Har det helt forferdelig på jobb. Er jeg tilbakestående?

[AnonymBruker]

Hallo alle sammen.

Kvinne 30. Jobber som helsefagarbeider på et sykehjem. Jeg elsker jobben min og alt det innebærer, men det er bare en ting som ødelegger en del. For mange år siden, helt tilbake på barne- og ungdomskolen så ble jeg mobbet. Har gått til flere psykologer uten at jeg har følt meg bedre. Har blitt slått, banket opp og spyttet på. Så nå sitter jeg her med sosial angst.

Jeg har måtte kjempe lenge for å komme ut i jobb. Må svelge mye i løpet av en vakt, og sover i flere timer når jeg kommer hjem. Det blir som en maske som jeg tar på meg på jobb. Jeg smiler og prøver å være så utadvent som mulig, men egentlig er jeg super sjenert og utbrent. Egentlig så har jeg bare lyst til å bli usynlig sånn at ingen ser meg lenger.

Men tilbake til jobben. I begynnelsen, og på slutten av vakten, så må den som kommer først, eller den som er igjen på slutten av dagen holde en rapport. Da går vi gjennom alle pasientene og forteller litt om dagen til den enkelte. 

Jeg klarer det bare ikke! Jeg sliter hver enste dag med den jævla rapporten. Stemmen min begynner å skjelve og hele hjernen min bare kortslutter. Så på slutten av dagen så må jeg bare lese opp alt fra et ark, selv om det ikke gjør det bedre. Uten det arket så har jeg ikke kontroll på munnen min. Ordene kommer ut i feil setninger, og jeg kan si "Han ville ha et glas med melk og syltetøy"", i stede for "Han ville ha et glas melk og en skive med syltetøy".  Ja det høres helt teit ut men jeg har ikke kontroll.

Kollegaene mine må tro at jeg er helt idiot som ikke klarer å holde en rapport. Nå vet jeg ikke om de legger så mye merke til det som jeg gjør, men allikevel.

Hva skal jeg gjøre? Hva hadde dere tenkt om dere var mine kollegaer? Kommer dette aldri til å gå over? Burde jeg bare bytte jobb? Tips som kan hjelpe?

Anonymkode: 10811...7ca

[AnonymBruker]

Jeg hadde nok bare tenkt at du var litt nervøs og ikke helt komfortabel i situasjonen dere er i når du holder rapporter, hvis jeg faktisk hadde tenkt noe da. Fordi resten av tiden hadde jeg jo jobbet med deg og sett at du utfører jobben din som du skal. Hadde aldri tenkt at du er tilbakestående. Har dessverre ingen tips, kanskje noen andre har?

Anonymkode: 17919...228

[visp]

Kjenner flere i helsesektoren som har hatt problemer med å avgi rapport. Det føles nok lettere etterhvert, men du er ikke alene.

[Gjest NotNaomi]

Hadde tenkt: å,hun er litt nervøs.Og unnskyld meg,men jeg ville smilt litt.KUN fordi at vi alle er der i en eller annet setting! Det er gjenkjenner for å si det sånn :-)

Hadde ikke falt meg inn å tro at du ikke var annet enn et helt normalt menneske.

Ps.Syns du er tøff og har stort mot som har trosset så mye.You go :-)

Rettelse: det er gjenkjennelig..

Endret 16. februar 2018 av NotNaomi

[Mars Quirinus]

Jeg opplever ofte at dyktige personer ikke er så gode på presentasjoner, og jeg kan og få hjernteppe og si ting som ikke gir noen mening. Tror de fleste er klar over at mange kan slite med det men er flinke personer ellers, slik tenker iallfall jeg. Og jeg har stor respekt for personer som jeg vet sliter med å ordlegge seg rett men som aldri gir opp.

Tror det blir bedre med øvelse, at man blir tryggere på settingen etter hvert. Vet ikke om det hjelper alltid men av og til går jeg inn i en «karakter» der jeg prøver å sette meg inn i en rolle til en som er god på framføring . Kanskje det hjelper å bli mentalt forberedt på framføringen og på selvtilliten? 

[AnonymBruker]

I min jobb (jobber i pu) har vi heldigvis en mer avslappet måte å avgi rapport (eller gi overlapping, som vi kaller det) på, blir ofte litt småprat først også kommer brukerne på en naturlig måte inn i praten, liksom. Veldig deilig! Men jeg husker en gang jeg hadd jobbet sammen med ei som hadde kontordag hele dagen sånn at det kun var jeg som hadde hatt med brukerne å gjøre. Da senvaktene kom og vi hadde satt oss ned, sa hun «ja, det er jo du som har hatt med brukerne å gjøre, så da må nesten du gi overlappingen.» Og dermed så hele gjengen på meg og ventet  på at jeg skulle begynne å prate, det var så ubehagelig! Vanligvis gjør det meg jo ingenting, men da ble hodet mitt helt blankt og jeg visste ikke hva jeg skulle si.

Så jeg skjønner deg veldig godt, jeg kjenner også flere som jobber på sykehjem og mange av dem synes ikke akkurat det er gøy å avgi rapport, altså.

Anonymkode: 0fb41...436

[AnonymBruker]

Kjære deg ❤ en god klem til deg. Jeg vet litt om hvordan du har det. Jeg er utdannet sykepleier, og har sosial angst...

Har også opplevd mobbing og utfrysning...

Jeg har jobbet på sykehus, og jobber nå på sykehjem. Jeg har et elsk/hat forhold til jobben min. Jeg er i mitt ess når jeg kan bruke min kunnskap, er trygg på de menneskene jeg møter, og kan bety en forskjell for dem...

MEN! Daglig kjenner jeg på utrygghet i møte med nye pasienter og pårørende. Jeg kan oppleve stotring, blockout, hjernteppe, stokking av ord, nervøs svetting (ikke merkbart for andre) og hjertebank...

Jeg vet ikke hvor tydelig dette er for kollegaer...for andre tror jeg bare jeg oppleves som noe beskjeden - kommer også veldig an på hvem jeg møter...noen gjør meg mer usikker enn andre. Men det verste er når jeg stokker på ordene og stotrer..ja da må jeg si meg enig i deg at jeg føler meg nesten (sosialt) tilbakestående...😥 det er fryktelig slitsomt og det tapper meg ofte mye for krefter, og av og til tenker jeg at "pokker heller, hvorfor gidder jeg å utsette meg selv for dette" og " hvor lenge skal jeg gidde å stå i dette?"...

Tenk så deilig å ha en praktisk jobb - der jeg kunne jobbet med hendene, og ikke måtte forholde meg til så mange mennesker...

Men jeg holder ut og holder ut (snart 13 år på baken)...fordi innerst inne så elsker jeg å bety en forskjell for mennesker som har det vanskelig, og fordi innerst inne så vet jeg at jeg er en faglig sterk sykepleier...og når pasienter og pårørende kommer og er takknemlige for at akkurat jeg var der...da er det verdt det...og kanskje en dag er det ikke så ille lenger...

Allikevel kommer alltid tvilen tilbake.."hvorfor vil jeg meg selv så vondt?"

Ville bare sende deg en klem, og si at du er ikke alene...

Og tipper det er mange som er takknemlig for at akkurat du er  på din arbeidsplass!!

Gi aldri opp troen på deg selv!! Man klarer som regel mye mer enn man tror...

Anonymkode: 5abac...5f6

[AnonymBruker]

Man håper jo at mennesker som jobber med mennesker har innsikt og forståelse for at andre kan være usikre eller stresset, spesielt ved framføringer. Om man jobber med mennesker og ikke evner forstå mennesker som synes presentasjoner er skummelt, så hører man ikke hjemme i et omsorgsyrke. Det krever minimal nivå av empati å forstå at enkelte synes det er vanskelig

Anonymkode: 6015b...e5d

[AnonymBruker]

Hadde bare tenkt du virkelig ikke føler deg bekvem med å snakke i forsamlinger. Men hva med å fortelle dem at du virkelig syns det er vanskelig og derfor blir slik? 

Anonymkode: 8d4ad...26b

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen. Setter stor pris på det. Var godt å lese at jeg kanskje ikke er så idiot som jeg tror jeg er. Men samtidig så sliter dette meg helt ut, og jeg går å lurer på når dette kommer til å gå over. 

Jeg elsker jobben min, men akkurat den biten klarer jeg ikke venne meg til. 

Anonymkode: 10811...7ca

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar alle sammen. Setter stor pris på det. Var godt å lese at jeg kanskje ikke er så idiot som jeg tror jeg er. Men samtidig så sliter dette meg helt ut, og jeg går å lurer på når dette kommer til å gå over. 

Jeg elsker jobben min, men akkurat den biten klarer jeg ikke venne meg til. 

Anonymkode: 10811...7ca

Øvingssak, det kan hjelpe og øve hjemme foran et speil faktisk, da ser du deg selv og kan visualisere ulike situasjoner.

Anonymkode: 0da0a...c79

[AnonymBruker]

Står eller sitter dere når rapporten legges frem? For min del hjelper det å sitte ned i slike situasjoner. Da føles det mer avslappet.

jeg hadde ikke tenkt vondt om deg i det hele tatt, du står i det og gjør jobben din.

Anonymkode: e43e6...873

[Gjest GoldenLioness]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar alle sammen. Setter stor pris på det. Var godt å lese at jeg kanskje ikke er så idiot som jeg tror jeg er. Men samtidig så sliter dette meg helt ut, og jeg går å lurer på når dette kommer til å gå over. 

Jeg elsker jobben min, men akkurat den biten klarer jeg ikke venne meg til. 

Anonymkode: 10811...7ca

Jeg synes du skal si det til kollegaene dine  At du blir veldig nervøs av å lese høyt og at det er litt tøft for deg.

Folk uten angst kan slite med høytlesning  

[AnonymBruker]

Jeg var og ekstremt stressa i begynnelsen, og var kvalm hele dagen, bare sånn i tilfelle jeg muligens kanskje måtte ta rapporten før jeg gikk. Jeg ble kjempesliten av å holde på sånn, men etterhvert så er det noe som skjer. Man kjemper seg gjennom lange tider med angst, men så plutselig en dag slipper den litt. Og jo oftere du gjør det, jo mer slipper angsten, og til slutt kan du ikke skjønne hva som var så fælt. 

Og hvis noen tenker noe i det hele tatt, vil jeg tro de tenker at du er nervøs, og ikke liker at fokuset er kun på deg. Som regel erfarer jeg at folk syns mer synd på meg, enn at de syns jeg er teit eller merkelig. 

Bare fortsett å gjøre det. Om det er en ting jeg har lært så er det at du må jobbe, jobbe for at angsten ikke skal vinne! Den er tross alt irrasjonell, og kroppen vil flykte når det ikke er noe å flykte fra. Da er det fin tunge oppgave å lære kroppen at denne situasjonen faktisk ikke er livstruende. 

Anonymkode: 593c8...ffc

[AnonymBruker]

Uff, jeg kjenner meg igjen og føler med deg. For meg var det alt ved jobbingen som var problemet og ikke bare èn del. Jeg ble også mye mobbet på skolen og er uføretrygdet delvis pga dette og delvis pga fysiske plager.
Men når det er denne ene biten som plager deg, er det en eller annen måte du kan løse det på så det blir lettere? At de andre vet at du sliter litt med det vil garantert hjelpe, det er mye verre å være nervøs og samtidig late som man ikke er det enn å bare være nervøs. Det at man er nervøs er jo et tegn på at man er menneskelig tenker jeg, og ikke noe å være flau over.

Anonymkode: 953f4...b45

[Gjest supernova_87]

Hjelper det deg å vite/tenke at krisemaksimeringen din over hvor elendig og tilbakestående du må ta deg ut i disse situasjonene nok også er en del av angsten? 

Det er helt usannsynlig at noen skal tenke så ille om deg basert på dette. Hvordan opplever du dine kollegaer? Er de OK folk? Kanskje det kan hjelpe å tenke på hvilken type person de er vs hvordan du er. Altså at er Per og Trine typen person som dømmer folk pga sånt? Å finne tryggheten ikke fordi man er god mot seg selv, men fordi man ser at "men Janne ville jo aldri tenkt sånn for det vet jeg om henne" kanskje det ville hjelpe? 

Ellers så ... dette handler jo gjerne om sårene fra fortiden. Jeg har tenkt litt på at noen mennesker er lettere mobbeoffer, og er man da uheldig kommer man på nytt som voksen i et ekkelt miljø og blir dessverre igjen offeret. Ikke fordi det er noe galt med en men man har gjerne ikke den der "nei, sånn snakker du faen ikke til meg" utstrålinga. Men langt oftere tror jeg heller det er at arrene fra fortiden sitter i. Man kommer i et godt miljø men man er SÅ var på det som skjedde som barn eller tidligere at man ser fiendtlighet og fordømmelse der det ikke er noe. Godt humør og vennskaplig erting som er ment å vise at du er en del av gjengen blir til latterliggjøring (bare et eksempel) og lignende. 

Jeg ble bevisst på dette nylig faktisk, og jeg kom deretter i en situasjon der jeg så dette veldig tydelig. Jeg følte meg utestengt, som en taper, verdiløs og ekkel og så ble jeg sånn "men vent litt!" og da innså jeg at det som hadde skjedd hadde pirket i et arr men virkelig ikke var det samme. Det gjorde forferdelig vondt, som fantomsmerter, men det å bli bevisst at det som skjedde nå ikke var utestenging, det var ikke fordi jeg var blant folk som ville meg vondt det hjalp. Å bli bevisst at det handlet om at det trigget vonde følelser fra altfor mange lignende hendelser, men som var OVER hjalp. 

Det er for øvrig mulig å få hjelp med angst, eller hjelpe seg selv! Det er verdt det. Angst tapper livet for farge!

[AnonymBruker]

På 16.2.2018 den 23.27, AnonymBruker skrev:

Kjære deg ❤ en god klem til deg. Jeg vet litt om hvordan du har det. Jeg er utdannet sykepleier, og har sosial angst...

Har også opplevd mobbing og utfrysning...

Jeg har jobbet på sykehus, og jobber nå på sykehjem. Jeg har et elsk/hat forhold til jobben min. Jeg er i mitt ess når jeg kan bruke min kunnskap, er trygg på de menneskene jeg møter, og kan bety en forskjell for dem...

MEN! Daglig kjenner jeg på utrygghet i møte med nye pasienter og pårørende. Jeg kan oppleve stotring, blockout, hjernteppe, stokking av ord, nervøs svetting (ikke merkbart for andre) og hjertebank...

Jeg vet ikke hvor tydelig dette er for kollegaer...for andre tror jeg bare jeg oppleves som noe beskjeden - kommer også veldig an på hvem jeg møter...noen gjør meg mer usikker enn andre. Men det verste er når jeg stokker på ordene og stotrer..ja da må jeg si meg enig i deg at jeg føler meg nesten (sosialt) tilbakestående...😥 det er fryktelig slitsomt og det tapper meg ofte mye for krefter, og av og til tenker jeg at "pokker heller, hvorfor gidder jeg å utsette meg selv for dette" og " hvor lenge skal jeg gidde å stå i dette?"...

Tenk så deilig å ha en praktisk jobb - der jeg kunne jobbet med hendene, og ikke måtte forholde meg til så mange mennesker...

Men jeg holder ut og holder ut (snart 13 år på baken)...fordi innerst inne så elsker jeg å bety en forskjell for mennesker som har det vanskelig, og fordi innerst inne så vet jeg at jeg er en faglig sterk sykepleier...og når pasienter og pårørende kommer og er takknemlige for at akkurat jeg var der...da er det verdt det...og kanskje en dag er det ikke så ille lenger...

Allikevel kommer alltid tvilen tilbake.."hvorfor vil jeg meg selv så vondt?"

Ville bare sende deg en klem, og si at du er ikke alene...

Og tipper det er mange som er takknemlig for at akkurat du er  på din arbeidsplass!!

Gi aldri opp troen på deg selv!! Man klarer som regel mye mer enn man tror...

Anonymkode: 5abac...5f6

Hei! Nå vil jeg ikke kapre tråden til TS, men vil gjerne høre litt om hvordan du som sykepleier har klart å komme deg gjennom studiet til tross for sosial angst? Jeg er nemlig en spl.student som har sosial angst, og lurer på hvordan det kommer til å gå for meg. Jeg legger brukernavnet mitt hvis du bekrefter at du vil dele din historie med meg

TS, jeg hater også å gi rapport og når jeg først skal gi rapport til ansvarshavende så klarer jeg ikke å komme på ting som jeg skal si/blir veldig nervøs. Det eneste som funker er øvelse (men nå har du jobbet lenge regner jeg med), men siden dette er noe som virkelig er vanskelig for deg så anbefaler jeg deg å snakke med lederen din ang. dette. Kanskje det holder at du bare gir rapport til neste person som er ansvarlig, så kan de dele det videre med teamet? 

Anonymkode: fe1a7...97a

[Eneri]

Mange er nervøse for framlegg. Bare si at du blir litt nervøs, ingen klandrer deg for det. Greit med et ark du har notert på. Kanskje hjelper det med korte setninger? 

 Ikke for å bagatellisere hvor tungt du syns denne delen av yrket ditt er, men de fleste jobber inneholder noe man syns er ubehagelig/vanskelig/kjedelig. Hvis du liker og mestrer resten av jobben din, så syns jeg ikke du skal la disse få minuttene av en arbeidsdag der du GJØR EN VIKTIG JOBB få deg til å forlate yrket. Din arbeidsdag sett under ett inneholder så mye som du mestrer og utfører bra, rapporten varer få minutter og til tross for at du strever, så GJØR DU LIKEVEL det du skal!

Stå på, rist av deg følelsen av at du virker tilbakestående, de som merker det tenker nok du enten er sliten etter dagen eller nervøs. 

[AnonymBruker]

Jeg har en kollega som er rasende flink i jobben sin OG hyggelig og utadvendt. Alle har stor respekt for henne, og hun er godt likt. Hun skifter helt personlighet med en gang hun skal presentere noe. Stotrer og hakker, sier feil og ser streng og morsk ut. Jeg tror alle forstår at hun bare ikke er helt bekvem i den situasjonen, vi vet jo hvor flink hun er. Noen synes bare det er helt grusomt å snakke foran andre i en formell setting. Det må være greit. Tenk at det er kollegaene dine i rommet, alle er interesserte i at det skal gå bra. De er ikke så opptatt av hvordan du sier ting, men de er opptatt av informasjonen i det du sier. Så lenge de får vite at personen har spist er det ikke så farlig hvordan det har blitt formidla. Når det gjelder dama på jobben min SER jeg jo at hun ikke trives i situasjonen, men jeg ser henne tross alt mye mer i situasjoner hun mestrer, og vi snakker veldig godt sammen ellers. Tenk på hvor modig du er som gjør noe du egentlig er redd for. 

Anonymkode: 27561...82b

[AnonymBruker]

Tusen takk alle sammen.

Denne helgen har det vert min jobbhelg. Kveldsvakten gikk greit, for da fikk nattevakten rapport, og det er bare til en person heldigvis. Tidligvakten var ikke like morsom, og jeg fikk helt "blackout" når jeg skulle gi rapport. Klarte til og med å stokke om på en setning totalt, så det ble helt feil. Uff..... Er det mulig. 

Kollegaene mine har nok skjønt at rapport ikke er noe for meg. Samtidig så er det forferdelig å drite seg sånn ut, gang på gang. 
Men takk for alle svar. Settet stor pris på det.  Jeg skulle ønske jeg var mer en "Gi faen-person", og ikke en "Unnskyld for at jeg er til-person".  Tror dere en psykolog kan hjelpe mot dette? 

Anonymkode: 10811...7ca