Frivillig barnløs?

[Gjest Anonymous]

Hei,

Vi er i en fase hvor vi vurderer om vi skal stifte familie eller ikke. Alle ytre forutsetninger er tilstede, vi har hus og jobb og er rundt de tredve. Men: Jeg er veldig usikker på om jeg vil ha barn i det hele tatt. Det er mye om ufrivillig barnløshet på nettet, men finner lite om de som velger å leve uten barn! Vil derfor høre om det er noen frivillig barnløse der ute som kan si litt om hvorfor de har valgt som de gjorde, hva de evt savner...tips om nettstoff eller annet om temaet tas også imot med takk!

[Gjest Anonymous]

Jeg håper du får svar, men tror at de aller fleste her på dette forummet har barn?

Vi ventet lenge med å få barn, delvis pga. utdannelse/jobb, jeg følte ikke ønske om barn før jeg nærmet med 30 år, min manns ønsket å ikke få barn + at vi "strevde" litt.

Men idag er vi foreldre og det er hinsides det jeg turde håpe på at det skulle være! Det er virkelig så givende at ingenting kan gi meg mer. Jeg føler jeg invisterer en liten prosent av det jeg får tilbake- av tid/krefter/kjærlighet: Og den kjærlighet en har for ens barn ikke kan beskrives med ord! Men dette har du sikkert hørt før og det var ikke dette du etterlyste.

Det er et viktig valg dere tar, jeg håper dere er enige om det hvis dere ikke velger å få barn og jeg ønsker dere lykke til!

[nallemaja]

Jeg har en tante som er frivillig barnløs,noe både hun og onkel var enige om, men nå som hun er 50 har hun sakt til min farmor at dette har hun angret forferdelig på! Det virka greit når de var 30 og 40, men nå begynner de å se litt hva de har gått glipp av. De har jo et godt liv, men nå som tantebarna er store og selv har fått barn har de begynt å savne både barn og barnebarn!

Men de er en fantastisk tante og onkel da, for de har alltid hatt masse overskudd og tid til oss niesene, og barna våre igjen også er de veldig opptatt av og er veldig glade i dem.(bare synd de bor så langt borte fra oss alle :veldigsur: )

[Gjest Anonymous]

Jeg er 35 og frivillig barnløs. For tiden ufrivillig single, men det er en annen side av saken. Jeg har aldri ønska meg barn, aldri vært opptatt av å passe barn og leke med dukker da jeg var liten. Aldri vært babysyk. Jeg føler at jeg ikke har noe å gi i forhold til det ansvaret det er å skulle oppdra et barn, jeg vil ikke at et barn skal vokse opp og bli som meg.

Jeg tror at man må være mer enn 110% sikker på et sånt valg. Og man må ha en partner som er enig. Det må ikke være rom for tvil hos noen av partene. Min eks har tidligere hatt lyst på barn, men han valgte meg og et barnløst liv. At forholdet vårt sprakk hadde ingenting med barn/ikke barn å gjøre men jeg ser at det fort kan bli et problem dersom ikke begge har samme ønske.

Det er et tøft valg å ta, ikke minst ford id et bryter med den alminnelige normen.

[Gjest Gjesta]

Jeg ble mor første gang som nittenåring og har aldri vært voksen uten å ha barn.

Men det å ha barn er så altoppslukende fantastisk og tidkrevende, at du bør vurdere grundig før du bestemmer deg for å ikke bli forelder.....

[Gjest Anonymous]

Inntil jeg selv plutselig fikk ubeskrivelig lyst på barn (og fikk det) i 35-årsalderen likte jeg ikke barn og var helt overbevist om at jeg aldri skulle ha barn.

Jeg syntes barn var fryktelige små vesener, bare grining og bråk, nyfødte var stygge, fikk jeg barn i nærheten på en flytur ble jeg skikkelig oppgitt, jeg var rett og slett en barne-hater.

Men så traff jeg en ny mann, og Hokus-pokus var den barnehatende meg forvandlet til å virkelig seriøst å ønske meg barn. Og så tenkte jeg at det ville være trist å bli gammel uten å "ha" noen. Det var jo greit i en alder av 30-35 å reise, feste når jeg ville, jobbe masse, men ville det fortsatt være like attraktivt når jeg ble 50? Mitt svar ble nei, og det har jeg ikke angret på. Det er slitsomt med barn, men så utrolig givende og så blir man ufattelig glad i de små vesenene da.....

Anonym idag.

[Gjest Anonymous]

Jeg er egentlig i omtrent samme situasjon som den første 35-årige gjesten her, jeg. Litt yngre, dog. Har ikke BESTEMT meg for å ikke få barn, men det er mange ting i min livssituasjon som gjør at barn kommer langt ned på lista:

-Jeg prøver å skape meg en karriere av noe jeg ikke kommer til å ha sikker inntekt på. For meg er denne "karrieren" viktigere (i første omgang) for mitt eget beste enn et barn ville vært.

-jeg er når det kommer til stykket en utrygg person som VET at jeg kan såre de som er nærmest meg helt uten at det er deres skyld. Jeg vil ikke la dette gå utover et forsvarsløst barn

-selv om jeg skal og kan jobbe med det over er målet å være lykkelig med meg selv (og kanskje en kjæreste) før jeg kommer til å få barn, og selv da er det ikke sikkert jeg føler jeg "trenger det". Men jeg kan altså ombestemme meg.

Det er en problemstilling uten fasitsvar dette her, men en ting virker sikkert: Alle jeg kjenner som har fått barn, planlagt eller ei, er utrolig glade i barna sine og bedre foreldre enn de hadde fryktet. Men det er helt klart situasjoner hvor man ikke bør få barn. Hvis forholdet til den potensielle faren er destruktivt, hvis man sliter med bagasje selv, hvis man kan tenke seg fram til at barna vil hindre ens egne ønsker i livet og man ikke klarer/vil finne løsninger på dette.