"Når skal DU gifte deg da?"

[AnonymBruker]

En liten utblåsning. Så er det altså blitt min tur til å kjenne dette maset…

Jeg er 27 og har mesteparten av mitt liv vært ganske fri for mas om kjærester og etablering. Jeg har nok også holdt dette ganske privat, da jeg ikke føler noe behov for å dele hvem jeg treffer med familie, spesielt når det er i veldig tidlige stadier. Til gode venninner forteller jeg selvsagt.

Jeg bor i Oslo, og her er jo snittalderen for etablering noe høyere, så det er ikke slik at de fleste jeg kjenner har barn, eller er gift. Stort sett har de enten kjæreste eller dater nå og da. Derimot har jeg en søster og noen kusiner og venner av familien som er noen år eldre, og disse har nå begynt å etablere seg.

I det siste har det kommet merkbart mer fra moren min. Når min søster snakker om sitt kommende bryllup, parerer hun med «og når skal DU gifte deg?». Når det er snakk om hvor kjekk og grei mannen til kusinen vår er, følger hun opp med «så pass på at du finner deg en like grei mann!». Og så videre. Det er alltid sagt med noe latter, som om det ikke kan være irriterende hvis det teknisk sett er en spøk. Men jeg vet jo det ikke er det.

Dette begynner å irritere meg kraftig. Jeg synes ikke noen har «rett» på en svigersønn eller flere barnebarn. Om det er ment til å dytte meg i «riktig» retning, hvordan i alle dager har dette noe formål? Er det slik at sjansene for at den rette dukker opp øker proporsjonalt med foreldres mas?

Eller er beskjeden her at man skal ta hva som helst? Det virker litt på meg som om de fleste huker tak i den nærmeste single i passende alder som ikke virker ufordragelig. En venninne av meg gikk fra kjæreste til kjæreste med et opphold på en uke, og har vært ærlig om at hun egentlig bare ønsker en som er «grei» som hun kan se på TV med. Hun har også vært ærlig på at hun kjeder seg etter jobb om hun er alene.

Det er ikke en situasjon jeg kan identifisere meg med. Jeg er en ganske selvstendig person som trives i eget selskap, og dersom jeg skal dele livet med noen så må det være en jeg snakker godt med og har noe felles med. En intelligent mann som deler noen av mine verdier, er interessant og med god humor og god sex. Han trenger ikke være høy, og jeg er ikke en som er spesielt opptatt av utseende. Men jeg vil jo at det skal være noe der, mer enn bare en fyr som tilfeldigvis er 30 og singel. Jeg har truffet et par menn som jeg har hatt slike følelser for, men det har ikke fungert. Nå skal jeg også snart starte i en ny jobb jeg gleder meg veldig til, og dette har hovedfokus for meg akkurat nå.

Noen her i samme posisjon, og hvordan takler dere det?

Anonymkode: 5178d...f97

[AnonymBruker]

Gifte seg?

 

Norske «menn» klarer ikke å fri 😂

Anonymkode: 44e3f...7d8

[AnonymBruker]

Jepp, kjenner godt til det. Synes det er like plagsomt med "hvordan går det med studiene? har du fått jobb ennå?"(nei, jeg strever med studiene og nei, ingen vil ansette meg) og alle de andre spørsmålene som dukker opp hver gang en er sammen med folk en ikke treffer støtt.

Det er jo ikke vondt ment. Nå har jeg omsider blitt samboer, så da er det å spørre om når vi skal gifte oss og om vi er de neste til å få barn.

Vet de hvordan du føler det da?  Ta det opp og si at det skjer i ditt tempo.

Anonymkode: d4f91...e61

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jepp, kjenner godt til det. Synes det er like plagsomt med "hvordan går det med studiene? har du fått jobb ennå?"(nei, jeg strever med studiene og nei, ingen vil ansette meg) og alle de andre spørsmålene som dukker opp hver gang en er sammen med folk en ikke treffer støtt.

Det er jo ikke vondt ment. Nå har jeg omsider blitt samboer, så da er det å spørre om når vi skal gifte oss og om vi er de neste til å få barn.

Vet de hvordan du føler det da?  Ta det opp og si at det skjer i ditt tempo.

Anonymkode: d4f91...e61

Jeg er ganske avvisende mot moren min når hun fleiper. Jeg ler ikke med, sier "ok greit" og skifter tema. 

Jeg fikk også spørsmål om studier og jobb i perioder, og selv om det var like irriterende, er det også litt mer forståelig. Det plaget meg da jeg var forsinket i studiene, men i retrospektiv forstår jeg jo at det var en viss grunn til presset. Det er jo ganske gitt at man vil fullføre en grad man har startet på, og at man vil ha jobb dersom man er arbeidsledig. Og til en viss grad handler det om at man anstrenger seg og står på.

Men kjærlighetslivet fungerer jo ikke helt slik. Man jobber ikke for en partner på samme måte som man jobber for en god karakter. Og det er heller ikke gitt (i mine øyne) at alle til enhver til er på aktiv utkikk. Jeg er heller ikke der at jeg ønsker meg en samboer eller barn på en god stund. Selv når jeg ser på venninner som har etablert seg er det ikke fristende for øyeblikket.

TS

Anonymkode: 5178d...f97

[AnonymBruker]

Dette er nok noe ganske mange opplever  og har man hatt kjæreste en stund eller giftet seg, så kommer spørsmålene om når man skal få barn. Og etter første barnet, når kommer neste? 

Jeg har aldri lagt så mye i det og bare svart tilbake med bla bla og skiftet samtaleemne. Vi er en annen generasjon rett og slett. Vi er 33 år i min gjeng (også Oslo) og nå er det bare jeg som er gift, en er skilt og vi er 3 med barn. Og mange enda på tinder  Jeg følte meg crazy da jeg fikk første barnet som 30 åring  Tidene forandrer seg, særlig i storbyene. 

Anonymkode: 6959b...fef

[AnonymBruker]

Det er jo bare å le hånlig og si at "Gifte meg? Nei, det skal jeg i hvert fall aldri."

Anonymkode: 9fcaa...a31

[AnonymBruker]

Når skal duuu begraves da?? 

Anonymkode: 77552...513

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo bare å le hånlig og si at "Gifte meg? Nei, det skal jeg i hvert fall aldri."

Anonymkode: 9fcaa...a31

Jeg har vurdert dette - å si at jeg ikke er interessert i familie, barn og alt det der. Slik at de kan innfinne seg med dette og backe unna.

Men så tenker jeg også at dersom det skulle skje i fremtiden, så får man den hånlige kommentaren om at man ga etter, eller at man bare forsøkte å beskytte seg tidligere ved å late som man var uinteressert.

Man kan ikke vinne her virker det som.

TS

Anonymkode: 5178d...f97

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vurdert dette - å si at jeg ikke er interessert i familie, barn og alt det der. Slik at de kan innfinne seg med dette og backe unna.

Men så tenker jeg også at dersom det skulle skje i fremtiden, så får man den hånlige kommentaren om at man ga etter, eller at man bare forsøkte å beskytte seg tidligere ved å late som man var uinteressert.

Man kan ikke vinne her virker det som.

TS

Anonymkode: 5178d...f97

Du overanalyserer. det er er kun smalltalk

Anonymkode: 39207...c93

[Gjest making.a.mess]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En liten utblåsning. Så er det altså blitt min tur til å kjenne dette maset…

Jeg er 27 og har mesteparten av mitt liv vært ganske fri for mas om kjærester og etablering. Jeg har nok også holdt dette ganske privat, da jeg ikke føler noe behov for å dele hvem jeg treffer med familie, spesielt når det er i veldig tidlige stadier. Til gode venninner forteller jeg selvsagt.

Jeg bor i Oslo, og her er jo snittalderen for etablering noe høyere, så det er ikke slik at de fleste jeg kjenner har barn, eller er gift. Stort sett har de enten kjæreste eller dater nå og da. Derimot har jeg en søster og noen kusiner og venner av familien som er noen år eldre, og disse har nå begynt å etablere seg.

I det siste har det kommet merkbart mer fra moren min. Når min søster snakker om sitt kommende bryllup, parerer hun med «og når skal DU gifte deg?». Når det er snakk om hvor kjekk og grei mannen til kusinen vår er, følger hun opp med «så pass på at du finner deg en like grei mann!». Og så videre. Det er alltid sagt med noe latter, som om det ikke kan være irriterende hvis det teknisk sett er en spøk. Men jeg vet jo det ikke er det.

Dette begynner å irritere meg kraftig. Jeg synes ikke noen har «rett» på en svigersønn eller flere barnebarn. Om det er ment til å dytte meg i «riktig» retning, hvordan i alle dager har dette noe formål? Er det slik at sjansene for at den rette dukker opp øker proporsjonalt med foreldres mas?

Eller er beskjeden her at man skal ta hva som helst? Det virker litt på meg som om de fleste huker tak i den nærmeste single i passende alder som ikke virker ufordragelig. En venninne av meg gikk fra kjæreste til kjæreste med et opphold på en uke, og har vært ærlig om at hun egentlig bare ønsker en som er «grei» som hun kan se på TV med. Hun har også vært ærlig på at hun kjeder seg etter jobb om hun er alene.

Det er ikke en situasjon jeg kan identifisere meg med. Jeg er en ganske selvstendig person som trives i eget selskap, og dersom jeg skal dele livet med noen så må det være en jeg snakker godt med og har noe felles med. En intelligent mann som deler noen av mine verdier, er interessant og med god humor og god sex. Han trenger ikke være høy, og jeg er ikke en som er spesielt opptatt av utseende. Men jeg vil jo at det skal være noe der, mer enn bare en fyr som tilfeldigvis er 30 og singel. Jeg har truffet et par menn som jeg har hatt slike følelser for, men det har ikke fungert. Nå skal jeg også snart starte i en ny jobb jeg gleder meg veldig til, og dette har hovedfokus for meg akkurat nå.

Noen her i samme posisjon, og hvordan takler dere det?

Anonymkode: 5178d...f97

Men i alle dager...  har du havnet i familien til Bridget Jones??

Det er da frekt og upassende med giftepress. Dessuten slutter det neppe der. Er du gift blir det vel mas om å få barn. Så fort nr 1 er ute så lurer de på når nr 2 kommer osv. Nei, dette må du få slutt på for denne greia blir evigvarende. Noen foretrekker aldri å gifte seg. Jeg har aldri opplevd noe press rundt det. Når man har truffet en fyr man vil dele livet med så flytter man sammen. Bryllup kommer om man har lyst, tid, penger og overskudd. Det tok oss åtte år. hadde det vært mas så hadde det ikke blitt noe av på trass. 

[AnonymBruker]

Da elsker jeg å slå ut med armene, slise bredt og si ALDRI :D 

Anonymkode: 750f8...a01

[AnonymBruker]

"Jeg vet ikke om det er noe for meg. Det er i alle fall helt uinteressant akkurat nå."

Anonymkode: d350c...413

[Minitroll]

Familien min kjenner meg så godt at de aldri spør om sånt. Men jeg treffer av og til tidligere kollegaer som kan være skikkelig direkte. En som jeg egentlig aldri har kjent godt men møter tilfeldig med jevne mellomrom, spurte meg rett ut hvorfor jeg ikke hadde giftet meg og fått barn. Ikke at det ødelegger dagen min akkurat, men synes det er frekt. Jeg svarte bare at folk har ulike meninger om hvordan et godt liv skal være, og at jeg ikke har ønsket meg mann og barn. Dette er nok kanskje ikke helt sant, men ønsker ikke å utbrodere hele følelseslivet mitt til ukjente:(

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du overanalyserer. det er er kun smalltalk

Anonymkode: 39207...c93

Nei, smalltalk er "så kaldt det er idag". Poenget med smalltalk er jo nettopp at det ikke betyr noe som helst. 

Kan jeg spørre overvektige om når de har planer om å gå ned i vekt? Og hvis de reagerer kan jeg bare si at "det er jo bare smalltalk"?

TS

Anonymkode: 5178d...f97

[AnonymBruker]

Om barne spørsmålet har jeg alltid sagt at jeg ikke skal ha. Det har faktisk fungert for nå har folk sluttet å spørre  Kvinne 32 år. 

Anonymkode: 794d9...a47

[Beltedyr]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om barne spørsmålet har jeg alltid sagt at jeg ikke skal ha. Det har faktisk fungert for nå har folk sluttet å spørre  Kvinne 32 år. 

Anonymkode: 794d9...a47

Blir du trodd når du sier du ikke vil ha barn? Jeg er 34, og sånn ca. 50% tror ikke på meg når jeg sier at jeg ikke skal ha barn...

[Gjest O.G.]

TS.

Hun kommer med sånt fordi hun vet du ikke får til å si noe tilbake. 

[Rullerusk]

Og med en gang du faktisk finner deg en mann, kommrr spørsmålet « når  blir det barn da, skal dere ikke ha barn snart, klokka tikker, ønsker meg barnebarn, beste alder å bli gravid er nå......

 

Endret 27. februar 2018 av Rullerusk

[AnonymBruker]

Kjenner meg fryktelig igjen i dette, og det gjør meg både frustrert og irritert at enkelte velger å mase om akkurat dette. Jeg har det jo bra slik det er, hvorfor kan ikke det være godt nok for de rundt meg også?

Anonymkode: a7edb...18b

[AnonymBruker]

Synes du er ganske nærtagen. Men nå har jeg både type og barn i en alder av 21. Min mamma spurte om vi ikke hadde tenkt å gifte oss her en dag, men jeg svarte bare som det var: at om jeg noen gang skal gifte meg så skal det ikke bli før jeg er gammel. 

Anonymkode: 3fed3...b84