Hard, sint og streng energi - hvordan endre meg?

[AnonymBruker]

Hei.

 

Jeg har alltid vært en innadvendt type (og introvert), men mest har jeg følt på sjenanse. Jeg har de siste årene slitt med angst og depresjoner, så har derfor ikke klart å ta noen form for utdanning, gått på NAV, med påfølgende kurs og tiltak, medisinering, terapi... Alltid blir jeg innesluttet og sjenert likevel. Alltid. Jeg prøver å være sprudlende og fornøyd, men jeg får det bare ikke til. 

Jeg har nå klart å ta mot til meg, og starte på skole for å ta utdanning. Alternativene var ikke så mange her jeg bor, og av de valgene jeg hadde, landet jeg på barne- og ungdomsarbeider. Enda jeg aldri har ønsket å jobbe med barn, ikke direkte... Kunne tenke meg å bli sosionom, vernepleier, barnevernspedagog etc.

Jeg har fått venner innad i programfagene jeg tar, og for så vidt i de andre fagene også - men laaaangt ifra alle. De jeg omgås, kjenner navnet på omtrent alle og slår av en prat og så videre... Jeg aner ikke engang hvem de er. 

Jeg er fullt klar over at jeg er ganske "stiv" og innesluttet når jeg møter andre de første gangene, særlig i en såpass sosial setting som skole. Men så fikk jeg vite av ei av de jeg har studert litt med, ikke likte meg. Hun syntes jeg virket så hard og streng, sint. Og hun har jeg pratet med, og følte at vi kom ok overens... Man kan ikke like alle, det er en ærlig sak. Det var grunnen hennes jeg reagerte på. Virker jeg virkelig så hard, sint og streng at hun ikke liker meg? Jeg er egentlig en mild person og forsiktig person... 
Så møttes vi en liten gjeng på et senere tidspunkt (uten hun som ikke liker meg), og vi snakket om hvordan vi opplevde hverandre i starten av skoleåret (fremtreden, energi). Jeg spurte ikke engang, jeg konstanterte ganske enkelt at jeg virket hard, sint og streng - og det stemte. Det var slik jeg opplevdes i starten, men heldigvis ikke nå lenger, etter at vi ble litt kjent, fikk jeg beskjed om. Det siste er da godt, det da. 

Nå har jeg praksis i en barnehage (var ikke så mye å velge mellom), og jeg prøver iherdig å bli kjent med barna, oppleves som sprudlende og glad... Men føler jeg ikke får det til. Jeg mistrives helt intenst, og mestrer det bare ikke. 

Hva i all verden kan jeg gjøre med det? Jeg vil ikke være på denne måten. 

 

 

Anonymkode: 629fd...6e6

[Gjest GoldenLioness]

Du har en mur som du må bryte ned og det tar tid.

Før ble folk nesten redd meg når de møtte meg fordi jeg virket veldig hard og så snakket jeg rett fra leveren. Ble også ganske intens i diskusjoner, men ikke på en angripende måte, mer lidenskapelig og dermed kan jeg virke ganske hard.

De som kjenner meg derimot vet at jeg er en pusekatt. Men det er klart at jeg er farget av en steintøff bakgrunn der jeg alltid har måtte klare meg selv. Da bygger en opp en mur og man beskytter seg selv. 

Etterhvert som jeg ble eldre så jobbet jeg intenst med å bryte ned muren litt og litt. Tillate meg å være mer sårbar fordi om man gir av seg selv og viser at en bare er menneske så åpner man opp for å møte mennsker som kan endre livet ditt. Både som kollegaer og venner. 

Jeg er fremdeles en som oppfattes som sterk og som du ikke tuller med, men jeg smiler og er åpen og dermed ikke «truende» og naturlig nok så blir det lettere å komme i kontakt med andre mennesker.

Du må nesten bare jobbe med muren din og utfordre deg selv i hverdagen. Smil og si hei til fremmede er en god start. Det kan faktisk bedre dagen til en fremmed