Er du mer mor enn din egen mor?

[AnonymBruker]

Jeg og min mor har absolutt null mor datter forhold den rette veien, uansett hva det måtte være, er hun mer datter for meg enn hun noen gang har vært mor. Etter alle de årene slutter jeg likevel ikke å bli litt såret over å aldri få oppmuntring, støtte, eller noe positivt følelsesmessig fra den kanten. Skjer det meg noe så brukes det utelukkende mot meg, eller så må jeg trøste henne fordi hun blir så opprørt over det. 

Det er bare en sånn stor sorg, ville dele det med noen og kanskje høre fra andre i samme situasjon...

Anonymkode: 7ccf2...ed2

[Saraby]

Jeg har det sånn med min mor. Du kan gjerne sende meg pm:)

[AnonymBruker]

Min mor har vært en god nok mor, vi har fått det vi behøver av materielle ting, oppfølging og hun har vært tilstede når det trengs. Hun har laget middag, kjøpt det vi trenger, og kjørt oss dit vi skal være. Så vi har sånn sett aldri manglet noe. Men det har likevel ikke vært noe fokus på kjærlighet og familiesamhold. Hun har aldri sagt at hun er glad i oss/stolt av oss, spurt hvordan vi har det, eller vist at hun liker å bruke tid med oss. I helgene drev mine foreldre med sine ting (mye jobb, husarbeid, avslapping, hobbyer) mens vi barna lekte for oss selv. (Jeg har derimot masse gode minner fra søndagsturer jeg fikk bli med nabofamilien på) På ingen måte noe omsorgsvikt, men kanskje litt steriotypisk bemidlede karriere-foreldre. 

Dette er noe jeg helt bevist har gjort annerledes i oppdragelsen av mine egene barn. Her sitter gode ord og komplimenter løst, vi klemmer og koser, og snakker mye med barna om hvordan de har det, hva de tenker og føler og ber om deres synspunkter på ting. Helgene bruker vi sammen på turer, aktiviteter, baking, gjør hagearbeid sammen og diverse annet. For meg er det viktig at vi har et god sammhold som et «team» og at barna ser at vi synes det er hyggelig å være sammen med dem.   

Anonymkode: de290...c78

[AnonymBruker]

Jeg er søppelbøtta til min mor.

Anonymkode: 78981...a4d

[AnonymBruker]

Jeg har det litt likt. Bare så det er sagt, jeg er veldig glad i mamma, hun er en snill dame og gjør alt hun kan for oss, men hun har adhd (fikk diagnosen som  godt voksen) og er ganske ufornuftig og impulsiv og jeg føler meg ofte som den voksne omsorgspersonen i forholdet og ikke omvendt. Sånn har det egentlig vært fra jeg var ung, hun ble liksom aldri helt moden i morsrollen. Jeg må innrømme at av og til misunner jeg folk rundt meg som har vokst opp med trygge og modne foreldre, jeg ser at de har en helt annen ballast enn det jeg har fått med meg. Jeg har ikke barn selv, men min søster er en supermamma. Hun tar godt vare på sine barn og er trygg og oppmerksom på deres behov, samtidig som hun er ikke redd for å stille krav og sette grenser. Barna hennes er i ferd med å bli veldig flotte ungdommer og jeg tenker ofte at de er utrolig heldig som fikk henne som mamma ❤️

Anonymkode: 4ea2e...d6e