Det umulige skjedde...

[Gjest Anonymous]

Nesten 8 måneder har gått

siden jeg så deg sist.

Du sa du var syk, du sa det var over.

Vårt forhold da.

Nye medisiner ble tatt i bruk

for din fibromyalgi.

Smertene ble lindret,

men tissen ble slapp.

Legen sa: 100% impotens.

8 måneders sørgetid, 8 måneder for å komme over deg.

Møtte en annen i ettertid, men fortalte deg aldri om han.

Var deg jeg elsket, og alltid vil elske.

Du som var gift, du som var så mye eldre.

Deg jeg aldri kan få.

Vårt kjæresteri, ble sakte men sikkert et nært og flott vennskap.

Vi holdt daglig kontakt, over internett.

Du fikk meg omsider til å innse, at det aldri kunne bli som før.

At et vennskap var alt du var i stand til.

Mange tårer har falt, for deg min elskede.

Men jeg godtok det.

Så for et par dager siden

møttes vi igjen.

8 måneder etter vår flotte helg.

Du bor på den andre kant av landet.

Jeg hentet deg på flyplassen

du så flott du var.

Den vakreste mann av de alle.

Vi gikk en tur, i skogen den dagen.

Du tok hånden min, spurte om det var greit.

Sa så mye pent til meg, bringte minner tilbake.

Så stoppet du og så på meg

så meg inn i øynene, og spurte om du fikk kysse meg.

Selvsagt.

Vi gikk videre.

Kysset mer, og så skjedde det.

Den reiste seg!!!

Over et halvt år siden sist, mange depresjoner og tunge stunder.

Du sa du hadde godtatt det, du sa det bare var slik.

At du måtte leve et liv uten sex.

Jeg visste ikke hva jeg skulle tro, jeg ble både trist og glad.

Vi tok inn på en campingplass, leide ei hytte for noen timer.

Vi hadde sex igjen...

Så måtte du gå, jeg kjørte deg dit du skulle.

Du kysset meg farvell, og sa du ikke visste hvordan det ble.

Trolig var dette kun et engangstilfelle.

Men vi skulle møtes igjen, når anledningen kom.

Jeg kjørte mine to timer hjem igjen

jeg gråt og gråt hele veien.

Jeg var så fortvilet.

Du hadde vekt mine følelser til livet

igjen.

Jeg hadde to nesten ulykker, men brydde meg ikke - jeg kunne like så godt dø. Hadde det så vondt i meg selv.

Jeg elsker deg jo.

Hadde innrettet meg for et vennskap,

så kommer du og roter alt til igjen.

Men kan ikke være bitter på deg

du skjønte jo ingenting selv.

Vi er jo bare glade i hverandre

så trist og tungt det enn er

vårt umulige forhold, vår umulige drøm

men takk kjære, for at jeg fikk oppleve deg igjen.

kanskje igjen og igjen?

Jeg håper og drømmer..

Men så er det min andre kjæreste,

han sier han godtar alt - uten om det jeg for to dager gjorde.

Skal aldri fortelle han.

Han også er jo gift og eldre.

Forskjellen er vel at kona vet om oss.

At han er villig til å offre mye, for unge meg.

Men jeg ikke lar han, for jeg vil ha en sikker fremtid.

Ikke med en mann som er eldre enn min far.

Jeg sitter igjen med en tomhet jeg aldri før har følt.

Men kjære Gud, la ikke følelsene ta knekken på meg.

La meg mestre dette denne gang, ikke la meg bli som sist

- for 8 måneder siden -

Ikke la meg miste kontrollen over skole og venner.

Ikke la meg ødelegge for meg selv igjen.

Og Gud, la meg få møte min elskede igjen.

Og vær så snill, ikke la det gå 8 måneder til neste gang.

Nei, det går vel trolig lenger.

Men han har lovet meg at vi skal møtes, ved neste anledning.

Anledningene er ikke mange, men de er der!

Bitter vil jeg aldri kunne være.

Jeg skulle jo heller vært stolt, stolt for at jeg har fått en "impotent" mann til å få reisning igjen. Det er ikke alle og enhver som får til!

Kan jo trøste meg til det, at han ikke har hatt seg med kona.

Hun har visst ikke slik makt som meg.

Kanskje fordi jeg er

nærmere 40 år yngre..

[Gjest Kinga]

Shit!

Denne historien var bedre enn Dynastiet og Falcon Crest opphøyd i 4 potens.

Keep the spirit!

[Gjest Minnie Emmerdale]

Er det meningen at vi skal enten le eller gråte etter å ha lest dette? Du kan ikke skrive "tissen ble slapp" i en slik sammenheng. Ha Ha Ha!!

Milla

[waco]

Tydelig at teksten ble litt avansert for visse her....

[Gjest Lisa-Beth, ikke innlogget]

Forstår at du har det vondt nå, Gjest, men med tiden vil du sikkert komme over ham. Du virker som ei flott jente, håper du finner deg en nærmere din egen alder, det finnes helt sikkert en til deg der ute og uten disse "heftelsene".

Du verden så unødvendig ondskapsfull du var med den kommentaren din, Milla. Hva var egentlig hensikten?? Det var en særdeles barnslig replikk!

Klem,

Lisa-Beth