Samboer nekter meg å omplassere hunden.

[AnonymBruker]

Vi har en hund på 3 år. Jeg var veldig pådriver for å skaffe denne hunden, samboer var ikke like interessert. Men vi er begge veldig glade i dyr og nå er samboer selvfølgelig veldig glad for at vi skaffet oss hund. Jeg hadde aldri sett for meg å få barn, men i fjor fikk vi altså det og i år kommer det et til. Etter vi fikk barn har hunden kommet sist av alle prioriteringer og jeg mener at vi ikke kan ha hunden lengere når vi ikke gir den et verdig liv. Samboer klikker hver gang jeg nevner at vi må prøve å finne en ny familie til den. Jeg er selvfølgelig også veldig glad i hunden og vil jo egentlig at vi skal ha den, men det beste for hunden er å få en familie som har tiden som trengs til den for å dekke dens behov. Jeg har grått mye og blir ofte frustrert fordi jeg synes så synd i hunden. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg føler meg så hjelpesløs når jeg bare vil gjøre hundens liv bedre, men samboer nekter meg. 

Måtte bare fortelle det til noen. Vet ikke om noen har et godt råd til hva jeg/vi kan gjøre? 

Anonymkode: 5ceb2...97e

[AnonymBruker]

Hva er det du mener hunden mangler, da? 

Det å bli omplassert er ikke akkurat bare-bare for hunden heller, og kan fort være verre for den enn å leve hos dere. 

 

Anonymkode: 27c12...cf7

[AnonymBruker]

Skjerp deg. Gir du bort din førstefødte også da, siden det blir travelt med en ny baby?

Anonymkode: 22279...711

[Gjest O.G.]

Men da kan jo sambo ta ansvar for hunden.

[Gjest Overrasket]

Kan du beskrive hundens hverdag slik du ser den?

[Gjest padawan]

Det er da nok av familier som helt fint klarer å kombinere både familieliv og barn så dette er noe dere bør klare helt fint.

[AnonymBruker]

Lurer også på hvordan du mener at hunden lider  Det er jo forskjell på å få optimalt med aktivitet, litt for lite og altfor lite. Viser hunden noen tegn på å mistrives?

Svigerbroren min og samboer hadde voksen hund da første barnet kom, den var vant til ganske mye aktivitet. Fordelen med at hun er i permisjon er jo at den slipper å være mye alene, men har jo blitt mindre tur etter at barnet ble født. Etterhvert blir det mer trilleturer og annen aktivitet som hunden kan være med på  

Tenker som andre her skriver at kanskje samboeren din kan ta litt mer ansvar for å gi hunden det den trenger av tur og stimuli?

Anonymkode: 8cbc1...877

[AnonymBruker]

Da får samboeren din ta seg av hunden siden du ikke gidder. Det å få barn osv er noe man må ta med i vurderingene når man vil skaffe seg hun. 

Anonymkode: fe73e...7e8

[Emmelise]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har en hund på 3 år. Jeg var veldig pådriver for å skaffe denne hunden, samboer var ikke like interessert. Men vi er begge veldig glade i dyr og nå er samboer selvfølgelig veldig glad for at vi skaffet oss hund. Jeg hadde aldri sett for meg å få barn, men i fjor fikk vi altså det og i år kommer det et til. Etter vi fikk barn har hunden kommet sist av alle prioriteringer og jeg mener at vi ikke kan ha hunden lengere når vi ikke gir den et verdig liv. Samboer klikker hver gang jeg nevner at vi må prøve å finne en ny familie til den. Jeg er selvfølgelig også veldig glad i hunden og vil jo egentlig at vi skal ha den, men det beste for hunden er å få en familie som har tiden som trengs til den for å dekke dens behov. Jeg har grått mye og blir ofte frustrert fordi jeg synes så synd i hunden. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg føler meg så hjelpesløs når jeg bare vil gjøre hundens liv bedre, men samboer nekter meg. 

Måtte bare fortelle det til noen. Vet ikke om noen har et godt råd til hva jeg/vi kan gjøre? 

Anonymkode: 5ceb2...97e

Jeg kan godt forstå at hunden kanskje kommer i siste rekke i prioriteringene når man har et lite barn og enda et på vei. Det betyr gjerne at hunden får mindre oppmerksomhet, stimulanse og turer. 

Jeg har blitt fortalt at ved små barn er det viktig å ha rutiner, med rutiner er det et system. Så sett opp et system hvor hunden også blir prioritert høyere. Om du ikke selv har energi/mulighet til å prioritere hunden så må dere bli enige om at samboeren tar over denne delen av ansvaret i den tidsperioden hvor det er nødvendig.

Hvis samboer ikke opprettholder dette så må det være en betingelse at da bør hunden omplasseres til et hjem hvor den vil være prioritert.

[AnonymBruker]

Kan dere ikke heller prøve å gi hunden litt mer da?

Anonymkode: 79c3c...266

[Tvist]

Kan dere få noen til å hjelpe med å gå tur og sosialisere med hunden i en periode,så hunden får det den trenger og samtidig kan bo hjemme? Barn har veldig godt av å vokse opp med dyr. 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at samboeren din ikke vil omplassere hunden. Det er faktisk ikke sånn at en skaffer seg hund for så å omplassere den etter et par år fordi det "ikke passet så godt likevel". Hvordan ser en normal dag ut? Er det noe dere kan gjøre for å gi hunden mer tur eller oppmerksomhet? Naboer som kan hjelpe litt i de travleste periodene? Ikke alle hunder som omplasseres kommer til gode hjem, så jeg ville gjort alt i min makt for å bedre forholdene hjemme

Anonymkode: 82512...feb

[AnonymBruker]

Skaffe seg hund og ha den så lenge det "passer inn i skjemaet?" 

- godt at du har en samboer som skjønner bedre.

Anonymkode: 18c15...4b7

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da får samboeren din ta seg av hunden siden du ikke gidder. Det å få barn osv er noe man må ta med i vurderingene når man vil skaffe seg hun. 

Anonymkode: fe73e...7e8

Det var HUN som var pådriver for å skaffe seg hunden i første omgang. Han var lite interessert. Jeg synes det virker som en bra fyr som faktisk innser at å kjøpe hund innebærer et ansvar som strekker seg ut hundens levetid og at han ikke tar like lett på det å ditche bikkja så fort det blir litt for mye styr. Totalt urimelig at han alene skal sitte med ansvaret fordi TS tydeligvis tar altfor lett på det å anskaffe seg dyr.

Anonymkode: d511f...bfe

[Gjest N-Nøff]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Skaffe seg hund og ha den så lenge det "passer inn i skjemaet?" 

- godt at du har en samboer som skjønner bedre.

Anonymkode: 18c15...4b7

Ja, å beholde et dyr man ikke greier å ta vare på er snilt uansett hvordan man vrir og vender på det. 

[Nmtt]

Tenker... det man vil, det får man til.

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det var HUN som var pådriver for å skaffe seg hunden i første omgang. Han var lite interessert. Jeg synes det virker som en bra fyr som faktisk innser at å kjøpe hund innebærer et ansvar som strekker seg ut hundens levetid og at han ikke tar like lett på det å ditche bikkja så fort det blir litt for mye styr. Totalt urimelig at han alene skal sitte med ansvaret fordi TS tydeligvis tar altfor lett på det å anskaffe seg dyr.

Anonymkode: d511f...bfe

Ja det er derfor jeg sier at han får ta ansvar for hunden siden hun ikke GIDDER! Han vil beholde den, all ære til han. Å da må han ta mer ansvar. Ts har ikke tenkt over hva dyrehold innebærer i det hele tatt virker det som. 

Anonymkode: fe73e...7e8

[AnonymBruker]

32 minutter siden, Neinøff skrev:

Ja, å beholde et dyr man ikke greier å ta vare på er snilt uansett hvordan man vrir og vender på det. 

Nå vet vi ikke om ts faktisk virkelig ikke greier. Ts svarer ikke i tråden. Det er blitt spurt på hvilken måte hun mener dyret ikke har det godt nok. 

Det er forskjell på å virkelig ikke greie, og å ikke greie så godt som man selv skulle ønske. Det kan være mer enn godt nok for hunden, selv om ts ikke føler det er optimalt. Og da kan det være mye bedre for hunden å få være der den er, enn å måtte gjennom en opprivende omplassering. 

Man setter ikke bort ungene selv om man har en dårlig periode og ikke klarer ta seg av dem optimalt. Det er kun om man virkelig ikke greier det man setter dem bort. Samme bør det da være med hunden. 

Anonymkode: 27c12...cf7

[Gjest N-Nøff]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nå vet vi ikke om ts faktisk virkelig ikke greier. Ts svarer ikke i tråden. Det er blitt spurt på hvilken måte hun mener dyret ikke har det godt nok. 

Det er forskjell på å virkelig ikke greie, og å ikke greie så godt som man selv skulle ønske. Det kan være mer enn godt nok for hunden, selv om ts ikke føler det er optimalt. Og da kan det være mye bedre for hunden å få være der den er, enn å måtte gjennom en opprivende omplassering. 

Man setter ikke bort ungene selv om man har en dårlig periode og ikke klarer ta seg av dem optimalt. Det er kun om man virkelig ikke greier det man setter dem bort. Samme bør det da være med hunden. 

Anonymkode: 27c12...cf7

Asså. Hund og barn er vidt forskjellig og kan ikke sammenlignes engang. 

Men det handler også om TS sin kroniske dårlige samvittighet ovenfor hunden, det er ikke sunt for verken helle eller barnet at psyken hennes er slik, på grunn av hunden. Så enten trenger hun å roe seg ned, ved at noen forteller henne at hunden faktisk har det godt nok, eller så må hun omplassere hunden og gi hunden og seg selv et bedre liv.

Men det kommer vel et svar på det?

[AnonymBruker]

Det handler jo kun om prioriteringer. Jeg skjønner godt at samboern din klikker når du tar opp omplassering, for det sier mye om deg som person. Han er nok skuffet fordi han hadde høyere tanker om deg.

Vi fikk to barn på to år og to valper i samme periode, man får til alt man har lyst til å få til og det gikk helt fint. Trilletur med baby og småbarn kan man kombinere med lufting av hund og slipper man hunden løs så den får løpe fra seg noen dager i uka er den fornøyd. Det er bare godt å komme seg bort fra mammaeollen og ta en lydighetskurs med hunden i blant. Helger prioriterer man hunden fremfor shopping med venninner. Det er ikke verre.

Har du fått hund så er den ditt ansvar livet ut.

Anonymkode: c6c79...108