Når ingen familier vil ha deg

[AnonymBruker]

Jeg er fosterbarn og har vært det siden jeg var seks år - i en og samme fosterfamilie. Før dette var jeg og min lillebror på barnehjem, for så å være i et beredskapshjem. Jeg har slitt mye frem til nå i voksenalder, men skjult det godt. For barnevernet og for fosterfamilien.

Jeg var flink på skolen og gjorde så og si aldri noe galt. Jeg var på besøk hos min biologiske far hver eneste ferie fra jeg var 9 til den dagen han døde når jeg var 18. I alle år var han alkoholiker, og drakk seg sørpefull til det punktet at jeg flere ganger måtte bære han i seng i ungdommen. Dette fortalte jeg aldri til fosterforeldrene mine. Vi snakket heller aldri om de vanskelige tingene. 

Jeg fikk meg en god universitetsutdannelse og jobb. Og så i voksen alder gikk jeg på en kjempesmell. Det begynte med at jeg var i et voldelig forhold. Og den uttryggheten jeg følte på da og for hvert slag, trigget ting fra barndommen som jeg ikke hadde fått bearbeidet. 

Jeg begynte med selvskading, medisiner som legen hadde skrevet ut til meg og jeg la meg frivillig inn på en DPS. Men gikk ikke ut av det voldelige forholdet.  Da jeg ble skrevet ut fortsatte volden og jeg havnet på legevakten. Først da klarte jeg å komme ut av det. Noen uker etter var det jul (2016) og jeg skulle feire den hos mine fosterforeldre - som jeg kaller mamma og pappa fortsatt. 

Jeg fortalte ikke alt jeg hadde vært igjennom, for jeg visste at de ser "ned" på psykiske lidelser og ville bli sinte og føle at det var deres skyld. Og etter noen dager tok jeg fler Lyrica (medisiner) enn jeg skulle - noe jeg hadde gjort før og, for å slippe å tenke og være glad. Men det gikk veldig galt. Jeg besvimte og fikk kramper, og jeg måtte på sykehus. Da mamma og pappa kom på sykehuset i egen bil, valgte mamma å sitte i bilen. Da pappa kom inn fortalte jeg hvorfor jeg hadde tatt fler tabeletter enn jeg skulle og hva som var grunnen. Jeg fortalte om det voldelige forholdet og at jeg sleit. Han ga meg ikke så mye som en klem, han sa han ikke ville høre det og ville snakke med en lege. 

Han sa til legen at han nektet å ta meg med tilbake når jeg skulle skrives ut - og at jeg var nå sykehusets ansvar. Jeg bor to og en halv time unna fosterforeldrene mine og dette sykehuset. Pappa gikk sint avsted og sykehuset måtte sende meg avgårde i taxi hjem - i to og en halv time, på sykehusets regning. Jeg tenkte da at de kanskje var sjokket og skuffet over meg og kom til å ringe meg etterhvert. Jeg fikk bare en melding av mamma noen dager senere at de ikke ville ha besøk av meg lenger. 

Jeg har ikke vært hos de siden. Jeg har snakket med de i ny og ne, og unnskyldt meg. Men de vil ikke snakke om det. 

Det er et stort tomrom å være fosterbarn. Selv om fornuften sier det er feil, så føler du deg innmari lite verdt. Men enda verre er det når du mister enda et sett med foreldre. Jeg skulle så gjerne hatt en god klem av noen i familien og at noen sa at de var glad i meg og var der for meg. Og hele greia gjør så utrolig vondt. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre og er redd for å havne i en depresjon igjen. Jeg går til samtale med psykolog, men det endrer ikke det faktum at jeg absolutt ikke har et eneste familiemedlem å støtte meg på. Hvordan fikser jeg dette? 

Anonymkode: 28d35...78e

[Gjest Iowa]

Jeg har ikke noen svar til deg, foruten at jeg skulle gitt deg en god klem. Du er verdt noe💜 

[AnonymBruker]

Sier meg enig med Iowa her.  Håper du finner din plass.💜

Anonymkode: a30ed...379

[AnonymBruker]

Anonymkode: 8027a...a11

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: 8c932...016

[tirben]

Himmel og hav så stygg oppførsel av foreldrene dine! Alle mennesker trenger å føle at noen bryr seg om dem, og at de hører til et sted. Avvisningen av foreldrene dine er forferdelig siden de vet at du ikke har noen andre. 

Synes forøvrig at du har klart deg bemerkelsesverdig godt i livet alt tatt i betraktning. 

Ønsker deg alt godt! Dette er ikke din feil!!

[ViljaH]

Det er ikke din feil at du var uheldig med biofamilien. Det er heller ikke din feil at fosterforeldrene dine er kalde og overfladiske. Alle barn fortjener å elskes og høre til. Jeg håper du finner en flokk som er helhjertet din.

[altflyter]

Så ufattelig grusomt. Jeg får forferdelig vondt av deg. For noen grusomme mennesker! Jeg blir så sint og fortvilet på dine vegne. Dette er så forferdelig feil og brutalt. Jeg har bare ikke ord. Jeg håper du klarer å komme deg igjennom denne vanskelige tiden.

En dag treffer du kanskje en partner du vil dele livet ditt med. Da kan du stifte din egen familie hvis du vil. Om du velger å få barn, så kan du gi dem en god og trygg barndom. Da kan du få en ny familie. En du har valgt selv som ikke kommer til å svikte.

 Det kommer til å ordne seg for deg og. Det gjør det alltid til slutt. Har du venner du kan støtte deg på? Jeg håper du får hjelp til å komme deg igjennom dette og at du får det livet du ønsker deg. Samme hva det måtte innebære. Selv om det er jævlig nå, så kommer det til å gå bra til slutt. Det gjør det alltid <3 

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: 87e0a...ad5

[AnonymBruker]

21 minutter siden, Iowa skrev:

Jeg har ikke noen svar til deg, foruten at jeg skulle gitt deg en god klem. Du er verdt noe💜 

 

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sier meg enig med Iowa her.  Håper du finner din plass.💜

Anonymkode: a30ed...379

 

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Anonymkode: 8027a...a11

 

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

❤️

Anonymkode: 8c932...016

 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

❤️

Anonymkode: 87e0a...ad5

Klemmer til alle dere fine sjeler 💓💓

Ts

Anonymkode: 28d35...78e

[AnonymBruker]

Jeg synes selv det er ganske brutalt etter å ha tenkt på det i over et år. De har aldri snakket noe om følelsene oppigjennom i oppveksten, noe jeg i grunn som jeg ser i voksenalder, er veldig urovekkende når man tar inn fosterbarn. Og særlig med alt jeg hadde i lasten av mishandling og grov omsorgssvikt. 

Jeg har venner jeg kan snakke med, men uansett hvor barnslig det høres, så stikker det litt ekstra når de selv har så fin familie som stiller opp for hverandre. Jeg har ikke bare mistet de biologiske foreldrene og fosterforeldrene mine, men og to brødre. Og han ene broren min har fått et barn. Jeg får ikke ta del i noe av det. Jeg feiret jul og nyttår helt alene. 

Uansett hvor gammel jeg er, så tror jeg fortsatt jeg har det lille utrygge barnet i meg som savner å bli sett og hørt. Jeg vet så godt at dersom det hadde vært omvendt, at en av de slet psykisk, så ville jeg aldri snudd ryggen til de. 

Off, sett pris på familien deres! 💔

18 minutter siden, tirben skrev:

Himmel og hav så stygg oppførsel av foreldrene dine! Alle mennesker trenger å føle at noen bryr seg om dem, og at de hører til et sted. Avvisningen av foreldrene dine er forferdelig siden de vet at du ikke har noen andre. 

Synes forøvrig at du har klart deg bemerkelsesverdig godt i livet alt tatt i betraktning. 

Ønsker deg alt godt! Dette er ikke din feil!!

 

13 minutter siden, altflyter skrev:

Så ufattelig grusomt. Jeg får forferdelig vondt av deg. For noen grusomme mennesker! Jeg blir så sint og fortvilet på dine vegne. Dette er så forferdelig feil og brutalt. Jeg har bare ikke ord. Jeg håper du klarer å komme deg igjennom denne vanskelige tiden.

En dag treffer du kanskje en partner du vil dele livet ditt med. Da kan du stifte din egen familie hvis du vil. Om du velger å få barn, så kan du gi dem en god og trygg barndom. Da kan du få en ny familie. En du har valgt selv som ikke kommer til å svikte.

 Det kommer til å ordne seg for deg og. Det gjør det alltid til slutt. Har du venner du kan støtte deg på? Jeg håper du får hjelp til å komme deg igjennom dette og at du får det livet du ønsker deg. Samme hva det måtte innebære. Selv om det er jævlig nå, så kommer det til å gå bra til slutt. Det gjør det alltid <3 

 

14 minutter siden, ViljaH skrev:

Det er ikke din feil at du var uheldig med biofamilien. Det er heller ikke din feil at fosterforeldrene dine er kalde og overfladiske. Alle barn fortjener å elskes og høre til. Jeg håper du finner en flokk som er helhjertet din.

Jeg synes selv det er ganske brutalt etter å ha tenkt på det i over et år. De har aldri snakket noe om følelsene oppigjennom i oppveksten, noe jeg i grunn som jeg ser i voksenalder, er veldig urovekkende når man tar inn fosterbarn. Og særlig med alt jeg hadde i lasten av mishandling og grov omsorgssvikt. 

Jeg har venner jeg kan snakke med, men uansett hvor barnslig det høres, så stikker det litt ekstra når de selv har så fin familie som stiller opp for hverandre. Jeg har ikke bare mistet de biologiske foreldrene og fosterforeldrene mine, men og to brødre. Og han ene broren min har fått et barn. Jeg får ikke ta del i noe av det. Jeg feiret jul og nyttår helt alene. 

Uansett hvor gammel jeg er, så tror jeg fortsatt jeg har det lille utrygge barnet i meg som savner å bli sett og hørt. Jeg vet så godt at dersom det hadde vært omvendt, at en av de slet psykisk, så ville jeg aldri snudd ryggen til de. 

Off, sett pris på familien deres! 💔

Ts

Anonymkode: 28d35...78e

[AnonymBruker]

Helt tragisk at barnevernet ikke har fanget opp at fosterforeldrene dine er så kalde og uempatiske mennesker, og at de ser ned på folk som sliter. Hva forventer de når man har gjennomgått mishandling og grov omsorgssvikt som barn, og dette fortsetter under samvær gjennom oppveksten uten at de fanger opp hvordan du har det?

Du har min store sympati, de har aldri vært egnet til å ha omsorg for deg. Det hjelper ikke akkurat nå, men det er i hvertfall de det er noe i veien med.

Håper du finner gode og stabile mennesker og får deg egen familie. 

Anonymkode: de45a...396

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Helt tragisk at barnevernet ikke har fanget opp at fosterforeldrene dine er så kalde og uempatiske mennesker, og at de ser ned på folk som sliter. Hva forventer de når man har gjennomgått mishandling og grov omsorgssvikt som barn, og dette fortsetter under samvær gjennom oppveksten uten at de fanger opp hvordan du har det?

Du har min store sympati, de har aldri vært egnet til å ha omsorg for deg. Det hjelper ikke akkurat nå, men det er i hvertfall de det er noe i veien med.

Håper du finner gode og stabile mennesker og får deg egen familie. 

Anonymkode: de45a...396

I og med min biologiske far bodde i en annen kommune, så sjekket ikke barnevernet opp hjemmeforholdene når vi var hos han.

Bare sånn for å legge noe til òg, så ble jeg og min lillebror plassert i samme fosterfamilie. Han bor fortsatt hos dem, og mine fosterforeldre ringte for ca et år siden og sa at på grunn av episoden når jeg besvimte så havnet lillebroren min i en dyp depresjon. Jeg vet at det ikke er tilfelle, for jeg har i alle år fortalt våre foresatte at jeg går har sett at han har slitt. De har sagt han ikke vil snakke om det. 

Vår biologiske far fikk kreft, og jeg tok vare på han det siste halve året. Da bodde jeg hos han. Lillebroren min orket ikke å se faren vår i rullestol og som en helt annen person, så han lot være å besøke han og det vet jeg han har slitt med i alle år. Og når jeg da attpåtil forteller fosterforeldrene mine nå at vår far slet med alkohol når vi var der - han hadde og en samboer som var alkoholiker, så føler lillebroren min at jeg har sviktet vår far, for han har nemlig vært min brors store forbilde i alle år. 

Jeg tror min lillebror har vært like flink som meg til å si at alt er bra i hele oppveksten. Verken fosterforeldrene våre eller barnevernet har noen gang gitt oss samtaler eller ekstra oppfølging. 

For en smørje 😔

 

Anonymkode: 28d35...78e

[Gjest NotNaomi]

Det er veldig vanskelig å finne ord.Syns det er helt forferdelig at fosterforeldrene dine svikter på den måten! At du ikke ble fulgt opp bedre både hjemme og når du var hos faren din.Det er ihvertfall veldig forståelig at du møtte veggen.

Er det ingen andre i slekten du har kontakt med heller? Tanter,onkler eller besteforeldre? Er det noen du kan prøve å få kontakt med?

Har ikke så mye mer å komme med,selv om jeg ønsker å oppmuntre og trøste.Vil ihvertfall ønske deg alt godt,og at det går i riktig retning for deg.Det er ikke alle som lever på livets lyse side,men håp er viktig å ha.Ting kan forandre seg;det er ihvertfall en sannhet!

[AnonymBruker]

2 minutter siden, NotNaomi skrev:

Det er veldig vanskelig å finne ord.Syns det er helt forferdelig at fosterforeldrene dine svikter på den måten! At du ikke ble fulgt opp bedre både hjemme og når du var hos faren din.Det er ihvertfall veldig forståelig at du møtte veggen.

Er det ingen andre i slekten du har kontakt med heller? Tanter,onkler eller besteforeldre? Er det noen du kan prøve å få kontakt med?

Har ikke så mye mer å komme med,selv om jeg ønsker å oppmuntre og trøste.Vil ihvertfall ønske deg alt godt,og at det går i riktig retning for deg.Det er ikke alle som lever på livets lyse side,men håp er viktig å ha.Ting kan forandre seg;det er ihvertfall en sannhet!

Det er utrolig vondt. Og jeg er i grunn veldig klar over hvorfor jeg tenker slik jeg gjør og ganske reflektert av meg. Ihvertfall nå i dag. Jeg har nok bare fortrengt hele greia og fortsatt som flink og snill pike frem til jeg møtte denne mannen som trigget alt. Og det er jeg nesten takknemlig for. Ikke takknemlig for at jeg opplevde dette, men takknemlig for at det endte med at jeg måtte bearbeide alt i barndommen min når dette skjedde. 

Jeg har desverre ingen familie igjen. Min biologiske far hadde ingen og min biologiske mor har vært rusmisbruker siden jeg ble født og er ikke et menneske man ønsker å ha i livet. 

Jeg håper en dag at de vil ha meg i livet deres igjen. At de kanskje ser at ikke alt er min skyld, at det er en grunn til jeg tydde til medikamenter. Jeg er jo usikker på hvordan jeg ville reagert dersom de strakk hånda ut -  for ja, jeg savner de. Men de har såret meg så innmari dypt. 

Takk for fine ord! 💓

Ts

Anonymkode: 28d35...78e

[Gjest NotNaomi]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er utrolig vondt. Og jeg er i grunn veldig klar over hvorfor jeg tenker slik jeg gjør og ganske reflektert av meg. Ihvertfall nå i dag. Jeg har nok bare fortrengt hele greia og fortsatt som flink og snill pike frem til jeg møtte denne mannen som trigget alt. Og det er jeg nesten takknemlig for. Ikke takknemlig for at jeg opplevde dette, men takknemlig for at det endte med at jeg måtte bearbeide alt i barndommen min når dette skjedde. 

Jeg har desverre ingen familie igjen. Min biologiske far hadde ingen og min biologiske mor har vært rusmisbruker siden jeg ble født og er ikke et menneske man ønsker å ha i livet. 

Jeg håper en dag at de vil ha meg i livet deres igjen. At de kanskje ser at ikke alt er min skyld, at det er en grunn til jeg tydde til medikamenter. Jeg er jo usikker på hvordan jeg ville reagert dersom de strakk hånda ut -  for ja, jeg savner de. Men de har såret meg så innmari dypt. 

Takk for fine ord! 💓

Ts

Anonymkode: 28d35...78e

Det er å håpe på at de innser hva de har gjort og ber om tilgivelse.Lykke til Ts!

[Ruccula]

Ønsker jeg kunne gi deg en god klem TS!

Ønsker deg alt godt

[Zoey]

De er ikke gode foreldre som snur ryggen til deg over dette. Dette er ikke din feil, det er naturlig reaksjon og du har hatt det vondt. 

Du er tøff som bearbeider det, og du trengte virkelig ikke nok en stein til byrden. 

Du er verdt mer. Du er verdt all den kjærlighet foreldre kan gi sitt barn. Du er verdt tillit, og gode klemmer. 

Jeg håper du får en trygg og god familie. Trolig blir du moren i den familien, og ikke datteren. Jeg håper hvertfall på en trygg og god partner og en lysende fremtid for deg. 

Også håper jeg også litt på at de gærningene tar til vettet. For du er glad i dem selv om de ikke fortjener det. 

[Kinder]

Du har fått utdelt ett par lite empatiske fosterforeldre, og jeg fikk sikkelig vondt i hjerterota av historien din. Ingenting av dette er din feil, og det er overhodet ikke skammelig med psykiske lidelser, og det gjør deg ikke til noe dårligere menneske. Du virker tvert imot supersterk. Jeg har full forståelse for at du savner det familiemedlem å støtte deg på, spørsmålet er vel heller om fosterforeldrene dine er verdt det. De har jo i grunn sviktet deg på mange måter i oppveksten, og ikke minst når du trengte dem mest. Det er i alle fall ikke du som skal be om tilgivelse! Hva med broren din? Har dere noe forhold i dag?

[Gjest chisandra]

Vondt å lese om svikene du har vært utsatt for, ts - ønsker og håper du med tiden finner din «flokk» du kan slå rot med ❤️