Har en dårlig, men sårbar venninne...

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som jeg har vært veldig nær med tidligere. Etter diverse hendelser i mitt eget liv, som hun ikke var direkte involvert i, men som hun likevel påvirket en del, har jeg kommet til at jeg ikke ønsker å ha henne for nær. Det er en god stund siden jeg kom til denne avgjørelsen og vi hadde mye på hver vår kant, slik at vennskapet fikk litt mindre nærhet av seg selv i grunn. Saken er at jeg opplever henne som lunefull og en som oppsøker konflikter. Lever på drama og særlig drama i andres liv og heller gjerne bensin på bålet i stede for å bidra til at en får ro og litt distanse til å se ting i perspektiv. Hun er skarp i kantene og i kommentarer og svar og har altfor mye meninger, selv om man ikke har spurt.

For en stund tilbake kom hun i en vanskelig livssituasjon og er kanskje fremdeles i den. Hun ønsket støtte av meg, noe jeg gav henne uforbeholdent. Likevel oppstod det en situasjon hvor hun frøs meg ut av livet sitt, noe som var ganske vanskelig å forstå og å leve med når jeg visste at hun hadde det vondt. Det hele berodde på tolkning av et budskap og hva som egentlig var meningen osv. Min hensikt var den gang harmløs og velmenende, men det ble ikke tolket slik av henne. Jeg tror det tok 6-7mnd hvor jeg jevnlig sendte meldinger (kanskje en gang pr. 6. uke) og forsøkte å ta opp kontakten og støtte henne i hennes livssituasjon fordi jeg synes så synd på henne. Til slutt støtte vi på hverandre og ble enige om at vi skulle treffes. Det gjorde vi og jeg tror det var hyggelig - men så hørte jeg ikke noe på en lang stund igjen. Da ble jeg gående å lure på om jeg hadde sagt noe hun hadde tolket feil igjen, og var ikke villig til å finne meg i noen flere utfrysinger. Men plutselig tok hun kontakt igjen i form av en veldig hyggelig melding med ønsker om et godt og nært vennskap. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, siden jeg trodde jeg var fryst ut igjen og tenkte at det egentlig var greit. Plutselig har det gått så lang tid at det er for sent å svare, og der er jeg nå. 

Det føles som vi har noe uoppgjort og jeg gruer meg til å støte på henne, noe som definitivt vil skje før eller siden. Jeg har dårlig samvittighet siden jeg vet at hun er i en sårbar situasjon og det føles som om jeg har gjort noe galt. Rasjonelt tenker jeg at jeg ikke skylder henne noe. Jeg var der for henne når hun trengte meg og hun valgte selv å stenge meg ute fra livet sitt.

Jeg har vært inne på tanken om å snakke ut med henne, både om hvordan jeg føler hun har påvirket mitt liv og om den utestengelsen fra hennes side. Jeg tror hun i så fall vil fnyse av meg og si ett eller annet som antyder at jeg bare får gjøre som jeg vil og det spiller ingen rolle for henne... Er det egentlig noe vits i å snakke ut da? Når det antakelig ender med at vi antakelig aldri snakker sammen igjen? 

Takk for at du leste:) 

 

Anonymkode: ad5e9...cda

[AnonymBruker]

Snakk med henne, kan hende hun føler set samme og hvis ikke har su gjort din del og kan lettere videre😊

Anonymkode: 4e329...736

[AnonymBruker]

Det høres ut som hun bruker deg når hun selv trenger det og når hun ikke får det som hun vil (mistolker) gir hun den kalde skulderen. Har hun en psykiatrisk diagnose? Du har jo sagt du støtter henne uforbeholdent, så det skal en del til for å mistolke det. Jeg tror jeg hadde fadet det hele ut. Du sitter igjen med usikkerhet hver gang og blir til slutt redd for at alt du gjør kan være feil.

Anonymkode: 986c1...98a