Flere som ikke liker forandringer?

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke si at jeg må ha ting tvangspreget likt hver dag. Men helt siden jeg var liten så har forandringer virket utrygt og trist for meg. Flere som har det slik? 

Er nok at noen slutter på jobben. At noen dør er naturlig nok veldig trist. Men jeg er veldig var på forandringen i tilværelsen det skaper. 

Jeg kunne fint ha hatt samme jobben livet ut  . Og hatt de samme vennene og kollegaene livet ut 🙈 

Anonymkode: f70d5...ed3

[AnonymBruker]

Jeg synes forandrnger er sørgelig, får angst og blir deprimert på ordentlig ved forandringer, men.. når det først er gjennomført, så ser jeg masse nye gleder og fordeler. 

Feks hadde en superflott leilighet jeg bodde i og var kjempeglad i. Selv om jeg ville flytte med kjæresten så synes jeg det var helt jævlig å flytte, forandringene holdt på å knekke meg. Men etter noen dager på nytt sted merker jeg at denne leiligheten er bedre enn den gamle på så mange måter, og føler glede.

Jeg prøver å se det gode i forandringer, og prøver å jobbe med å ikke reagere så negativt på de, men er tøft. 

Anonymkode: e5acf...70f

[AnonymBruker]

Etter å ha vokst opp i et ustabilt hjem så liker jeg mitt lille A4 liv. Jeg hater å reise og elsker å planlegge, om det så bare ett å liste opp hva jeg skal gjøre hjemme en helt vanlig mandag. 

Hverdagen består av å ordne hjemme, ordne med hund, styre med baby. Et par ærender i byen en gang i uken. Rolige helger hjemme eller på skiturer. Vi er veldig glad i å være ute å ordne. Søndager pleier vi å lage middag ute på bål hvis været er ok. 

Ferien vår er familiens hytte ellers er vi på småturer rundt i Norge, Sverige eller Danmark til det lengste. 

For mange så må jeg leve et vanvittig kjedelig liv. For meg er det drømmen.

Anonymkode: 49a4f...40c

[AnonymBruker]

Jeg hater forandringer stort sett. Ved store forandringer får jeg sjokk, helt hetta. Gråter og føler livet mitt er over, da er det snakk om hvis jeg blir alvorlig syk eller hvis noen jeg kjenner dør, men så går det et par dager så er det liksom greit. Men hater det sjokket, når det kommer. Det kan også være at jeg plutselig ikke kan besøke svigers fordi jeg har fått allergi mot katten deres (for å ta et fiktivt eksempel). Noe som ødelegger for meg. 

Små forandringer slår seg bare ut i at jeg kan bli deprimert/nedfor.

Anonymkode: b417e...6a5