Hvordan taklet barna (barne-/ungdomsskolealder) skilsmissen

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg og mannen står dessverre foran en potensiell skilsmisse. Vi har jobbet lenge for å løse ting, og er snille med hverandre, men forholdet er dødt. Barna er 8 og 12. Rolige, snille barn som har gode venner og trives på skolen. Begge har noen i klassen som har skilte foreldre, så de kjenner til konseptet. Hvis vi foreldre går fra hverandre tror jeg at vi vil kunne samarbeide godt ( selv om noen kameler sikkert må slukes). 

Hvordan taklet deres barn skilsmissen? (skriv gjerne alder på barna og forklar litt hva dere gjorde for å hjelpe dem i situasjonen). 

Takk  

Anonymkode: 2873f...b68

[AnonymBruker]

Skjønner helt ærlig ikke hvordan et ekteskap kan være dødt. Det var en grunn til at dere valgte å gifte dere, og det må da være mulig å finne fram litt romantisk dryss, selv om sommerfuglene ser ut til å ligge i en langvarig dvale. Man kan ikke forvente enormt med passion etter mange år sammen. Og ettersom du skriver at dere er snille mot hverandre, regner jeg med han ikke kan være forferdelig å ha i hus. Blir det mindre forferdelig for ungene å måtte gjennomleve et brudd med alt de har kjært?  

Jeg vet ikke om noen skilsmissebarn under 18 år i min omgangskrets som ikke lever i et evig håp om at mamma og pappa skal finne sammen igjen. Men regner med at det ikke var det du ville høre. 

 

Anonymkode: c8072...b7f

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner helt ærlig ikke hvordan et ekteskap kan være dødt. Det var en grunn til at dere valgte å gifte dere, og det må da være mulig å finne fram litt romantisk dryss, selv om sommerfuglene ser ut til å ligge i en langvarig dvale. Man kan ikke forvente enormt med passion etter mange år sammen. Og ettersom du skriver at dere er snille mot hverandre, regner jeg med han ikke kan være forferdelig å ha i hus. Blir det mindre forferdelig for ungene å måtte gjennomleve et brudd med alt de har kjært?  

Jeg vet ikke om noen skilsmissebarn under 18 år i min omgangskrets som ikke lever i et evig håp om at mamma og pappa skal finne sammen igjen. Men regner med at det ikke var det du ville høre. 

 

Anonymkode: c8072...b7f

Er du gift? Har du barn? Mange år sammen?

Tror jeg ikke siden du mener at ingen kan ha ett dårlig ekteskap. At man vet hva man får når man gifter seg. Nei . Desverre er det ikke alltid sånn.. noen  forandrer seg. Veldig. Ikle alle syns det er greit med død intimintet,ingen sex ingen respekt,ingen samarbeid eller føle seg som en hushjelp. År etter år. Og verre ting. Prøv det og se om du fremdeles vil være gift da..

Her er mange skilte foreldre og det går bra med de fleste barna. Om foreldrene samarbeider bra så vil det nok gå fint. 

 

Anonymkode: 41770...c68

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du gift? Har du barn? Mange år sammen?

Tror jeg ikke siden du mener at ingen kan ha ett dårlig ekteskap. At man vet hva man får når man gifter seg. Nei . Desverre er det ikke alltid sånn.. noen  forandrer seg. Veldig. Ikle alle syns det er greit med død intimintet,ingen sex ingen respekt,ingen samarbeid eller føle seg som en hushjelp. År etter år. Og verre ting. Prøv det og se om du fremdeles vil være gift da..

Her er mange skilte foreldre og det går bra med de fleste barna. Om foreldrene samarbeider bra så vil det nok gå fint. 

 

Anonymkode: 41770...c68

Jepp jeg er gift, jepp jeg har mange barn, jepp vi har vært sammen leeenge. Og jepp, jeg tenker at det skal være veldig ille før jeg utsetter ungene for en skilsmisse, og i alle fall mens de ennå bor hjemme. Du skriver i ditt første innlegg at dere er snille mot hverandre. (Det høres ikke sånn ut i ditt svar. Jeg skjønner deg bedre hvis du blir mobbet/mishandlet på noe vis.) Det er mange som av ulike årsaker lever uten sex, og klarer seg greit med det. Er sexlivet ditt de neste ti årene viktigere enn at barna har det bra? Det er ikke blant tingene jeg ville trukket fram som en god grunn til å gi ungene delt hjem. Skjønner at dere må være to for å få et forhold til å fungere, men jeg tenker at det viktigste er å gjøre det dere kan for å ha et nært vennskap og et godt samarbeid om AS Familien, mens dere fortsetter å bo sammen til ungene flytter ut. (Dere har tross alt lovet hverandre å elske og ære hverandre til døden skiller dere ad.)

Anonymkode: c8072...b7f

[Ulla Ullsokk]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner helt ærlig ikke hvordan et ekteskap kan være dødt. Det var en grunn til at dere valgte å gifte dere, og det må da være mulig å finne fram litt romantisk dryss, selv om sommerfuglene ser ut til å ligge i en langvarig dvale. Man kan ikke forvente enormt med passion etter mange år sammen. Og ettersom du skriver at dere er snille mot hverandre, regner jeg med han ikke kan være forferdelig å ha i hus. Blir det mindre forferdelig for ungene å måtte gjennomleve et brudd med alt de har kjært?  

Jeg vet ikke om noen skilsmissebarn under 18 år i min omgangskrets som ikke lever i et evig håp om at mamma og pappa skal finne sammen igjen. Men regner med at det ikke var det du ville høre. 

 

Anonymkode: c8072...b7f

Vel, hvis det er noe man ikke skal legge på sine barn, så er det at man holder sammen kun for deres skyld. De som opplever det, får utrolig skyldfølelse senere, selv om de får vite det/skjønner det i voksen alder.

At DU ikke forstår hvordan et ekteskap kan være dødt, har vel ikke noe å si for TS? Jeg kan ikke fatte at folk kan få depresjoner f eks, men jeg sier ikke at det ikke eksisterer likevel.

Jeg har ikke erfaring med skilsmisse selv, men jeg tror mye er gjort når foreldre ikke krangler, men samarbeider bra.

[AnonymBruker]

Kjære du 

Først: du må ha det tøft nå, og jeg sender deg masse støtte. Dette er nok noe dere har tenkt på lenge, og hadde det vært mulig, valgt å fortsette. 

 

Men- så lett er det ikke alltid. Og det skal ingen måtte dømmes for. Så flott at dere har et vennskap å bygge fremtiden på. Det vil hjelpe barna deres godt! 

 

Jeg og pappaen til datter på nå 12, gikk fra hverandre da hun var 8. Det var som i deres tilfelle fordi vi rett og slett vokste fra hverandre. Men vi har vært bevisste på at vi skulle fortsette som gode venner. Nå er vi faktisk bestevenner og datteren vår er trygg og glad. Vi roser hverandre alltid og dveler aldri med detaljer som at en av oss glemmer ta med feks regnbuksen. Vi har respekt for hverandre og ønsker ikke at skilsmissen skal gå ut over vår datter. Hun opplever nå to glade foreldre og er selv mer glad. I følge skolen hennes har vi vært eksemplariske på samarbeid og de opplever henne som veldig trygg og glad jente. 

Noen råd: 

 

snakk godt med barna. La dem spørre. La dem bli sinte og lei så mye de trenger. 

ikke skyld på hverandre. Vis at dere er enige i valget, at dette vil bli bedre etter hvert og at dere er trygge og skal ordne dette. Barn er redde når mamma og pappa virker usikre. Vis at dere er voksne som har tatt et valg, ikke at dere fomler i mørke og er redde. Dette må dere få ut med venner eller hverandre, barna trenger ikke enda mer å tenke på og bekymre seg for. 

Gi hverandre ros både foran hverandre og om hverandre. Aldri aldri snakk stygt om hverandre. 

 

Følg opp barna som før på aktiviteter, da kan dere samtidig slå av en prat sammen. Barna vil hate at det skjer mye forandringer. Bevar så mye som mulig av det gamle.  

 

Ikke heng dere opp i bagateller som glemte klær eller om en av dere kjøper en ting mer osv. 

 

Del alle utgifter til klær og alt barna trenger. Når bidrag ikke er inni bildet, virker alt mindre kynisk. Vi ordner alt via vipps uten at datteren engang trenger tenke på det. Det gjelder også pakking. Glemmer hun noe hos far, er det vårt ansvar å hente det/levere det. Det er nok stress for henne å flytte annen hver uke. 

 

Vi valgte 50/50. Pappaen og jeg er like mye verdt. 

 

Vi snakker aldri om «barnefri» uke. Vi er 100% foreldre, basta. 

 

Og til deg: støtt deg til de venner som ønsker deg godt nå. Det var trist å se vennepar som melder seg ut. Som om de var redd det «smittet». Gode venner tåler også gråsiden. 

 

 

Anonymkode: 86869...133

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjære du 

Først: du må ha det tøft nå, og jeg sender deg masse støtte. Dette er nok noe dere har tenkt på lenge, og hadde det vært mulig, valgt å fortsette. 

 

Men- så lett er det ikke alltid. Og det skal ingen måtte dømmes for. Så flott at dere har et vennskap å bygge fremtiden på. Det vil hjelpe barna deres godt! 

 

Jeg og pappaen til datter på nå 12, gikk fra hverandre da hun var 8. Det var som i deres tilfelle fordi vi rett og slett vokste fra hverandre. Men vi har vært bevisste på at vi skulle fortsette som gode venner. Nå er vi faktisk bestevenner og datteren vår er trygg og glad. Vi roser hverandre alltid og dveler aldri med detaljer som at en av oss glemmer ta med feks regnbuksen. Vi har respekt for hverandre og ønsker ikke at skilsmissen skal gå ut over vår datter. Hun opplever nå to glade foreldre og er selv mer glad. I følge skolen hennes har vi vært eksemplariske på samarbeid og de opplever henne som veldig trygg og glad jente. 

Noen råd: 

 

snakk godt med barna. La dem spørre. La dem bli sinte og lei så mye de trenger. 

ikke skyld på hverandre. Vis at dere er enige i valget, at dette vil bli bedre etter hvert og at dere er trygge og skal ordne dette. Barn er redde når mamma og pappa virker usikre. Vis at dere er voksne som har tatt et valg, ikke at dere fomler i mørke og er redde. Dette må dere få ut med venner eller hverandre, barna trenger ikke enda mer å tenke på og bekymre seg for. 

Gi hverandre ros både foran hverandre og om hverandre. Aldri aldri snakk stygt om hverandre. 

 

Følg opp barna som før på aktiviteter, da kan dere samtidig slå av en prat sammen. Barna vil hate at det skjer mye forandringer. Bevar så mye som mulig av det gamle.  

 

Ikke heng dere opp i bagateller som glemte klær eller om en av dere kjøper en ting mer osv. 

 

Del alle utgifter til klær og alt barna trenger. Når bidrag ikke er inni bildet, virker alt mindre kynisk. Vi ordner alt via vipps uten at datteren engang trenger tenke på det. Det gjelder også pakking. Glemmer hun noe hos far, er det vårt ansvar å hente det/levere det. Det er nok stress for henne å flytte annen hver uke. 

 

Vi valgte 50/50. Pappaen og jeg er like mye verdt. 

 

Vi snakker aldri om «barnefri» uke. Vi er 100% foreldre, basta. 

 

Og til deg: støtt deg til de venner som ønsker deg godt nå. Det var trist å se vennepar som melder seg ut. Som om de var redd det «smittet». Gode venner tåler også gråsiden. 

 

 

Anonymkode: 86869...133

TS her. Tusen takk for svar om det jeg faktisk spurte om. Nei, det er ikke lett, og det er ikke lett å vite hva som er riktig. Men jeg vet at hvis vi ender opp med å gå så vil vi prøve å gjøre det mest mulig som det du beskriver. 

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner helt ærlig ikke hvordan et ekteskap kan være dødt. Det var en grunn til at dere valgte å gifte dere, og det må da være mulig å finne fram litt romantisk dryss, selv om sommerfuglene ser ut til å ligge i en langvarig dvale. Man kan ikke forvente enormt med passion etter mange år sammen. Og ettersom du skriver at dere er snille mot hverandre, regner jeg med han ikke kan være forferdelig å ha i hus. Blir det mindre forferdelig for ungene å måtte gjennomleve et brudd med alt de har kjært?  

Jeg vet ikke om noen skilsmissebarn under 18 år i min omgangskrets som ikke lever i et evig håp om at mamma og pappa skal finne sammen igjen. Men regner med at det ikke var det du ville høre. 

 

Anonymkode: c8072...b7f

Nå var det ikke det jeg spurte om. Jeg (og andre) har skrevet mange tråder om det du svarte på under Samliv og relasjoner. Selv vokste jeg opp i et hjem hvor foreldrene var sammen for barnas skyld. Det anbefaler jeg ikke. Nå er jeg i ferd med å bli utbrent av situasjonen, av å alltid spille skuespill for å late som at det er bra, jeg orker ikke at mannen tar på meg selv om han er snill og kjekk og egentlig en fantastisk mann. Så etter et halvt år med rådgivning hver uke så er vi begge utslitt og må vurdere om skilsmisse er det eneste riktige. 

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er du gift? Har du barn? Mange år sammen?

Tror jeg ikke siden du mener at ingen kan ha ett dårlig ekteskap. At man vet hva man får når man gifter seg. Nei . Desverre er det ikke alltid sånn.. noen  forandrer seg. Veldig. Ikle alle syns det er greit med død intimintet,ingen sex ingen respekt,ingen samarbeid eller føle seg som en hushjelp. År etter år. Og verre ting. Prøv det og se om du fremdeles vil være gift da..

Her er mange skilte foreldre og det går bra med de fleste barna. Om foreldrene samarbeider bra så vil det nok gå fint. 

 

Anonymkode: 41770...c68

Dette er ikke meg, TS som skriver. Men stor klem til deg! Jeg har det ikke slik. Vi samarbeider og er snille mot hverandre. Jeg vet ikke hva som er verst, å ha konkrete ting som ikke fungerer eller å ikke ha det og likevel ha det vondt. 

Anonymkode: 2873f...b68