Time out/stenge inne

[CeeCee]

Jeg bare vet at enkelte ganger skrives ting for å ikke støte noen/bli upoppulær. Jeg tror at mange her inne har en gang eller tretti mistet beherskelsen og blitt sinna. Sier ikke at de er barnemishandlere' date=' men bare at de er menneskelige. Er det noen som kan få det til å boble over, så er det vel nettopp barna sine. Fordi en bryr seg om dem og ingen andre kan såre en like mye. Kanskje det er lettere å skrive rett ut det en mener som gjest enn med et nick hvor gjerne folk kjenner en igjen? Jeg skriver det jeg mener og tenker som gjest (er ikke ute etter å ta noen, bare diskutere!), så får resten gjøre det de vil.[/quote']

Diskusjonen her handler ikke om å miste besinnelsen og bli sinna. den kandler om konsekvent straff i form av stenge inn og time-out. Alle blir vel sinte en gang av og til, men det er ikke konsekvent, og det handler ikke om straff i det hele tatt! Tror du har misforstått temaet litt her....

[Gjest Anonymous]

Diskusjonen her handler ikke om å miste besinnelsen og bli sinna. den kandler om konsekvent straff i form av stenge inn og time-out. Alle blir vel sinte en gang av og til, men det er ikke konsekvent, og det handler ikke om straff i det hele tatt! Tror du har misforstått temaet litt her....

Eller du tar poenget mer bokstavlig enn hva som var ment................. Poenget mitt er at en del debattanter sier at de snakker med barna, de er rolige med barna, de mener at å ta et barn inn på rommet sitt er "umenneskelig". det var dette jeg grep tak i og sa at jeg tror nok at flere av disse "pedagogiske" mødrene nok har benyttet seg av metoder de ALDRI vil innrømme her da det strider mot opp og vedtatt holdninger som ser flott ut svart på hvitt!

[Gjest Makaronien]

Time out, slik det er brukt på programmet som har gått på nrk1 på mandagskveldene i 3 uker, virker veldig virkningsfullt,- og skaper ikke utrygghet hos barnet. Poenget er å bruke et rom som er trygt, men kjedelig (dvs ikke barnerommet, for det er jo ikke kjedelig for barnet). Først sier man fra på en hyggelig måte, så, hvis det ikke hjelper, på en strengere måte. Hjelper ikke det, bærer man ungen rolig på et rom, og den er der noen få minutter, før den får komme ut. Veldig virkningsfullt. Den skjønner poenget, får ingen oppmerksomhet når den har gjort noe galt, har det bare kjedelig.

[la Flaca]

men om den metoden absolutt må taes i bruk ' date=' ville jeg heller ha sendt barna på rommet sitt, enn et bøttekott, for å si det sånn. på rommet sitt har de kanskje en bamse eller noe som kan trøste...[/quote']

Det er jo det som er problemet med å sende på rommet; det er jo et koselig sted der de begynner å leke med lekene sine, og ikke er trist og angrende i det hele tatt...

[Gjest Anonymous]

Sønnen vår må enkelte ganger på rommet sitt, men det er som oftest når han er vill og gal og hyler og bæljer og hiver ting rundt seg. Da bærer jeg han inn dit og sier at skal han kaste ting for han kaste sine egne. Og det er ikke noe gøy..

Om det virker? Mulig, mulig ikke.

[Gjest Anonymous]

Vi bruker time-out, men vet ikke om jeg syns det funker, i hvertfall ikke like bra som i de programmene som går på TV.

har en sønn på 3 med ekstremt temperamant. 3 minutter blir gjerne ganget med ganske mye, men tar han alltid ut etter 3 minutter, men han fortsetter som oftest med skrikingen, og da har jeg ikke annet valg enn å fortsette. På fredag brukte jeg borti en time på å få han til å roe seg ned. Blir helt fortvilla jeg!!!!!

Jeg er så usikker på om jeg velger de riktige tingene for time-out. Prøver virkelig å ikke gjøre det for ofte, for da tror jeg virkningen blir borte, men når han skriker og kaster ut maten av matpakken el.l. så ser jeg ikke noen annen mulighet.

Tar veldig gjerne imot tips.. (vi er konsekvense i 90% av tilfellene, selv i butikker etc.)

[Far til 2]

Dette er vel snarere det motsatte av time-out? Trodde noe av poenget med time-out var at de ikke skulle få oppmerksomhet når de gjør noe uakseptabelt, dvs at ønsket oppførsel skal belønnes med oppmerksomhet mens uønsket oppførsel skal straffes med at de ikke får oppmerksomhet. I Tv-programmene det refereres til her er jo et vanlg gjennomgangstema at man endrer foreldrenes fokus fra negative til positive ting.

Det virker som du bruker tid på de negative situasjonene også, og da kan det vel ikke kalles time-out? - Men fungerer det er det jo kjempeflott og samme hva man kaller det

Det kan synes som om du har rett i ditt resonement.

Det å oppnå oppmerksomhet når det oppstår negative situasjoner er ikke ønskelig, noe barna gjør med det opplegget jeg kjører.

Kansje jeg bare har vært heldig. Kansje reaksjonene har vært riktig basert på f.eks. barnets alder. Uansett bør jeg kansje revurdere opplegget om jeg ikke oppnår noe i nærheten av det resultatet jeg håpet på.

Men så langt har det altså virket bra. Under samtalene har barna forstått at deres oppførsel ikke har vært akseptable. Problemet hadde nok vært enda større om de så på dette som en form for positiv oppmerksomhet.

Uansett er poenget du referer til viktig å huske i hverdagen vidre. Tar ditt innlegg som et svært positivt innspill :-) .

[Gjest gjest1]

Det sitatet som står at jeg skal ha sagt er feil (se opprinnelig innlegg) ikke meningen å henge seg opp i allt og ingen ting. Blir bare frustrert når man skal ha født unger for å kunne ha peiling.

[Gjest Virvar]

Jeg må bare legge til noe her, som dukket opp (har ikke lest tråden ferdig).

Til den som ble bekymret for om man stengte barnet inne i to timer, og ville avlede med å finne på noe morro:

Det er ikke nødvendigvis slik at man stenger barnet inne. Det kan rett og slett være at barnet faktisk trenger den tiden det trenger for å jobbe seg gjennom sinnet, eller følelsene som raser. Det er ikke stengt inne som straff, men for å få gjøre seg ferdig i fred. Kanskje er det en bagatell, kanskje er det dypere. Det er ikke en gang sikkert at det vil ha noen rundt seg. Kanskje føles det helt ok å vræle i sengen og forbanne foreldre og alle andre "dumme". Dette er en prosess de må gjennom.

Hvis jeg er sinna, så nåde den som begynner å mase, lirke, prøve å blidgjøre - da vil jeg være sur så lenge jeg vil - helt til JEG kjenner at jeg er ferdig. Nå er jeg voksen, hadde det slik som barn/ ungdom også.

Er man lei seg derimot, så setter man gjerne pris på kontakten, men når man er klar for det.

Ligger barnet og vræler på rommet fordi det har fått skjenn, fordi det har gått for langt og fått time out, så er det to forskjellige ting. Har man som voksen gitt det en timeout, så er det en reaksjon "nå har du gått for langt, dette godtar vi ikke, sett deg her og tenkt deg om". Da er det VI som bestemmer når de kan forlate den. Dersom man lar ungen avbryte, så ødelegger man for seg selv. har man sagt noe, så må man overholde dette. Som voksne skal vi være tydelige, bestemte, trygge. har man sagt sitt, så har man sagt sitt. Men selvsagt ikke i en evighet. Da må man følge med, og man må gå inn i situasjonen etterpå og si at, nå er timeouten over, og prøve å snakke om det som utløste den.

Dersom man sier "gå på rommet og kom ut igjen når du er ferdig å være sint", så er det opp til barnet. Da må det kjenne på sine føelser. OG Det er ikke farlig om et barn blir sinna ! Barn MÅ`få lov å skrike, sparke, rase! Det er følelser, og følelser er viktige og må ikke undertrykkes. Det skal ikke straffes fordi at det er sinna eller surt, men man kan si at det ikke er noe trivelig å høre på, at det forstytter samlingen, middagen, osv, og at det kan få gjøre seg ferdige et annet sted.

Man kan da etter en stund gå inn, og høre om barnet er ferdig. Hvis det fortsetter å vræle, mener jeg at man bare skal gå og la det fortsette. Dersom det viser at det vil ha kontakt, og roer seg på fanget, så kan man prate om det som skjedde.

Men å prøve å avlede de, slik at de ikke skal gråte, blir feil. Tilby noe godt, en leke, love de noe, trøste - dette tror jeg bare vil føre til at de nokså fort lærer at "dersom jeg går på rommet og vræler lenge nok, så blir mamma lei seg og da får jeg lov likevel"- og da vil det utnyttet (gjort det selv ).

Så, setter man barnet på en stol, og sier at nå sitter du der ! så får man følge opp at det overholdes. Noe minutter er ok.

Men om barnet raser på rommet, så iallefall ikke begynn å smiske med de, prøve å trøste. For barn har lov å være sinte og grine.

[Gjest Anonymous]

å ta barnet med ut til et annet rom enn det det var i , er timeout, rommet trenger ikke å brukes......

[Gjest Anonymous]

Kan noen fortelle meg hvordan man bruker time-out når ungen slår seg vrang og man har dårlig tid (feks er på tur til barnehagen)?

[Gjest Virvar]

Da ville jeg rett og slett bare gjort det som skulle gjøres (kle på/ta på sko/pusse tenner osv) enten ungen ville eller ikke. Får liksom ikke helt time out til å passe inn her, iallefall ikke om man har dårlig tid.

Ikke begynne å diskutere og dille, bare gjennomføre det, uten oppmerksomhet. Bit sammen tennene, ikke si et ord, få det gjort, og dra til barnehagen. Det er noen ganger man bare må ta en avgjørelse enten barnet vil det eller ikke. Vi må vise oss som trygge, men bestemte voksne. Etterhvert vil ungen forstå at det ikke fører noen steder at man slår seg vrang. Rolig oppførsel forsterkes og roses, og man er blid igjen.

Jo mer man prøver å ro, prøver å lirke og lure, jo mer makt får de egentlig over oss. Det blir som hun jenta i programmet på nrk i går , som sutret og skreik til hun fikk det hun ville. Når moren bet tennene sammen , oversåg henne, og gjorde det som skulle gjøres, endret barnet taktikk, og begynte å spille på lag. Det innså at det nyttet ikke å skape seg.

Det går også an å ta ungen i barnehagen uten sko og ytterklær. Alt etter hvor gammel ungen er. Vis iallefall at dere er den som bestemmer, som vet best, ikke bli sinna, men bare gjør det som skal gjøres. Unger er knallsterke når de er sinna, men man klarer som oftest å være sterkere.

Det går også ann å snakke om dette i en annen situasjon, alt etter barnets alder. En to åring skal ikke ha for masse ord og lange taler, de forstår det ikke. Men er det en på 4 som alltid slår seg vrang, kan man snakke om det. Spørre hvorfor det gjør slikt, si at det er trist for da blir det bare dumt og man må kjefte, spørre om det synes det er gøy når mor/far blir sinna, si at kanskje man kan prøve sånn og sånn neste gang ....gjøre avtaler, og forklare at hvis barnet likevel skaper seg, så kommer man til å kjøre til barnehagen i pysjamas/uten sko/ osv. Om barnet da slår seg vrang, så får det en konsekvens. Man har gitt alternativ.

"du kan få kle på deg selv, men hvis du ikke vil kle på deg selv, så kler jeg på deg - for klærne må du ha på" . Ikke sagt som en trussel, men som valg. Velger barnet da å ikke kle på seg, så kler man på det , om nødvendig med makt. "du valgte å ikke kle på deg, da må jeg gjøre det sa jeg".

Det er lett å forklare, men ikke like lett i praksis alltid. men jeg har tro på at foreldre blir tydeligere, setter grenser, holder grensene de setter, og at de også tør dette med andre til stede (f.eks om barnet skaper seg i barnehagen når det skal hjem). Det er trist å se når barna vrir foreldrene rundt lillefingeren, sutrer, skriker, protesterer - og vinner kampen gang etter gang! Isteden for at foreldrene hadde satt ned foten og brutt mønsteret. Kanskje det ble hyl og skrik noen ganger, men man ville iallefall fått markert seg som voksen. og snudd mønsteret.

SÅg dere foresten i går, hvordan jenta hylte da moren skulle ut en tur? Moren var fortvila, faren trøstet, ungen hylte hjerteskjærende. Med det samme døren var lukket, tier ungen - og spør med vanlig stemme "hvor er ....?" Hvem- spør fagen og er ikke helt med. Skrikingen var over - moren var gått, hun hadde ikke lenger kpublikumet hun ønsket, og da gadd hun ikke mer. Moren derimot, hadde sikkert vondt inni seg og trodde at jenta fortsatt var lei og gråt. Barn er gode skuespillere (kjenner også igjen dette fra barnehagehverdagen. Barna spiller på foreldrenes følelser, og helt knust må foreldrene ringe for å høre hvordan det går noen minutter senere. Da kan vi fortelle at gråten opphørte 15 sekunder etterpå, og barnet var klar til en ny dag *ler*.

[Gjest Anonymous]

Det var kloke ord. Omtrent slik ville jeg også ha gjort det. Men med mitt temperament har jeg litt problemer med bare å holde meg kald og rolig og ikke vise at jeg blir sint.

[Gjest Anonymous]

Jeg tror det må ha med hele sammenhengen å gjøre (har bare lest første og siste side). For min egen del kan jeg bli utrolig SINT, og vil tro at en diskusjon med barnet kunne ført til mye skriking og høy temperatur. Derfor ville det ganske sikkert vært en ok løsning å stoppe diskusjonen på et tidlig tidspunkt, roe gemyttene OG ta opp temaet etterpå. Man bør jo forklare hvorfor man setter en grense, i de fleste tilfelle.

(nå har jeg ikke barn, da)

Andre foreldre, som er roligere og klarer å diskutere saken igjennom på et greit nivå, trenger sikkert ikke å bruke denne metoden, og jeg skjønner at det kan forbindes med "hundeoppdragelse" og stimuli/respons, ikke med reeell læring. Men en forutsetning må som nevnt være at man holder temperaturen på et akseptabelt nivå og framstår som konsekvent og saklig, ikke lar seg hisse opp og rive med og skremme barnet. OG man må fortsette konflikten med å forklare rolig hvorfor det eller det ikke er lov.

Selv er jeg vokst opp med at "time-out" kom ETTER at foreldrene (stort sett far) hadde skjelt og smelt, kanskje for bagateller, og nærmest fysisk kastet oss inn på rommet. Dessuten kom det aldri noen forklaring eller unnskyldning seinere. Rommet i seg selv forbandt jeg aldri med noe negativt, men denne måten å praktisere barneoppdragelse på har i hvert fall ikke gjort mitt kofliktløsningsnivå noe bedre. Tvert i mot.

[Gjest SumoBryter]

Det er slett ikke galt, foreldre bor kunne oppdra barna sine hvis de har lyst. Jeg forstar ikke mennesker som syntes at alt oppdragelse er galt barna er likestilt med voksne nar de ikke far klare grenser, de blir vanskelige og oppforer seg generelt darlig uten oppdragelse.

[Gjest Anonymous]

jeg har lest at hvis timeout ikke fungerer, kan man bruke frataing av goder, f.eks ingen barnetvtitting den dagen, eller inndragelse av f.eks playstation den dagen.kanskje verdt å prøve?

[CeeCee]

det finnes faktisk noen som er veldig gode på å beherske sine egne følelser når de skal snakke med barna. det betyr ikke at de ikke blir sinte av og til! Å bli sint er en menneskelig reaksjon. Alle blir sinte en gang i blandt, men man skal ikke la det gå ut over andre. Og det er det viktig at barna lærer også. Barn lærer av det de opplever. Dvs.: Dersom mor/far ALLTID lar sinnet sitt gå ut over barna, lærer barna at de kan la sinnet sitt gå ut over andre. Foreldre er barnas viktigste rollemodeller, og lærer av dem. Å bli sint av og til er greit, men hvis det skjer HVER gang, er det en helt annen diskusjon. Jeg sier ikke at du tar feil, (det finnes sikkert noen som alltid lar sinnet sitt gå ut over barna, og det er veldig trist), men at det du snakker om er litt utenom temaet i denne tråden... Det var det som var mitt poeng... Men siden du tok det opp følte jeg at jeg måtte svare på innlegget ditt.