Hva gjør jeg?

[Gjest *fundere*]

Jeg er i en litt vanskelig situasjon synes jeg selv.

Har prøvd og skaffe meg jobb, men mangel på førerkort og barnehageplass til lillegutt gjør dette vanskelig. En annen ting er også min psykiske helse.

Etter en voldtekt i 2001 har jeg vanskelig for og oppholde meg alene sammen med fremmede mennesker. Jeg klarer ikke og spise når folk ser på meg f.eks på en kafè, kjøper skjeldent klær i butikk for jeg ser for meg at alle ler av meg da. Reise med buss/tbane o.l er også en prøvelse..

Gikk i terapi etter voldtekten pga et sammenbrudd jeg hadde pga den hendelsen. Syntes ikke det hjalp meg såå mye, hun spurte mer om barndommen og andre ting enn akkurat det som skjedde den kvelden. Var jo det jeg vill esnakke om og få ut..

Har nå en fantastisk samboer, som virkelig tar hensyn til dette. Er vi i byen og skal spise, så går vi inn, ser hvor mye folk det er, han spør om jeg takler det, og hvis ikke så går vi en annen plass... Elsker han så mye! Han er så god.....

Har prøvd meg som jobbsøker gjennom aetat, men føler nå at jeg ikke vil takle og jobbe igjen. Skal snakke med sambo ikveld og se hva vi kommer frem til. Har tenkt på uføretrygd.

Noen som har opplevd noe lignende, og hvordan gikk/går det nå?

Trenger tilbakemeldinger på dette...

[Gjest *fundere*]

Ingen som har opplevd noe slikt?

Trenger litt hjelp...

[Gjest Mostra]

Det første jeg tenkte når jeg leste dette var at du burde ha en jobb hvor du kunne hjelpe noen. Være forståelsesfull. Lytte. Trenger jo ikke å være fulltid. Kanskje for politiet? Hjelpe andre voldtektsofre? Passe på at "systemet" tar være på dem?

Hva tenker du om det? Hva med yrkesretta attføring så du kan utdanne deg til noe innen dette?

Vet ikke jeg altså. Bare kaster ut ideer her. Det er bare du som vet hva du klarer, og hvordan livet ditt er nå.

Lykke til

[glaciera]

Jeg har ikke opplevd noe slikt og kan derfor ikke kjenne meg igjen i det du sier, men hvis du likevel vil ha noen innspill har jeg følgende forslag:

Mens du leter etter passende arbeid kan du kanskje prøve å engasjere deg i noe nyttig og medmenneskelig i nærmiljøet, for eksempel ved en Frivillighetssentral eller som besøksvenn for gamle mennesker. Da får du sosial trening i små, trygge miljøer samtidig som du gjør noe skapende og nyttig som vil bety noe for andre. I mange slike sammenhenger kan du ta med deg barnet ditt. Jeg tror at for mange som har vonde opplevelser bak seg kan det være balsam for sinnet å utgjøre en positiv forskjell for andre kun i kraft av å være et medmenneske. Dessuten mener jeg eksponeringsterapi er en av de mest vellykkede former for behandling for folk med angstproblemer - dvs gjør det du frykter litt etter litt, mer og mer, så vil du erfare at ingenting galt skjer. Det kan dempe plagene og etterhvert fjerne dem. (Har du en faktisk angstdiagnose må du selvsagt til psykiater, da, jeg bare kommer med et forslag til litt selvhjelp!)

Kanskje kan du ha mye å gi i et omsorgsyrke, men jeg tror du skal legge overgrepet bak deg før du begynner å ta andres smerte inn over deg.

Jeg tror ikke uføretrygd er noen god idé, fordi da vil du få masser av tid til å sitte mutters hjemme og tenke over hvor mye du lider av fortidens overgrep. Mange uføretrygdede sier nettopp dét - at trygden var en enkel utvei for arbeidsgiver, mens alt de selv har oppnådd er å bli isolert og deprimert. For de fleste er det avgjørende for selvfølelsen å drive med en konstruktiv virksomhet av noe slag.

Når det gjelder det ubearbeidede overgrepet kan du kanskje gå å snakke med en prest. Prester stiller alltid opp, de er gratis, og de fokuserer på å lytte og trøste - ikke finne svar eller løsninger. De er veldig godt trent i møte folk i sorg og åndelig nød og i å møte folk på deres egne premisser. De fleste av dem vil kun ta opp Jesus og frelse og Bibelen og sånn hvis den andre tar initiativ til det, men de kan si en hel del viktige ting om hvordan man kan leve med vonde minner og gå videre i sitt liv.

Jeg håper du finner ut av det, ønsker deg alt godt, og håper fremfor alt at du finner en jobb som passer for deg både i omfang og innhold.