Barnet mitt har traumer på grunn av meg

[AnonymBruker]

Jeg har verdens herligste datter på syv år. Hun gjør det bra på skolen, er sosial, ydmyk og veldig omtenksom. 

Desverre så har hun er mor som har slitt med traumer fra barndommen, og den moren det er meg. Jeg er selv utdannet pedagog og egentlig en veldig oppegående person, men på et punkt sa det stopp for meg og det sa stopp. Jeg gikk på en psykisk smell - slet med depresjoner, angst og ptsd. Jeg ble fysisk og psykisk mishandlet som barn, stengt inne i en kjeller med lillebroren min over flere dager alene. Så vi havnet i fosterhjem. Alt har gått på skinner med utdannelse, barn og det ene og det andre. Men jeg bearbeidet aldri traumene. 

I fjor så søkte jeg hjelp og la meg inn på en DPS. Jeg selv meldte ifra til skolen til datteren min og hadde barnesamtaler med en psykolog. Jeg ble skrevet ut etter to uker. Jeg fikk en haug av medisiner som jeg måtte ta for de forskjellige diagnosene mine. I jula i fjor tok jeg to piller mer enn jeg skulle. Og jeg hadde aldri trodd at det skulle få store konsekvenser. Dessverre ble jeg veldig svimmel, falt om og besvimte. Noe min datter var vitne til. Jeg våknet opp og var veldig hysterisk. Noe jeg ikke husker noe av. Foreldrene mine, som vi var hos ringte så klart sykehuset, og de stabiliserte meg og skrev meg ut. 

Dette skjedde altså aldri igjen. Jeg lærte leksa mi og psyken ble bedre. Men i april i fjor falt jeg ned en trapp når jeg skulle hente posten, og knuste begge kneskålene, brakk nesa og måtte sy 20 sting over øyet. Datteren min så ikke når det skjedde. Det var et langt halvår med rullestol og rehabilitering. 

Datteren min har ikke snakket særlig om disse episodene. Men i kveld så sa hun at hun savnet sin far (vi har 50/50) og jeg spurte hvorfor. Hun fortalte at hun hadde hatt mareritt om at jeg hadde en medisin i skapet som jeg kunne dø av og en annen medisin jeg skulle ta. Jeg hadde tatt feil medisin og døde. Hun hadde også drømt at jeg falt ned en trapp. Hun sa hun var lei seg og redd for at det skulle skje igjen. 

Jeg fortalte henne at det ikke var rart hun drømte slike drømmer, for hun må jo ha vært veldig redd. Og jeg sa at jeg lovte å aldri ta noen medisiner som jeg kunne besvime av igjen og jeg ikke kom til å falle ned en trapp på den måten. Men det stakk så i mammahjertet. Burde vi gå å snakke med en barnepsykolog? Jeg er så redd for at dette skal gi henne varige mén. Det er jo ikke "småting" akkurat.

Anonymkode: 1e671...9e3

[AnonymBruker]

Dette er jo skremmende for et lite barn. Hva med å snakke med bup? Dette er jo medisiner du må ta for å være «frisk», og det er viktig og riktig at dere får snakket om hvorfor du må ta dem og hva som skjedde den gangen du tok for mange. Det andre var jo en ulykke, og jeg tenker at det er viktig at datteren din skjønner at det ikke hadde noe med medisinene dine å gjøre, men rett og slett et uhell. 

Det er sikkert noen der ute som kan hjelpe deg med å fortelle dette på en grei måte til datteren din så det ikke blir skummelt. Vil også anbefale at dere leser «mammas hår» av Gro Dahle som handler om depresjon hos foreldre. Jeg leste den for mitt eldste barn da jeg hadde fødselsdepresjon. Den er god som en samtalestarter på hjemmebane.

Anonymkode: 85d63...7b7

[AnonymBruker]

Har barnet fått tilbud om å snakke med noen? Kan være godt for henne å ha en form for psykolog. Noen hun kan snakke med om de vonde tingene og tankene. En 7 åring får med seg mye og forstår veldig lite. 
Det er fint at du også snakker med henne.. men om en tredjepart var inne i bildet, så vil jeg tro at det blir bedre. For husk at hun får med seg din reaksjon, f.eks om du blir redd, trist, bekymret over det hun forteller deg. Ikke misforstå, det er normale reaksjoner. Men de kan fort bli for mye for en 7 åring å håndtere alene. Så om hun hadde hatt en person, så hadde det kanskje vært enklere. Hun kan da uttrykke sine bekymringer og tanker, uten å være redd for å såre deg. En relasjon hvor motparten er nøytral og trygg. Sier ikke at du er utrygg som mamma, men for henne kan du være det. Iform av at hun må passe på dine følelser og reaksjoner. 

Det at du lover henne noe, det hjelper ganske lite. Bare sånn at det er sagt. Barn ser handling mer enn ord. Det har skjedd før og det kan skje igjen. Det nytter ikke å love på tro og ære hos et barn. Du føler en form for trygghet i slike ord, det gjør ikke barn. 

Du burde ikke undervurder barnets forståelse over ting. For ja de får med seg mye. Nei de ser ikke de tingene på samme måte som oss. Som f.eks barn med alkoholiserte foreldre, hvor de blir redde av å se foreldrene full. De merker raskt når foreldrene drikker. De forstår, de ser, men samtidig så forstår de ikke alt på samme nivå som en voksen. En voksen vet at mamma som drikker ikke er skummelt, det vet ikke og føler ikke et barn. Slik er det med psykisk helse også. Så derfor burde hun møtes på sitt ståsted med en trygg og erfaren voksen. Har du snakket med skolen ang det å gi henne hjelp? 

Med riktig hjelp så kan det gå bra. Om du blir frisk eller i det minste holder sykdommen unna barnet, så går det bra. 
Det hun har opplevd er ting et barn aldri skal oppleve. Det med trappen kunne ha gått bra. Om du var åpen og ærlig, snakket med barnet og fikk forklart grundig. Virker som at hun ikke forsto hva som hadde skjedd sånn egentlig, ikke på hennes "nivå". Så hun blir da redd for at det kan skje igjen. Jeg var vitne til at min søster brant seg på hele underkroppen. Skulle bade alene, 2 år gammel. Jeg var 8 år. Mamma har fortalt at jeg hadde mareritt lenge etterpå, Spesielt hylet hennes hjemsøkte meg. Men hun forklarte meg hva, hvorfor, hvordan om å om igjen. I starten så hadde mamma skyldfølelse over det som hadde skjedd. Så hun dyttet det vekk, lot som at det ikke noe big deal. For meg så var det veldig vanskelig. Hun måtte da bite i det sure eplet og møte meg på mitt nivå. Ta mine følelser på alvor. I dag så husker jeg ikke selve hendelsen. Husker ambulansen og naboen som passet meg. Husker ikke detaljer fra selve hendelsen. Går til psykolog for noe annet og hun mener det er fordi jeg bearbeidet det. Jeg kom meg over det på en måte. Det hjemsøker meg ikke i dag, fordi jeg fikk jobbet meg igjennom det den gang. Slik kan det bli for din datter også. Så lenge du gjør det riktig nå i dag. Og det tror jeg er å skaffe henne profesjonell hjelp.

Anonymkode: b8ee8...f1c

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er jo skremmende for et lite barn. Hva med å snakke med bup? Dette er jo medisiner du må ta for å være «frisk», og det er viktig og riktig at dere får snakket om hvorfor du må ta dem og hva som skjedde den gangen du tok for mange. Det andre var jo en ulykke, og jeg tenker at det er viktig at datteren din skjønner at det ikke hadde noe med medisinene dine å gjøre, men rett og slett et uhell. 

Det er sikkert noen der ute som kan hjelpe deg med å fortelle dette på en grei måte til datteren din så det ikke blir skummelt. Vil også anbefale at dere leser «mammas hår» av Gro Dahle som handler om depresjon hos foreldre. Jeg leste den for mitt eldste barn da jeg hadde fødselsdepresjon. Den er god som en samtalestarter på hjemmebane.

Anonymkode: 85d63...7b7

Ja, må kanskje ta en samtale med BUP. Jeg har fulgt tett opp på skolen og snakket med hennes kontaktlærer om de merker noe på skolen - "heldigvis" ikke. Det er forferdelig at hun har opplevd dette. 

"Mammas hår" har vi og har lest 😊 jeg har ikke opplevd den type depresjon. Jeg har vært "flink" til å være normal rundt min datter, men alene så falt liksom alt av rutiner helt ut. Psyken skal man ikke tulle med altså. 

Ts

Anonymkode: 1e671...9e3

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har verdens herligste datter på syv år. Hun gjør det bra på skolen, er sosial, ydmyk og veldig omtenksom. 

Desverre så har hun er mor som har slitt med traumer fra barndommen, og den moren det er meg. Jeg er selv utdannet pedagog og egentlig en veldig oppegående person, men på et punkt sa det stopp for meg og det sa stopp. Jeg gikk på en psykisk smell - slet med depresjoner, angst og ptsd. Jeg ble fysisk og psykisk mishandlet som barn, stengt inne i en kjeller med lillebroren min over flere dager alene. Så vi havnet i fosterhjem. Alt har gått på skinner med utdannelse, barn og det ene og det andre. Men jeg bearbeidet aldri traumene. 

I fjor så søkte jeg hjelp og la meg inn på en DPS. Jeg selv meldte ifra til skolen til datteren min og hadde barnesamtaler med en psykolog. Jeg ble skrevet ut etter to uker. Jeg fikk en haug av medisiner som jeg måtte ta for de forskjellige diagnosene mine. I jula i fjor tok jeg to piller mer enn jeg skulle. Og jeg hadde aldri trodd at det skulle få store konsekvenser. Dessverre ble jeg veldig svimmel, falt om og besvimte. Noe min datter var vitne til. Jeg våknet opp og var veldig hysterisk. Noe jeg ikke husker noe av. Foreldrene mine, som vi var hos ringte så klart sykehuset, og de stabiliserte meg og skrev meg ut. 

Dette skjedde altså aldri igjen. Jeg lærte leksa mi og psyken ble bedre. Men i april i fjor falt jeg ned en trapp når jeg skulle hente posten, og knuste begge kneskålene, brakk nesa og måtte sy 20 sting over øyet. Datteren min så ikke når det skjedde. Det var et langt halvår med rullestol og rehabilitering. 

Datteren min har ikke snakket særlig om disse episodene. Men i kveld så sa hun at hun savnet sin far (vi har 50/50) og jeg spurte hvorfor. Hun fortalte at hun hadde hatt mareritt om at jeg hadde en medisin i skapet som jeg kunne dø av og en annen medisin jeg skulle ta. Jeg hadde tatt feil medisin og døde. Hun hadde også drømt at jeg falt ned en trapp. Hun sa hun var lei seg og redd for at det skulle skje igjen. 

Jeg fortalte henne at det ikke var rart hun drømte slike drømmer, for hun må jo ha vært veldig redd. Og jeg sa at jeg lovte å aldri ta noen medisiner som jeg kunne besvime av igjen og jeg ikke kom til å falle ned en trapp på den måten. Men det stakk så i mammahjertet. Burde vi gå å snakke med en barnepsykolog? Jeg er så redd for at dette skal gi henne varige mén. Det er jo ikke "småting" akkurat.

Anonymkode: 1e671...9e3

Her bør barnevernet varsles for barnets skyld. 

Enda mer skremmende at du jobber med det du påstår du gjør. 

Anonymkode: c08b9...b7d

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har barnet fått tilbud om å snakke med noen? Kan være godt for henne å ha en form for psykolog. Noen hun kan snakke med om de vonde tingene og tankene. En 7 åring får med seg mye og forstår veldig lite. 
Det er fint at du også snakker med henne.. men om en tredjepart var inne i bildet, så vil jeg tro at det blir bedre. For husk at hun får med seg din reaksjon, f.eks om du blir redd, trist, bekymret over det hun forteller deg. Ikke misforstå, det er normale reaksjoner. Men de kan fort bli for mye for en 7 åring å håndtere alene. Så om hun hadde hatt en person, så hadde det kanskje vært enklere. Hun kan da uttrykke sine bekymringer og tanker, uten å være redd for å såre deg. En relasjon hvor motparten er nøytral og trygg. Sier ikke at du er utrygg som mamma, men for henne kan du være det. Iform av at hun må passe på dine følelser og reaksjoner. 

Det at du lover henne noe, det hjelper ganske lite. Bare sånn at det er sagt. Barn ser handling mer enn ord. Det har skjedd før og det kan skje igjen. Det nytter ikke å love på tro og ære hos et barn. Du føler en form for trygghet i slike ord, det gjør ikke barn. 

Du burde ikke undervurder barnets forståelse over ting. For ja de får med seg mye. Nei de ser ikke de tingene på samme måte som oss. Som f.eks barn med alkoholiserte foreldre, hvor de blir redde av å se foreldrene full. De merker raskt når foreldrene drikker. De forstår, de ser, men samtidig så forstår de ikke alt på samme nivå som en voksen. En voksen vet at mamma som drikker ikke er skummelt, det vet ikke og føler ikke et barn. Slik er det med psykisk helse også. Så derfor burde hun møtes på sitt ståsted med en trygg og erfaren voksen. Har du snakket med skolen ang det å gi henne hjelp? 

Med riktig hjelp så kan det gå bra. Om du blir frisk eller i det minste holder sykdommen unna barnet, så går det bra. 
Det hun har opplevd er ting et barn aldri skal oppleve. Det med trappen kunne ha gått bra. Om du var åpen og ærlig, snakket med barnet og fikk forklart grundig. Virker som at hun ikke forsto hva som hadde skjedd sånn egentlig, ikke på hennes "nivå". Så hun blir da redd for at det kan skje igjen. Jeg var vitne til at min søster brant seg på hele underkroppen. Skulle bade alene, 2 år gammel. Jeg var 8 år. Mamma har fortalt at jeg hadde mareritt lenge etterpå, Spesielt hylet hennes hjemsøkte meg. Men hun forklarte meg hva, hvorfor, hvordan om å om igjen. I starten så hadde mamma skyldfølelse over det som hadde skjedd. Så hun dyttet det vekk, lot som at det ikke noe big deal. For meg så var det veldig vanskelig. Hun måtte da bite i det sure eplet og møte meg på mitt nivå. Ta mine følelser på alvor. I dag så husker jeg ikke selve hendelsen. Husker ambulansen og naboen som passet meg. Husker ikke detaljer fra selve hendelsen. Går til psykolog for noe annet og hun mener det er fordi jeg bearbeidet det. Jeg kom meg over det på en måte. Det hjemsøker meg ikke i dag, fordi jeg fikk jobbet meg igjennom det den gang. Slik kan det bli for din datter også. Så lenge du gjør det riktig nå i dag. Og det tror jeg er å skaffe henne profesjonell hjelp.

Anonymkode: b8ee8...f1c

Ja, på mitt initiativ snakket vi med noen etter hendelsen. Og jeg gikk over med psykologen hvordan jeg ville forklare det som skjedde, og hun syntes det var en god måte å forklare det på. Og når hun fortalte i kveld, så er jeg ganske sikker på at jeg klarte å være nøytral. For jeg merker fort på henne om hun ikke vil snakke om ting. Så vi hadde en god og fin samtale. Men jeg er helt enig om at vi må snakke med en tredjepart. 

Jeg undervurder absolutt ikke hva hun får med seg og forstår altså. Jeg har snakket mye med henne om at jeg har "vært syk i tankene" og måtte få hjelp når jeg var innlagt. Hun var og på besøk annenhver dag. Jeg har snakket mye med skolen, men hun fungerer helt normalt som en 7-åring skal gjøre. Så de mente det var unødvendig med ekstrahjelp. Jeg har og hatt samtaler med barnevernet, noe som er lovpålagt når man legges inn. Og de heller mente det ikke var noe grunn til bekymring. 

Men så klart, jeg er ikke feilfri og skulle nok ikke lovet henne det. Vi må nok ha profesjonelle inn i bildet. 

Ts

Anonymkode: 1e671...9e3

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Her bør barnevernet varsles for barnets skyld. 

Enda mer skremmende at du jobber med det du påstår du gjør. 

Anonymkode: c08b9...b7d

Ta det helt med ro. Jeg er sykemeldt og jeg har selv vært i kontakt med barnevernet. De fant ingen grunn til bekymring og jeg har hatt en god dialog med de - de har hatt en god dialog med barnefar og barnet selv. Til tross for hva som har skjedd vil jeg påstå at jeg er en god mor for datteren min. Hun skulle aldri ha opplevd at jeg besvimte, jeg skulle aldri noen gang ha tatt de to tablettene som jeg gjorde. Men utover det så følger jeg henne opp og vil bare det beste for henne. 

Ts

Anonymkode: 1e671...9e3

[AnonymBruker]

Ja, en barnepsykolog er sikkert lurt for dere begge. Så får dere snakket ordentlig ut med en tredjepart som kan styre samtalen i riktig retning. Det blir nok bra og ordner seg!

Anonymkode: 205a6...a04

[Gjest NotNaomi]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Her bør barnevernet varsles for barnets skyld. 

Enda mer skremmende at du jobber med det du påstår du gjør. 

Anonymkode: c08b9...b7d

Skremmende at du ikke skjønner at en kan få problemer uansett hvilket yrke en har.Er det mulig?

En lege kan ikke få mavesår.H*n er jo lege.Litt logisk brist kanskje.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, på mitt initiativ snakket vi med noen etter hendelsen. Og jeg gikk over med psykologen hvordan jeg ville forklare det som skjedde, og hun syntes det var en god måte å forklare det på. Og når hun fortalte i kveld, så er jeg ganske sikker på at jeg klarte å være nøytral. For jeg merker fort på henne om hun ikke vil snakke om ting. Så vi hadde en god og fin samtale. Men jeg er helt enig om at vi må snakke med en tredjepart. 

Jeg undervurder absolutt ikke hva hun får med seg og forstår altså. Jeg har snakket mye med henne om at jeg har "vært syk i tankene" og måtte få hjelp når jeg var innlagt. Hun var og på besøk annenhver dag. Jeg har snakket mye med skolen, men hun fungerer helt normalt som en 7-åring skal gjøre. Så de mente det var unødvendig med ekstrahjelp. Jeg har og hatt samtaler med barnevernet, noe som er lovpålagt når man legges inn. Og de heller mente det ikke var noe grunn til bekymring. 

Men så klart, jeg er ikke feilfri og skulle nok ikke lovet henne det. Vi må nok ha profesjonelle inn i bildet. 

Ts

Anonymkode: 1e671...9e3

Når barnet ditt har mareritt og sier selv at hun er redd.. da er det grunn for bekymring. Du skriver "Datteren min har ikke snakket særlig om disse episodene. Men i kveld så sa hun at hun savnet sin far (vi har 50/50) og jeg spurte hvorfor. Hun fortalte at hun hadde hatt mareritt om at jeg hadde en medisin i skapet som jeg kunne dø av og en annen medisin jeg skulle ta. Jeg hadde tatt feil medisin og døde. Hun hadde også drømt at jeg falt ned en trapp. Hun sa hun var lei seg og redd for at det skulle skje igjen.". Det viser det totalt motsatte av det du skriver nå. 
Hun snakker ikke og holder ting inni seg - mulig grunn for bekymring. 
Hun har mareritt - mulig grunn for bekymring
Hun sier selv at hun er redd for at det kan skje igjen - mulig grunn for bekymring. 

Kan godt være at midt oppi det så var det ikke synlig at det var grunn for bekymring. Det er ofte når det er stille etter stormen at ting kommer frem. Man vet heller ikke hvordan noen vil reagere der og da. For hun kan fint være normal og virke upåvirket der og da, men i senere tid så kan hun slite. 
Det at du klarer å være nøytral er en ting. Det at du er nøytral er noe helt annet. Det jeg mener at hun trenger en nøytral tredjepart hun kan snakke med. Du kan fint være sterk og upåvirket under samtalene, men du er fortsatt ikke nøytral. Det at barn oppfører seg som normalt på skolen, trenger ikke å være riktig. For inni henne så kan det være noe galt. Mange er i stand til å skjule tankene og følelsene sine. Dette gjelder både barn og voksne. Så ikke sitt fast på den ene uttalelsen fra skolen. Du må stole på barnet ditt og sette det over andres vurdering. For som sagt, det jeg siterte over viser det stikk motsatte av det du har blitt fortalt av andre. 

Så jeg ville ha snakket med noen profesjonelle og få en ny vurdering. For det høres ut som at hun sliter etter det som har skjedd. Vi voksne kan også snakke med venner og familie, men psykolog er alltid best. Slik er det for barn også. 
Så klart er du ikke feilfri, ingen er det. Det går nok bra, så lenge hun får jobbet seg igjennom det og det ikke skjer igjen. 

Anonymkode: b8ee8...f1c

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når barnet ditt har mareritt og sier selv at hun er redd.. da er det grunn for bekymring. Du skriver "Datteren min har ikke snakket særlig om disse episodene. Men i kveld så sa hun at hun savnet sin far (vi har 50/50) og jeg spurte hvorfor. Hun fortalte at hun hadde hatt mareritt om at jeg hadde en medisin i skapet som jeg kunne dø av og en annen medisin jeg skulle ta. Jeg hadde tatt feil medisin og døde. Hun hadde også drømt at jeg falt ned en trapp. Hun sa hun var lei seg og redd for at det skulle skje igjen.". Det viser det totalt motsatte av det du skriver nå. 
Hun snakker ikke og holder ting inni seg - mulig grunn for bekymring. 
Hun har mareritt - mulig grunn for bekymring
Hun sier selv at hun er redd for at det kan skje igjen - mulig grunn for bekymring. 

Kan godt være at midt oppi det så var det ikke synlig at det var grunn for bekymring. Det er ofte når det er stille etter stormen at ting kommer frem. Man vet heller ikke hvordan noen vil reagere der og da. For hun kan fint være normal og virke upåvirket der og da, men i senere tid så kan hun slite. 
Det at du klarer å være nøytral er en ting. Det at du er nøytral er noe helt annet. Det jeg mener at hun trenger en nøytral tredjepart hun kan snakke med. Du kan fint være sterk og upåvirket under samtalene, men du er fortsatt ikke nøytral. Det at barn oppfører seg som normalt på skolen, trenger ikke å være riktig. For inni henne så kan det være noe galt. Mange er i stand til å skjule tankene og følelsene sine. Dette gjelder både barn og voksne. Så ikke sitt fast på den ene uttalelsen fra skolen. Du må stole på barnet ditt og sette det over andres vurdering. For som sagt, det jeg siterte over viser det stikk motsatte av det du har blitt fortalt av andre. 

Så jeg ville ha snakket med noen profesjonelle og få en ny vurdering. For det høres ut som at hun sliter etter det som har skjedd. Vi voksne kan også snakke med venner og familie, men psykolog er alltid best. Slik er det for barn også. 
Så klart er du ikke feilfri, ingen er det. Det går nok bra, så lenge hun får jobbet seg igjennom det og det ikke skjer igjen. 

Anonymkode: b8ee8...f1c

Jeg bagatelliserer ikke hennes følelser og skjønner det er traumatiske hendelser for et barn. Jeg ser selv at hun sliter med dette nå. Men JO, vi har begge snakket med profesjonelle etter hendelsen. Både skole, abup og barnevern - alle mente at hun hadde kommet seg uskadet gjennom det, og at det ikke var grunn til bekymring. Og jeg har snakket med henne i ettertid. Men da har hun svart som barn flest gjør, og det har ikke virket å gå slik inn på henne som hun forklarte i kveld. 

Men ja, jeg skal ta kontakt med en tredjepart igjen for å høre hva som burde gjøres. 

Ts

Anonymkode: 1e671...9e3

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, på mitt initiativ snakket vi med noen etter hendelsen. Og jeg gikk over med psykologen hvordan jeg ville forklare det som skjedde, og hun syntes det var en god måte å forklare det på. Og når hun fortalte i kveld, så er jeg ganske sikker på at jeg klarte å være nøytral. For jeg merker fort på henne om hun ikke vil snakke om ting. Så vi hadde en god og fin samtale. Men jeg er helt enig om at vi må snakke med en tredjepart. 

Jeg undervurder absolutt ikke hva hun får med seg og forstår altså. Jeg har snakket mye med henne om at jeg har "vært syk i tankene" og måtte få hjelp når jeg var innlagt. Hun var og på besøk annenhver dag. Jeg har snakket mye med skolen, men hun fungerer helt normalt som en 7-åring skal gjøre. Så de mente det var unødvendig med ekstrahjelp. Jeg har og hatt samtaler med barnevernet, noe som er lovpålagt når man legges inn. Og de heller mente det ikke var noe grunn til bekymring. 

Men så klart, jeg er ikke feilfri og skulle nok ikke lovet henne det. Vi må nok ha profesjonelle inn i bildet. 

Ts

Anonymkode: 1e671...9e3

Jeg tenker det jo ikke er helt riktig å si at det ikke er grunn til bekymring.

Altså, jeg tenker da ikke på at det bør komme tiltak fra barnevernet - men at du har rett i vurderingen om at dere alle bør gå i samtaler hver for dere. 

Du trenger jo åpenbart å bearbeide disse grusomme hendelsene fra du var barn - og det må jo være veldig vondt for deg å se hvordan dette «forfølger» deg i voksen alder og at det får konsekvenser for din datters trygghet.

Be om henvisning, slik at hun kan trygges - og du. 

Jeg tror og at du bør ha veiledning på hvordan du selv kan bli trygg i disse situasjonene, og finne en fin måte å snakke med henne om dette på.

Hun kommer jo på et tidspunkt til å spørre hvorfor du har det sånn, og det kan være vanskelig for deg å forholde deg nøytral. 

Jeg har ikke hatt den type traumatiske opplevelser som du har hatt, men jeg har vokst opp i et hjem med rusavhengige foreldre og mye omsorgssvikt generelt. Og jeg gikk endel år i terapi fra og til i tjueårene, lenge før jeg fikk barn selv. Jeg synes det var veldig nyttig, for å se ting på avstand og gjøre meg noen refleksjoner rundt hva som er «godt nok» som forelder - jeg har jo gjerne noen ganske høye krav til meg selv fordi mitt ønske så sterkt var å bli det totale motstykket av mine foreldre.

Det er vondt å vokse opp med bekymringer for foreldrene sine, og jeg tror det er lurt å ta tak i dette tidlig. Hun forstår nok mer enn du tror - men har ikke begrepsapparat/følelsesmessig modenhet til å håndtere dette som om hun var tenåring. Hun kan ha godt av å snakke sammen med en tredjepart, og sikkert at dere kan ha noen timer sammen der.

Ellers så virker det jo som du ser ting og tegn tidlig, og er høy villighet til å ta vare på deg selv og henne oppi alt dette åpenbart grusomme. Det er jo en veldig stor styrke og fordel, tenker jeg.

Anonymkode: bd768...932

[AnonymBruker]

12 minutter siden, NotNaomi skrev:

Skremmende at du ikke skjønner at en kan få problemer uansett hvilket yrke en har.Er det mulig?

En lege kan ikke få mavesår.H*n er jo lege.Litt logisk brist kanskje.

Takk for å høre akkurat dette. Jeg er, tro det eller ei, veldig glad i og flink med barn. Men det jeg opplevde i barndommen av mishandling kom frem nå i voksen alder. Men klart, det er jo gitt da at jeg ikke burde jobbe med barn. Men det er noe jeg må finne ut av når jeg er ferdig rehabilerert. 

Ts

Anonymkode: 1e671...9e3

[AnonymBruker]

Uff, folk overreagerer også da. Barnevernet og BUP MÅ ikke kobles på med EN gang.. det går an for en mor også å ha gode samtaler med barnet sitt!! Et spill som Heter «hei» kan anbefales for også å snakke om følelser med barn og/ eller fuelbox for samtaler med barn. Bekreft barnets følelser og tanker, vær en trygg base og en trygg havn, støtt henne og vær der for henne. Hu trenger å vite at det er su som hennes mor som skal være en trygg voksen som tar ansvar for henne og ditt liv. Vanskelige tanker og følelser trenger ikke p være så skumle og farlige som vi først tror. Det viktigste er at du som mor viser datteren din at du tåler å stå i de vanskelige følelsene med henne og håndterer de på konstruktive måter som vil kunne gjøre deres relasjon bedre og hennes utvikling i en positiv retning. 

Lykke til! Dette klarer du mor 😊

Anonymkode: c008d...190

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Her bør barnevernet varsles for barnets skyld. 

Enda mer skremmende at du jobber med det du påstår du gjør. 

Anonymkode: c08b9...b7d

TS virker reflektert og villig til å gjøre alt for barnet sitt. Og veldig i stamd tim å ta vare på et barn. 

Provosert. 

Anonymkode: afcf6...d06

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uff, folk overreagerer også da. Barnevernet og BUP MÅ ikke kobles på med EN gang.. det går an for en mor også å ha gode samtaler med barnet sitt!! Et spill som Heter «hei» kan anbefales for også å snakke om følelser med barn og/ eller fuelbox for samtaler med barn. Bekreft barnets følelser og tanker, vær en trygg base og en trygg havn, støtt henne og vær der for henne. Hu trenger å vite at det er su som hennes mor som skal være en trygg voksen som tar ansvar for henne og ditt liv. Vanskelige tanker og følelser trenger ikke p være så skumle og farlige som vi først tror. Det viktigste er at du som mor viser datteren din at du tåler å stå i de vanskelige følelsene med henne og håndterer de på konstruktive måter som vil kunne gjøre deres relasjon bedre og hennes utvikling i en positiv retning. 

Lykke til! Dette klarer du mor 😊

Anonymkode: c008d...190

Takk for gode ord! Jeg sa klart i fra til henne i kveld at det er lov å være lei seg og det er lov å gråte, sånn er det for oss voksne og. Jeg vet innerst inne at jeg har gjort det jeg har kunnet det siste året for å gjøre henne trygg og snakke med henne. Men jeg vet jo og at barn kan reagere i ettertid. Det at det kanskje har vært for nære i tid til at hun har klart å reagere, men nå som det er litt på avstand så kommer følelsene frem. Men jeg er usikker på om det å snakke med meg og sin far hjelper eller om det må noe annet inn i bildet. Jeg heller mot det siste, for jeg vil ikke at hun skal slite med dette i voksen alder. 

Ts

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS virker reflektert og villig til å gjøre alt for barnet sitt. Og veldig i stamd tim å ta vare på et barn. 

Provosert. 

Anonymkode: afcf6...d06

Tusen takk! Nå ble jeg faktisk veldig glad 😊 jeg vet jeg er veldig reflektert og jeg har ikke noe annet på samvittigheten ifht datteren min annet enn dette. Jeg hever aldri stemmen, jeg er tydelig og vi snakker mye om følelser - da ofte ting som har skjedd på skolen eller lignende. Men man føler seg ganske hjelpesløs når du som mor og dine handlinger har gjort barnet utrygt og redd. Men så skal det og sies at jeg har aldri noen gang utsatt henne for noe annet. 

Jeg valgte å jobbe med barn fordi jeg følte at jeg hadde mye å gi etter alt jeg har opplevd. Jeg ser det enkelte barnet og tror jeg er god til å se hva omstendigheter kan gjøre med et barn. Men jeg tror etterhvert som datteren min vokste opp, så skjønte jeg hva jeg har gått igjennom i barndommen - hvor vondt det har vært for meg. For jeg ville aldri utsatt henne for det samme. Så da kom det så tett innpå meg. 

Ts

Anonymkode: 1e671...9e3

[Gjest GoldenLioness]

Her var det mye forskjellige svar. 

Å si at en ikke bør jobbe med barn fordi en har traumer fra barndommen uvitenhet. Faktisk så er noen av de beste som jobber med barn mennesker som har opplevd lidelse på nært hold. 

Så lenge det er snakk om at en selv innser at man trenger hjelp til å bearbeide traumene og ber om hjelp, blir bedhandlet og kommer seg på beina igjen så er faktisk mennesker som Ts en stor ressurs for barn som sliter fordi hun kan se gjennom et barns øyne på et helt annet nivå enn mennsker som aldri har opplevd slike ting.

Når det kommer til ungen så er det tydelig at hun sliter mer med hva som har skjedd en hun har gitt utrykk for. Jeg er selv et barn som kommer fra en jævlig bakgrunn med en psykisk syk mor som ikke innså at hun var syk. Jeg ble en meget dyktig skuespiller ovenfor verden om at jeg var mer veltilpasset enn jeg var. 

Jeg tenker at barnet til Ts har tatt på seg en rolle som et barn ikke skal. Hun føler seg ansvarlig for moren og føler at hun må ivareta mors følelser og være forsiktig rundt henne fordi hun er redd for at mor skal skade seg igjen.

Barn som opplever slike traumer har en tendens til å blir fort voksne og tar på seg et enormt ansvar for foreldrenes velvære. Her må det jobbes med at hun finner tilbake til det å bare være et barn og ikke skal bekymre seg for de vokenes problemer og det er en jobb da et sitter dypt inni henne.

Hun har dessverre sett en skyggeside av mor som skal være hennes beskytter, en som skal representere trygghet og som alltid skal være er for henne. Hun ser på moren sin som en som trenger å beskyttes og som hun frykter skal dø fra henne. Det er en stor påkjenning og en ting et barn ikke burde gå å kjenne på. 

Her må nok psykologer gå hardere til verks for å få henne til å bli kvitt frykten for at mor skal dø eller skade seg og ikke minst få henne til å innse at hun ikke skal ha noe ansvar eller dras inn i voksen problemer, 

[Gjest NotNaomi]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for å høre akkurat dette. Jeg er, tro det eller ei, veldig glad i og flink med barn. Men det jeg opplevde i barndommen av mishandling kom frem nå i voksen alder. Men klart, det er jo gitt da at jeg ikke burde jobbe med barn. Men det er noe jeg må finne ut av når jeg er ferdig rehabilerert. 

Ts

Anonymkode: 1e671...9e3

Vet ikke om jeg er enig i dette.At en selv har opplevd vonde ting i barndommen trenger virkelig ikke si at du ikke bør jobbe med barn.Jeg tenker nå tvert i mot.

At datteren din fortalte deg hva hun tenker er en tillitserklæring.Det er et stort pluss.Klart det har gått inn på henne,men det er jo ikke som at du ikke forstår det.Det hadde vært ille om hun ikke hadde sagt noe,men du lytter til henne og viser at du forstår.Det skal ikke undervurderes.

Nå har du tatt avgjørelsen om at hun får en tredjepart å snakke med,så det er fint.Ønsker deg god bedring og lykke til.Ting ordner seg nok for dere!

[AnonymBruker]

Hei, hun trenger tydeligvis å få snakket om det og få bearbeidet inntrykkene. Ta kontakt med Bup eller helsesøster  

Anonymkode: ac4a5...3d9

[AnonymBruker]

Dont do drugs, ikke "medisiner" som anti-dep og psykotika heller. Det er så mye informasjon rundt farene ved bruk av dette at det er bare dumskap å gå i den fella. Men du har no lært leksa nå. Synd at det som skjedde. Håper du har det bedre!

Anonymkode: 2249c...6d1