Føler meg ekskludert på jobb

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg er en kvinne som jobber i et typisk mannsdominert yrke. Faktisk er jeg den eneste kvinnen på arbeidsplassen. Jeg er veldig sjenert og lider i tillegg av sosial angst, men prøver mitt beste på å bli kjent med kollegene mine og være med dem på sosiale ting utenfor arbeidsplassen. Jeg sier alltid ja hvis jeg blir spurt om å finne på noe utenfor jobben, selv om det er langt utenfor komfortsonen min. Jeg vet at flere av de på jobben sikkert ikke liker meg, fordi jeg er ganske stille av meg og ikke liker å ta plass/være midtpunktet (i motsetning til de fleste jeg jobber med, som er av typen som skriker høyest/elsker oppmerksomhet).

 

Men jeg synes det er veldig trist når de snakker om ting de skal gjøre sammen i helgene, som ingen har invitert meg til å være med på. For eksempel har de snakket om noe de skal gjøre i morgen i en evighet nå, åpent i lunsjen, uten at noen har invitert meg til det de skal. Det gjør at jeg føler meg utenfor, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg vil ikke "invitere meg selv" i tilfelle de ikke vil ha meg med, eller manipulere en av dem til å invitere meg hvis flertallet ikke vil ha meg med. Men samtidig vil jeg så gjerne være med...

 

Når jeg føler jeg blir holdt utenfor trekker jeg meg enda lengre inn i meg selv, klarer ikke å si noe og føler at jeg bare er til bry for alle ved å eksistere, så det svekker selvtilliten min ytterligere. På dager som i dag, hvor hele lunsjpausen ble brukt til å planlegge noe jeg ikke er invitert til, føler jeg bare for å si opp. Lurer av og til på om det er strategien i gruppen, å ekskludere meg til det punktet der jeg sier opp, og lurer på om jeg ville gjort dem en tjeneste ved å si opp slik at de slipper å forholde seg til meg... Jeg blir bare så oppgitt og lei meg at jeg bare har lyst til å levere oppsigelse i morgen, selv om jeg elsker selve jobben og føler jeg kunne lært meg å like kollegene hvis de bare kunne vært litt mer inkluderende...

Anonymkode: c9a59...ada

[AnonymBruker]

Høres kjipt ut. Kjenner meg litt igjen, men jeg synes det er enklere å snakke med folk når det er færre. Skjer det ikke innimellom at dere er bare noen få samlet, slik at det blir lettere for deg å ta ordet og delta i samtalen? Da kan du kanskje også spørre om det de planlegger, noe som igjen kanskje fører til at de inviterer deg med.

Anonymkode: 89610...a02

[AnonymBruker]

Var sånn som du er når jeg var yngre, først de siste 10 årene jeg har blitt mer utadvendt, nå er jeg 40. Så når jeg møter på andre som er slik jeg var før passer jeg alltid på å spørre om de vil være med, nettopp fordi jeg kjenner igjen følelsen de sitter med. Men jeg vet også at de som ikke inviterer ikke gjør det for å være slemme, men ofte tror de av en eller annen grunn at den sjenerte ikke har lyst til å være med. De som ikke har vært sånn selv klarer ikke å sette seg inn i at det er vanskelig å være sosial, å spørre selv om å få være med osv. Så tviler på at de du jobber med ønsker at du skal slutte, eller at de misliker deg. Men jeg vet så altfor godt hvordan du har det. 

Anonymkode: be925...a3b

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Høres kjipt ut. Kjenner meg litt igjen, men jeg synes det er enklere å snakke med folk når det er færre. Skjer det ikke innimellom at dere er bare noen få samlet, slik at det blir lettere for deg å ta ordet og delta i samtalen? Da kan du kanskje også spørre om det de planlegger, noe som igjen kanskje fører til at de inviterer deg med.

Anonymkode: 89610...a02

Ja, absolutt! Når jeg bare er sammen med de to på jobb som jeg er mest komfortabel med kan jeg snakke og spøke som om de var bestevennene mine. Men føler likevel det er ukomfortabelt å spørre om jeg kan være med, i tilfelle de andre (dvs. alle andre på avdelingen unntatt disse to) ikke vil ha meg der, selv om jeg tror de hadde invitert meg hvis jeg hadde hintet. 

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Var sånn som du er når jeg var yngre, først de siste 10 årene jeg har blitt mer utadvendt, nå er jeg 40. Så når jeg møter på andre som er slik jeg var før passer jeg alltid på å spørre om de vil være med, nettopp fordi jeg kjenner igjen følelsen de sitter med. Men jeg vet også at de som ikke inviterer ikke gjør det for å være slemme, men ofte tror de av en eller annen grunn at den sjenerte ikke har lyst til å være med. De som ikke har vært sånn selv klarer ikke å sette seg inn i at det er vanskelig å være sosial, å spørre selv om å få være med osv. Så tviler på at de du jobber med ønsker at du skal slutte, eller at de misliker deg. Men jeg vet så altfor godt hvordan du har det. 

Anonymkode: be925...a3b

Jeg er 27, så har vel noen år igjen før jeg blir sosialt sikker på meg selv... Men det hjelper å høre at det kan være de ikke inviterer meg med fordi de ikke tror jeg vil. Fordi jeg vil virkelig, men skjønner at det lett kan virke som om jeg er uinteressert når jeg ikke klarer å si noe. Jeg skal prøve å manne meg opp i morgen og hinte om hvorvidt jeg kan få være med. Skal innrømme at jeg blir knust hvis de sier nei, men forhåpentligvis vil de si ja (hvem sier egentlig "nei" hvis noen spør om de kan være med på en sosial aktivitet?!).

 

Tror jeg sliter litt med følelsen av at jeg ødelegger "guttemiljøet" ved å være på jobb, fordi de ikke føler de kan snakke like fritt når jeg er der. Uten at jeg er av typen som tar meg nær av noe. Moren min prøver å si at gutter har behov for å være gutter av og til, og at jeg derfor burde la dem holde på og planlegge aktiviteter uten meg, men da trenger de vel ikke diskutere og planlegge aktivitetene over lunsjen mens jeg er til stede? Jeg blir veldig forvirret. 

Anonymkode: c9a59...ada

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som at de "er gutter" hele tiden! Uansett må du jo kunne få være med av og til, kjønn burde egentlig ikke spille noen rolle. Det er ingen som synes det er hyggelig å være den eneste som blir ekskludert. Tror kanskje det kan være riktig at de tror at du ikke vil være med, men tviler på at det er noen som ikke vil at du skal delta.

Kvinn deg opp i morgen og snakk med dem! Lykke til, det det går nok bedre enn du tror

Anonymkode: 89610...a02

[AnonymBruker]

Du sier ikke stort om hva dette arrangementet/eventet er, det er derfor vanskelig å anta eller resonere seg frem til noe som helst.

For det første, la meg komme med rådet mitt først; ta kontakt med "lederen" - hvis det finnes en slik skikkelse, alternativt ta det opp i plenum. Det er nok langt utenfor komfortsonen din, men skal du komme noen vei er du nødt til å fortelle hvordan du opplever det. Fortell at du har hørt på gruppen planlegge hva det nå enn er de planlegger i så og så mange dager, uten at en eneste har invitert deg, og si at det fører til at du føler deg ekskludert fra arbeidsmiljøet.
Det er viktig at du ikke sier dette på en måte som gjør at det tolkes som kjefting eller syting, det vil få de andre til å gå i forsvarsposisjon og det ender fort med stillingskrig.

For det andre, det kan tenkes at grunnen til at du ekskluderes er fordi de ønsker å skåne deg fra å måtte si nei. Kan hende de tror du ikke er interessert, vet du er av den stille typen (kanskje har du rykte på deg for å si ja til ting du egentlig ikke har lyst til å være med på) og dermed ønsker å spare deg for problemet med å si nei. Cluet er "tror". De "tror" kanskje fordi de ikke kjenner deg godt nok. Å være godt likt handler nødvendigvis ikke om å være den populære, eller pratsomme personen. Men å være åpen (blant annet). 

For det tredje, (oppegående) menn har ingenting i mot damer i arbeidslivet eller som venner. Men for min egen det må jeg kjenne damen litt bedre enn jeg trenger å kjenne en mann for at det skal gå bra, det har noe med sosiale normer, koder osv. å gjøre.
Stikkordet er kjenne. Jo bedre de kjenner deg, jo bedre vil du passe inn. Dessto bedre de kjenner hvor grensene dine går, dessto mer vil du bli en del av miljøet. Fortell de noe kleint du har opplevd, eller noe dumt du har gjort. Hvor dårlig forrige date gikk (gitt at det ikke er med en kollega, venn av kollega eller lignende....). Gi de innblikk i hvordan du er som person utover A4-glansbildet man tar på seg ovenfor fremmede. 

 

Sosial selvsikkerhet er ikke noe som dukker opp av seg selv, det kommer av erfaring. Erfaring som tilsier at det å være deg selv ikke er så skummelt og farlig som man tror (og at de som ikke takler det kan man klare seg uten).

Alle kan ikke like en, det er heller ikke noe mål, men hvis alle kjenner deg kan de likevel forholde seg til deg og involvere/respektere deg selvom dere ikke er best buddies.
 

Til slutt, ikke si opp. Sannsynligheten for at det er slik på andre arbeidsplasser er stor. Det å bryte isen i et helt nytt miljø er definitivt ikke noe som trenger å være en lett oppgave.

Anonymkode: 6dc44...e2f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Jeg synes det høres ut som at de "er gutter" hele tiden! Uansett må du jo kunne få være med av og til, kjønn burde egentlig ikke spille noen rolle. Det er ingen som synes det er hyggelig å være den eneste som blir ekskludert. Tror kanskje det kan være riktig at de tror at du ikke vil være med, men tviler på at det er noen som ikke vil at du skal delta.

Kvinn deg opp i morgen og snakk med dem! Lykke til, det det går nok bedre enn du tror

Anonymkode: 89610...a02

Takk! Skal kvinne meg opp og snakke med dem i morgen  Synes heller ikke kjønn burde spille noen rolle! Kan godt være det er personligheten min, og ikke kjønnet mitt, som spiller en rolle, men synes uansett at alle burde inkluderes.

 

Just now, AnonymBruker said:

Du sier ikke stort om hva dette arrangementet/eventet er, det er derfor vanskelig å anta eller resonere seg frem til noe som helst.

For det første, la meg komme med rådet mitt først; ta kontakt med "lederen" - hvis det finnes en slik skikkelse, alternativt ta det opp i plenum. Det er nok langt utenfor komfortsonen din, men skal du komme noen vei er du nødt til å fortelle hvordan du opplever det. Fortell at du har hørt på gruppen planlegge hva det nå enn er de planlegger i så og så mange dager, uten at en eneste har invitert deg, og si at det fører til at du føler deg ekskludert fra arbeidsmiljøet.
Det er viktig at du ikke sier dette på en måte som gjør at det tolkes som kjefting eller syting, det vil få de andre til å gå i forsvarsposisjon og det ender fort med stillingskrig.

For det andre, det kan tenkes at grunnen til at du ekskluderes er fordi de ønsker å skåne deg fra å måtte si nei. Kan hende de tror du ikke er interessert, vet du er av den stille typen (kanskje har du rykte på deg for å si ja til ting du egentlig ikke har lyst til å være med på) og dermed ønsker å spare deg for problemet med å si nei. Cluet er "tror". De "tror" kanskje fordi de ikke kjenner deg godt nok. Å være godt likt handler nødvendigvis ikke om å være den populære, eller pratsomme personen. Men å være åpen (blant annet). 

For det tredje, (oppegående) menn har ingenting i mot damer i arbeidslivet eller som venner. Men for min egen det må jeg kjenne damen litt bedre enn jeg trenger å kjenne en mann for at det skal gå bra, det har noe med sosiale normer, koder osv. å gjøre.
Stikkordet er kjenne. Jo bedre de kjenner deg, jo bedre vil du passe inn. Dessto bedre de kjenner hvor grensene dine går, dessto mer vil du bli en del av miljøet. Fortell de noe kleint du har opplevd, eller noe dumt du har gjort. Hvor dårlig forrige date gikk (gitt at det ikke er med en kollega, venn av kollega eller lignende....). Gi de innblikk i hvordan du er som person utover A4-glansbildet man tar på seg ovenfor fremmede. 

 

Sosial selvsikkerhet er ikke noe som dukker opp av seg selv, det kommer av erfaring. Erfaring som tilsier at det å være deg selv ikke er så skummelt og farlig som man tror (og at de som ikke takler det kan man klare seg uten).

Alle kan ikke like en, det er heller ikke noe mål, men hvis alle kjenner deg kan de likevel forholde seg til deg og involvere/respektere deg selvom dere ikke er best buddies.
 

Til slutt, ikke si opp. Sannsynligheten for at det er slik på andre arbeidsplasser er stor. Det å bryte isen i et helt nytt miljø er definitivt ikke noe som trenger å være en lett oppgave.

Anonymkode: 6dc44...e2f

Der er snakk om en pubquiz. 

 

Synes det er vanskelig å ta det opp med "lederen", for han er kanskje den jeg er mest ukomfortabel med. Synes også det er ekkelt å ta det opp i plenum, fordi der er det flere jeg er ukomfortabel med. Føler det lett kan oppfattes som at jeg anklager dem for å ekskludere meg (kjefting/syting, som du sier). 

 

Føler jeg prøver å være åpen, da jeg alltid sier ja til alt de foreslår. Men skjønner at de fort kan tenke at jeg egentlig ikke vil (sannheten er at jeg ikke vil 99% av tiden, men jeg tvinger meg selv til å bli med på ting).

 

Vet ikke hvordan jeg skal prate om kleine/dumme ting jeg har gjort, utsetter meg selv så og si aldri for opplevelser som kan være kleine/dumme. Aldri vært på en date. Synes det er vanskelig å gi folk innsikt i hvordan jeg er som person, fordi jeg rett og slett er usikker på alt som handler om meg selv. 

 

Jeg ble voldtatt når jeg var 18, og etter det har jeg levd med mye angst og depresjon. Jeg føler meg skitten og verdiløs. Det gjør det vanskelig for meg å åpne meg opp og å være meg selv. Å være "meg selv" er skummelt for meg, fordi jeg ikke føler jeg har noen håndfast definisjon på hvem "meg selv" faktisk er. Synes det er vanskelig å tenke på at andre skal respektere meg, når jeg ikke klarer å respektere meg selv. 

 

Det at neste arbeidsplass sannsynligvis vil være lik er det eneste som hindrer meg i å si opp. Det kommer til å bli akkurat likt, uansett hvor jeg ender opp. Men det er ganske trist og håpløst å tenke på. 

 

Jeg ønsker bare så gjerne å "passe inn" og å være "en del av gjengen", men per nå føler jeg meg langt utenfor.

Anonymkode: c9a59...ada

[AnonymBruker]

Uff, ts! Kan ikke tenke meg dette er noe godt! 

Jeg og mine tre nærmeste på vgs hang sammen heeeele tiden. Vi var blitt små grupper i klassen. Vi hadde ei jente som ALDRI snakket. Hun svarte kort med ja/nei og lignende om spurt, men snakket aldri ellers, selv om hun hang seg på enten oss eller en av de andre jentegruppene. Selv om vi selv prøvde å inkludere henne i ting, var det jo ikke lett. Hun var som en skygge. Da falt det ikke naturlig for oss å inkludere henne i fritids- og helgeplaner for vi inkluderte henne på skolen. 

Nå vet jeg ikke hvor ille din beskjedenhet eller tilbaketrukkenhet er, men jeg kan også forstå dine kollega. Kan jo være det ikke er så lett å inkludere noen som ikke viser/tar initiativ selv heller, ei heller snakker. Prøv å gi slipp på den kontrollen, kanskje først i små grupper, og heller øke til å bli vant med å ta ordet/plass/oppmerksomhet. 

Anonymkode: dc9fe...12f

[AnonymBruker]

Jeg tror du tenker for mye som en kvinne, TS! Vi jenter er vant til å invitere hverandre, og at folk blir ekskludert hvis de ikke får en invitasjon.

Etter min oppfatning er gutter mer av den typen som "slenger seg med" på et arrangement hvis de har anledning, når noe diskuteres i lunsjen, Det er altså ikke sikkert at alle de andre som skal dit heller har fått en formell invitasjon. Derfor kan det være at de ikke skjønner at noen av oss har behov for å ha det inn med teskje at vi er invitert på et arrangement.

Anonymkode: 01df8...3fd

[AnonymBruker]

Hei TS,

Jeg kan forstå at situasjonen din føles vanskelig. Men jeg er litt enig i den som skrev over meg: At sannsynligvis så har endel av de andre guttene invitert seg selv på dette arrangmentet, og heller ikke fått noe invitasjon. 

Jeg henger veldig mye med gutter og er ofte den eneste jenta - og er det en ting jeg har fått erfare så er det at gutter ofte inviterer seg selv uten å tenke på om de andre vil at de skal være der eller ei. Jenter er nok mer opptatt av å få en invitasjon for å kunne være med på noe.

Så jeg tror virkelig ikke de har unnlatt å invitere deg, jeg tror nok heller de bare tenker at du ikke vil/er interessert i å bli med. Kanskje fordi de er redd du skal syntes det er ubehagelig å være eneste jenta? Eller kanskje fordi de tenker at du ikke har lyst fordi du ikke har spurt? Eventuelt så tenker de kanskje ikke over det i det hele tatt. Det kan også være at de tar for gitt at dette er et arrangement man ikke trenger invitasjon for å bli med på, og at de som vil bare kommer.

Så jeg tror du bare bør høre om du kan være med, rett og slett forsøke å inkludere deg selv. Du har jo egentlig ikke så mye å tape heller? Hvis de faktisk skulle ha sagt nei (noe jeg tviler sterkt på) Så er jo dette noe du bør ta opp med en leder for det er virkelig ikke OK. Og da er det de som har et problem og ikke deg.

 

 

Anonymkode: 0d194...f29