Abort eller fødsel

[AnonymBruker]

Er redd og lei. Skal ta korte trekk.

Er 37 år (mannen 31) vært sammen fire år og bodd sammen tre.

jeg er gravid, ca 4-6 uker. Kan jo enda «gå galt» men tar utgangspunkt i at det går bra er saken rundt meg og situasjonen.

Vi har det utrolig bra men han er så redd ansvar for et liv som «alltid» skal være der og trenge ham. Han har en syk bror, kanskje slikt han er redd for... Vi vet ikke om vi er rette folk til barn. Vi er i gode jobber, egen leilighet, biler, penger til overs så vi skulle jo klart det, men vi, spesielt han, er så redd for å gå glipp av «alt». Spontane turer, reise langt, oppleve ting, sove lenge på lørdag, osv. Rare ting kanskje, ikke reelle ting heller muligens, men det er jo et sjokk.

noen dager vil jeg, andre dager ligger jeg og nærmest hyperventilerer. Vil/ vil ikke. Klarer jeg det? Det er jo ikke planlagt - så hva om man tabber seg ut, det er jo ikke sånn at man kan endre noe da, født er født.

alle dere som er blitt foreldre, dere som vil være foreldre - hvordan føles alt? Er det slik at alle barn som har det bra var planlagt? Egentlig vet jeg jo svaret, finnes mange «uhell» som viser seg å være det beste og viceverca kanskje.

må ta en beslutning før tiden er «omme» og vil ikke gjøre feil. Redd for «hva hvis» tankene som kan komme. Hva hvis jeg beholdt, tenk så bra. Eller hva hvis jeg tok abort da kunne jeg gjort så mye. Tenk om jeg om et år vil ha barn og angrer på abort eller ikke blir gravid da? Alder er jo ikke på min side. Jeg vil ha barn noen dager, andre dager blir jeg skremt. Jeg prøver å tenke «er det meningen at denne skal leve og jeg ikke får ‘MA / SA’ opplevelse så fortjener denne å komme til verden».

Hva slags tanker er det rundt dette hos folk? Og om du ville beholde men mannen ble redd - hvordan gikk det og hva var trixet?

Anonymkode: 7510e...e8d

[AnonymBruker]

Hva ville du tenkt om denne situasjonen om 10 år?

Mannen din kan få barn resten av livet. Du synger på siste verset. 

Anonymkode: b75d8...0a0

[Gjest chisandra]

Hvis du ønsker deg barn, må du ikke finne på å la denne sjansen gå fra deg. Han kan, som brukeren over meg sier, få barn hele livet.

Det er helt normalt å ha tankene du har i starten.

[Gjest BethD]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva ville du tenkt om denne situasjonen om 10 år?

Mannen din kan få barn resten av livet. Du synger på siste verset. 

Anonymkode: b75d8...0a0

Signerer denne !

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er redd og lei. Skal ta korte trekk.

Er 37 år (mannen 31) vært sammen fire år og bodd sammen tre.

jeg er gravid, ca 4-6 uker. Kan jo enda «gå galt» men tar utgangspunkt i at det går bra er saken rundt meg og situasjonen.

Vi har det utrolig bra men han er så redd ansvar for et liv som «alltid» skal være der og trenge ham. Han har en syk bror, kanskje slikt han er redd for... Vi vet ikke om vi er rette folk til barn. Vi er i gode jobber, egen leilighet, biler, penger til overs så vi skulle jo klart det, men vi, spesielt han, er så redd for å gå glipp av «alt». Spontane turer, reise langt, oppleve ting, sove lenge på lørdag, osv. Rare ting kanskje, ikke reelle ting heller muligens, men det er jo et sjokk.

noen dager vil jeg, andre dager ligger jeg og nærmest hyperventilerer. Vil/ vil ikke. Klarer jeg det? Det er jo ikke planlagt - så hva om man tabber seg ut, det er jo ikke sånn at man kan endre noe da, født er født.

alle dere som er blitt foreldre, dere som vil være foreldre - hvordan føles alt? Er det slik at alle barn som har det bra var planlagt? Egentlig vet jeg jo svaret, finnes mange «uhell» som viser seg å være det beste og viceverca kanskje.

må ta en beslutning før tiden er «omme» og vil ikke gjøre feil. Redd for «hva hvis» tankene som kan komme. Hva hvis jeg beholdt, tenk så bra. Eller hva hvis jeg tok abort da kunne jeg gjort så mye. Tenk om jeg om et år vil ha barn og angrer på abort eller ikke blir gravid da? Alder er jo ikke på min side. Jeg vil ha barn noen dager, andre dager blir jeg skremt. Jeg prøver å tenke «er det meningen at denne skal leve og jeg ikke får ‘MA / SA’ opplevelse så fortjener denne å komme til verden».

Hva slags tanker er det rundt dette hos folk? Og om du ville beholde men mannen ble redd - hvordan gikk det og hva var trixet?

Anonymkode: 7510e...e8d

At du må finne ut av tingene selv. Hva andre måtte tenke eller mene er irrelevant i og med at ingen kjenner situasjonen din i sitt eget liv eller egen kropp. 

Anonymkode: db76e...c62

[Bruttonasjonalp]

Man er aldri klar for å få barn. Man lurer alltid ( i hvert fall litt) på hvordan det skal gå. Jeg har lurt litt i forkant av hvert barn jeg har fått. Men aldri angret ett sekund med noen av dem. Man kan ikke forestille seg hvordan det er å bli mor ( eller far) Å sove lenge og reise langt kan dere gjøre om litt igjen når barnet er blitt større. Etterhvert utover i graviditeten har luringen avtatt for meg og jeg har gått over til å glede meg. 

Kanskje du kan snakke med noen som kan trygge deg litt? God klem til deg! 

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar folkens. Og støtte og klem  

Skal tenke godt og det er fint å høre andres tenker rundt det hele, er ikke avgjørende for meg hva andre velger, men bare tanker og valg andre har gjort og hva det har endt med på både godt og vondt.

Alt av erfaringer er greit å vite og høre om. Takk igjen!

Anonymkode: 7510e...e8d

[AnonymBruker]

Jeg tok abort og det har gnagd på meg i ettertid. 

Anonymkode: e1cdb...ef3

[AnonymBruker]

Jeg hadde akkurat samme tankene som deg. Var ikke planlagt her heller. Og jeg var livredd. Vi synes hele svangerskapet var det skumleste i hele livet de første ukene. Jeg var redd for om vårt forhold kom til å bli ødelagt. Om vi var sterke nok. Om vi kom til å få et kjedelig liv. Hva med reising, venninner osv. Men det går gradvis over de tankene. Det er verst nå de første 4-6 ukene ca hvor man må venne seg til tanken på at livet skal endres totalt! 

Jeg har enda 10 uker igjen til baby kommer, men den redselen har gitt seg for lenge siden. Nå ser jeg heller muligheter. Reisene vi har pleid å dra på kan vi jo fortsatt gjøre, vi må bare justere litt for å ta hensyn til barn/baby. 

Forholdet vårt har faktisk blitt mye bedre nå enn det var. 

Tankene dine er helt normale. 

Anonymkode: b8350...da2

[AnonymBruker]

Ingen føler seg klar 100 %. Dere er begge voksne, har jobb og alt på stell. Da skal det mye til for å ta abort når en har vært så ubetenksomme å bli gravid. Å ta abort for å være redd for å ikke kunne sove ut i helgene er vi for gamle til. Mener på ingen måte ikke å være frekk men sier rett ut hva jeg tenker om situasjonen. Har selv 2 barn, første var ikke planlagt og jeg var alene, da jeg var 18 og 2 fikk jeg i ekteskap når jeg var 38. Er på ingen måte noen abortmotstander men man er for gammel til å bekymre seg over å ikke kunne leve uten forpliktelser.  Valget du tar nå legger føringer på resten av livet ditt, det er sant. Hvis dere ønsker barn sammen nå eller i fremtiden beholder dere. Å ta abort for deretter å bli prøverørsforeldre om 5 år , vel det blir litt unødvendig . 

Anonymkode: 2798e...47d

[moroklompen]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar folkens. Og støtte og klem  

Skal tenke godt og det er fint å høre andres tenker rundt det hele, er ikke avgjørende for meg hva andre velger, men bare tanker og valg andre har gjort og hva det har endt med på både godt og vondt.

Alt av erfaringer er greit å vite og høre om. Takk igjen!

Anonymkode: 7510e...e8d

Jeg tenker bekymringene du har er helt normale når man skal få barn. Man står ovenfor en stor omveltning og det er klart at man av og til kan få en følelse av å være overveldet og usikker på om man er klar for det som kommer. På deres alder og med deres stabile situasjon så tenker jeg abort i utgangspunktet blir feil så lenge du har lyst på. Den ene gangen jeg tok abort var det helt uaktuelt å beholde pga omstendighetene med hvem barnefar var og det er nok det som har gjort det uproblematisk for meg å leve med det. Første gangen jeg ventet barn hadde jeg akkurat samme tanker som deg og har aldri angret en dag på at jeg fikk barn. Nå er jeg gravid på nytt ti år senere og de samme tankene kan dukke opp: er jeg klar for dette med å begynne på nytt med småbarnslivet, miste endel frihet i hverdagen osv osv men jeg vet samtidig at jeg aldri kommer til å angre, er rett og slett ganske vanlig og få litt panikk til tider med noe så stort :-) Lykke til uansett hva du ender opp med å velge :-D

[AnonymBruker]

Kan legge til at den første uka etter vi fant det ut nevnte ingen av oss det med et ord. Det var mest sjokktilstand. Men pga alderen vår (35 og 38) var det ikke noe alternativ å ta abort. 

Jeg ble kvalm når noen sa «åhh, så koselig. Du gleder deg sikkert skikkelig nå» og sånt, for jeg gledet meg ikke i det hele tatt før i uke 18- 20 eller noe sånt. 

Anonymkode: b8350...da2

[Gjest N-Nøff]

Husk at mye av det du føler, av panikk, også er hormonbetinget. Du er full av hormoner. De fleste takler foreldrerollen helt greit... Selvsagt er det et sjokk for mange, men det hjelper å lese om det, tenke på det og forberede seg mentalt. Det har du 8 måneder på deg til

Selvsagt blir man litt grodd fast når man har levd akkurat som man vil i over 30 år, men det går det og! Og barn gir så mye glede.

[Pantoten]

Hei du Vil anbefale deg å ta kontakt med http://www.amathea.no/vare-tjenester/ dersom du trenger noen å snakke med om dette  Det er gratis, de har masse erfaring med disse spørsmålene og stiller opp med veiledning både under og etter valget, uansett hva du bestemmer deg for.

[AnonymBruker]

Vil du ha barn i det hele tatt, eller venter du på rett tid? Rett tid kommer aldri, og nå er du såpass voksen at du ikke har så mye tid til å vente og se, egentlig. Jeg tror ikke man noensinne føler seg helt klar, og det er helt naturlig. Det er et stort ansvar, men de aller fleste klarer det faktisk helt fint  Ble uplanlagt gravid selv som 23 åring, tok ikke abort da det var for min del kun et spm om dårlig timing. Var midt i studiene og sånn. Det har likevel gått veldig bra med oss, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg fikk barnet  Er selvfølgelig mye stress og sånn, men er absolutt verdt det på alle mulige måter. Er absolutt for selvbestemt abort, men mener personlig at er man i tvil og det ikke er tungtveiende grunner til å ikke gjøre det, så er det ja. Er det riktig, så er det riktig, men det er faktisk ikke noe man kan ta tilbake eller noe man har lyst til å plages med senere.

Anonymkode: f6595...f86

[AnonymBruker]

Jeg er i en litt annerledes situasjon enn deg. Ble planlagt gravid, men det var jeg som ønsket det. Mannen ble med på det fordi det var på tide.. (han skjønte at jeg kom til å gå fra han hvis ikke han gikk med på å få barn. Vi var over 30 og hadde vært sammen i 10 år, og jeg hadde mast om barn lenge). Jeg ble gravid etter noen mnd uten prevensjon, og mannen fikk totalt panikk. Han tryglet meg om å ta abort og sa at han virkelig ikke ønsket dette barnet. Det var en utrolig vanskelig situasjon, og jeg vurderte virkelig abort. Jeg turde ikke fortelle en eneste fortrolig venninne om hva han bad meg om (de skal jo ha omgang i ettertid og han var skikkelig drittsekk da, egentlig er han en veldig bra mann), sa bare at jeg var skuffet over hans reaksjon.

Vi hadde planlagt denne graviditeten og for meg ble det veldig fjernt å ta abort, så jeg klarte det bare ikke. Men det var skikkelig tøft å se hvor redd mannen ble av det "valget". Jeg var utrolig skuffet over han, og fortalte han at han måtte ta konsekvensene over at han hadde valgt å få barn med meg og oppføre seg voksent. Vi oppsøkte parterapi da jeg var ca 12 uker og det ble tydelig at han ikke hadde klart å glede seg over barnet som skulle komme da han hadde brukt all energien på å forsøke å reversere situasjonen. Etter dette skiftet han fokus og sa til meg at det kommer til å gå helt fint. Siden dette han han blitt mer og mer engasjert i graviditeten, og nå er det tydelig at han gleder seg veldig. Etter ordinær ultralyd i uke 18 spesielt: det er da magen begynte å bli skikkelig synlig og for ca en uke siden kunne han også kjenne sparking. Den følelsen er utrolig spesiell, og han er veldig fascinert over alt som skjer. Vi snakker veldig mye om barnet og er overlykkelig over at alt så bra ut på ultralyd. Jeg har til tider litt dårlig selvtillit pga vekten som stadig øker, men han oppmuntrer meg og forteller meg at jeg bare har fått større mage og pepper og at det er bra at jeg vokser fordi vi skal få en sterk gutt  han drar meg med på trening og serverer meg sunn mat for at barnet skal få den beste starten.

Jeg vil gjerne fortelle dette for å belyse at det er en stor fordel med at man er gravid såå lenge. Mange trenger tid til å venne seg til det. Min mann har alltid tenkt at han en dag skulle bli pappa, men er veldig glad i sin aktive og spontane livsstil, og det å ta steget ble altfor overveldende. Likevel har han virkelig vent seg til tanken og disse månedene før barnet kommer har han ekstra mye gøy han finner på, sånn at han tåler å være litt mer i ro fremover. Vi har også planer om å være ganske grei med hverandre når det gjelder å finne på ting. 

Jeg vil gjerne dele dette for å få frem at vi er flere som har det tøft i starten, men situsjonen kan virkelig endre seg-og det tror jeg også gjelder for dere. Det er utrolig overveldende nyheter, men jeg syns dere skal gjennomføre dette og snart blir dere vant til tanken. Og gled dere til ultralyd og sparking. Det er magisk!

Anonymkode: 074ed...e4f

[Zoey]

Jeg støtter spørsmål om du vil ha barn en dag, og bare er redd for at det skal skje nå... Eller er du usikker på om barn er det rette? 

Om du ønsker barn en dag, så stå løpet ut. Kalde føtter er normalt. Vanvittig kalde føtter. Selv med en godt planlagt nummer to. 

Om du er usikker, så står jo dilemmaet ditt ved lag. 

Jeg er veldig barnekjær, fra stor familie og har tre og lurer på om det kanskje skal ende på fire. Jeg er året yngre enn deg og startet like før jeg var 30. Jeg hadde veldig samme tanker som deg. Jeg tror kanskje det er vetre for godt voksne, fordi man er så inderlig satt. 

Man TROR man er spontan. Men egentlig er man fastgrodd. Fastgrodd i å sove lenge i helgen, I å drikke vin til maten og i å bruke overskudd på spennende ferieturer. Satt i sine vaner og sin ramme. 

Et barn ødelegger hele rammen, alle vaner og snur livet på hodet. Du og mannen din likeså er oppegående nok til å forstå dette, og da er iskalde føtter vanlig. 

Som en trøst, de nye vanene blir også en vane. Den nye rammen blir trygg ganske fort. Og er barnet bittelitt ønsket så ender det også opp som en premie som er verdt slitet i seg selv. 

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tok abort og det har gnagd på meg i ettertid. 

Anonymkode: e1cdb...ef3

Takk for svaret ditt. Tøft valg å ta. Det er så vanskelig for man kan ikke bare gjøre det om igjen når valg først er tatt. Håper du får hjelp og støtte til å takle det hele. God klem til deg. TS

Anonymkode: 7510e...e8d

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ingen føler seg klar 100 %. Dere er begge voksne, har jobb og alt på stell. Da skal det mye til for å ta abort når en har vært så ubetenksomme å bli gravid. Å ta abort for å være redd for å ikke kunne sove ut i helgene er vi for gamle til. Mener på ingen måte ikke å være frekk men sier rett ut hva jeg tenker om situasjonen. Har selv 2 barn, første var ikke planlagt og jeg var alene, da jeg var 18 og 2 fikk jeg i ekteskap når jeg var 38. Er på ingen måte noen abortmotstander men man er for gammel til å bekymre seg over å ikke kunne leve uten forpliktelser.  Valget du tar nå legger føringer på resten av livet ditt, det er sant. Hvis dere ønsker barn sammen nå eller i fremtiden beholder dere. Å ta abort for deretter å bli prøverørsforeldre om 5 år , vel det blir litt unødvendig . 

Anonymkode: 2798e...47d

Takk for svaret ditt. Fint med klar tale. Spiralen skulle jo ha gjort jobben, men ingenting er 100% - kun 100% avhold er 100% sikkert sier legen min  

Abort i godt voksen alder for så å bli ordentlige "slitere" senere blir for dumt, det har du rett i.

Fint å høre at det fikk bra for deg som 18 åring og at alt av valg har gått så bra  

Anonymkode: 7510e...e8d

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva ville du tenkt om denne situasjonen om 10 år?

Mannen din kan få barn resten av livet. Du synger på siste verset. 

Anonymkode: b75d8...0a0

 

18 timer siden, chisandra skrev:

Hvis du ønsker deg barn, må du ikke finne på å la denne sjansen gå fra deg. Han kan, som brukeren over meg sier, få barn hele livet.

Det er helt normalt å ha tankene du har i starten.

Sant det - de kan jo reprodusere seg til de ligger i grava! Hmmm... Vet jo dette, men tenkte ikke på det. Takk

Anonymkode: 7510e...e8d