Vil jeg ned i vekt eller ikke? Trening og ambivalens

[AnonymBruker]

Nok var nok, jeg veide 63 kg, mistrivdes, hadde elendig selvbilde og bestemte meg for å ta et tak. 

Jeg spiste sunt - rundt 2000 kalorier hver dag, trente 4-5 ganger i uken og etter 3 uker så gikk jeg på vekta bare for å se. Jeg veide da 60 kg, og plutselig var det som om noe sa pang i hodet mitt, jeg fikk panikk, overspiste for å døyve følelsene. Etter det så har det bare gått nedover. Jeg drar fortsatt på trening og synes det er gjør veldig godt, men det er en overliggende skam som henger over meg. 

Nå har jeg vel gått opp 2 kg(?) igjen pga jeg har følt meg en del deprimert i det siste og gitt mer faen i kostholdet. 

Hva feiler det meg? Det gikk rette veien, plutselig fikk jeg panikk fordi jeg oppnådde det jeg ville for så å overspise? Jeg merker at jeg ikke spiser med oppmerksomhet lengre, jeg spiser for å spise og en del av hjernen min hater mat men det gjør godt for følelsene mine. 

Noen som vet hva jeg prater om og vet hva som skal til for å få meg på rett spor igjen?

Føler jeg verken respekterer meg selv eller maten lengre.

Anonymkode: 2ed36...df6

[AnonymBruker]

Er du redd for å være slank? Ser du noen negative konsekvenser av å nå målet ditt? Mange som har vært sterkt overvektige har mange ambivalente følelser rundt vektnedgang som noen ganger gjør at de saboterer seg selv, selv om de egentlig gjerne vil og for helsens skyld trenger å gå ned i vekt. For noen har kroppsfettet vært en slags isolasjon mot verden og andre mennesker, man blir litt usynlig og de blir gjerne engstelige for at de skal få mer oppmerksomhet (f.eks fra menn) når de nærmer seg normalvekt.

Vektnedgang ER jo for de fleste ganske krevende for selvbildet, å endre tankegang og syn på seg selv.

Høres litt ut som om du er på vei inn i en ond sirkel hvor du bruker mat på en uheldig måte, jeg ville vurdert å snakke med noen proffe om det  

Anonymkode: 2b2ba...612

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du redd for å være slank? Ser du noen negative konsekvenser av å nå målet ditt? Mange som har vært sterkt overvektige har mange ambivalente følelser rundt vektnedgang som noen ganger gjør at de saboterer seg selv, selv om de egentlig gjerne vil og for helsens skyld trenger å gå ned i vekt. For noen har kroppsfettet vært en slags isolasjon mot verden og andre mennesker, man blir litt usynlig og de blir gjerne engstelige for at de skal få mer oppmerksomhet (f.eks fra menn) når de nærmer seg normalvekt.

Vektnedgang ER jo for de fleste ganske krevende for selvbildet, å endre tankegang og syn på seg selv.

Høres litt ut som om du er på vei inn i en ond sirkel hvor du bruker mat på en uheldig måte, jeg ville vurdert å snakke med noen proffe om det  

Anonymkode: 2b2ba...612

Ja, det føles nesten ut som om jeg er redd for å være slank. Selv om det er det jeg har drømt om siden jeg var 13 år. Negative konsekvenser ville vært nettopp det å kjenne på denne lykken og tilfredsheten av å være slank. Å være glad og stolt over seg selv, og i større grad kjenne på de positive følelsene som ville oppstått. Og mtp alle gangene jeg tidligere har mislyktes så blir fallhøyden og følelsen av skuffelse også større i takt med hvor lite jeg veier. Da jeg så at jeg hadde gått ned disse få kiloene, så opplevde jeg det nærmest som at jeg ikke fortjente det, og saboterte for meg selv. Huff, har jeg et problem? Eller må jeg bare forsøke igjen og denne gangen ha litt i is i magen når jeg går på vekta? 

Det er kanskje krevende for selvbildet ja, jeg har ikke sett det på den måten før. Jeg synes allikevel det var krevende å veie over 60 kg.

Det kan jeg godt gjøre, håper jeg kan få noen gode råd og tanker her inne i første omgang. Takk for ditt svar :)<3

TS

 

Anonymkode: 2ed36...df6

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det føles nesten ut som om jeg er redd for å være slank. Selv om det er det jeg har drømt om siden jeg var 13 år. Negative konsekvenser ville vært nettopp det å kjenne på denne lykken og tilfredsheten av å være slank. Å være glad og stolt over seg selv, og i større grad kjenne på de positive følelsene som ville oppstått. Og mtp alle gangene jeg tidligere har mislyktes så blir fallhøyden og følelsen av skuffelse også større i takt med hvor lite jeg veier. Da jeg så at jeg hadde gått ned disse få kiloene, så opplevde jeg det nærmest som at jeg ikke fortjente det, og saboterte for meg selv. Huff, har jeg et problem? Eller må jeg bare forsøke igjen og denne gangen ha litt i is i magen når jeg går på vekta? 

Det er kanskje krevende for selvbildet ja, jeg har ikke sett det på den måten før. Jeg synes allikevel det var krevende å veie over 60 kg.

Det kan jeg godt gjøre, håper jeg kan få noen gode råd og tanker her inne i første omgang. Takk for ditt svar :)<3

TS

 

Anonymkode: 2ed36...df6

Det er veldig vanlig, altså  Du er ikke alene om å tenke sånn. Jeg tror mange av oss (meg inkludert) går rundt med en tanke om at "livet" starter når det målet er nådd. "Hadde jeg vært slank kunne jeg gjort slik eller sånn... en vakker dag skal jeg gjøre det", "alt blir bedre når jeg får gått ned de kiloene", osv. Jeg tror det handler litt om å innse at livet er NÅ!  Du skal ha det bra nå også, selv hvis du har noen kilo for mange og vil kvitte deg med dem. Ja, det er lurt å ta vare på helsa og gå ned i vekt dersom det trengs, men helsa omfatter den mentale også.

Hadde det hjulpet å se litt mindre på kiloene og heller mer på livvidde, hvordan klærne passer, hvor mange kilo du løfter på trening, etc.? Så ikke det tallet på vekta betyr absolutt alt  Det er jo viktigere å være frisk og sprek, det er viktigere hvordan klærne sitter enn akkurat på grammet hvor mye man veier. Et annet alternativ er å ta en slik Dexa scan eller noe, for å se fremgang i kroppssammensetning. Vi vet jo at muskler har høyere tetthet enn fettvev, så det er egentlig fettprosent som er interessant. Å veie 63kg med masse muskler kan godt bety slankere enn 60kg uten muskler  

Men ja, jeg tror det kunne være lurt å prate med noen. Ikke nødvendigvis bare om dette med mat, men mer om det at du ikke føler du fortjener å føle deg vel med deg selv. Være stolt av deg selv, osv. Selvfølgelig fortjener du det!  

Anonymkode: 2b2ba...612

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Synes du at du bidrar med noe konstruktivt i denne tråden?

Anonymkode: 2b2ba...612

Hehe, det går bra altså. Tror kanskje denne ab-en tror jeg er 170 cm+ høy eller noe... men jeg er under 160 cm håper det er til trøst ab

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er veldig vanlig, altså  Du er ikke alene om å tenke sånn. Jeg tror mange av oss (meg inkludert) går rundt med en tanke om at "livet" starter når det målet er nådd. "Hadde jeg vært slank kunne jeg gjort slik eller sånn... en vakker dag skal jeg gjøre det", "alt blir bedre når jeg får gått ned de kiloene", osv. Jeg tror det handler litt om å innse at livet er NÅ!  Du skal ha det bra nå også, selv hvis du har noen kilo for mange og vil kvitte deg med dem. Ja, det er lurt å ta vare på helsa og gå ned i vekt dersom det trengs, men helsa omfatter den mentale også.

Hadde det hjulpet å se litt mindre på kiloene og heller mer på livvidde, hvordan klærne passer, hvor mange kilo du løfter på trening, etc.? Så ikke det tallet på vekta betyr absolutt alt  Det er jo viktigere å være frisk og sprek, det er viktigere hvordan klærne sitter enn akkurat på grammet hvor mye man veier. Et annet alternativ er å ta en slik Dexa scan eller noe, for å se fremgang i kroppssammensetning. Vi vet jo at muskler har høyere tetthet enn fettvev, så det er egentlig fettprosent som er interessant. Å veie 63kg med masse muskler kan godt bety slankere enn 60kg uten muskler  

Men ja, jeg tror det kunne være lurt å prate med noen. Ikke nødvendigvis bare om dette med mat, men mer om det at du ikke føler du fortjener å føle deg vel med deg selv. Være stolt av deg selv, osv. Selvfølgelig fortjener du det!  

Anonymkode: 2b2ba...612

Jeg forstår hva du snakker om, og synes det er kult at du deler samme tanker og holdninger til vekt og det å leve livet som meg. Men for min del så handler det faktisk litt om å kunne tørre gjøre mere ting i livet dersom jeg er tøff nok til å tørre å gå ned de kiloene, da det for meg er et uttrykk om at jeg er litt glad i meg selv. Når jeg overspiser og saboterer så vet jeg at jeg i det øyeblikket ikke har respektert meg selv nok til å avvente heller å handle på impuls og vill panikk  hvis det gir mening. F.eks føler jeg meg mye mer komfortabel med å treffe og flørte med gutter når jeg er under 60 kg. Når jeg er over så fjerner jeg bevisst en del aktiviteter for meg selv, spesielt de som innebærer å være sosial med andre mennesker. Da er jeg rett og slett blottet for selvtillit og føler jeg har mindre å bidra med. Vet ikke om dette er en umormal tankegang. 

Jo absolutt, du sier noe der. Jeg kan forsøke framover nå å fokusere på livvidde, fremgang på trening og se hvordan klærne sitter. Men må si det er en fristelse å sjekke vekta når det er gått en viss antall uker hehe. 

Det var hyggelig sagt, det ligger nok noe i det grunnleggende synet mitt på meg selv ja. Bare synd at det skal manifestere seg i kropp, mat og vekt

 

 

TS

 

Anonymkode: 2ed36...df6

Endret 20. februar 2018 av Kragebein
Ryddet for svar til slettet innlegg.

[Kragebein]

Tråden er ryddet for selvmordstanker. Husk at selv om man kanskje ikke beskriver tanker som gjelder akkurat nå, kan dette virke triggende på andre som også sliter. 

Vi anbefaler dere som ønsker å diskutere dette å ta kontakt med Mental helse på 116 123 eller benytte nettsiden deres Sidetmedord.no, eller kontakte Rådgivning Om Spiseforstyrrelser. Er du under 18 kan du også kontakte Kors På Halsen.

Kragebein, mod