet jeg. (Han fikk selvfølgelig tilsnakk for løgner hjemme, men jeg kunne ikke si ovenfor for eksempel lærere gutten løy så målbevisst og smart, uten at jeg fremsto som løgner selv. Ingen ville trodd på at et barn kan være så utspekulert som han var.)  

Nå er han voksen, og sin far opp av dage. Han dømmer andre hardt for hver minste feil, men har selv ingen. Jeg og min familie har forsøkt å lære ham rett fra galt, og empati og forståelse for andre, men hans fars blod har vært tykkere. 

Nå har han valgt bort meg og min familie, fordi vi setter krav til ham, og diskuterer mot ham når han er urimelig. Han er tross alt voksen. Han tåler det ikke. Er vi ikke til for å servere ham alt i livet, så er vi mot ham. VI ødelegger for ham! VI bryter ham ned når vi forsøker å rettlede. Nå straffer han oss med å ta avstand. Det skal gjøre vondt for oss, men... 

Han er min sønn, men en del av meg er lettet. Uten giften hans, og giften til hans far, så er livet lettere. Vi kan le, ta vare på hverandre, og leve, uten å stå under en kritisk lupe hele tiden. Min familie er gode mennesker, men stemningen endrer seg så fort han er tilstede. Alle blir liksom litt på tå hev. Alle blir redde for å si eller gjøre noe "galt". Så det blir liksom en tilgjort gladstemning, der alle passer på at han skal være fornøyd, mens alle egentlig er bekymret for ham, og for hvordan han kan reagere. 

Men han er min sønn, og det er en konstant dårlig samvittighet som jeg må leve med. Både det at jeg skulle ha klart å få ham til å bli et godt menneske, da det ennå var mulig, eller burde være mulig, og det at det er en lettelse å ikke ha ham i livet. Begge deler er vondt å leve med. 

Noen barn vokser opp under vanskelige kår, og blir gode mennesker. Noen barn tråkker på det de har og har fått, og blir...  noe annet. Det er vondt og vanskelig å oppleve!

Heldigvis har jeg også to flotte og empatiske barn, men han er også min sønn. Et monster JEG har skapt! Jeg elsker ham, men jeg må også leve med skammen. Over at jeg ikke klarte å få ham til å bli noe annet, og over at jeg kjenner lettelse når han holder seg unna. 

Kanskje noen dømmer oss, som mødre av barn som ikke ble som de burde ha blitt, men jeg vet med meg selv at vi (jeg og min familie) virkelig forsøkte å oppdra ham godt. Det gjorde sikkert du også, men noen ganger blir barn likevel... noe helt annet. Og når de er voksne nok til å måtte stå for sin oppførsel selv, så må man av og til gi slipp og ta avstand. 

Anonymkode: 2cfeb...bbe

Takk for deling! Det gjør vondt å lese! Du skrev noe veldig viktig: vi vil ikke synke ned på det nivået.Det gjorde sterkt inntrykk å lese det du skrev.

Anonymkode: fc6b1...baf

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det var jeg som skrev som AB over her.

Jeg ser at jeg kan virke kynisk overfor min eldste rusavhengige sønn, men han har yngre søsken.

Han utnytter meg som mamma økonomisk og følelsesmessig, men som jeg sa aldri voldelig. Det er rusen som styrer han.

Det er ubeskrivelig vondt å leve med, men jeg må tenke på hans yngre søsken.

Anonymkode: e6b32...d0b

Ja,du må faktisk det.Jeg deler tårer med deg! Tenk at de små vi elsket og fremdeles elsker over alt må vi og andre små skånes for.Jeg vet du gråter.Vi gjør alle det.

Anonymkode: fc6b1...baf

[AnonymBruker]

Jeg svarer flere etterhvert.Dette er så utrolig vanskelig å ta opp og snakke om.Men vi sitter ofte og gråter.Har søvnløse netter.Så er det litt tabu.Så godt og vondt å se at vi er flere.Takk til alle.Og gode tanker for hva det er verdt!

Anonymkode: fc6b1...baf

[AnonymBruker]

Huff, jeg syns virkelig synd på dere som har mistet kontakten med egne barn.

Mitt barn driver ikke med rus, men manipulasjon og løgner. Oftest er hen veldig snill og grei, men humøret veksler dessverre. Siste hen sa var at når hen flytter ut så brytes all kontakt. Veldig vondt å høre og jeg håper ikke hen gjør alvor av det.

Jeg vil bare gi dere mødre en god klem ❤️

Anonymkode: 6553a...196