Jeg vet ikke om dette innlegget hører hjemme her men

[Gjest BethD]

Jeg vet ærlig talt ikke hvor ellers jeg skal poste det...føler ikke det hører hjemme i sorgforumet heller..

Jeg har en kraftig reaksjon på SA'en jeg hadde på onsdag.

Gråter og gråter,og selv  om jeg ikke skjønte det da så skjønner jeg nå at den rare følelsen av noe som datt utav meg og ned i do var det jeg vet det var nå.

Jeg var fryktelig tidlig på vei,kun i uke 5...Det var min første spontanabort og jeg vet det er mange som opplever mye verre aborter enn dette men for meg så føles dette forferdelig sårt..Og jeg føler ikke jeg har noen å snakke med,det var ingen som visste om det og mannen min vil jeg ikke gjøre mer lei seg enn han er fra før så jeg føler dette forumet er det eneste stedet hvor jeg kan lufte meg litt..

Jeg er knust og det kommer i bølger..er fin et minutt også kan jeg gråte meg ihjel andre minuttet,også fin igjen...

Jeg føler jeg kommer til å ha det sånn til jeg blir gravid igjen,om jeg er så heldig..

Kan noen som har opplevd lignende fortelle meg når man blir "normal" igjen ?

Er nok mye hormoner osv i kroppen,så jeg skjønner det er nok en sorgreaksjon blandet med hormoner osv som kommer nå,men alikevel..

Vondeste jeg har opplevd tror jeg...

[AnonymBruker]

Hva med å ta en samtale med legen din? De kan brukes til mer enn å plastre deg sammen, de kan være ganske gode å snakke med. Men du kjenner legen sin og veit om h*n er en du kan snakke med. Jeg ville hvertfall funnet noen som kunne hjulpet deg med å sortere de tankene du nå sitter med, du skal ikke måtte sitte med alle disse tankene alene ❤️

Anonymkode: e760f...5fd

[Gjest supernova_87]

Hvorfor tenker du at å dele sorgen din med mannen din vil gjøre ham mer lei seg? Ja, det er vondt at noen en elsker har det vondt, men å komme sammen i sorgen kan kanskje være litt godt? Å gråte sammen. For det er jo for deg og ham dette er vondt, dere som visste om det, og dere som hadde håpet om et barn sammen. Ikke steng følelsene inne, da vokser de seg gjerne større enn de trenger å være. Hva med å prøve å la mannen din være der for deg. Ikke være negativ, men vis din sårbarhet, og så kan dere prøve å finne på ting å gjøre for kvelden eller helgen som kan gjøre at dere får litt lettelse fra denne smerten dere opplever. 

Du skriver også noe om at du føler du kommer til å ha det sånn til du blir gravid igjen, hvis du er så heldig, kanskje denne smerten handler om en sorg eller bekymring for at du ikke skal kunne få noe barn? Det er vondt å tenke på at man kanskje ikke får noe barn når man ønsker det så høyt. Men spontanaborter er veldig vanlig (det sier jeg ikke for å bagatellisere den smerten du føler), og mange opplever både en og to for så å få flere friske, sunne barn deretter. 

 

[Gjest BethD]

10 minutter siden, Rainstorm skrev:

Hvorfor tenker du at å dele sorgen din med mannen din vil gjøre ham mer lei seg? Ja, det er vondt at noen en elsker har det vondt, men å komme sammen i sorgen kan kanskje være litt godt? Å gråte sammen. For det er jo for deg og ham dette er vondt, dere som visste om det, og dere som hadde håpet om et barn sammen. Ikke steng følelsene inne, da vokser de seg gjerne større enn de trenger å være. Hva med å prøve å la mannen din være der for deg. Ikke være negativ, men vis din sårbarhet, og så kan dere prøve å finne på ting å gjøre for kvelden eller helgen som kan gjøre at dere får litt lettelse fra denne smerten dere opplever. 

Du skriver også noe om at du føler du kommer til å ha det sånn til du blir gravid igjen, hvis du er så heldig, kanskje denne smerten handler om en sorg eller bekymring for at du ikke skal kunne få noe barn? Det er vondt å tenke på at man kanskje ikke får noe barn når man ønsker det så høyt. Men spontanaborter er veldig vanlig (det sier jeg ikke for å bagatellisere den smerten du føler), og mange opplever både en og to for så å få flere friske, sunne barn deretter. 

 

Ja jeg,eller vi, var veldig bekymret for om vi kunne få barn egentlig... så da vi klarte det var vi så lykkelige og jeg trodde virkelig ikke jeg skulle miste... og nå er jeg redd for om det kommer til å skje flere ganger,siden jeg er så UFATTELIG DUM å googler all slags og har fått med meg flere som mister og mister og opplever MA osv... utrolig dumt gjort av meg... 

[Gjest supernova_87]

3 minutter siden, BethD skrev:

Ja jeg,eller vi, var veldig bekymret for om vi kunne få barn egentlig... så da vi klarte det var vi så lykkelige og jeg trodde virkelig ikke jeg skulle miste... og nå er jeg redd for om det kommer til å skje flere ganger,siden jeg er så UFATTELIG DUM å googler all slags og har fått med meg flere som mister og mister og opplever MA osv... utrolig dumt gjort av meg... 

Nja, det er ikke det lureste man gjør, men jeg synes ikke du skal være så streng mot deg selv. Du er ikke ufattelig dum! Informasjonen er så lett tilgjengelig, og det kan noen ganger være vanskelig å ikke oppsøke informasjon, fordi man egentlig ønsker bekreftelse eller håp om at det ikke trenger å være farlig. 

Nå vet ikke jeg hva som er årsaken til at dere tenkte at dere ikke kunne få barn, men dette er jo noe som går an å snakke med leger om tenker jeg. Kan hende du/dere har andre forutsetninger enn andre, men spontanaborter i tidlig fase er vel gjerne mer vanlig enn mange tror, og er ikke nødvendigvis et tegn på at man aldri kan få friske barn. Min mor hadde to spontanaborter før jeg satt fast! 

Jeg synes du skal snakke med legen din om det er noen spesielle årsaker til at du ikke skulle kunne få barn igjen, og få litt beroligelse på det, og så tenker jeg at det kanskje kan gjøre godt å søke litt omsorg hos mannen din. 

[EvaLena]

Jeg har selv mistet ti i SA. Den første gikk greit, jeg kom meg veldig fort. Den andre var litt tyngre, men kom meg fort der også.

Jeg trøstet meg med at barnet ikke var friskt og at naturen rensket opp selv. Jeg kunne jo kanskje endt opp med ett veldig sykt barn som feks multihandikappet. 

Nå idag har jeg 2 friske og flotte barn og er så utrolig glad i de. Hadde jeg fått de 2 første så hadde jeg ikke hatt de jeg har idag.

Det var en mening med det 😊

[Gjest BethD]

2 minutter siden, EvaLena skrev:

Jeg har selv mistet ti i SA. Den første gikk greit, jeg kom meg veldig fort. Den andre var litt tyngre, men kom meg fort der også.

Jeg trøstet meg med at barnet ikke var friskt og at naturen rensket opp selv. Jeg kunne jo kanskje endt opp med ett veldig sykt barn som feks multihandikappet. 

Nå idag har jeg 2 friske og flotte barn og er så utrolig glad i de. Hadde jeg fått de 2 første så hadde jeg ikke hatt de jeg har idag.

Det var en mening med det 😊

Ja jeg tenker det jeg også...er en beroligende tanke at den lille var nok syk... men reaksjonen idag var så sterk,og måtte bare få det ut et sted... Er alene akkurat ikveld så det ble sånn at nå såg jeg et vindu og alt bare kom ut....

[Gjest BethD]

3 minutter siden, Rainstorm skrev:

Nja, det er ikke det lureste man gjør, men jeg synes ikke du skal være så streng mot deg selv. Du er ikke ufattelig dum! Informasjonen er så lett tilgjengelig, og det kan noen ganger være vanskelig å ikke oppsøke informasjon, fordi man egentlig ønsker bekreftelse eller håp om at det ikke trenger å være farlig. 

Nå vet ikke jeg hva som er årsaken til at dere tenkte at dere ikke kunne få barn, men dette er jo noe som går an å snakke med leger om tenker jeg. Kan hende du/dere har andre forutsetninger enn andre, men spontanaborter i tidlig fase er vel gjerne mer vanlig enn mange tror, og er ikke nødvendigvis et tegn på at man aldri kan få friske barn. Min mor hadde to spontanaborter før jeg satt fast! 

Jeg synes du skal snakke med legen din om det er noen spesielle årsaker til at du ikke skulle kunne få barn igjen, og få litt beroligelse på det, og så tenker jeg at det kanskje kan gjøre godt å søke litt omsorg hos mannen din. 

Nei det er egentlig ikke en solid grunn for det, prevensjonen vi har brukt har bare funket utrolig bra alle årene vi har vært sammen og har ikke hatt noen uhell så vi tullet bare litt med at kanskje vi ikke kunne få barn også ble den tullingen veldig alvorlig plutselig helt til vi på første forsøk ble gravide... Så det er jo helt idiotisk å tenke sånn egentlig for nå vet vi jo at det ikke stemmer.. Så det er jo fint oppi det hele...

[AnonymBruker]

13 timer siden, BethD skrev:

Nei det er egentlig ikke en solid grunn for det, prevensjonen vi har brukt har bare funket utrolig bra alle årene vi har vært sammen og har ikke hatt noen uhell så vi tullet bare litt med at kanskje vi ikke kunne få barn også ble den tullingen veldig alvorlig plutselig helt til vi på første forsøk ble gravide... Så det er jo helt idiotisk å tenke sånn egentlig for nå vet vi jo at det ikke stemmer.. Så det er jo fint oppi det hele...

Jeg har vledig forståelse for at dette er kjipt, jeg hadde synes det var utrolig trist selv.

Men nå forteller du jo at du har brukt prevensjon i alle år - blitt gravid på første forsøk - og at dette er grunn til at dere har trodd lenge at dere ikke kan få barn.

Altså.

Du blir jo gravid på null og niks.

Jeg har gått uten prevensjon i årevis, og skal på IVF. Jeg trekker ikke konklusjonen om at «jeg ikke kan få barn». Så om jeg var deg hadde jeg tenkt at sånn er følelsene nå, helt naturlig - at du blir ekstra følsom når hormonene svinger(det gjorde det hos meg og selv om jeg hadde tidligere SA - blødde jo masse osv). 

Men det er altså en veldig høy sjanse for at du blir raskt gravid og får så mange barn du ønsker, i motsetning til endel andre. Så jeg tror ikke du trenger bekymre deg, selv om jeg forstår at dette jo er trist.

Anonymkode: 4affc...a94

[AnonymBruker]

Hei, jeg mistet i uke 11, jeg hadde en MA hvor fosteranlegget var beregnet til uke 4-5. Altså skulle jeg egentlig hatt spontanabort omtrent samtidig som deg, bare at kroppen skjønte ikke det. Det var en forferdelig trist tid, jeg snakket med mannen min og også med nære venninner (de visste at jeg var gravid siden jeg var kommet så langt). Det viste seg at flere av venninnene mine hadde opplevd det samme, forskjellen var bare at de ikke hadde snakket om det. Trøsten ble at det er mer vanlig enn man tror, jeg fikk bevis på at jeg kunne bli gravid og ikke minst trøstet jeg meg med at det er kroppen sin måte å kvitte seg med noe som er sykt. Jeg vil jo ha et friskt barn, tross alt.

Det er fullt lovt til å være lei seg. Ta tiden til hjelp, gjør hyggelige ting sammen, unn deg noe godt. For meg hjalp det å prøve på nytt igjen. Klem til deg.

Anonymkode: 20293...194

[Gjest BethD]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vledig forståelse for at dette er kjipt, jeg hadde synes det var utrolig trist selv.

Men nå forteller du jo at du har brukt prevensjon i alle år - blitt gravid på første forsøk - og at dette er grunn til at dere har trodd lenge at dere ikke kan få barn.

Altså.

Du blir jo gravid på null og niks.

Jeg har gått uten prevensjon i årevis, og skal på IVF. Jeg trekker ikke konklusjonen om at «jeg ikke kan få barn». Så om jeg var deg hadde jeg tenkt at sånn er følelsene nå, helt naturlig - at du blir ekstra følsom når hormonene svinger(det gjorde det hos meg og selv om jeg hadde tidligere SA - blødde jo masse osv). 

Men det er altså en veldig høy sjanse for at du blir raskt gravid og får så mange barn du ønsker, i motsetning til endel andre. Så jeg tror ikke du trenger bekymre deg, selv om jeg forstår at dette jo er trist.

Anonymkode: 4affc...a94

Har ikke brukt prevensjon nå på sikkert 6 mnd utenom kondom og hopp av i svingen... 

Men ja jeg forstår at jeg egentlig ikke har en grunn for å klage, og det sa jeg også i HI og jeg er litt redd for å tråkke noen på tærne men jeg ønsket bare å lufte meg litt å få tankene ut.. om jeg såret noen så var det ikke meningen... 

Følelsene mine er bare helt på styr akkurat nå og jeg måtte bare få det ut... 

[Gjest BethD]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei, jeg mistet i uke 11, jeg hadde en MA hvor fosteranlegget var beregnet til uke 4-5. Altså skulle jeg egentlig hatt spontanabort omtrent samtidig som deg, bare at kroppen skjønte ikke det. Det var en forferdelig trist tid, jeg snakket med mannen min og også med nære venninner (de visste at jeg var gravid siden jeg var kommet så langt). Det viste seg at flere av venninnene mine hadde opplevd det samme, forskjellen var bare at de ikke hadde snakket om det. Trøsten ble at det er mer vanlig enn man tror, jeg fikk bevis på at jeg kunne bli gravid og ikke minst trøstet jeg meg med at det er kroppen sin måte å kvitte seg med noe som er sykt. Jeg vil jo ha et friskt barn, tross alt.

Det er fullt lovt til å være lei seg. Ta tiden til hjelp, gjør hyggelige ting sammen, unn deg noe godt. For meg hjalp det å prøve på nytt igjen. Klem til deg.

Anonymkode: 20293...194

Ja, jeg gleder meg til vi kan begynne å prøve igjen...  Tusen takk for fint svar