Hva synes dere om mine - dine og kanskje våre barn?

[Gjest Anonymous]

Hadde vært interessant med noen synspunkt..

Vi er et godt voksent par (28 og 32 år) som har funnet den store kjærligheten. Vi har tilsammen tre barn - han to på hhv. 9 og 6 fra første forhold, og jeg et barn på 6.

Barnet mitt bor sammen med oss, mens hans barn er hos oss annenhver helg + en dag i uka.

Vi ønsker en sammen... Er dette egoistisk? Han har fra første stund visst at jeg har lyst på et barn til, og vil også ha et barn sammen med meg - fordi jeg er den store kjærligheten (og selvfølgelig motsatt)

Nå har jeg fått signaler fra hans familie om at de ikke har forståelse for at vi ønsker oss et barn sammen.

Jeg lurer på hvorfor de evt. har imot det? Vi har nettopp giftet oss, og det er ingen tvil om at det er oss to. Vi har vært sammen i 1 1/2 år. Vi har også veldig god økonomi og masse plass til både tre og fire og fem barn, så det skulle ikke være noe problem.

Kan det være at de er redde for at vi skal tilsidesette hans barn? De er jo på en måte litt utenfor kjernefamilien, og ingenting kommer til å forandre seg i det henseende, så til vanlig er jo familien vår bestående av tre stykker.

[Gjest sexysadie]

Jeg synes d er greit så lenge man klarer og gi alle barna fair behandling!

[Mines]

Dere må ikke under noen omstendigheter omtale det eventuelle barnet som "kjærlighetsbarnet". Tenk hvordan det vil påvirke dere andre barn!

[Gjest Anonymous]

Nei, ingen fare. Det har jeg tenkt mye på. Kan ikke skjønne hvordan jeg skal kunne bli like glad i det evt nye barnet som jeg er i min datter heller, men det kommer nok av seg selv.

At jeg blir mer glad i vårt barn enn hans barn er vel vanskelig å unngå, og det håper jeg at jeg blir og! Det er ikke så lett å bli så knyttet til de, ettersom at de ikke bor hos oss.

[Kristian (71)]

Klart dette kan komme til å skape problemer.

Du skriver jo:

"At jeg blir mer glad i vårt barn enn hans barn er vel vanskelig å unngå, og det håper jeg at jeg blir og! Det er ikke så lett å bli så knyttet til de, ettersom at de ikke bor hos oss."

Ved at barna hans ikke bor hos dere, blir du ikke knyttet like mye til dem som "dine" egne barn. Men jeg håper du er forberedt på at han sannsynligvis vil være like glad i "sine" barn som han vil være i "deres" barn?

Selv om dette nye barnet kommer til å bo hos dere, må du altså forstå og ikke finne det rart at han er minst like glad i sine tidligere barn som han er i det barnet dere får sammen.

Jeg kjenner et par nemlig der hun bruker dette som et argument når "deres felles" barn skal delta på ett arangement, og hvor han da prioriterer sine "tidligere" barn. Hun beklager han da for å ikke være like glad i "deres felles" barn som i hans "tidligere" barn.

Dette ble sikkert veldig rotete, men siden du allerede selv sier at du er mer glad i din datter, enn du er for hans barn, vil du vel også innse at han alltid vil være like glad i sine barn som han vil være med deres felles barn?

Det viktigste her er egentlig ikke om det er "mine", "dine" eller "våre" barn, men at barna blir likeverdig behandlet. Dere har selv sørget for å havne i en slik situasjon, mens barna er helt uforskyldt i dette. De har derfor krav på å bli likt verdsatt alle sammen....selv om det ikke er enkelt å få til.

_________________

Kristian (71)1212[ Dette Innlegg er endret av: Kristian (71) den 2002-03-06 17:36 ]

[Thomasine]

Først vil jeg bare få lov til å reagere på at du kaller dere et par i "godt voksen alder" (?!) Jeg og gubben hører også hjemme i den aldersgruppen, men det hørtes så gammelt ut.....

Anyway, hvis dere ønsker et barn sammen, økonomien forsvarer det, og dere er oppegående nok til ikke å forskjellsbehandle barna, så hvorfor ikke ?! Alderen er perfekt ( ...spør du meg... ), dessuten bør ikke andre blande seg for mye inn i andres liv... Dere behøver ikke ta hensyn til hva andre mener, hvis dere begge vet hva dere vil er det bare å sette igang. Livet er for kort til å dvele over andres meninger og prøve å blidgjøre alle...

Lykke til 12

[Gjest Anonymous]

Tuuuusen takk for svarene!

Det er så absolutt ikke sånn at min mann ikke kan være like glad i sine barn som i evt. våre barn! Det kan jeg da aldri i livet skjønne at han skulle komme til å gjøre. Vi er selvfølgelig glade i alle ungene våre, selv om de ikke er biologisk våre alle sammen, men det jeg sier er at JEG ikke blir like godt knyttet til de som til et barn du har kjent hele livet. Av og til skulle jeg ønske at hans barn hadde bodd hos oss - det ville vært så fint å være sammen hele tiden. Da hadde kanskje ikke jeg ønsket flere barn heller?

Men sånn blir det aldri, og det må vi bare innse. Det er ikke noe særlig å kun være "besøkshjem" for ungene - men som flere sier - vi har faktisk valgt det selv, mer eller mindre frivillig.

Valget eller ønsket om å få et barn sammen skal ikke ha noen negative innvirkninger på våre egne barn, jeg er vel ganske bestemt på hva jeg mener om dette, men det var også fruktbart å se andres meninger.

[Gjest Anonymous]

Thomasine - jeg føler meg ikke som godt voksen heller, men leste det i en avis i går (der var vi i aldersgruppen 28 - 60 år godt voksne!!) og har siden da begynt å misbruke begrepet!

Vi er unge vi!

[Linemor]

I utgangspunktet er jeg ikke for mine, dine og våre barn begrepet.

Og jeg tror at selvom man gjør mye for å unngå og favorisere et eller flere av barna så tror jeg vel at de kommer til å føle det annderledes.

Da mine foreldre skilte seg, fant min far en ny dame og de har to barn sammen, og jeg vet derfor at forskjellsbehandling kan det definitivt bli.

Mine to yngre halvsøsken hadde store problemer med å godta at jeg og broren min også var barna til pappa, de skjønner det nå og vi er gode venner, men det var ikke sånn når de var små.

Når min far omtalte sine barn, så glemte han innimellom sine to eldste, dette har skapt en og annen vond misforståelse. Nå er ikke dette akkurat samme familisituasjon som dere eventuelt får, men noen tanker rundt det å ha barn med flere.

At dere ikke skal bry dere om hva andre sier er jeg både enig og uenig i. At ikke alle skal fortelle dere hva dere skal gjøre og ikke er jeg helt enig i, men hva med å lytte litt til de tre barna som allerede er der?

Jeg skal ikke si at det er egoistisk og jeg kan godt skjønne hvorfor, men jeg er alikevel skeptisk, men det er jo bare mitt synspunkt.

Hvordan blir situasjonen for det barnet som bor hos dere nå, som er ditt, vil han komme til og forskjellsbehandle det fra det eller eventuelt de barna som bor hos dere og er deres.

Noen synes sikkert at jeg er enten dømmende eller snakker om ting jeg ikke har noen ting med, men jeg har en mening om dette nye familiemøsteret og valgte bare og dele den med dere andre.

[Gjest Anonymous]

Hei,

jeg sitter litt på den andre siden av gjerdet. min eks har fått ny venninde og jeg må ærlig innrømme at jeg ser frem til at de får egne barn - spesielt hun. men hun har ikke noen fra før av. hvorfor jeg gleder meg til dette? jo fordi hun da vil skjønne hva morsfølelse er. og kanskje innse at jeg faktisk alltid vil være mamman til barna. hun kunne også ønske at de hadde mine barn hele tiden, men dette er fordi hun ikke ønsker meg inn i deres liv. men dette er en helt annen sak.

mitt spørsmål til deg: har dere snakket noe med deres ekser om dette? har dere ok forhold til dem? hvorfor jeg spør om dette er fordi du skriver at hans barn betyr ikke like mye for deg - hvilket selvfølgelig er forståelig - men det er ikke desto mindre viktig at de - når de er på besøk også har sin plass i livet deres. og jeg er enige med en annen her inne som spør: hva sier barna dine og hans om å få en ny søster eller bror?

uansett - lykke til

[Gjest Anonymous]

Jeg har en sønn. Jeg håper at min fremtidige mann har barn fra før. Jeg vil ha mange barn med ham. Det kan sikkert være vanskelig i perioder for barna, men det kan alle familiesituasjoner være. De vokser på det, og tenk hvor mye glede de kan ha av hverandre når de blir eldre! Jeg har hatt vanskelig oppvekst, selv uten halvsøsken. Skulle ønske jeg hadde hatt flere søsken nå, jeg, å dele erfaringer og gleder og sorger med. Støtter deg fullt ut, jeg! Kjør på!

[Gjest Anonymous]

Mange fine og forskjellige svar!

Nå er det sånn at jeg er oppvokst med halvsøsken selv, og vet godt hvordan det er, på godt og vondt. Både min mor og min far har 2 barn i tillegg til meg. Selv om det kunne være vanskelig noen ganger er jeg veldig glad for at jeg har søsken i dag, og vi har veldig godt forhold.

Hos oss er jeg MEGET bevisst på å ikke gjøre forskjell, alle våre barn skal føle seg like mye elsket og velkommen. Tror faktisk at min manns barn har blitt mer bevisst på hvor glad han er i de etter at jeg kom inn i bildet. Jeg er slik at jeg forteller de at jeg er glad i de når de legger seg, og det har han også begynt å si sånn innimellom nå. Men det hjelper jo ikke å høre det hvis de ikke ser det eller merker det.. Jeg er f.eks veldig bevisst på å samle alle sammen til frokost, middag og kveldsmat når vi er sammen - slik at alle spiser sammen. Det var ikke vanlig hos de før.

Uansett hvor mye jeg prøver, er det jo hjemme hos mamma de føler seg MEST hjemme, og det er vel det jeg ikke kan gjøre noe med. Min manns eks fikk et nytt barn allerede 1 år etter at de skiltes, så tror ikke hun sier så mye på det at vi ønsker oss en liten en. Min eks har samboer uten barn - hun er en del yngre enn han, men de ønsker nok barn sammen de også. Og henne har jeg jo ingenting i mot - er glad for at han også har møtt en, det er jo positivt for mitt barn at pappaen har det bra!

Mitt barn har veldig lyst på søsken, vi har ikke pratet så mye om det med min manns barn, men tror heller ikke at de har noe i mot det. De eneste som ikke kan forstå at vi vil ha flere barn, er svigermor og hennes mann, og hans søster...

[diddi]

Skit i dem!

Dere har tenkt på dette, og er bevisst både fordeler og ulemper. Jeg synes dette høres meget veloverveid ut. Hadde enda alle tenk like godt igjennom saken før man får barn, så hadde kanskje verden sett annerledes ut.

Jeg synes at nettopp dere bør få barn sammen. Et par kanskje??? Så lenge man er bevisst på at ingen skal føle seg mindreverdig, så kan jeg ikke se noe "galt" med dette.

At noen føler seg utenfor kan jo skje selv om man er helsøsker også. Dette er så forskjellig fra familie til familie.

Men ikke la svigers ta deres valg.

Hmmm... likte ikke helt dette med "godt voksen".

[AnonymBruker]

Rart hvordan folk tenkte før i tiden! 🤣 

Anonymkode: b7705...235

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Rart hvordan folk tenkte før i tiden! 🤣 

Anonymkode: b7705...235

I hvertfall mer reflektert enn det som er vanlig nå... Barnets perspektiv er visst helt glemt i moderne familier. 😶

Anonymkode: 83a32...dbf

[AnonymBruker]

On 3/6/2002 at 4:00 PM, Guest Anonymous said:

Kan det være at de er redde for at vi skal tilsidesette hans barn? De er jo på en måte litt utenfor kjernefamilien, og ingenting kommer til å forandre seg i det henseende, så til vanlig er jo familien vår bestående av tre stykker.

Angående uthevet tekst TS.. Vær så snill å tenk over slike småting. Hans barn er like viktig del av familien selv om de kun er der på deltid. Anbefaler dere å inkludere navnene dems på dørklokke/postkasse for eksempel, bare slik at de ikke føler at de kun er på besøk. Bare et tips fra egen vond erfaring.

Anonymkode: 10576...995

[Glød]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Angående uthevet tekst TS.. Vær så snill å tenk over slike småting. Hans barn er like viktig del av familien selv om de kun er der på deltid. Anbefaler dere å inkludere navnene dems på dørklokke/postkasse for eksempel, bare slik at de ikke føler at de kun er på besøk. Bare et tips fra egen vond erfaring.

Anonymkode: 10576...995

Tråden er 19 år gammel, tror ikke TS nødvendigvis får med seg dette.