Har ikke, og har egentlig aldri hatt en ekte bestevenn. Noen andre?

[AnonymBruker]

Er 25 år gammel kvinne, og har i det siste fundert litt på dette med venner. Jeg hadde et par venner på barneskolen, men alltid yngre enn meg av en eller annen grunn. På ungdomsskolen hang jeg med en jente, men mest for å ikke stå helt mutters alene. 

Årsaken til venneløsheten min er alvorlig sosial angst (unnvikende pf). 

Jeg har prøvd å skaffe meg venner før via nettforum osv, men har aldri kommet lengre enn til et møte i virkeligheten før jeg ikke klarer mer kontakt. 

Noen andre som har det likt? 

Nå for tiden har jeg kjent at det ville vært interessant med en skikkelig god venn, men tror aldri jeg kommer til å klare å få en, jeg er alt for upålitelig og redd. Viker unna og dytter andre fra meg pga overbevisning om at de ikke egentlig liker meg. 

Hvordan lever evt du som ikke har venner?

Jeg har utrolig nok en kjæreste med litt samme utfordringer. Vi gjør litt ting sammen, men bortsett fra det sitter jeg bare alene i stuen i leiligheten min stort sett hver dag og surfer meningsløst. 

Anonymkode: 73d50...455

[AnonymBruker]

Har det akkurat som deg, så har dessverre ingen råd å komme med. Nå har jeg aldri prøvd å finne venner på nettet da, men hva er det som gjør at du kutter kontakten etter at du har møtt dem? Blir det for mye?

Anonymkode: 017f7...585

[AnonymBruker]

Dette er vel noe du burde jobbe med sammen med psykologen din. 

Anonymkode: ec823...b67

[Gjest GoldenLioness]

http://oslo-psykologene.no/sosial-angst/hvordan-mestre-sosial-angst

Utfordre angsten og ta kontroll.

[AnonymBruker]

Bestevenn er jo å sikte litt høyt i første omgang. Å ha venner er første skritt. Siden du har alvorlig angstproblematikk er det nok lurt å jobbe med dette. En terapigruppe med folk i samme situasjon?

Anonymkode: f8390...181

[AnonymBruker]

Vi har mye til felles. Jeg er omtrent på din alder, og vokste opp uten ordentlige vennskap. Var usikker og sky. Det var noen jeg fikk være med å leke en gang i blant, men de hadde sine nære venner og jeg var aldri i nærheten av å være noens førstevalg. Så fikk jeg helseproblemer i begynnelsen av tenårene, og levde rimelig isolert i mange år. Da jeg som "nesten voksen" prøvde meg ute i det sosiale liv, var alle andre etablert med venner allerede, og det er ikke lett å danne vennskap når man starter fra null. 

Jeg har også ganske ekstreme nivåer av angst, både sosial og generalisert angst. Dermed er jeg redd for mennesker i seg selv, og å få angstanfall eller tydelige angstsymptomer blant andre mennesker. 

Nå er jeg i gang med nok en runde terapi og åpner meg mer for psykologen. Dessuten har jeg møtt ei som jeg forhåpentligvis kan regne som en venninne gjennom en interesse jeg har. Kjent henne i noen år nå, og vi er gradvis mer fortrolige. Men det er litt sårt å tenke på at hun har langt fler å velge mellom, og at jeg har mistet sjansen til å ha barndomsvenner eller livslange venner...

Kommer til å følge med på denne tråden om du får noen gode råd.

Anonymkode: b13e8...506

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er vel noe du burde jobbe med sammen med psykologen din. 

Anonymkode: ec823...b67

Ofte hjelper det mer å vite at andre har det på samme måte faktisk Det får ihvertfall meg til å føle meg mye mer normal å lese her hvor mange som strever med de samme tingene som meg.

Og til TS, jeg har heller ingen venner egentlig. Prøver å holde ut med det ved å være så hyggelig jeg kan mot bekjente og familie, naboer og kollegaer, sånn at folk ihvertfall smiler når jeg kommer og prater med meg, sender noen julekort, og ser på meg som en hyggelig person. På den måten blir jeg inkludert og invitert hit og dit iblandt, selv om det er overfladisk og lett så er jeg ikke isolert ihvertfall, og kanskje noens hverdag blir bedre og at noen ser på meg som en perifer venn... 

Det hjelper å tenke at livet ikke er så alvorlig og at alle innerst inne kanskje er litt ensomme og usikre i sin egen lille boble. 

Anonymkode: befbc...ef2

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt èn ekte venn. 

Anonymkode: 2652b...bd3

[AnonymBruker]

Aldri hatt en bestevenn... opplever at ingen liker meg

Anonymkode: f061f...237

[AnonymBruker]

TS her. Takk for alle svar. 

Det hjelper faktisk en del som noen sier å vite at andre deler samme opplevelse. 

Psykologer har jeg vært inn og ut hos gjennom hele oppveksten og egentlig aldri fått noe ut av det annet enn at jeg ble så lei av å snakke om min vonde oppvekst hos dem at jeg klarte å legge den laaangt bak meg og fokusere fremover. 

Personlighetsforstyrrelser er nok dessverre i mange tilfeller noe man lærer å leve med, ikke noe man overvinner. Det er et kontinuerlig prosjekt hos meg ihvertfall. 

Til h*n som spurte hva som skjer når jeg får kontakt med noen: Jeg skrev som sagt feks med noen på nett, og jeg ble faktisk veldig godt likt fikk jeg inntrykk av, men så fort jeg møtte noen face to face ble jeg helt satt. Jeg tror andre blir overrasket over hvor ekstremt annerledes jeg oppfører meg på nett og i virkeligheten. Jeg mister munn og mæle og bare ønsker meg tilbake til trygghet. Også er det et stort problem at jeg egentlig aldri helt klarer å tro at noen egentlig vil ha noe med meg å gjøre, så jeg finner stadig grunner til å holde meg vekk så de "slipper" meg. 

Anonymkode: 73d50...455

[Millimani]

11 hours ago, AnonymBruker said:

Dette er vel noe du burde jobbe med sammen med psykologen din. 

Anonymkode: ec823...b67

Hvor står det at hun har psykolog? Det står ikke i HI...du kommenterer som nr #3, men TS nevner psykolog-hjelp først i innlegg #10

 

21 hours ago, AnonymBruker said:

Er 25 år gammel kvinne, og har i det siste fundert litt på dette med venner. Jeg hadde et par venner på barneskolen, men alltid yngre enn meg av en eller annen grunn. På ungdomsskolen hang jeg med en jente, men mest for å ikke stå helt mutters alene. 

Årsaken til venneløsheten min er alvorlig sosial angst (unnvikende pf). 

Jeg har prøvd å skaffe meg venner før via nettforum osv, men har aldri kommet lengre enn til et møte i virkeligheten før jeg ikke klarer mer kontakt. 

Noen andre som har det likt? 

Nå for tiden har jeg kjent at det ville vært interessant med en skikkelig god venn, men tror aldri jeg kommer til å klare å få en, jeg er alt for upålitelig og redd. Viker unna og dytter andre fra meg pga overbevisning om at de ikke egentlig liker meg. 

Hvordan lever evt du som ikke har venner?

Jeg har utrolig nok en kjæreste med litt samme utfordringer. Vi gjør litt ting sammen, men bortsett fra det sitter jeg bare alene i stuen i leiligheten min stort sett hver dag og surfer meningsløst. 

Anonymkode: 73d50...455

27 minutter siden, AnonymBruker said:

TS her. Takk for alle svar. 

Det hjelper faktisk en del som noen sier å vite at andre deler samme opplevelse. 

Psykologer har jeg vært inn og ut hos gjennom hele oppveksten og egentlig aldri fått noe ut av det annet enn at jeg ble så lei av å snakke om min vonde oppvekst hos dem at jeg klarte å legge den laaangt bak meg og fokusere fremover. 

Personlighetsforstyrrelser er nok dessverre i mange tilfeller noe man lærer å leve med, ikke noe man overvinner. Det er et kontinuerlig prosjekt hos meg ihvertfall. 

Til h*n som spurte hva som skjer når jeg får kontakt med noen: Jeg skrev som sagt feks med noen på nett, og jeg ble faktisk veldig godt likt fikk jeg inntrykk av, men så fort jeg møtte noen face to face ble jeg helt satt. Jeg tror andre blir overrasket over hvor ekstremt annerledes jeg oppfører meg på nett og i virkeligheten. Jeg mister munn og mæle og bare ønsker meg tilbake til trygghet. Også er det et stort problem at jeg egentlig aldri helt klarer å tro at noen egentlig vil ha noe med meg å gjøre, så jeg finner stadig grunner til å holde meg vekk så de "slipper" meg. 

Anonymkode: 73d50...455

 

Jeg hadde noen venner i oppveksten, men behovet var ikke så stort. Der jeg bodde før var det seks-syv jenter i klassen min som var vennekretsen min, men jeg gikk aldri sammen med alle syv på en gang, det fungerte ikke. Det var de syv som ble invitert i bursdagsselskapene mine, men på skolen gikk jeg som regel fast med bare to av dem. De andre var litt til og fra på fritiden.

Etter at jeg flytta to dagsreiser derfra har jeg mista kontakten med alle, skjønt jeg er venn på Facebook med seks av syv. Der jeg flytta til, 12 år gammel, hadde jeg ei venninne de første tre årene, men kontakten ble gradvis brutt. Vi gikk på hver vår ungdomsskole, hun hadde venner og det hadde ikke jeg. Klassen min visste ikke hva klassemiljø var, og jeg og ei til ble mobba. Vi to som ble mobba klarte ikke være sammen med hverandre. Jeg fikk imidlertid noen venner i andre klasser etter hvert, men har ikke kontakt med dem i dag annet enn at vi er venner på Facebook.

På videregående skole fikk jeg også nye venner, men det er med dem som med de ovennevnte.

Jeg fikk stilt diagnose Asperger syndrom mot slutten av tenårene.

[Elán]

Har det likt.