Angrer på studievalg.. hjelp :(!

[Raspberry123]

Hei alle!

Dette er første innlegget mitt her, og jeg skriver i håp om at noen har noen råd til meg eller har vært i en liknende situasjon selv. Jeg studerer nå for tiden på 5. året på et helsefaglig rettet profesjonsstudium. Problemet er at jeg mistrives veldig med praksis, og jeg kan virkelig ikke se for meg å gjøre dette resten av livet. Tanken på at jeg må søke jobb innenfor dette fagfeltet om et år gir meg nesten angstanfall. Jeg misliker all pasientkontakten, jeg føler at arbeidsoppgavene virkelig ikke passer til min personlighet, og jeg føler at jeg ikke får brukt meg selv på den måten jeg ønsker i jobben. Og for å være helt ærlig har jeg ikke noe særlig ønske om å hjelpe folk heller (beklager kynismen, men det er sånn det er). Og tanken på å måtte jobbe innenfor helsevesenet resten av livet gjør meg ganske kvalm. 

Da kan man jo spørre seg hvorfor jeg begynte på dette studiet in the first place. Saken er den at jeg virkelig elsket de teoretiske fagene vi hadde i starten av studiet. Jeg STORKOSTE meg, fagene var dritinteressante, og jeg følte endelig at jeg hadde havnet på rett hylle faglig sett. Men på fjerde året år begynte vi med praksis og jeg begynte gradvis å innse hvor lite selve yrket passet for meg. Jeg er ikke en person som trives med omsorgsoppgaver, jeg liker intellektuelle og faglig tunge problemstillinger. Yrket dreier seg jo først og fremst om pasientkontakt og behandling, ikke fordypning i pensumbøker. Mens de andre på kullet mitt storgledet seg til praksis grudde jeg meg masse. Jeg har følt på denne tvilen siden 5. semester, men har vært så usikker at jeg bare har fortsatt på studiet. Jeg tenkte at det kanskje bare var jeg som overanalyserte usikkerheten jeg følte i starten, og at alt ville gå seg til etter hvert. 

Nå har jeg 1 år igjen av studiet, 300k+ i studielån og virkelig ingen anelse hva jeg skal gjøre videre. Jeg føler meg så vanvittig mislykka. I en alder av 26 år har de fleste vennene mine begynt å jobbe i godt betalte jobber der de trives, mens jeg har gått 5 år på et studie jeg misliker og helst ikke vil ha noe mer å gjøre lenger. Hvilken idiot går 5 hele år på et studium de egentlig ikke vil ha noe å gjøre med? Hva kommer folk til å tenke og si om meg? Dette har også gjort meg ganske deprimert, og jeg føler helt ærlig at det ikke er noe særlig håp for fremtiden sånn som ting fremstår nå. Dette er mye fordi jeg ikke har noen sterke alternativer for hva annet jeg kunne tenke meg å gjøre. Jeg kommer inn på alle studier jeg vil, og valget blir desto vanskeligere ettersom jeg har alle muligheter. Jeg er redd for å fortelle til folk hva jeg egentlig føler om studievalget mitt, og ingen vet egentlig om dette. Jeg sier til alle som spør at jeg trives godt med studiet og praksisen, men sannheten er at jeg mistrives skikkelig.

Jeg tenker å fullføre studiet for å få graden og yrkestittelen, men jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre videre. Jeg har tenkt at kanskje en type ingeniør eller juriststilling kunne passet for meg, men jeg føler liksom ikke at noen av disse fagfeltene interesserer meg mer enn middels. Jeg har også tenkt at jeg kan gå inn i forskning, som jo interesserer meg, men dette feltet preges av mange midlertidige stillinger, dårlig lønn og masse press. Jeg tror helt ærlig ikke jeg er motivert for det livet. Og jeg er så redd for å hoppe over på en ny utdannelse og mistrives like mye der på 5. året. Og i tillegg blir jeg nødt til å jobbe en del ved siden av fordi jeg bare får studielån et par år til. Så helt ærlig har jeg ikke råd til å teste ut ulike utdannelser for å se hva jeg synes. Jeg føler bare at alt ser skikkelig svart ut nå, og jeg aner ikke hva jeg skal tenke og gjøre videre. Jeg føler at jeg bare har gjort mange tåpelige, mislykkede valg i livet mitt som har ført meg ut i en grøft.

Har noen av dere vært i samme situasjon selv? Eventuelt om dere kjenner noen som har vært i samme situasjon? Hva hadde dere gjort/tenkt hvis dere var i min situasjon? Jeg setter enorm pris på alle tanker, kommentarer, synspunkter og tidligere erfaringer dere har å komme med! Trenger sårt hjelp!

Hilsen forvirret og forkommen student

[AnonymBruker]

Tror du at du kan klare å få en jobb innen forskning/utdanning? Ev ta en doktorgrad? 

Anonymkode: 7f50e...b84

[AnonymBruker]

Det høres ut som forskning kan være mer passende for dine interesser. Det finnes kanskje stillinger som ikke er direkte pasientrettet? Det høres lurt ut å fullføre når du først har kommet så langt. 

Anonymkode: bf9b0...1b8

[Minitroll]

2 minutter siden, Raspberry123 skrev:

Hei alle!

Dette er første innlegget mitt her, og jeg skriver i håp om at noen har noen råd til meg eller har vært i en liknende situasjon selv. Jeg studerer nå for tiden på 5. året på et helsefaglig rettet profesjonsstudium. Problemet er at jeg mistrives veldig med praksis, og jeg kan virkelig ikke se for meg å gjøre dette resten av livet. Tanken på at jeg må søke jobb innenfor dette fagfeltet om et år gir meg nesten angstanfall. Jeg misliker all pasientkontakten, jeg føler at arbeidsoppgavene virkelig ikke passer til min personlighet, og jeg føler at jeg ikke får brukt meg selv på den måten jeg ønsker i jobben. Og for å være helt ærlig har jeg ikke noe særlig ønske om å hjelpe folk heller (beklager kynismen, men det er sånn det er). Og tanken på å måtte jobbe innenfor helsevesenet resten av livet gjør meg ganske kvalm. 

Da kan man jo spørre seg hvorfor jeg begynte på dette studiet in the first place. Saken er den at jeg virkelig elsket de teoretiske fagene vi hadde i starten av studiet. Jeg STORKOSTE meg, fagene var dritinteressante, og jeg følte endelig at jeg hadde havnet på rett hylle faglig sett. Men på fjerde året år begynte vi med praksis og jeg begynte gradvis å innse hvor lite selve yrket passet for meg. Jeg er ikke en person som trives med omsorgsoppgaver, jeg liker intellektuelle og faglig tunge problemstillinger. Yrket dreier seg jo først og fremst om pasientkontakt og behandling, ikke fordypning i pensumbøker. Mens de andre på kullet mitt storgledet seg til praksis grudde jeg meg masse. Jeg har følt på denne tvilen siden 5. semester, men har vært så usikker at jeg bare har fortsatt på studiet. Jeg tenkte at det kanskje bare var jeg som overanalyserte usikkerheten jeg følte i starten, og at alt ville gå seg til etter hvert. 

Nå har jeg 1 år igjen av studiet, 300k+ i studielån og virkelig ingen anelse hva jeg skal gjøre videre. Jeg føler meg så vanvittig mislykka. I en alder av 26 år har de fleste vennene mine begynt å jobbe i godt betalte jobber der de trives, mens jeg har gått 5 år på et studie jeg misliker og helst ikke vil ha noe mer å gjøre lenger. Hvilken idiot går 5 hele år på et studium de egentlig ikke vil ha noe å gjøre med? Hva kommer folk til å tenke og si om meg? Dette har også gjort meg ganske deprimert, og jeg føler helt ærlig at det ikke er noe særlig håp for fremtiden sånn som ting fremstår nå. Dette er mye fordi jeg ikke har noen sterke alternativer for hva annet jeg kunne tenke meg å gjøre. Jeg kommer inn på alle studier jeg vil, og valget blir desto vanskeligere ettersom jeg har alle muligheter. Jeg er redd for å fortelle til folk hva jeg egentlig føler om studievalget mitt, og ingen vet egentlig om dette. Jeg sier til alle som spør at jeg trives godt med studiet og praksisen, men sannheten er at jeg mistrives skikkelig.

Jeg tenker å fullføre studiet for å få graden og yrkestittelen, men jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre videre. Jeg har tenkt at kanskje en type ingeniør eller juriststilling kunne passet for meg, men jeg føler liksom ikke at noen av disse fagfeltene interesserer meg mer enn middels. Jeg har også tenkt at jeg kan gå inn i forskning, som jo interesserer meg, men dette feltet preges av mange midlertidige stillinger, dårlig lønn og masse press. Jeg tror helt ærlig ikke jeg er motivert for det livet. Og jeg er så redd for å hoppe over på en ny utdannelse og mistrives like mye der på 5. året. Og i tillegg blir jeg nødt til å jobbe en del ved siden av fordi jeg bare får studielån et par år til. Så helt ærlig har jeg ikke råd til å teste ut ulike utdannelser for å se hva jeg synes. Jeg føler bare at alt ser skikkelig svart ut nå, og jeg aner ikke hva jeg skal tenke og gjøre videre. Jeg føler at jeg bare har gjort mange tåpelige, mislykkede valg i livet mitt som har ført meg ut i en grøft.

Har noen av dere vært i samme situasjon selv? Eventuelt om dere kjenner noen som har vært i samme situasjon? Hva hadde dere gjort/tenkt hvis dere var i min situasjon? Jeg setter enorm pris på alle tanker, kommentarer, synspunkter og tidligere erfaringer dere har å komme med! Trenger sårt hjelp!

Hilsen forvirret og forkommen student

Enig med forrige som svarte. Men du må vel kanskje jobbe litt og ta en spesialisering før du kan jobbe videre med forskning. Det finnes mange muligheter innenfor helse, men det aller meste går jo på pasientkontakt. 

[AnonymBruker]

Som lege kan du jo jobbe mange steder uten pasientkontakt... Folkehelseinstituttet, helsedepartementet, Who, du kan undervise, jobbe i legemiddelindustrien, jobbe med forskning etc

Anonymkode: 26562...643

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Som lege kan du jo jobbe mange steder uten pasientkontakt... Folkehelseinstituttet, helsedepartementet, Who, du kan undervise, jobbe i legemiddelindustrien, jobbe med forskning etc

Anonymkode: 26562...643

Hun skriver ikke at det er lege. Det kan like godt være psykolog. 

Anonymkode: 7f50e...b84

[AnonymBruker]

Hva med å se om det er mulig å jobbe administrativt innen det du studerer? Siden du liker pensumet studiet innebærer.

Anonymkode: 66511...6e8

[AnonymBruker]

For det første skal du drite i hva andre tenker. Det er kun hva som er best for deg  som er viktig. At folk begynner med noe helt annet er ikke uvanlig. Det er f.eks. folk som blir ferdige leger og hopper av og blir statsminister, barneombud eller sauebonde. Helt ok!

Noe må du leve av og inntil du vet noe annet så bør du fullføre utdanningen din. Grensene mellom yrker er ikke så rigid lenger som det var. Det er mer og mer vanlig at man etter hvert jobber med noe helt annet enn utdanningen skulle tilsi. Du bør fullføre fordi a) du foreløbig ikke har noe bedre alternativ, b) fordi det gjør seg best når du skal søke jobber, c) fordi du da har noe å falle tilbake på, d) fordi det nok er best for din egen psyke på lenger sikt å ha fullført.

Når/hvis du etterhvert ønsker å utdanne deg innen noe annet så kan du gjøre det. Har du fått motivasjon så går det bra. 

Anonymkode: 6981e...5c3

[AnonymBruker]

Hvis du studerer medisin så er det jo spesialiseringer som krever minimalt med pasientkontakt, men du må gjennomføre turnus/lis 1 for å få innpass. F.eks radiologi og patologi trenger du ikke snakke med andre enn kollegene dine, og det er virkelig tunge problemstillinger innen begge felt. Biokjemi, genetikk og arbeidsmedisin kan også være verdt å undersøke. Innen legemiddeltilvirkning/forskning finnes det også stillinger for leger som ikke krever noe særlig pasientkontakt. Forskning er et alternativ, problemet for din del er gjerne at de som får forskerstillinger kombinerer med stillinger i klinikken, slik at du samler pasienter til prosjektet gjennom jobb eller egen avdeling på et vis. 

Er du psykolog, dropp det og finn deg noe forskningsbasert. 

Anonymkode: adcd7...8c6

[AnonymBruker]

Slapp av! Du er ikke mislykket. Du har vært kjempeflink som har fått så gode karakterer at du kan velge hva du vil. Det er ikke noe negativt i å bytte. Hva med indøk NTNU? Du kan jobbe i næringslivet, som leder, som ingeniør eller innen finans. Det er absolutt ikke noe problem i å være ferdig utdannet når du er 32. Så må du kanskje jobbe litt ved siden av studiet. Spør foreldrene dine om å få litt hjelp, evt lån. 

Anonymkode: f28ad...72f

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slapp av! Du er ikke mislykket. Du har vært kjempeflink som har fått så gode karakterer at du kan velge hva du vil. Det er ikke noe negativt i å bytte. Hva med indøk NTNU? Du kan jobbe i næringslivet, som leder, som ingeniør eller innen finans. Det er absolutt ikke noe problem i å være ferdig utdannet når du er 32. Så må du kanskje jobbe litt ved siden av studiet. Spør foreldrene dine om å få litt hjelp, evt lån. 

Anonymkode: f28ad...72f

Det er ikke helt sant. Du vil ikke være særlig attraktiv for de store selskapene når du har gått glipp av nesten 10 år med arbeidserfaring. At alder ikke er et hinder gjelder ikke i næringslivet.

Anonymkode: 9eec5...430

[ViljaH]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke helt sant. Du vil ikke være særlig attraktiv for de store selskapene når du har gått glipp av nesten 10 år med arbeidserfaring. At alder ikke er et hinder gjelder ikke i næringslivet.

Anonymkode: 9eec5...430

Nåja, det er et fåtall som har 5 års universitetsutdannelse og 10 års arbeidserfaring når de er 32 år. Høres ikke ut som du har det heller... 😁

[AnonymBruker]

Ta en mastergrad på fagfeltet ditt? 

Anonymkode: 2178e...42b

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke helt sant. Du vil ikke være særlig attraktiv for de store selskapene når du har gått glipp av nesten 10 år med arbeidserfaring. At alder ikke er et hinder gjelder ikke i næringslivet.

Anonymkode: 9eec5...430

Når er det for sent da mener du? De fleste har jo fra 1-5 friår før de begynner å studere. Å være ferdig rundt 30 (28-33) må da vel være helt ok?

Anonymkode: f28ad...72f

[AnonymBruker]

Jeg er 32 år, og student. Så 26 år er jo ingenting. 

Jeg tok også en yrkesspisset bachelorgrad, og jeg fant etterhvert ut at jeg ikke ønsket å jobbe som det. Men jeg holder på med en mastergrad i fagfeltet nå, og det gir meg utrolig mye mer muligheter. Sjekk ut mulighetene dine, tviler på at årene på studiet ditt har vært bortkastet. Lykke til

Anonymkode: 1f4e0...8a0

[AnonymBruker]

1 time siden, Raspberry123 skrev:

Hei alle!

Dette er første innlegget mitt her, og jeg skriver i håp om at noen har noen råd til meg eller har vært i en liknende situasjon selv. Jeg studerer nå for tiden på 5. året på et helsefaglig rettet profesjonsstudium. Problemet er at jeg mistrives veldig med praksis, og jeg kan virkelig ikke se for meg å gjøre dette resten av livet. Tanken på at jeg må søke jobb innenfor dette fagfeltet om et år gir meg nesten angstanfall. Jeg misliker all pasientkontakten, jeg føler at arbeidsoppgavene virkelig ikke passer til min personlighet, og jeg føler at jeg ikke får brukt meg selv på den måten jeg ønsker i jobben. Og for å være helt ærlig har jeg ikke noe særlig ønske om å hjelpe folk heller (beklager kynismen, men det er sånn det er). Og tanken på å måtte jobbe innenfor helsevesenet resten av livet gjør meg ganske kvalm. 

Da kan man jo spørre seg hvorfor jeg begynte på dette studiet in the first place. Saken er den at jeg virkelig elsket de teoretiske fagene vi hadde i starten av studiet. Jeg STORKOSTE meg, fagene var dritinteressante, og jeg følte endelig at jeg hadde havnet på rett hylle faglig sett. Men på fjerde året år begynte vi med praksis og jeg begynte gradvis å innse hvor lite selve yrket passet for meg. Jeg er ikke en person som trives med omsorgsoppgaver, jeg liker intellektuelle og faglig tunge problemstillinger. Yrket dreier seg jo først og fremst om pasientkontakt og behandling, ikke fordypning i pensumbøker. Mens de andre på kullet mitt storgledet seg til praksis grudde jeg meg masse. Jeg har følt på denne tvilen siden 5. semester, men har vært så usikker at jeg bare har fortsatt på studiet. Jeg tenkte at det kanskje bare var jeg som overanalyserte usikkerheten jeg følte i starten, og at alt ville gå seg til etter hvert. 

Nå har jeg 1 år igjen av studiet, 300k+ i studielån og virkelig ingen anelse hva jeg skal gjøre videre. Jeg føler meg så vanvittig mislykka. I en alder av 26 år har de fleste vennene mine begynt å jobbe i godt betalte jobber der de trives, mens jeg har gått 5 år på et studie jeg misliker og helst ikke vil ha noe mer å gjøre lenger. Hvilken idiot går 5 hele år på et studium de egentlig ikke vil ha noe å gjøre med? Hva kommer folk til å tenke og si om meg? Dette har også gjort meg ganske deprimert, og jeg føler helt ærlig at det ikke er noe særlig håp for fremtiden sånn som ting fremstår nå. Dette er mye fordi jeg ikke har noen sterke alternativer for hva annet jeg kunne tenke meg å gjøre. Jeg kommer inn på alle studier jeg vil, og valget blir desto vanskeligere ettersom jeg har alle muligheter. Jeg er redd for å fortelle til folk hva jeg egentlig føler om studievalget mitt, og ingen vet egentlig om dette. Jeg sier til alle som spør at jeg trives godt med studiet og praksisen, men sannheten er at jeg mistrives skikkelig.

Jeg tenker å fullføre studiet for å få graden og yrkestittelen, men jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre videre. Jeg har tenkt at kanskje en type ingeniør eller juriststilling kunne passet for meg, men jeg føler liksom ikke at noen av disse fagfeltene interesserer meg mer enn middels. Jeg har også tenkt at jeg kan gå inn i forskning, som jo interesserer meg, men dette feltet preges av mange midlertidige stillinger, dårlig lønn og masse press. Jeg tror helt ærlig ikke jeg er motivert for det livet. Og jeg er så redd for å hoppe over på en ny utdannelse og mistrives like mye der på 5. året. Og i tillegg blir jeg nødt til å jobbe en del ved siden av fordi jeg bare får studielån et par år til. Så helt ærlig har jeg ikke råd til å teste ut ulike utdannelser for å se hva jeg synes. Jeg føler bare at alt ser skikkelig svart ut nå, og jeg aner ikke hva jeg skal tenke og gjøre videre. Jeg føler at jeg bare har gjort mange tåpelige, mislykkede valg i livet mitt som har ført meg ut i en grøft.

Har noen av dere vært i samme situasjon selv? Eventuelt om dere kjenner noen som har vært i samme situasjon? Hva hadde dere gjort/tenkt hvis dere var i min situasjon? Jeg setter enorm pris på alle tanker, kommentarer, synspunkter og tidligere erfaringer dere har å komme med! Trenger sårt hjelp!

Hilsen forvirret og forkommen student

Du har mange andre muligheter enn direkte pasientkontakt. Antar du er psykolog eller lege snart? Jeg tenker du kanskje må ta en stilling som kanskje er noe lavere betalt, men som du trives med, i en periode- til du finner din ¨del¨av fagfeltet du er utdannet innen. Dette ordner seg, stå på og fullfør! 

Anonymkode: 0e1dd...885

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke helt sant. Du vil ikke være særlig attraktiv for de store selskapene når du har gått glipp av nesten 10 år med arbeidserfaring. At alder ikke er et hinder gjelder ikke i næringslivet.

Anonymkode: 9eec5...430

Det gjelder ikke som lege eller psykolog selvsagt. 

Anonymkode: ee584...c72

[AnonymBruker]

Gjorde samme feilen sjæl, trivdes med fagene men hatet enhver praksis. Utdannet vernepleier. Min løsning på dette ble å kun søke lederstilling og det har fungert ypperlig. Stortrives med det :-) helt sikker på at du også kan finne en vei etter studiene som du vil trives med.

Anonymkode: f7d07...330

[minister-mio]

Få en jobb uten pasientkontakt?

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det gjelder ikke som lege eller psykolog selvsagt. 

Anonymkode: ee584...c72

Nei, det var heller ikke det jeg skrev. Jeg skrev at for næringslivsrettede utdannelser så er det aldri et pluss å være gammel, tvert i mot, jo yngre du er, desto mer attraktiv er man. 

Anonymkode: 9eec5...430