Barnevern og psykisk syk mor.

[AnonymBruker]

Hei dere! 

Jeg har ei venninne som (lang historie kort) ble forlatt av typen når hun ble gravid, selv etter han lovet at han skulle stille opp for hun og barnet. Dette skjedde ikke og han vil hverken ha noe med venninnen min eller barnet sitt å gjøre. 

Problemet er at venninnen min sliter veldig med dette enda, og 90% av tiden snakker hun om han, til tross for at det er tre år siden dette skjedde. Hun virker deprimert, og jeg vet hun har hatt selvmordstanker. Jeg mener hun trenger profesjonell hjelp, men hun tørr ikke da hun er redd for at barnevernet blir blandet inn. Denne redselen kommer nok av at hun selv hadde ett møte med barnevernet da hun var liten, som hun syntes var ganske traumatisk.

Er det en reell frykt? Altså at en psykolog/terapaut kontakter barnevernet kun på bakgrunn av at en mor sliter psykisk? Jeg vet hun tar vare på barnet sitt til tross for at hun er mye lei seg, så for meg høres det helt uvirkelig at det i det hele tatt kan være en mulighet, men hun er overbevist om at det kan skje grunnet egen erfaring og nyheter hun har lest om psykisk syke mødre som blir tatt fra det nyfødte barnet sitt i sykesenga.

Hva mener dere jeg bør gjøre? Jeg føler meg veldig rådvill, og har prøvd det jeg kan for å muntre henne opp, til ingen nytte.

PS: beklager hvis det er feil kategori og poste dette emnet i. 

Anonymkode: a4ce6...4d8

[Jentadi]

Hun trenger hjelp. Frykten hennes kan være reell, men sånn som du beskriver det, kan barnevernet også fort bli koblet inn fordi hun IKKE tar tak i situasjonen. Skole og barnehage er pliktige til å melde om de er bekymret.

[Gjest GoldenLioness]

Jeg ville forklart henne at hun trenger hjelp for at hun selv skal bli lykkelig og bli en enda bedre mamma. 

At hun er deprimert betyr ikke at hun ikke er en god omsorgsperson. Barnevernet involveres kun om barnet utsettes for omsorgssvikt og hun er ikke under den kategorien.

Det eneste psykologen vil gjøre er å gi henne verktøyene hun trenger får å komme seg igjennom og kommer over traumer av å bli forlatt av barnefar. 

Få henne til å bestille en time hos fastlegen slik at hun kan henvises til DPS og få hjelp. 

Minn henne på at de som mister barna sine er mennesker som selv ikke ser at de er for syke til å ta vare på barna sine og som ofte sliter med tunge diagnoser som krever medisiner. Hun vet selv at hun tar vare på barnet og at barnet er lykkelig. Men om hun sliter med depresjoner så vil barnet etterhvert plukke det opp og det kan påvirke veldig negativt og utsette barnet for følelsesmessige påkjenninger ingen foreldre vil utsette barna sine for.

Det at hun selv innser at hun har problemer og vil jobbe med dem vil også bli sett på som at hun er oppegående og ønsker seg selv og barnets det beste. Barnevernet vil ikke bry seg om dette, ei psykologen. Det er styrke å be om hjelp når en trenger det, ikke en svakhet.

 

 

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei dere! 

Jeg har ei venninne som (lang historie kort) ble forlatt av typen når hun ble gravid, selv etter han lovet at han skulle stille opp for hun og barnet. Dette skjedde ikke og han vil hverken ha noe med venninnen min eller barnet sitt å gjøre. 

Problemet er at venninnen min sliter veldig med dette enda, og 90% av tiden snakker hun om han, til tross for at det er tre år siden dette skjedde. Hun virker deprimert, og jeg vet hun har hatt selvmordstanker. Jeg mener hun trenger profesjonell hjelp, men hun tørr ikke da hun er redd for at barnevernet blir blandet inn. Denne redselen kommer nok av at hun selv hadde ett møte med barnevernet da hun var liten, som hun syntes var ganske traumatisk.

Er det en reell frykt? Altså at en psykolog/terapaut kontakter barnevernet kun på bakgrunn av at en mor sliter psykisk? Jeg vet hun tar vare på barnet sitt til tross for at hun er mye lei seg, så for meg høres det helt uvirkelig at det i det hele tatt kan være en mulighet, men hun er overbevist om at det kan skje grunnet egen erfaring og nyheter hun har lest om psykisk syke mødre som blir tatt fra det nyfødte barnet sitt i sykesenga.

Hva mener dere jeg bør gjøre? Jeg føler meg veldig rådvill, og har prøvd det jeg kan for å muntre henne opp, til ingen nytte.

PS: beklager hvis det er feil kategori og poste dette emnet i. 

Anonymkode: a4ce6...4d8

Hun bør ta kontakt med fastlegen.  Få noen å prate med. Mange bruker lang tid å komme over brudd. Snakker om det hele tiden. Som venn, bør du si fra. Det er tre pr siden, kom deg videre. Det skjer ingen endring så lenge hun sitter å tygger på dette. Ikke responser på dette snakket hennes. Det er lov å være deprimert. Det er normalt. Men hva er deprimert?

 

Anonymkode: 01640...e79

[AnonymBruker]

Jeg er enslig mor til 2 barn, og går til psykolog, har diagnosen PTSD. Psykologen min melder jo ikke til barnevernet av den grunn, det er bare hvis han får inntrykk av at jeg er så dårlig, at jeg ikke klarer å ta meg av barna, eller skader de på noen måte. Og jeg har jo valgt å gå til psykolog, få hjelp, for å få det bedre. Det er jo ett godt tegn.

Jeg kjenner en som mistet barnet sitt til barnevernet, da det ble født. Men hun hadde en historie med alvorlig psykisk sykdom, problemer med å ta vare på seg selv, lagt inn ofte, og flere selvmordsforsøk, avhengig av hjelp. Og dette hadde hun slitt med i 25 år. Påsto at hun ble frisk i løpet av svangerskapet. 

Så det må jo alvorlige ting til. Man mister ikke barna bare fordi man er deprimert, de fleste mennesker opplever å være deprimerte en gang i livet.

Anonymkode: d303c...442

[AnonymBruker]

Forstår at hun er redd. Alle har plikt til å si fra om de tror det er grunn til det. Dersom det er omsorgssvikt. Men er det det da? Hvis du ser og vet at hun tar godt vare på barnet sitt, så er det nok ingen grunn til bekymring. Det er forståelig at hun er lei seg. Selv om det er tre år siden så har hun kanskje ikke fått tatt tak i det. Det er mye å ta seg av et lite barn aleine og hun blir stadig påminnet om at barnet har en pappa som ikke er der. Det er ikke rart at hun er lei seg. Trenger ikke å være snakk om psykisk sykdom. Så lenge barnet har det bra så kan hun med fordel oppsøke hjelp. Bra om hun gjør det i tide. Kan hende det hjelper om du er med første gangen. Så hun har noen som kan underbygge at barnet har det bra. En trygg backup for venninna di. Så fint at hun har en så god venn som deg

Anonymkode: 9abdd...db5

[AnonymBruker]

hvor gammelt er barnet og er far med i bildet i det hele tatt?

sannsynligvis blir hun allerede sett, ihvertfall om hun bor i et området hvor det er opplegg med homestart ol. hun går kansje til psykolog? eller?

 

Anonymkode: 2ab80...a9d

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Er det en reell frykt? Altså at en psykolog/terapaut kontakter barnevernet kun på bakgrunn av at en mor sliter psykisk?

Anonymkode: a4ce6...4d8

Nei. En terapeut ringer ikke barnevernet fordi at en person sliter psykisk. Det som de derimot kan gjøre er at hvis sykdommen er av den karakter at de mistenker at den voksne ikke kan ta vare på barnet så ringer de.

Som en mor som har vært deprimert, hatt alvorlig angst, problemer med å sove, problemer med alkohol, hatt tvangstanker og selvmordstanker har jeg aldri blitt meldt til barnevernet av en behandler. ALDRI. Ikke av barnehagen eller av skolen heller. Jeg har også vært innlagt flere ganger også. I perioder med angst så har jeg vært mye alene så jeg har ringt legevakten sikkert 1000 ganger (og snakket om blant annet selvmordstanker) uten å få en bekymringmelding fra dem. 

Barnet mitt er bor fortsatt hos meg og går i tredje klasse. 

Jeg stemmer litt i det brukeren over meg sier. Ring HomeStart.  I Oslo så har Røde Kors et aktivitetshus på Tøyen for de som er alene med barn. De organiserer aktiviteter og gjør mye hyggelig. Noen ganger så har de middager også gjør de noe hyggelig med barna mens de voksne slapper av litt.  Noen ganger er det bare deilig å bli vartet opp litt, slappe av litt og la andre ta oppvasken  Om hun bor i Oslo, så kan det anbefales. 

Anonymkode: ead38...c8b

[AnonymBruker]

3 timer siden, GoldenLioness skrev:

Jeg ville forklart henne at hun trenger hjelp for at hun selv skal bli lykkelig og bli en enda bedre mamma. 

At hun er deprimert betyr ikke at hun ikke er en god omsorgsperson. Barnevernet involveres kun om barnet utsettes for omsorgssvikt og hun er ikke under den kategorien.

Det eneste psykologen vil gjøre er å gi henne verktøyene hun trenger får å komme seg igjennom og kommer over traumer av å bli forlatt av barnefar. 

Få henne til å bestille en time hos fastlegen slik at hun kan henvises til DPS og få hjelp. 

Minn henne på at de som mister barna sine er mennesker som selv ikke ser at de er for syke til å ta vare på barna sine og som ofte sliter med tunge diagnoser som krever medisiner. Hun vet selv at hun tar vare på barnet og at barnet er lykkelig. Men om hun sliter med depresjoner så vil barnet etterhvert plukke det opp og det kan påvirke veldig negativt og utsette barnet for følelsesmessige påkjenninger ingen foreldre vil utsette barna sine for.

Det at hun selv innser at hun har problemer og vil jobbe med dem vil også bli sett på som at hun er oppegående og ønsker seg selv og barnets det beste. Barnevernet vil ikke bry seg om dette, ei psykologen. Det er styrke å be om hjelp når en trenger det, ikke en svakhet.

 

 

Nå er vi mange som har erfaring med bv. Og vi har ikke den erfaringen som du påstår med bv. Barnevernet bruker argument som barnas beste når de tar barn uten forsvarlig grunn. Ofte får barna det verre under bv sin omsorg. Det er trist at du bruker innlegg for å lyve om etater. 

Anonymkode: cedec...523

[Gjest GoldenLioness]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Nå er vi mange som har erfaring med bv. Og vi har ikke den erfaringen som du påstår med bv. Barnevernet bruker argument som barnas beste når de tar barn uten forsvarlig grunn. Ofte får barna det verre under bv sin omsorg. Det er trist at du bruker innlegg for å lyve om etater. 

Anonymkode: cedec...523

Jeg har vokst inni systemet fra jeg var 2 år. Min mor var paranoid schizofren, bipolar og ruset seg. Jeg ble slått, forlatt og overlatt til meg selv fra jeg var 4 år. Hun fikk mødrekurs og jeg ble sendt tilbake til henne utallige ganger selv om hun aldri burde hatt barn.

I mitt tilfelle sviktet barnevernet meg.

Jeg er vel den som burde være dømmende mot psykisk sykdom og det å være foreldre.

Men jeg er såpass oppegående at jeg vet at det er forskjell på mennesker, selvinnsikt og hvor store psykiske problemer en har. Omsorgsevnen har ikke noe med diagnose å gjøre. Det har med hvor ærlig en er med seg selv og at man evner å se at en trenger hjelp får å komme seg igjennom det.

Og selv om det skjer feil i systemet så betyr det ikke at det er normalen. 

En psykolog vil kunne avdekke om mor er en fare for seg selv eller barnet og da er det et selvfølge at barnet må tas. Og det burde enhver god mor innse. Gjør de ikke det så har heller ikke den omsorgsevnen de burde ha for å kunne oppdra og ta vare på et barn.

[AnonymBruker]

6 minutter siden, GoldenLioness skrev:

Jeg har vokst inni systemet fra jeg var 2 år. Min mor var paranoid schizofren, bipolar og ruset seg. Jeg ble slått, forlatt og overlatt til meg selv fra jeg var 4 år. Hun fikk mødrekurs og jeg ble sendt tilbake til henne utallige ganger selv om hun aldri burde hatt barn.

I mitt tilfelle sviktet barnevernet meg.

Jeg er vel den som burde være dømmende mot psykisk sykdom og det å være foreldre.

Men jeg er såpass oppegående at jeg vet at det er forskjell på mennesker, selvinnsikt og hvor store psykiske problemer en har. Omsorgsevnen har ikke noe med diagnose å gjøre. Det har med hvor ærlig en er med seg selv og at man evner å se at en trenger hjelp får å komme seg igjennom det.

Og selv om det skjer feil i systemet så betyr det ikke at det er normalen. 

En psykolog vil kunne avdekke om mor er en fare for seg selv eller barnet og da er det et selvfølge at barnet må tas. Og det burde enhver god mor innse. Gjør de ikke det så har heller ikke den omsorgsevnen de burde ha for å kunne oppdra og ta vare på et barn.

Anonymkode: ead38...c8b

[AnonymBruker]

Be henne få hjelp. Har selv slitt psykisk, og vært i behandling. Det har aldri vært snakk om å melde til barnevernet i mitt tilfelle. Å ha selvinnsikt nok til å be om hjelp er viktig slik at hun kan bli frisk og fortsette å være en god mor for barnet sitt. Hvis hun ikke får hjelp er det jo fare for at tilstanden forverres og at det tilslutt ender med omsorgssvikt siden hun ikke bare om hjelp i tide. 

Ingen automatikk i at psykisk sykdom=omsorgssvikt, men da må hun få hjelp 😊

Anonymkode: dea20...f3e

[Gjest NotNaomi]

5 timer siden, Jentadi skrev:

Hun trenger hjelp. Frykten hennes kan være reell, men sånn som du beskriver det, kan barnevernet også fort bli koblet inn fordi hun IKKE tar tak i situasjonen. Skole og barnehage er pliktige til å melde om de er bekymret.

Enig i dette.Det blir sett på som mye mer positivt at en søker hjelp og viser ansvar på den måte.Så leit at hun hadde en dårlig opplevelse med BV.Veldig trist!

Men som denne brukeren skriver så kan jo barnehage ol sende bekymring,og da blir det verre.

Nå kunne jo du tatt en samtale med BV også.Jeg ble selv kalt inn til samtale ang en som det var blitt sendt inn bekymring på,og det var ihvertfall et veldig bra møte hvor jeg som kjente vedkommende kunne si hva som var positivt og hva jeg tenkte at problemet var.Det gikk bra med familien:-)

[AnonymBruker]

Nei, det er ingen automatikk i at barnevernet kontaktes når man går til psykolog. Det gjelder innleggelser (men betyr på ingen måte at man blir fratatt noe barn). Frykten hennes er dog ikke helt ubegrunnet. Psykolog kan jo melde om de er bekymret for barnet. Men det gjelder jo alle instanser og folk man er i kontakt med uansett. 

Hvis hun er veldig redd for dette: hva med å foreslå at hun prøver lavterskeltilbud som Mental helse f.eks først? De kan kanskje roe henne litt ned når det gjelder frykt for barnevernet og oppfordre henne til å trosse frykten og søke øvrig hjelp. 

Anonymkode: de159...252

[Bravia]

På 16.2.2018 den 16.43, AnonymBruker skrev:

Nei, det er ingen automatikk i at barnevernet kontaktes når man går til psykolog. Det gjelder innleggelser (men betyr på ingen måte at man blir fratatt noe barn). Frykten hennes er dog ikke helt ubegrunnet. Psykolog kan jo melde om de er bekymret for barnet. Men det gjelder jo alle instanser og folk man er i kontakt med uansett. 

Hvis hun er veldig redd for dette: hva med å foreslå at hun prøver lavterskeltilbud som Mental helse f.eks først? De kan kanskje roe henne litt ned når det gjelder frykt for barnevernet og oppfordre henne til å trosse frykten og søke øvrig hjelp. 

Anonymkode: de159...252

Det stemmer ikke helt. Jeg vet om flere tilfeller der Barnevernet har hentet ungen allerede på fødestuen uten at den mentalt syke moren har vært innlagt. I mange av disse tilfellene har det heller ikke vært alvorlig mentale diagnoser. 

Vi har et helsevesen som skal hjelpe og beskytte her i landet. Dessverre er det ikke til å unngå at det finnes mer enn nok av ansatte som feil- eller misbruker som posisjon. Man skal riktignok ikke være paranoid, men ikke fullstendig naiv heller. Mennesker er mennesker på godt og vondt, uansett hvilken profesjon man har. I dette forumet myldrer det av medlemmer som har klokketro på Barnevernet selv om forskning (som jeg har lagt ut utallige ganger) omtaler alvorlige svikt og mangler. 

Endret 18. februar 2018 av Bravia