Det er noe irriterende med forelskelse....

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg har så uflaks når det kommer til å forelske seg. Hvis jeg ikke teller tenåringsforelskelsene (de er så hormonstyrt og jeg klarer ikke ta de seriøst nå i voksen alder). Jeg var forelsket i en veldig bra mann for 2 år siden. Jeg hadde kjent han lenge. Og ingen av oss har hatt kjæreste før. Vi er fremdeles venner, men han flyttet og fikk seg dame på det nye stedet han bor. Hun har truffet meg og ingen er sjalu. 

Jeg har tidligere hatt interesse fra masse bra menn. Jeg hatet de gangene jeg har måttet si at jeg ikke føler det samme. Jeg liker virkelig ikke å såre folk. Men så forelsket jeg meg. I en mann som er snill og alt det. Personligheten er bra, men det er bare det at han er religiøs muslim, og det er det eneste i veien  jeg har tenkt på han i snart 2 år. Jeg hadde så jævlig tatt sjansen om han var fullt vestlig. Han er ikke hardcore religiøs, men nok til at han ber til Allah. Få møter dette særlig postivit. Han har gitt uttrykk for at han vil date meg tidligere, og liker meg, men jeg har bare opptrådt avvisende, og jeg tar meg i å gruble på om jeg burdte gitt han sjansen. Jeg hater liksom å høre på andres erfaringer og høre at det samme garantert skjer her. For ingen situasjon er lik.

Og nå har jeg lenge gått og irritert meg over at jeg ikke faller for de jeg faktisk bør falle for! Jeg prøver, men jeg finner de ikke tiltrekkende. Jeg kan være venner, da vi kan ha mye å snakke om, kan ha det gøy sammen. Men fi**a er like tørr og jeg tenker ikke engang på dem eller drømmer om dem. Og blir nesten irritert når de gir meg oppmerksomhet. 

Og vær så snill, ikke kom med teorien "man henger seg opp i de man ikke kan få". Nei, for da skulle jeg blitt betatt av mange gifte menn!

Anonymkode: 9fb29...640