Livet mitt kommer aldri til å komme på rett kjøl

[AnonymBruker]

For et år siden fikk jeg en skikkelig psykisk knekk. Jeg var i et utrolig voldelig forhold, og dette vekket traumer fra barndommen som ikke hadde blitt bearbeidet i ungdommen. Jeg fikk selvmordstanker og ekstrem angst. Jeg la meg frivillig inn på en DOS for å få hjelp til å bygge meg selv opp og for å komme meg ut av forholdet - for jeg hadde i tillegg et barn å tenke på. Det var altså ikke faren til barnet som var voldelig. 

Behandlingen hjalp, men jeg skammet meg så overfor fosterforeldrene mine jeg har bodd hos hele livet. De fikk så skyldfølelse for at jeg hadde traumer fra de biologiske foreldrene mine og fordi jeg havnet i det voldelige forholdet som jeg gjorde. Og dette har gjort at jeg ikke har orket å besøke de (de bor to timer unna) på nå et år. Datteren min har vært på besøk der, selvfølgelig. Men uten meg. De har heldigvis vært på besøk her. 

 Under den psykiske knekken så søkte jeg etter en økonomisk verge - for jeg var tungt deprimert og lot regningene ligge. Dette er noe jeg fortsatt har i dag. 

Og nå, så sitter jeg her i tårer. Datteren min er hos foreldrene mine denne vinterferien og planen var at jeg skulle komme med buss og være sammen med de på fredag. For første gang på et år, så er er jeg sterk nok og klarer å dra på besøk til familien min. Til de jeg kaller mamma og pappa, til brødrene mine, det nyfødte tantebarnet mitt som jeg enda ikke hadde hilst på..

Men så har NAV tullet med utbetalingene og jeg har 170,- disponibelt frem til mandag. Altså, ikke penger til bussbillett. Og jeg tør ikke si det til noen og vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er så flaut, vondt, patetisk. Alt på en gang. Hvilket voksent og oppegående menneske har bare 170,- på kontoen sin? Jeg føler meg som verdens verste mor, datter og søster som ikke får dratt å vært med datteren min og min egen familie. Dersom jeg sier det til foreldrene mine, får de dårlig samvittighet og vil betale for det. Det klarer jeg ikke. Jeg vil heller ikke spørre venner om lån av penger. Det vrenger seg i magen bare av tanken. 

Jeg kommer til å si til de at jeg har blitt syk, men jeg er bare så ufattelig trist og har det så vondt. Jeg følte det var en så stor seier over den dårlige psyken at jeg endelig ville og turte å dra, men nå som det ikke blir noe - så føler jeg meg så mislykket som person. 

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, jeg måtte bare få det ut her når jeg ikke tør å snakke med andre om dette. Nå føles bare livet så utrolig mørkt, når jeg endelig følte det begynte å snu litt. 

Anonymkode: 937e1...c78

[AnonymBruker]

Jeg forstår at dette er vanskelig. Jeg har selv vært i en vanskelig situasjon som medførte blant annet store økonomiske problemer fordi jeg ikke orket å betale regninger. Foreldrene mine tilbød seg å hjelpe meg, de skjønte at jeg slet selv om jeg ikke hadde sagt noe til dem. Men jeg latet som om alt var greit, var altfor stolt til å ta i mot hjelp. 

Så, på et tidspunkt fikk jeg plutselig en følelse av at jeg kunne be dem om hjelp likevel, var da veldig langt nede. Jeg fikk det, de var glade for at jeg endelig spurte. 

Det som er rart er at det føltes som en enorm lettelse at jeg endelig klarte å åpne meg, vise at jeg var sårbar og faktisk ta i mot hjelp. Jeg har fått et nærere forhold til dem etterpå, og jeg føler meg faktisk sterkere. For du er sterk hvis du tør å åpne deg og be om hjelp. 

Er det snakk om en femhundre/tusenlapp til reise for å besøke dem, skal det veldig mye til før de sier nei. Jeg tror de ville bli glade om du spør. 

Lykke til med alt, og kos deg i helgen ❤

Anonymkode: a2dea...0d3

[Duff]

Det var vondt å lese. Håper det ordner seg. Som mor hadde jeg gladelig betalt reisen for mitt barn. Hva med å være ærlig om situasjonen? De vet jo at du er syk og at det er tull med utbetalinger kan du jo ikke noe for. Ønsker deg god bedring og lykke til ❤

[Gjest andysowhat]

Unskyld om jeg er hard. 

Psykiske problemer går ikke vekk av å gjøre ingenting. Direkte skam er en helvetes følelse, jeg ber deg ikke å heve deg over problemene dine. Men på en eller annen måte må denne driten ta slutt. Det å spørre foreldrene dine om å låne noen få kroner til buss. Vettu hva gjør det. 

Ikke la skammen komme i veien for at du skal kunne ha et jævla liv med de du er glad i. 

Faen jeg blir sint av å lese slikt. Du har faen meg retten til å ha et liv med de du er glad med like mye som alle andre her på forumet, ikke la noen hundre lapper knekke deg. Du har vel faen meg overlevd disse jævel pøblene av voldsjævler allerede. Ikke la dem eie hele livet ditt.

 

bli sint å bryt sirkelen for faen!

Endret 22. februar 2018 av andysowhat

[AnonymBruker]

Det å ha vært i et voldelig forhold kan prege et menneske i mange år, og nav problemer preger også livskvaliteten betraktelig! Men det betyr IKKE at det skal være sånn for alltid. Jeg vet om selv heroinister som har fått livet sitt på rett kjøl ved innsats og hjelp, og fullstendig omlegging av liv og omgivelser  - du vil også få livet ditt på rett kjøl en dag! Men det krever tid , innsats både psykisk (hjelp og selvbearbeiding) og fysisk (omgivelser, støtteapparat, ny livsstil med kun positiv input og mennesker).
Du vil kommet il et mye bedre punkt enn det du er i dag, så ikke legg deg ned å gi opp, selvom det føles ut som at du ikke har noe annet valg akuratt nå! <3

Anonymkode: f9d31...18c

[AnonymBruker]

Hvilke voksne oppegående mennesker som bare har 170 kr på kontoen? Dem er det vel to kategorier av, for din del faller du inn under kategorien uheldige omstendigheter. Det du heller bør spørre deg er om ikle oppegående voksne mennesker,  som jeg regner med fosterforeldrene dine er, bør være i stand til å sette seg inn i situasjonen og ha forståelse?  Snakk med dem du, så ordner dette seg. 

Anonymkode: 1392d...76d

[AnonymBruker]

Ring den økonomiske vergen og forklar! Forklar ordentlig!  Det er sånne situasjoner som kan løse seg, med mindre det skjer gang på gang. Hvis denne vergen styrer økonomien din er det ikke utenkelig at du har en regningskonto med litt til uforutsette utgifter! Kjenner flere som jobber som verger, og de er ikke urimelige! Men de treffer på rusmisbrukere som trenger penger konstant, så må være strenge også. Du kan foreslå at vergen kjøper biletten på nettet for deg hvis mulig, for å være sikker på at pengene ikke går til noe annet 😊 

Lykke til, ikke la dette bli det som ødelegger når du var så godt igang 👍🙋

Anonymkode: 48e05...e0f

[AnonymBruker]

På 22.2.2018 den 1.08, AnonymBruker skrev:

For et år siden fikk jeg en skikkelig psykisk knekk. Jeg var i et utrolig voldelig forhold, og dette vekket traumer fra barndommen som ikke hadde blitt bearbeidet i ungdommen. Jeg fikk selvmordstanker og ekstrem angst. Jeg la meg frivillig inn på en DOS for å få hjelp til å bygge meg selv opp og for å komme meg ut av forholdet - for jeg hadde i tillegg et barn å tenke på. Det var altså ikke faren til barnet som var voldelig. 

Behandlingen hjalp, men jeg skammet meg så overfor fosterforeldrene mine jeg har bodd hos hele livet. De fikk så skyldfølelse for at jeg hadde traumer fra de biologiske foreldrene mine og fordi jeg havnet i det voldelige forholdet som jeg gjorde. Og dette har gjort at jeg ikke har orket å besøke de (de bor to timer unna) på nå et år. Datteren min har vært på besøk der, selvfølgelig. Men uten meg. De har heldigvis vært på besøk her. 

 Under den psykiske knekken så søkte jeg etter en økonomisk verge - for jeg var tungt deprimert og lot regningene ligge. Dette er noe jeg fortsatt har i dag. 

Og nå, så sitter jeg her i tårer. Datteren min er hos foreldrene mine denne vinterferien og planen var at jeg skulle komme med buss og være sammen med de på fredag. For første gang på et år, så er er jeg sterk nok og klarer å dra på besøk til familien min. Til de jeg kaller mamma og pappa, til brødrene mine, det nyfødte tantebarnet mitt som jeg enda ikke hadde hilst på..

Men så har NAV tullet med utbetalingene og jeg har 170,- disponibelt frem til mandag. Altså, ikke penger til bussbillett. Og jeg tør ikke si det til noen og vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er så flaut, vondt, patetisk. Alt på en gang. Hvilket voksent og oppegående menneske har bare 170,- på kontoen sin? Jeg føler meg som verdens verste mor, datter og søster som ikke får dratt å vært med datteren min og min egen familie. Dersom jeg sier det til foreldrene mine, får de dårlig samvittighet og vil betale for det. Det klarer jeg ikke. Jeg vil heller ikke spørre venner om lån av penger. Det vrenger seg i magen bare av tanken. 

Jeg kommer til å si til de at jeg har blitt syk, men jeg er bare så ufattelig trist og har det så vondt. Jeg følte det var en så stor seier over den dårlige psyken at jeg endelig ville og turte å dra, men nå som det ikke blir noe - så føler jeg meg så mislykket som person. 

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, jeg måtte bare få det ut her når jeg ikke tør å snakke med andre om dette. Nå føles bare livet så utrolig mørkt, når jeg endelig følte det begynte å snu litt. 

Anonymkode: 937e1...c78

Blablabla.... Er så lei sånne sutrete sympatisøkende innlegg. Ta deg sammen, du setter oss kvinnfolk i et dårlig lys.

Anonymkode: 97f77...d13

[Gjest andysowhat]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Blablabla.... Er så lei sånne sutrete sympatisøkende innlegg. Ta deg sammen, du setter oss kvinnfolk i et dårlig lys.

Anonymkode: 97f77...d13

"Ta deg sammen." Ja du er nå morsom. 

Vet du hva du krever av folk å si sånt? Idiot.

[Olaug Olsen]

Du får mange fine råd i tråden over her. Jeg tror kanskje du skal ta en tur til fosterforeldrene uten datteren en dag. Når barna er der, så er det jo naturlig at fokuset kommer mye på dem. De som er barn, SKAL ha fokuset på seg, så dette er rett. Men nå er det altså slik at du har vært heldig og fått en fosterfamilie som bryr seg. Da kan du kanskje invitere deg selv på besøk en dag, slik at du får vist den svakheten som du har inni deg. Det er den svakheten, som kalles for menneskelighet, og som kan bli til en enorm styrke, om den brukes på rett måte. Det kan være gull verdt for deg å få vist følelsene dine litt fram, til noen som bryr seg og som ønsker å støtte deg. Jeg oppfatter det slik at disse menneskene er forhenværende fosterforeldre, og at de ikke får betalt for å gi den innsatsen nå. På denne måten har du jo på en måte kommet deg videre, og det er en "ekte" relasjon, som ikke involverer penger.  Da skal du bruke den, slik at du får utviklet deg, og kanskje får modnet noen av de følelsene, som du var nødt til å gjemme vekk, da du var liten. Jeg sender masse klemmer, lys og kjærlighet til deg. Jeg er sikker på at du klarer å finne fram til den beste utgaven av deg selv!

Endret 25. februar 2018 av Olaug Olsen

[KillerKitty]

Hvordan gikk det, ts?

[AnonymBruker]

Du kan da ikke noe for at NAV har tullet med utbetalingene? Oppdaget du dette så sent at du nesten ikke har penger på konto? For ellers skulle jo de ha rettet opp idet.

Anonymkode: 10bdc...efa

[Gjest CamillaCollett]

På 24.2.2018 den 16.23, AnonymBruker skrev:

Blablabla.... Er så lei sånne sutrete sympatisøkende innlegg. Ta deg sammen, du setter oss kvinnfolk i et dårlig lys.

Anonymkode: 97f77...d13

Det er noen her som setter kvinnfolk i et dårlig lys ved sin blotte eksistens, men det er ikke TS.