Å gjøre seg kostbar; tullball eller ikke? (Avstandsforhold)

[Gjest kenneth]

I den senere tid har jeg grublet litt på dette temaet. Jeg befinner meg i et avstandsforhold (utlandet), og dette fører mye grubling med seg. Jfr. poker og den slags, mistenker jeg meg selv for å ha spilt mine kort litt dårlig.

Status: Traff henne i november. Har vært sammen/møtt hverandre 6-7 ganger siden, til sammen ca. 20 dager samvær.

Jeg er definitivt mest hengiven, romantisk og engasjert. Ikke det at hun ikke virker interessert, men jeg savner litt mer fra henne.

Jeg frykter at jeg har vært FOR "gira", og at jeg har pushet på litt for mye. Pushet på, i den forstand at jeg har vært over der 5-6 ganger, og hun vært her 1 gang. (Skjevheten i statistikken kan i stor grad forklares ut fra praktiske forhold) Og, at hun alltid avslutter telefonsamtalene, at jeg alltid er fornøyd med hva hun foreslår av restauranter osv. (Vel, hun er jo tross alt på hjemmebane og da...)

Hvor viktig er det å "gjøre seg litt kostbar" egentlig? Jeg vet selv at det kan være turnoff hvis folk er på hæla og man selv ikke er sikker/det samme, men ettersom det liksom sa pang fra første stund, følte og håpet jeg kanskje at jeg kunne slippe meg løs litt emosjonelt.

Min emosjonelle status er kort og godt: betatt

Hva hennes tilsvarende status er, er jeg strengt tatt ikke sikker på. (Og noe sier meg at tvilen ikke er et godt tegn).

Nå foreslo hun riktignok for en stund tilbake at vi skulle dra til Amsterdam på en langhelg, og den turen ble booket på mandag. Samtidig som jeg tenker at man ikke foreslår å dra på en weekend-tur med en kar du vet er forelsket i deg, har vi nå ikke snakket på telefonen siden sist fredag. Da jeg er den som gir mest av meg selv, bestemte jeg meg for at nå får hun "gi" litt (av seg).

Så her sitter jeg da, og venter på telefon fra min kjære. Selv om jeg strengt tatt misliker kostbarhetskonseptet, har jeg nå bestemt meg for at det er "hennes tur".

Føler meg såvel barnslig som tåpelig, men jeg har da såpass kjennskap til emosjonelle mekanismer, at jeg neppe er helt på jordet. (Eller?...)

I.f.m. "3 måneders-jubileum" og forestående Valentines, sendte jeg tidlig i uken et kort. Jeg nevnte ikke V-dagen, ei heller var det et rosenrødt kort. I særdeles humoristiske vendinger (det er vel en av de kvalitetene jeg vet hun verdsetter, samt at hun er selverklært uromantisk) sa jeg at jeg satte pris på hennes nærvær. I dag fikk jeg et kort i retur. Etter en ukes stillhet (bortsett fra "formelle mailer" vedr. weekend-booking), var det forsåvidt en gledelig oppmuntring, da primært fordi hun signerte med "Love <navnet>" og "XXXX" (X=kiss). Samt at hun så fram til turen om 6 dager.

Er det noen, som på tynt grunnlag kan gi noen innspill på mitt lille "dilemma" her?

(Jada, jeg er selvsagt litt usikker på både det ene og andre, deriblant meg selv. Det eneste jeg er bomsikker på, er at mine følelser er 100% ekte og dediserte).

Det skal relativt lite til for at jeg blir avslappet i.f.t. dette. Det kan dreie seg om en kort liten hilsning pr. mail, en telefon litt oftere osv. Men det er denne stillheten som forundrer meg litt. Er det mulig å være oppriktig interessert i en person og fortsatt holde så lav profil?

Til deg/de som tok seg tid til å lese hele; takk :-)

[Gjest Gjesta]

Jeg også hadde begynt å lure hade jeg vært i din situasjon. Jeg synes det virker veldig merkelig at hun ikke tar mere kontakt enn det hun gjør. hadde jeg vært forewlsket i en gutt, hadde jeg sende mange meldinger og hadde ville blitt glad for et Valentines kort og i det hele tatt gitt mye mere av meg selv enn det hun gjør... Men vi er alle forskjellige..det er ikke sikkert hun er mindre interessert av den grunn...Ta tiden til hjelp du, men jeg tror nok du må gjøre deg litt mere kostbar... :o

[Gjest Anonymous]

Hei!

Tenkte jeg skulle svare ettersom jeg har "been there, done that" - avstandsforhold er ikke det enkleste en kan begi seg ut på her i livet

Er sammen med en som bor i England, vi har vært sammen snart ett år. I starten hadde vi kontakt stort sett hver dag- tlf og brev/ mail. Det som skjedde etterhvert var at vi "gikk tom" for ting som kunne holde samtalen gående, nettopp fordi vi ser hverandre så sjelden. Når jeg i tillegg savnet ham sånn at jeg hadde mest lyst til å grine når jeg hørte stemmen hans var jeg nok ikke helt enkel å prate med

I et slikt forhold blir alt veldig komprimert rundt de gangene man faktisk er sammen, og for min egen del synes jeg faktisk det er litt vanskelig å ha kontakt "for ofte" i periodene i mellom. Og- det var også slik at vi byttet på å være offensive Det er forøvrig en helt naturlig mekanisme, når den ene er offensiv, vil den andre helt automatisk bli mer defensiv.

Så, jeg ville ikke bekymret meg så mye om det, Kenneth! Er du usikker- hvorfor ikke benytte anledningen i Amsterdam til å fritte henne litt ut om saken? Avstandsforhold kan til tider være veldig slitsomt, og jeg tror den eneste måten å holde liv i det på er å være dønn, knus ærlig og tørre å vise seg sårbar. Kostbar? Nja, du kan naturligvis roe litt ned mtp å ta kontakt og "tvinge henne på banen" mer. Men vær også klar over at dette faktisk er naturlige mekanismer i oss!

Lykke til og kos dere i Amsterdam (fantastisk by!).

Hilsen lykkelige meg som akkurat nå har "sjærsten" min her i en hel uke til!

[Gjest kenneth]

Takk for svaret. Det var godt å høre fra en "likesinnet". Jeg hadde tenkt å ringe henne i kveld (til tross for at hun høyst sannsynlig er ute - og jeg dermed måtte ha lagt igjen beskjed på svareren). Etter å ha lest svaret ditt, behersket jeg meg og lot det være.

Hvis enden på visa er god og det blir en lykkelig slutt, innebærer dette et avstandsforhold i 2,5 år. (Fra nov '04 til mai '07 - da jeg er ferdig med studiet). Dette er lenge, men jeg synes det er "verdt å vente" på noen man føler så mye for.

Jeg kjenner meg igjen i samtale-konseptet. Det blir veldig mye "hva har du bedrevet i det siste?", og den normale flyten blir liksom borte. (I et "normalt kjedelig liv", gjør man jo ikke så mye som man nødvendigvis føler er et samtaleemne).

Denne uken har vært et lite helvete for meg. For hver dag som gikk uten at hun gir lyd fra seg, blir jeg mer og mer deprimert. Det er vel en blanding av savn og irritasjon over min egen usikkerhet. Til tross for et par forhold tidligere, må jeg vel innrømme at jeg for første gang befinner meg i en situasjon hvor jeg virkelig føler noe for ei dame. Og, livredd for at det hele skal ende før det virkelig har kommet i gang.

Jeg skjønner nå at folk faktisk vegrer seg for å inngå "nære relasjoner", for følelsen for å miste noe man har så kjært, det er ingen god følelse.

Jeg er også redd for at jeg skal dra til Amsterdam og ha i bakhodet at dette kommer til å bli de siste 4 dagene vi ser hverandre - ever... (På den annen side, hvorfor skulle hun foreslå å dra til A-dam hvis det var tilfelle?). Men, hvis hun ikke gir lyd fra seg i.l.a. morgendagen, tror jeg ikke at jeg klarer å holde meg lengre. Kommer nok til å sprekke i morgen kveld hvis tystnaden vedvarer.

Jeg blir nok nødt til å ta en liten prat på kammerset ved neste korsvei. (Får drøye det til siste dagen, så jeg ikke evt. spolerer hele turen...). Så lenge jeg går opp i liminga når jeg ikke hører fra henne på en uke, bør noe gjøres føler jeg. Av og til er det lite som skal til. Bare en liten pinglemail/etc. Men når det er stille, så begynner man å tenke, og jeg har vel lett for å innta en pessimistisk holdning. Men, en seriøs samtale og en bekreftelse fra henne om at alt er ok, vil nok lette mine skuldre for et par byrder.

- Er "sjærsten" din engelsk? (Hvis så, hvordan er framtidsplanene?)

- Hvor ofte treffer dere hverandre?

Det fine med slike forhold er at man virkelig vet å sette pris på partneren når man er sammen. Så jeg misunner deg den gode stunden akkurat nå ja!

[Gjest Gjesta]

Jeg er også i et avstandsforhold og har vært det i 10 mnd nå, men jeg kjenner meg ikke igjen i det hele tatt.

Har har telefonregningene vært skyhøye fra dag 1.

Det jeg tenkte jeg skulle skrive, og som jeg ser du er inne på tanken på selv, er å snakke med henne.Si at du føler deg usikker og slik det er.

Jeg tror du kommer mye lengre med det enn å gå rundt å gruble og lage egne konklusjoner.For sånn ærfaringsmessig så stemmer de dårlig med virkeligheten

Det værste du får er jo det svaret du egentlig ikke vil ha.Men er det ikke bedre å få høre det med en gang før det går for langt?

[Gjest kenneth]

Jeg er også i et avstandsforhold og har vært det i 10 mnd nå, men jeg kjenner meg ikke igjen i det hele tatt.

Har har telefonregningene vært skyhøye fra dag 1.

Det jeg tenkte jeg skulle skrive, og som jeg ser du er inne på tanken på selv, er å snakke med henne.Si at du føler deg usikker og slik det er.

Jeg tror du kommer mye lengre med det enn å gå rundt å gruble og lage egne konklusjoner.For sånn ærfaringsmessig så stemmer de dårlig med virkeligheten

Det værste du får er jo det svaret du egentlig ikke vil ha.Men er det ikke bedre å få høre det med en gang før det går for langt?

Tja, tjo, joda. Får vel ta noen alvorsord med fruentimmen.

PS! Hvis du sliter med høye telefonregninger, sjekk ut IP-telefoni.

[Gjest Gjesta]

Tror det kan lønne seg å ta en prat.Da får du hvertfall klarhet i situasjonen og vet hva du har å forholde deg til :-)

PS! Hvis du sliter med høye telefonregninger, sjekk ut IP-telefoni. Betaler kr 149,- pr. måned, og da kan man ringe så mye man vil til fasttelefoner (0,89 til mobil) i såvel Norge som mange andre land. (www.telio.no).

Tusen for tipset.Det blir definitivt sjekka ut

[Gjest Sira]

Og, at hun alltid avslutter telefonsamtalene

Jeg er i et avstandsforhold noen måneder i året. Studerer i utlandet og når jeg er hjemme i Norge er min kjære igjen i utlandet.

Det er nesten alltid han som avslutter telefonsammtaler, og jeg synes det er sårt. Men jeg har lært meg å ikke legge mye i det. Det er ofte rett og slett fordi han har et "busier life". Jeg bor på bygda i Norge. Han bor i byen i utlandet. Han jobber kveldskift, mens jeg jobber om dagen. Jeg savner han da på kvelden når jeg kommer hjem, han er da på jobben. Vi må enten prate mens han er på jobb eller etter at han har kommet hjem (og da er det seint, jeg må legge meg fordi jeg skal tidlig opp osv). Jeg har ikke mulighet til å snakke i telefon på jobben.

Inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest innlegget ditt er at hun takler avstandsforholdet på en annen måte enn deg. Hun passer kanskje på å ha andre ting å gjøre? For ikke å tenke på at hun savner deg? Er ute med venner, har det gøy etc. Rett og slett fordi hvis hun ikke gjør det blir hun sittende å sture å tenke på deg, og blir deppa?! Med meg går det i bølgedaler noen perioder klarer jeg å være kjempe opptatt og da merker jeg at det kan gå flere timer uten at jeg savner/tenker på min kjære. Men hvis jeg sitter ved telefonen / ser på bilder / tenker på han blir jeg kjempedeppa og furten hvis han ikke ringer så ofte. Da analyserer jeg også nesten alt han sier og hvis han ikke erklærerer sin undying love for me kan jeg bli sittende skuffa igjen.

Har i grunn også opplevd det andre veien. At han noen ganger ikke har vært så opptatt mens jeg har vært kjempeopptatt. Da merker jeg at han blir akkurat som meg. Men blir furten hvis man sitter å venter ved telefonen. Vi har snakka om dette, og kommet fram til at det er sånn det henger sammen..

Så mitt råd er at du tar opp en interesse, noe som gjør at du ikke sitter å venter ved telefonen. Det er sunt å tenke på noe annet. Det betyr ikke at du ikke er glad i din kjære.

Lykke til & kos deg i Amsterdam ..!

[Gjest Anonymous]

Det var meg som svarte deg lørdag- etter Foxy Lady.

Håper du har fått kontakt med damen etter sist du skrev- og at det ikke var du som ringte

Regner med at du har sendt noe fint til Valentines (som er mye større i England enn her på berget)!

Du har jo fått en del svar, og det som virker helt tydelig er at folk takler dette veldig forskjellig. Jeg kan bare komme med mine erfaringer. Synes imidlertid det er viktig å få med at en ikke må skravle 2 timer på telefon hver dag for å få et forhold til å vare For noen funker det sikkert helt fint og føles naturlig, men for meg ville det bare blitt slitsomt og krampaktig. Kanskje frøkna di føler på litt av det samme? Er enig i at dere bør greie ut situasjonen- når en vet hva en har å forholde seg til er det utrolig hva man takler!

En annen ting jeg har inntrykk av med "slike" forhold er at kommunikasjon blir mer av en utfordring enn i et forhold der du ser din kjære daglig. En telefonsamtale der den ene er sliten og kanskje sliter med savn, men ikke helt klarer å uttrykke det kan fort tolkes feil, feks at han/ hun er grinete, uinteressert o.s.v. Her er det store sjanser for å gå på en smell etterhvert!

Jeg har laget følgende regel for meg selv: Dersom jeg føler at jeg ikke kan gi noe med en samtale, lar jeg heller være! For når usikkerheten slår inn er det lett å "kreve" bekreftelser på at den andre bryr seg, og da er det lett å glemme å gi ham/ henne gode grunner for å faktisk gjøre det I sånne tilfeller skriver jeg heller et kort/ brev og "vrenger sjelen min"- lettere for ham å respondere på (gjør han alltid) og lettere for meg fordi jeg ikke trenger forstille meg.

Ja, kjæresten min er engelsk, og vi har akkurat begynt å legge planer for fremtiden. Per nå ser det ut til at jeg kommer til å flytte på meg til sommeren. Enda er ikke det spikret ettersom han jobber i marinen og har mer enn 170 reisedøgn i året, sånn sett er det litt det samme hvor jeg bor Om jeg var i England ville vi ikke sett mer av hverandre av den grunn. Men jeg vurderer det likevel pga. det nettverket vi har der borte, samt at jeg har bodd i England tidligere og trives utrolig godt der.

Slik situasjonen er nå treffes vi ca. hver andre måned, men da har vi gjerne noen uker sammen før han må reise igjen. Akkurat nå konsentrerer jeg meg om å nyte fullt ut de få dagene som er igjen til han reiser lørdag kveld...

Lykke til igjen, Kenneth!

Tenker på dere!

[smidja]

Kenneth, hun hadde nok ikke spurt om en langhelg i Amsterdam om hun ikke var interessert.

Ikke tenk at det er de siste fire dagene dere har, men tenk at det er begynnelsen på deres nye liv!

For når dere er der, så skal du vise hele din sjarmerende person, både som morsom, intelligent og sårbarhet. Du skal fortelle henne hvordan du har det, og få henne til å forstå det. ETTER at dere har gjort noe gøy sammen! Det er ikke lurt å bumpe ut med dette i samme øyeblikk som dere setter avgårde.

Lykke til!

[Gjest SE]

Kan vel fortelle at jeg nok sikkert sitter på andre siden av bordet. Når vi er fra hverandre så kan nok jeg være stille. Hun ringer stort sett veldig ofte. Det har ikke noe med at jeg ikke føler for henne, elsker henne utrolig mye, det bare blir slik.

Det sagt, så hadde jeg blitt litt urolig dersom det endret seg. Derfor må mitt tips til deg være at du ikke skal være redd for å ta kontakt.

Etter å ha lest ditt innlegg tror jeg faktisk jeg skal ta meg litt sammen og bli bedre på området selv.