Spisevegring og mas om mat

[AnonymBruker]

Jeg må bare blåse litt ut.

Jeg strever med posttraumatisk stress på grunn av en utfordrende oppvekst og overgrep. En stor følge av dette er spisevegring. Har et enormt behov for å utøve kontroll over min egen kropp. Jeg går i behandling for dette nå. Det er ikke akkurat gøy, men jeg gjør så godt jeg kan.

Min svigermor vet at det har vært "noe" med oppveksten min, men hun vet ikke detaljer, vet ikke om overgrepet og vet ikke hvor ille det faktisk var. Dette syns jeg er helt greit, jeg har ingen behov for å dele mer med svigerfamilien min. Jeg er også veldig flink til å skjule det de dagene jeg har det tøft, skjule panikkanfall og generelt oppføre meg "normalt".

Av ulike grunner så bor jeg og mannen min hos svigerforeldrene mine akkurat nå. Det går egentlig helt fint, det er ingen problemer eller store uenigheter. Stort sett er det ganske hyggelig, og jeg er uendelig glad for at det er slik.

Det eneste er at svigermor kan mase veldig om mat. Ikke bare "Spis, spis, spis", men f.eks er det visse ting jeg ikke spiser fordi jeg får brekninger av det eller fordi jeg vil ha kontroll osv. Da gir hun uttrykk for type "åkei, hva feiler det deg, liker du ikke brød". Når jeg sier nei takk til noe, så har jeg som regel en veldig god grunn til det, men det er ikke noe jeg ønsker å dele med henne. Så jeg vet at jeg bringer dette på meg selv, men jeg blir bare så sliten av det. Det er slitsomt nok å ha det slik jeg har det, komme meg gjennom dagen med jobb og alt annet, men når hun maser om mat så blir jeg helt utmattet.

Hun er verdens snilleste og ønsker alle rundt henne kun godt, men jeg føler nok veldig på at det er så mye her som hun ikke vet og som kommer mellom oss på denne måten. Og det er selvsagt 100% min egen feil, men det er også litt slitsomt.

Sånn, måtte bare få det ut.

Anonymkode: 987ed...197

[AnonymBruker]

Hun vil jo bare det beste for deg

Anonymkode: e62ff...779

[AnonymBruker]

Ville bedt samboer ta en diskre prat med henne og spurt om hun kan la være kommentere

Anonymkode: ff395...ce4

[AnonymBruker]

Du kan bare fortelle henne at det er ting hun ikke vet om deg og at det ikke er alt du vil dele og be henne om å derfor ikke mase så mye om å spise. 

Anonymkode: dc55a...48d

[Bakepulver]

Her må du nesten sette deg ned å ta en prat med svigermor da hun ikke skjønner hva du sliter med. Hun prøver å hjelpe deg og skjønner tydeligvis ikke at hjelpen hennes oppfattes som mas. 

[AnonymBruker]

Du trenger jo ikke fortelle hele livshistorien din, men du kan si at du har et problematisk forhold til mat, som du er fullstendig klar over og jobber med å normalisere, og at det gjerne blir mer stressende når andre kommenterer. Og at du setter pris på at hun viser forståelse for din «rare» oppførsel når det kommer til mat. 

Anonymkode: 73d6b...93b

[AnonymBruker]

Du må jo si fra. Fra utsiden er set jo du som oppfører deg rart her. Andre mennesker er ikke tankelesere heller. 

Anonymkode: db754...8fd

[AnonymBruker]

Takk for alle inputs. Jeg vet at hun mener det godt. Hun er også klar over at jeg har hatt problemer med mat i tenårene. Jeg var ikke ute etter å finne ut hvem som gjør rett eller galt her.

Noen av oss har mer bagasje enn andre. Det skal dog ikke være en hvilepute, og det er derfor jeg ikke "slenger" frem fortiden min så fort jeg føler at jeg blir kvelt. 

Men som dere sier, så må jeg kanskje ta en liten prat med henne. Men syns at det er forferdelig vanskelig. Jeg syns på en måte at hun vet nok, og jeg ønsker ikke å fremstå som en person som alltid må ha forståelse for alt her i verden. Men akkurat her trenger jeg det kanskje.

TS

Anonymkode: 987ed...197

[AnonymBruker]

Jeg tror dessverre ikke hun(som de fleste andre) kommer til å slutte med maset om du sier du har et problematisk forhold til mat punktum.

Jeg tenker at du bør forklare at du ikke kommer til å gå i detalj, men du har opplevd noe svært traumatisk - som har gitt utslag i matproblemer. Hennes mat trigger ting, som gjør at behandlingen du går i nå blir mer vanskelig. Dette er ikke noe som noen kan ane noe om, og derfor vil du heller fortelle det nå enn at det blir et voldsomt utbrudd fra din side når hun uten å vite det «trykker på feil knapp». 

Du prøver å bli frisk, og det klarer du ikke om hun ikke la helt være med å mase om mat - uansett hvor tynn hun synes du måtte være eller ikke. Vær tydelig på at du får oppfølging av helsevesenet, og dette ikke er noe du sier for moro skyld. 

De fleste forstår ikke dette med spiseforstyrrelser. Jeghadde ei bestevenninne som hadde dette, og jeg fikk det dels selv etter å ha bodd med henne - fordi jeg følte meg mindreverdig selv etterhvert. Hvorfor skulle hun slanke seg liksom og trene ekstremt mye som var tynnere enn meg - det måtte bety at jeg var ekkelt og tykk. Jeg så jo ikke at råd fra min side om å gå i terapi bare gjorde at hun skjøv seg fra, og hun forstod ikke at hennes SF påvirket hele vennegjengen.

Så dette er ikke så enkelt, og det handler aldri bare om en person.

Anonymkode: 6a8f7...08a

[AnonymBruker]

Jeg sliter med mye av det samme som deg, uten at det er noe overgrep bak da men, jeg husker ikke hvordan men jeg fikk en gang flettet inn i en samtale med svigermor at noe jeg hadde syntes var svært ubehagelig i oppveksten min var når man sitter rundt et bord med flere mennesker og det alltid kommer kommentarer som ''spiser du ikke?'' ''likte du ikke maten?'' ''hva liker du egentlig, du spiser jo ingen mat''. Det er svært ubehagelig at hele rommet ser på deg når du prøver forsiktig å smake en bit, men du får gjentatte brekninger, ikke nødvendigvis fordi maten smaker vondt. Spesielt mat jeg ikke ''vet'' hva inneholder er vanskelig, da kan jeg brekke meg pga tanken om at det kan være noe i maten jeg ikke liker, så selv om maten smaker godt brekker jeg meg. 

Jeg har gått til psykolog for det i flere år uten at det har hatt noe effekt dessverre, så resultatet er at jeg at jeg unngår situasjoner med mat, går ikke i middags-besøk osv. Husker jeg måtte bli hentet på leir en gang som barn når jeg hadde gått 3-4 dager uten mat, hvor jeg alltid hadde en unnskyldning til å slippe unna måltidene. Jeg var så sulten at jeg rett og slett måtte hjem, så jeg løy om at jeg hadde migrene så jeg fikk dra hjem. Jeg gruet meg til leirskolen i mange år grunn av disse problemene, og ble ''syk'' rett før hytteturer osv utelukkende for å unngå mat-situasjoner. Det er fryktelig slitsomt, men det er jo regnet som svært uhøflig å ikke spise maten man blir tilbudt, så derfor unngår jeg heller situasjonene. 

Det som har hjulpet litt for min del er at jeg fikk barn. Jeg vil virkelig ikke påvirke barna mine til å få de samme matvanene som jeg har slitt med i alle år, og dermed MÅ jeg ta meg sammen med de.  

Anonymkode: 92b59...7e9

[Bakepulver]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for alle inputs. Jeg vet at hun mener det godt. Hun er også klar over at jeg har hatt problemer med mat i tenårene. Jeg var ikke ute etter å finne ut hvem som gjør rett eller galt her.

Noen av oss har mer bagasje enn andre. Det skal dog ikke være en hvilepute, og det er derfor jeg ikke "slenger" frem fortiden min så fort jeg føler at jeg blir kvelt. 

Men som dere sier, så må jeg kanskje ta en liten prat med henne. Men syns at det er forferdelig vanskelig. Jeg syns på en måte at hun vet nok, og jeg ønsker ikke å fremstå som en person som alltid må ha forståelse for alt her i verden. Men akkurat her trenger jeg det kanskje.

TS

Anonymkode: 987ed...197

Det er ikke alle som har kunnskap om spiseforstyrrelser og hvordan en skal tilnærme seg vedkommende. Å hevde at du antar at hun vet tolker jeg som en hvilepute. En unnskyldning for å unnlate å ta den samtalen. 

Dersom du ønsker forståelse må du gjøre deg selv forstått. 

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du trenger jo ikke fortelle hele livshistorien din, men du kan si at du har et problematisk forhold til mat, som du er fullstendig klar over og jobber med å normalisere, og at det gjerne blir mer stressende når andre kommenterer. Og at du setter pris på at hun viser forståelse for din «rare» oppførsel når det kommer til mat. 

Anonymkode: 73d6b...93b

Akkurat dette jeg hadde tenkt å skrive! 

Anonymkode: 7b8d6...ad5

[Blod]

Kjære trådstarter,

Jeg må dessverre stenge tråden din med bakgrunn i at vi ikke kan vite hvilken kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Vi kan ikke passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg eller andre i en sårbar situasjon. 

Vi anbefaler også at du tar kontakt med din fastlege for å få en profesjonell oppfølging og/eller svar på spørsmålene dine. 

Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med Mental Helse, som er en telefon- og nettjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym.

Blod, mod