Sliter med å holde på venner

[AnonymBruker]

Hei! 24 år gammel kvinne her, som sliter med en indre uro. Denne går ut på at jeg mangler en vei å gå, og forståelse for mine egne begrensninger og hva jeg egentlig vil. Jeg har så vidt fullført vgs, og føler jeg har støtt bort mange venner pga helsen min, som er som en berg- og dalbane.  Det er mange som opplever å ikke få til så mye de ville få til pga problemer som oppstår, men jeg sliter med å akseptere at dette gjelder meg selv. Noen dager er det tøft nok bare å stå opp og dusje, men jeg tør ikke slippe venner innpå lenger, og snakke om dette. Jeg skulle jo være frisk nå. Det fører til at jeg ikke tar kontakt med noen i det hele, og følgelig tar de ikke kontakt tilbake. Alle virker også så veldig opptatte. Jeg føler meg verdiløs på jobb, og får panikk dersom noen spør om personlige ting f.eks. angående utseende. Samtidig er det noe inni meg som skriker at disse begrensningene skal jeg egentlig ikke ha, jeg blir rastløs og klarer ikke å akseptere situasjonen. Hvordan akseptere at livet ikke ble som det skulle (ja, vet det er tidlig å si det)? Hvordan pleie vennskapsforhold når det er avstand, helseproblemer og annet som står i veien? Jeg gruer meg helt vilt til høsten, da jeg skal begynne å studere igjen. Er livredd for å heller ikke nå opp der, og ende opp som ensom student, igjen. Jeg føler også jeg er på et annet stadie enn de jeg kommer til å studere med, da jeg leier leilighet med kjæresten og bor i en liten bygd. Drikker minimalt, og er helt ute av trening sosialt. Det er så rart, for jeg er egentlig super-utadvendt og var skikkelig partygirl for et år siden, men klarer ikke å skape skikkelige relasjoner lengre. Vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget, kanskje noen som har noen tanker?

Anonymkode: 2dd18...9c8

[AnonymBruker]

Har du en hobby? Mange finner fellesskap på internett, feks via Instagram eller andre steder, gjennom hobbyen sin (strikking, interiør, hunder osv). 

Universitetet er ikke alltid stedet for tette vennskap, men noen ganger kan man jo være heldig. Det er ikke uvanlig å ikke ha nære venner via studier. Men for å få det, kreves det jo en innsats og pågangsmot. Kanskje du kan ha som mål å øve på det sosiale frem til høsten? Utfordre deg selv på å oppsøke steder og ting du synes er skummelt. Snakk med fremmede. Gjør det til et utviklingsprosjekt, aksepter at du vil møte utfordringer og nederlag, men gjør det til en del av prosjektet. 

Når jeg flyttet til en ukjent by og startet på universitetet satte jeg meg små mål. Første dag var jeg fornøyd fordi jeg hadde hatt en liten samtale med en fremmed (han som stoppet meg og informerte om studentsamskipnaden) og jeg hadde fått minst fem smil tilbake når jeg hadde smilt til andre. Jeg aksepterte at jeg ikke kunne kreve så mye av meg selv, og at jeg skulle trives i mitt eget selskap også. Jeg var med på det jeg ville av fadderaktiviteter, og også litt av det jeg ikke egentlig ville. Jeg prøvde å være frempå og vise interesse for andre. Du kan gjøre noe med din situasjon, og når man vet det så finner man håp og tiltakslyst.

Vit at det er mange i din situasjon, som ikke har så mange i omgangskretsen sin. Senk kravene til deg selv, sett deg små mål og finn glede i bittesmå ting. Babyskritt, to frem og ett tilbake, så kommer du dit du vil. 

Anonymkode: abe93...448

[AnonymBruker]

På 17.2.2018 den 0.42, AnonymBruker skrev:

Hei! 24 år gammel kvinne her, som sliter med en indre uro. Denne går ut på at jeg mangler en vei å gå, og forståelse for mine egne begrensninger og hva jeg egentlig vil. Jeg har så vidt fullført vgs, og føler jeg har støtt bort mange venner pga helsen min, som er som en berg- og dalbane.  Det er mange som opplever å ikke få til så mye de ville få til pga problemer som oppstår, men jeg sliter med å akseptere at dette gjelder meg selv. Noen dager er det tøft nok bare å stå opp og dusje, men jeg tør ikke slippe venner innpå lenger, og snakke om dette. Jeg skulle jo være frisk nå. Det fører til at jeg ikke tar kontakt med noen i det hele, og følgelig tar de ikke kontakt tilbake. Alle virker også så veldig opptatte. Jeg føler meg verdiløs på jobb, og får panikk dersom noen spør om personlige ting f.eks. angående utseende. Samtidig er det noe inni meg som skriker at disse begrensningene skal jeg egentlig ikke ha, jeg blir rastløs og klarer ikke å akseptere situasjonen. Hvordan akseptere at livet ikke ble som det skulle (ja, vet det er tidlig å si det)? Hvordan pleie vennskapsforhold når det er avstand, helseproblemer og annet som står i veien? Jeg gruer meg helt vilt til høsten, da jeg skal begynne å studere igjen. Er livredd for å heller ikke nå opp der, og ende opp som ensom student, igjen. Jeg føler også jeg er på et annet stadie enn de jeg kommer til å studere med, da jeg leier leilighet med kjæresten og bor i en liten bygd. Drikker minimalt, og er helt ute av trening sosialt. Det er så rart, for jeg er egentlig super-utadvendt og var skikkelig partygirl for et år siden, men klarer ikke å skape skikkelige relasjoner lengre. Vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette innlegget, kanskje noen som har noen tanker?

Anonymkode: 2dd18...9c8

Kjenner meg godt igjen i hvordan du beskriver det å være ung voksen. Jeg syntes det var mye vanskeligere å være i begynnelsen av tyveårene enn det var å være ungdom. Det er forventningene om at du skal få ting på plass, skape ditt eget liv, og at du allerede har oversikt over hvem du er og hva du vil. Mange har ikke alt det der på plass og mange leter litt forvirret rundt. Hvis jeg skal tenke tilbake og gitt et godt råd ville det vært å ikke gi opp letingen! Selv om ting ser ut til å stoppe opp nå, så ligger mulighetene der for deg. Du finner dem hvis du holder dørene oppe

Anonymkode: e5eaf...2eb