Hvor mye støtte er forventet?

[Gjest NotNaomi]

Noen slanker seg.Noen må redusere alkoholforbruk. Noen må jobbe med psyken.

Hvor mye støtte skal en forvente av patrnere og venner? Alle har jo ansvar for sitt eget liv.Hvor mye ansvar skal en ta?

[AnonymBruker]

Det minste man kan forvente, er at omgivelsene ikke saboterer forsøkene på å slanke seg, slutte røyke/drikke, jobbe med psyken osv, og heller ikke "tilrettelegger"/gjør det lettere å opprettholde dårlige vaner.  (Eks kjøper alkohol til en som ikke kan la alkohol stå urørt i skapet)

Anonymkode: 454ac...75d

[AnonymBruker]

Nå kommer det helt an på hva det er. Hadde jeg bodd med en mann som var alkoholiker, og skulle slutte, så hadde hjemmet vårt blitt helt alkoholfritt. Og jeg hadde ikke drukket alkohol foran han før han syntes det gikk greit.

Men hvis han bare slanket seg, så hadde jeg selvfølgelig tatt hensyn, men jeg hadde jo ikke kuttet ut godter i helt, eller aldri spist noe usunt.

Sliter personen med noe psykisk hadde jeg selvfølgelig hjulpet med det jeg kunne, innenfor rimelighetens grenser.

Anonymkode: 236b8...c83

[Skorstein]

8 timer siden, NotNaomi skrev:

Noen slanker seg.Noen må redusere alkoholforbruk. Noen må jobbe med psyken.

Hvor mye støtte skal en forvente av patrnere og venner? Alle har jo ansvar for sitt eget liv.Hvor mye ansvar skal en ta?

At man ikke saboterer for de. Og at man ikke bryter kontakt med de bare fordi de sliter... Det er slemt og da kan man sitte der alene. 

[Gjest NotNaomi]

1 time siden, Skorstein skrev:

At man ikke saboterer for de. Og at man ikke bryter kontakt med de bare fordi de sliter... Det er slemt og da kan man sitte der alene. 

Mente jo ikke at en skal bryte kontakten med noen! Om de ikke da lager livet surt for andre sånn med oppringningner dag og natt,og at de er totalt uten vilje til også å høre på andre.Da må de rundt få ta vare på sin egen psyke også.

Men når alt kommer til alt så må en ta ansvar selv.Helt ok i starten at en ikke lager retter som oser fristelser eller drikker et glass vin og en øl i begynnelsen.Men er det riktig at de rundt må legge om livsstilen(som er normal)fordi de med unormal ikke klarer? Jeg bare lurer på om det er særlig rettferdig.

[AnonymBruker]

7 timer siden, NotNaomi skrev:

Men er det riktig at de rundt må legge om livsstilen(som er normal)fordi de med unormal ikke klarer? Jeg bare lurer på om det er særlig rettferdig.

Hvis man har en livsstil som innebærer at man saboterer andre som prøver å endre livet sitt, så mener jeg absolutt at en livsstilsendring er på plass, så absolutt!

Det er forskjell på å ta hensyn, og det å endre livsstil.
Og det er forskjell på å ta hensyn, og det å sabotere.

Man behøver ikke slutte med kake selv om man har besøk av en som helst ikke vil/bør spise det, men kanskje man kan ta hensyn, og spise kaken på et annet tidspunkt? I det minste bør man i alle fall la være å nøde den andre personen til å spise, for det er sabotasje.
Man behøver ikke slutte drikke selv om man er i selskap med en som helst ikke vil/bør være rundt alkohol, men kanskje kan den ene selskapeligheten være alkoholfri?  Eller i det minste ikke nøde personen til å drikke sammen med en selv, for det er sabotasje.
Og hvis en person med angst har lyst til å prøve å ta en tur på kjøpesenteret kan man kanskje bli med som støtte?  Eller i det minste la være å presse eller fraråde personen til å ta skrittet, for det er sabotasje.

Anonymkode: ae4db...a66

[Gjest making.a.mess]

17 timer siden, NotNaomi skrev:

Noen slanker seg.Noen må redusere alkoholforbruk. Noen må jobbe med psyken.

Hvor mye støtte skal en forvente av patrnere og venner? Alle har jo ansvar for sitt eget liv.Hvor mye ansvar skal en ta?

Jeg forventer aldri noe av noen og er alltid beredt på at slikt må gjøres på egenhånd. Jeg lesser ikke ansvar for meg selv over på andre, men kjenner jeg en med lignende problemstilling så håper jeg jo vi kan diskutere dette litt og fungere som motivasjon for hverandre. De gjør det for seg og jeg gjør det for meg. Har et prosjekt som heter :« burde trent regelmessig». Har ei venninde som er to ganger i uka på tredemølle. Det er motiverende å vite at hun er der og klar for en hyggelig snakk mens vi trener. Å trene er nemlig utrolig kjedelig. 

[Gjest NotNaomi]

1 minutt siden, Mrs.Purdey skrev:

Jeg forventer aldri noe av noen og er alltid beredt på at slikt må gjøres på egenhånd. Jeg lesser ikke ansvar for meg selv over på andre, men kjenner jeg en med lignende problemstilling så håper jeg jo vi kan diskutere dette litt og fungere som motivasjon for hverandre. De gjør det for seg og jeg gjør det for meg. Har et prosjekt som heter :« burde trent regelmessig». Har ei venninde som er to ganger i uka på tredemølle. Det er motiverende å vite at hun er der og klar for en hyggelig snakk mens vi trener. Å trene er nemlig utrolig kjedelig. 

Det er en god ide å finne noen som har samme problematikk.Det er den beste og vintigste støtten!

Greit å ta hensyn og støtte i en begynnerfase når noen skal ut av noe,men en blir uansett eksponert for alt mulig over alt,så de blir aldri skånet i det lange løp.Så..for ikke å gjøre dem en bjørnetjeneste også.

Husker jeg var hos en venn som slanket seg.Jeg hadde med sjokolade som selvfølgelig lå i kofferten på gjesterommet.Og så fikk jeg spørsmål om jeg hadde med noe som hun måtte unnvære.Det var jo helt tullete å spørre om all den tid hun aldri ville oppdage det.

Er en smule lei av at noen skal ha spesialbehandling når de selv har et problem.Å jatte med og å oppmuntre den lille minste ting er bare dumt.Men altså:helt ok å vise støtte i den første og verste fasen.Folk med problemer blir veldig ofte selvsentrerte,og det er slitsomt i lengden.

[AnonymBruker]

18 hours ago, NotNaomi said:

Noen slanker seg.Noen må redusere alkoholforbruk. Noen må jobbe med psyken.

Hvor mye støtte skal en forvente av patrnere og venner? Alle har jo ansvar for sitt eget liv.Hvor mye ansvar skal en ta?

Tja. folk er forskjellige

Anonymkode: 3c7b3...0dd

[Gjest making.a.mess]

8 timer siden, NotNaomi skrev:

Det er en god ide å finne noen som har samme problematikk.Det er den beste og vintigste støtten!

Greit å ta hensyn og støtte i en begynnerfase når noen skal ut av noe,men en blir uansett eksponert for alt mulig over alt,så de blir aldri skånet i det lange løp.Så..for ikke å gjøre dem en bjørnetjeneste også.

Husker jeg var hos en venn som slanket seg.Jeg hadde med sjokolade som selvfølgelig lå i kofferten på gjesterommet.Og så fikk jeg spørsmål om jeg hadde med noe som hun måtte unnvære.Det var jo helt tullete å spørre om all den tid hun aldri ville oppdage det.

Er en smule lei av at noen skal ha spesialbehandling når de selv har et problem.Å jatte med og å oppmuntre den lille minste ting er bare dumt.Men altså:helt ok å vise støtte i den første og verste fasen.Folk med problemer blir veldig ofte selvsentrerte,og det er slitsomt i lengden.

Det er da ikke ditt problem at hun ikke kan spise sjokolade. Jeg forventer ikke at andre skal slutte å spise godteri eller kose seg fordi jeg strammer inn livreima..   sånn fungerer jo ikke verden.