Angrer på studievalg.. hjelp :(!

[AnonymBruker]

Jeg har vært i en lignende situasjon, hvor jeg tok en lang helsefaglig utdanning og etterpå innså at jeg absolutt ikke ønsket å jobbe klinisk. Jeg fant først ikke-kliniske jobber innenfor yrket, så tok jeg en doktorgrad (innenfor et annet fagområde, men det var tilfeldig). 

Det finnes sikkert mange muligheter som ikke innebærer pasientkontakt som du kanskje ikke har tenkt på, for studiekamerater, praksis og alt er så rettet inn mot de «typiske» stillingene de fleste har. Det er lurt av deg å fullføre - uten det har du ingen ting. Etter det vil jeg anbefale deg å tenke litt utradisjonelt, og prøve å finne en jobb med utdanningen du allerede har før du begynner å tenke på en ny lang utdanning.

Anonymkode: 05221...07d

[AnonymBruker]

Hvis det er medisin eller psykologi du studerer kan du velge å ta doktorgrad eller fortsette med forskning.  Jeg ville undersøkt mulighetene for forskning i hvert fall, og uansett tror jeg det er lurt å fullføre.

Anonymkode: 0bd72...ba4

[AnonymBruker]

Hvorfor tror alle at det er medisin eller psykologi TS studerer?

Høres mest ut som farmasistudiet.

Anonymkode: 834bc...928

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor tror alle at det er medisin eller psykologi TS studerer?

Høres mest ut som farmasistudiet.

Anonymkode: 834bc...928

Medisinstudiet tar 6 år, psykologistudiet tar 6 år, og TS skriver at hun er på femte året og har ett år igjen. Farmasi er en 5-årig mastergrad.

Anonymkode: 0bd72...ba4

[ViljaH]

Farmasi har vel lite direkte pasientomsorg i praksis også. 

[AnonymBruker]

Hvis du trives med det teoretiske, kan du drive med forskning evt. undervisning. En annen mulighet er å spesialisere seg innenfor ikke-kliniske retninger. Er det snakk om medisinstudiet er radiologi en mulighet blant annet, det er mange andre muligheter i tillegg, jeg nevnte bare et. Er det snakk om psykologstudiet kan du spesialisere deg innenfor samfunns- og almennpsykologi, eller organisasjonspsykologi.

Anonymkode: 2651b...d9d

[altflyter]

Hvis du skriver hva du faktisk tar utdannelse som, så er det lettere for oss å hjelpe deg. Er det lege, så har du  masse muligheter innenfor forskning eller undervisning hvor du kan gjøre det du liker best  

[AnonymBruker]

Jeg tenker også at det er lurt å løfte blikket litt. Det finnes ofte flere muligheter enn man tror. Og selv om forskning innebærer mye midlertidighet vil nok de fleste som driver med det mene at det likevel er verdt det. Så kan du kanskje få undervisningsstilling etter hvert. Er du flink som du sier og jobber hardt så er det oppnåelig.  

Evt. bygge på med noe som kan brukes sammen med det du har. 

Anonymkode: 8895c...dd4

[AnonymBruker]

Jeg er tannlege og noen av mine studiekamerater har bare drevet med forskning og undervisning etter endt studie. Tror ikke de har hatt en eneste pasient.

Anonymkode: 6f86f...ee9

[AnonymBruker]

På 28.2.2018 den 16.28, Raspberry123 skrev:

Hei alle!

Dette er første innlegget mitt her, og jeg skriver i håp om at noen har noen råd til meg eller har vært i en liknende situasjon selv. Jeg studerer nå for tiden på 5. året på et helsefaglig rettet profesjonsstudium. Problemet er at jeg mistrives veldig med praksis, og jeg kan virkelig ikke se for meg å gjøre dette resten av livet. Tanken på at jeg må søke jobb innenfor dette fagfeltet om et år gir meg nesten angstanfall. Jeg misliker all pasientkontakten, jeg føler at arbeidsoppgavene virkelig ikke passer til min personlighet, og jeg føler at jeg ikke får brukt meg selv på den måten jeg ønsker i jobben. Og for å være helt ærlig har jeg ikke noe særlig ønske om å hjelpe folk heller (beklager kynismen, men det er sånn det er). Og tanken på å måtte jobbe innenfor helsevesenet resten av livet gjør meg ganske kvalm. 

Da kan man jo spørre seg hvorfor jeg begynte på dette studiet in the first place. Saken er den at jeg virkelig elsket de teoretiske fagene vi hadde i starten av studiet. Jeg STORKOSTE meg, fagene var dritinteressante, og jeg følte endelig at jeg hadde havnet på rett hylle faglig sett. Men på fjerde året år begynte vi med praksis og jeg begynte gradvis å innse hvor lite selve yrket passet for meg. Jeg er ikke en person som trives med omsorgsoppgaver, jeg liker intellektuelle og faglig tunge problemstillinger. Yrket dreier seg jo først og fremst om pasientkontakt og behandling, ikke fordypning i pensumbøker. Mens de andre på kullet mitt storgledet seg til praksis grudde jeg meg masse. Jeg har følt på denne tvilen siden 5. semester, men har vært så usikker at jeg bare har fortsatt på studiet. Jeg tenkte at det kanskje bare var jeg som overanalyserte usikkerheten jeg følte i starten, og at alt ville gå seg til etter hvert. 

Nå har jeg 1 år igjen av studiet, 300k+ i studielån og virkelig ingen anelse hva jeg skal gjøre videre. Jeg føler meg så vanvittig mislykka. I en alder av 26 år har de fleste vennene mine begynt å jobbe i godt betalte jobber der de trives, mens jeg har gått 5 år på et studie jeg misliker og helst ikke vil ha noe mer å gjøre lenger. Hvilken idiot går 5 hele år på et studium de egentlig ikke vil ha noe å gjøre med? Hva kommer folk til å tenke og si om meg? Dette har også gjort meg ganske deprimert, og jeg føler helt ærlig at det ikke er noe særlig håp for fremtiden sånn som ting fremstår nå. Dette er mye fordi jeg ikke har noen sterke alternativer for hva annet jeg kunne tenke meg å gjøre. Jeg kommer inn på alle studier jeg vil, og valget blir desto vanskeligere ettersom jeg har alle muligheter. Jeg er redd for å fortelle til folk hva jeg egentlig føler om studievalget mitt, og ingen vet egentlig om dette. Jeg sier til alle som spør at jeg trives godt med studiet og praksisen, men sannheten er at jeg mistrives skikkelig.

Jeg tenker å fullføre studiet for å få graden og yrkestittelen, men jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre videre. Jeg har tenkt at kanskje en type ingeniør eller juriststilling kunne passet for meg, men jeg føler liksom ikke at noen av disse fagfeltene interesserer meg mer enn middels. Jeg har også tenkt at jeg kan gå inn i forskning, som jo interesserer meg, men dette feltet preges av mange midlertidige stillinger, dårlig lønn og masse press. Jeg tror helt ærlig ikke jeg er motivert for det livet. Og jeg er så redd for å hoppe over på en ny utdannelse og mistrives like mye der på 5. året. Og i tillegg blir jeg nødt til å jobbe en del ved siden av fordi jeg bare får studielån et par år til. Så helt ærlig har jeg ikke råd til å teste ut ulike utdannelser for å se hva jeg synes. Jeg føler bare at alt ser skikkelig svart ut nå, og jeg aner ikke hva jeg skal tenke og gjøre videre. Jeg føler at jeg bare har gjort mange tåpelige, mislykkede valg i livet mitt som har ført meg ut i en grøft.

Har noen av dere vært i samme situasjon selv? Eventuelt om dere kjenner noen som har vært i samme situasjon? Hva hadde dere gjort/tenkt hvis dere var i min situasjon? Jeg setter enorm pris på alle tanker, kommentarer, synspunkter og tidligere erfaringer dere har å komme med! Trenger sårt hjelp!

Hilsen forvirret og forkommen student

Du kan bli arbeids og organisasjonspsykolog.  Dont worry. Det finnes mange muligheter med det du har valgt. Virker ikke som medisin. Høres ut som psyk. prof. Men hvis det er odontologi så er du fucked 

Anonymkode: b4ebc...72e

[Thie]

Det finnes alltid admin.jobber du kan ta eller helt andre yrker enn du har tenkt på som går med utdanningen din. Evt. Ta en master / evt PHD som er mer teoretisk rettet. Som andre nevner kan man få jobb på Folkehelseinstituttet f.eks.

Vil anbefale deg å snakke med karriereveileder ved studiested et ditt

 

 

[KapteinJ]

Om du fullfører en 6-årig profesjonsutdanning er du jo kvalifisert til å bli forsker, du kan også bli konsulent, jobbe i offentlig forvaltning og mye mer. Personlig ville jeg nok tatt en PhD om du har den faglige interessen og resultatene til det, da er veien kort til en lang karriere fri for pasienter!

[AnonymBruker]

Hei! Hvordan gikk det med deg TS? Var som om jeg skulle ha skrevet dette. Har 1 år igjen av en 5.årig helsefaglig utdanning, kanskje det samme som deg? 🤷🏻‍♀️ Ser svært svart på det neste året, har absolutt ikke lyst å fortsette, og vet sannelig ikke om jeg kommer til å få bestått praksis, da jeg føler meg som en veldig svak student både faglig og praktisk. Håper ting har ordnet seg for deg nå, og at du har funnet noe som passer deg ❤️

Anonymkode: 8ac01...63a