Datteren min gjør meg fortvilet, hun sårer meg

[AnonymBruker]

Hun er 23 år og bor hjemme hos mor (meg).

Vi går oppi hverandre hver dag og vi kan jo snakke litt, men det skjer lite i livene våre til at vi kan snakke lenge hver dag.

Hun søker jobber, jeg er sykmeldt grunnet en skade etter bilulykke. Jeg orker ikke mye, så jeg ser mye på TV for at tiden skal gå.

Hun sliter psykisk og venter på innkalling til psykolog. Jeg håper den hjelpen kommer snart.

I går hadde vi en diskusjon hvor hun savner at jeg er tilstede for henne. Hun savner at jeg engasjerer meg, jeg hat visst vært en dårlig mor i alle år. Jeg kjenner meg ikke igjen. Andre jeg kjenner svært godt sier at jeg alltid har vært en god mor.

I går sa hun klart ifra at den dagen hun flytter ut, så avbrytes kontakten mellom oss. Da skal hun aldri ha kontakt med meg igjen. Hun orker ikke at jeg tråkker henne ned i søla lenger. Jeg svarte at hvis så skjer, så er det hennes valg. Jeg får ikke styrt dette. Hun sa at hun er suicidal for tiden og at forholdet til kjæresten hennes henger i en tynn tråd. Det var pga meg at hun slet og at kjæresten snart ikke orker mere. Alt er min skyld.

Vi har noen diskusjoner innimellom og jeg vet hun manipulerer meg. Jeg prøver å ikke la ting hun sier går inn på meg, men hun sårer meg veldig. Jeg er utrolig glad i henne, like mye som i hennes bror som har flyttet ut. 

Jeg tror ikke hun mener alt hun sier, men hun sier veldig sårende ting til meg. HUN tråkker på meg.

Hun sier jeg er ett rotehue, mens det er hun som har okkupert store deler av spisestuenordet med PC, klær og andre ting. Jeg hater rot, men orker ikke mase på henne lenger. Jeg bare venter på st hun flytter ut, da får jeg det som jeg vil hjemme. Jeg svelger kameler og velger mine kamper med omhu.

Hennes far hsr bare kontakt på tlf sånn innimellom og han og jeg snakker ikke sammen lenger. Han har sviktet barna grovt de siste 10 årene. Dette sårer barna mine, men det hjelper ikke at han har blitt konfrontert med at barna trengte/trenger han. Folk som sier sånt til han blir hans uvenn. Derfor orker ikke jeg å snakke med han lenger.

Jeg trur dette kommer av at vi går oppå hverandre hver dag og at ting vil bedre seg den dagen hun flytter for seg selv. 

Trur dere jeg tar feil? Jeg vet faktisk ikke hvor lenge jeg orker dette mer.

Anonymkode: 8fab2...9ee

[Gjest GoldenLioness]

Når man er psykisk syk så er det lettere å skylde på andre enn å selv ta ansvar for eget liv.

Om du har vært en god mor så vil hun nok si unnskyld når hun har fått hjelp og psyken er i balanse igjen.

Inntil da så tenk at det ikke er datteren din som snakker til deg, men den onde tvillingen og ikke la deg påvirke.

Uansett burde hun nok finne et eget sted asap eller legges inn for hun har ikke rett til å behandle deg som dritt selv om hun er datteren din.

 

[AnonymBruker]

Gå til et familievernkontor. Hva legger hun i det hun sa, at hun savner at du engasjerer deg? 

Anonymkode: 689f8...f39

[Snowbrigade]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hun er 23 år og bor hjemme hos mor (meg).

Vi går oppi hverandre hver dag og vi kan jo snakke litt, men det skjer lite i livene våre til at vi kan snakke lenge hver dag.

Hun søker jobber, jeg er sykmeldt grunnet en skade etter bilulykke. Jeg orker ikke mye, så jeg ser mye på TV for at tiden skal gå.

Hun sliter psykisk og venter på innkalling til psykolog. Jeg håper den hjelpen kommer snart.

I går hadde vi en diskusjon hvor hun savner at jeg er tilstede for henne. Hun savner at jeg engasjerer meg, jeg hat visst vært en dårlig mor i alle år. Jeg kjenner meg ikke igjen. Andre jeg kjenner svært godt sier at jeg alltid har vært en god mor.

I går sa hun klart ifra at den dagen hun flytter ut, så avbrytes kontakten mellom oss. Da skal hun aldri ha kontakt med meg igjen. Hun orker ikke at jeg tråkker henne ned i søla lenger. Jeg svarte at hvis så skjer, så er det hennes valg. Jeg får ikke styrt dette. Hun sa at hun er suicidal for tiden og at forholdet til kjæresten hennes henger i en tynn tråd. Det var pga meg at hun slet og at kjæresten snart ikke orker mere. Alt er min skyld.

Vi har noen diskusjoner innimellom og jeg vet hun manipulerer meg. Jeg prøver å ikke la ting hun sier går inn på meg, men hun sårer meg veldig. Jeg er utrolig glad i henne, like mye som i hennes bror som har flyttet ut. 

Jeg tror ikke hun mener alt hun sier, men hun sier veldig sårende ting til meg. HUN tråkker på meg.

Hun sier jeg er ett rotehue, mens det er hun som har okkupert store deler av spisestuenordet med PC, klær og andre ting. Jeg hater rot, men orker ikke mase på henne lenger. Jeg bare venter på st hun flytter ut, da får jeg det som jeg vil hjemme. Jeg svelger kameler og velger mine kamper med omhu.

Hennes far hsr bare kontakt på tlf sånn innimellom og han og jeg snakker ikke sammen lenger. Han har sviktet barna grovt de siste 10 årene. Dette sårer barna mine, men det hjelper ikke at han har blitt konfrontert med at barna trengte/trenger han. Folk som sier sånt til han blir hans uvenn. Derfor orker ikke jeg å snakke med han lenger.

Jeg trur dette kommer av at vi går oppå hverandre hver dag og at ting vil bedre seg den dagen hun flytter for seg selv. 

Trur dere jeg tar feil? Jeg vet faktisk ikke hvor lenge jeg orker dette mer.

Anonymkode: 8fab2...9ee

Du høres ut som en fantastisk mor som står i dette, lar henne bo hjemme som har det tøft og ikke anklager henne mye tilbake. Hun føler seg trolig veldig underlegen som bor hjemme såpass lenge, det husker jeg at jeg selv gjorde, jeg var i veldig lik situasjon bare at jeg var litt yngre og var aldri åpen om hvor kraftig jeg slet med ting. Men jeg og mamma kranglet masse, og sa begge endel stygge ting opp igjennom. I en sånn situasjon vil alltid noen trekk gå den andre på nervene, særlig barnet, fordi man jo skal løsrive seg. For min del var det at mamma alltid skulle lage en stor sak ut av alt. Så jeg ble overfølsom for sånt, og overreagerte dermed veldig lett. For oss ble alt mye bedre da jeg flyttet ut, og jeg er veldig glad i mamma som voksen, selv om personlighetene våre krasjer av og til. Hun sliter kraftig i tillegg, Jeg tror det betyr mye for henne å ha en relasjon hun ikke kan "skremme vekk ", så om du orker å si at du uansett er der for henne selv om hun velger bort kontakt etc, Så kan det ha mye å si for henne. Men du må såklart ta vare på deg selv oppi dette også, men som andre har nevnt over er nok dette en kombinasjon av sykdommen og situasjonen som snakker 

[AnonymBruker]

Dette er sikkert en tøff situasjon for dere begge to. 

Din datter er 23 år, og per definisjon voksne, likevel er det du som er den voksne i relasjonen mellom dere, noe som kanskje blir ekstra tydelig nå som hun er psykisk syk. Jeg skjønner at det er sårende å høre at man har vært en dårlig mor, men klarer du å ta tak i utsagnet, eller går du rett i forsvar? Det spiller ingen rolle hva andre mener, uansett hvor godt de kjenner deg. Det er kun dine barn som vet hvordan det er å være dine barn. Det er mulig å være en god forelder for et barn, uten å makte å være det for et annet. Ikke fordi man ikke prøver, men fordi ulike bar har ulike behov, og noen barn kan være vanskeligere å forstå enn andre. Selv om du har gjort så godt du kan, er det ingen andre enn din datter som kan si om du har vært en god mor for henne.

Kan du klare å møte henne på dette? Be om konkrete eksempler. Hva er det du gjør som gjør at hun føler at du tråkker henne ned i søla? Når skulle hun ønske at du hadde fulgt opp mer? Spør hva hun følte i situasjonene hun nevner, og spør konkret hva hun mener du burde gjort annerledes. Vær åpen for at dere har opplevd ting på forskjellige måter. Prøv å ikke gå i forsvar, prøv å se situasjonen fra hennes side. Vent med å forklare hva du tenkte i de aktuelle situasjonene, og hvorfor du gjorde som du gjorde, til du har fått et klart bilde av hvordan hun opplevde det. Tenk på hvordan du ordlegger deg når du kommer med din versjon av saken, så forklaringen ikke oppleves som en ansvarsfraskrivelse. Det å si at du ikke mente det sånn som hun opplevde det holder ikke, hvis du ikke samtidig validerer hennes følelser. Kan du klare å både vise forståelse for at hun har oppfattet ting på en annen måte en deg, samtidig som du viser at du ønsker å forstå henne bedre, så ting kan bli annerledes i fremtiden?

Nå mener jeg ikke at du skal finne deg i hva som helst. Det er lov å sette grenser. Jeg hadde for eksempel gitt klar beskjed om at hvis hun synes det er rotete er det bare å rydde, den klagingen gidder ikke jeg å høre på (forutsatt at du selv ikke genererer unormalt mye rot, i så fall er det selvsagt noe du selv må ta tak i). 

Anonymkode: 5cf66...f44

[Kvinne87Rogaland]

Jeg bodde hos min far i ett år etter endt studie. Det var grusomt. Han hadde støv på hjernen og behandlet meg som et barn. Flere ganger tenkte jeg at jeg skulle kutte han ut når jeg endelig kom meg vekk (bortskjemt drittunge, jeg vet).

Vi har et veldig godt forhold i dag, og er veldig glade i hverandre.

Konklusjon: voksne barn bør ikke bo hjemme over lengre tid.

[AnonymBruker]

Hun bør komme seg ut av ditt hjem og slutte å bruke deg som dørmatte og hobby psykolog. Her må du sette grenser!

Anonymkode: 507c4...a67

[AnonymBruker]

At hun ikke får noen tabletter fra fastlegen. Burde ikke være noe problem.

Anonymkode: 1d348...a3d

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er sikkert en tøff situasjon for dere begge to. 

Din datter er 23 år, og per definisjon voksne, likevel er det du som er den voksne i relasjonen mellom dere, noe som kanskje blir ekstra tydelig nå som hun er psykisk syk. Jeg skjønner at det er sårende å høre at man har vært en dårlig mor, men klarer du å ta tak i utsagnet, eller går du rett i forsvar? Det spiller ingen rolle hva andre mener, uansett hvor godt de kjenner deg. Det er kun dine barn som vet hvordan det er å være dine barn. Det er mulig å være en god forelder for et barn, uten å makte å være det for et annet. Ikke fordi man ikke prøver, men fordi ulike bar har ulike behov, og noen barn kan være vanskeligere å forstå enn andre. Selv om du har gjort så godt du kan, er det ingen andre enn din datter som kan si om du har vært en god mor for henne.

Kan du klare å møte henne på dette? Be om konkrete eksempler. Hva er det du gjør som gjør at hun føler at du tråkker henne ned i søla? Når skulle hun ønske at du hadde fulgt opp mer? Spør hva hun følte i situasjonene hun nevner, og spør konkret hva hun mener du burde gjort annerledes. Vær åpen for at dere har opplevd ting på forskjellige måter. Prøv å ikke gå i forsvar, prøv å se situasjonen fra hennes side. Vent med å forklare hva du tenkte i de aktuelle situasjonene, og hvorfor du gjorde som du gjorde, til du har fått et klart bilde av hvordan hun opplevde det. Tenk på hvordan du ordlegger deg når du kommer med din versjon av saken, så forklaringen ikke oppleves som en ansvarsfraskrivelse. Det å si at du ikke mente det sånn som hun opplevde det holder ikke, hvis du ikke samtidig validerer hennes følelser. Kan du klare å både vise forståelse for at hun har oppfattet ting på en annen måte en deg, samtidig som du viser at du ønsker å forstå henne bedre, så ting kan bli annerledes i fremtiden?

Nå mener jeg ikke at du skal finne deg i hva som helst. Det er lov å sette grenser. Jeg hadde for eksempel gitt klar beskjed om at hvis hun synes det er rotete er det bare å rydde, den klagingen gidder ikke jeg å høre på (forutsatt at du selv ikke genererer unormalt mye rot, i så fall er det selvsagt noe du selv må ta tak i). 

Anonymkode: 5cf66...f44

Et meget godt innlegg! 

Anonymkode: 83f82...b92

[AnonymBruker]

Spør du henne om hva hun konkret mener når hun sier at du har vært en dårlig mor? Det virker som om du beskytter deg mot det hun sier og ikke lar det gå inn på deg.Hvorfor ikke si at du blir såret? At du vil vite hva hun mener? Når hun sier at hun vil bryte kontakten,så svarer du at det er hennes valg.Det virker som om du ikke bryr deg når du svarer sånn.Hun vil ha en reaksjon,og at hun sier at hun er suicedal er veldig alvorlig da.Hadde det ikke vært lurt å vise litt følelser og spurt henne om ting? Satt dere ned og vist at du lyttet ordentlig?

Skjønner jo at du er sliten og lei,men kanskje du også ville fått det bedre om dere kunne hatt en ordentlig samtale? 

Det er ganske typisk foreldre å gå i forsvar,for en vil jo være en god mor.Det er lite som sårer mer enn å høre det motsatte.Likevel er det så viktig å møte barna,uansett hvor gamle de er,på det de sier.

Har en venninne som hadde det vanskelig,og alt moren sa var at hun dramatiserte.Det blir veldig vanskelig å stole på sine egne følelser og tanker da,og så blir en usikker på sine egne opplevelser og virkelighetsoppfatning.

Du har gjort ditt beste,og mer kan en ikke gjøre,men ingen foreldre er perfekte.Ikke tenk at alt hun sier er fordi hun sliter psykisk.Tenk at noe av det hun sier er hennes reelle følelser.

Anonymkode: 3c438...ff2

[AnonymBruker]

Hvis det er så ille for henne å bo sammen med deg så bør hun flytte. Jeg synes ikke det å slite psykisk unnskylder oppførselen hennes. Hun er voksen og bør oppføre seg deretter. 
Hun bor under ditt tak og du forsørger henne, og hun snakker slik til deg.

Hun virker særdeles bortskjemt og egosentrisk. 

Anonymkode: 6fde7...506

[AnonymBruker]

Det er veldig lett å legge skylden over på andre når man har det så vondt og dårlig som datteren din har det, og du er vel den nærmeste som hun kan legge skylden på dessverre. Det vil nok gjøre godt for dere at dere bor hver for dere, og håper virkelig hun får den hjelpen hun trenger og at forholdet mellom dere kan bli bedre. Har hun ikke mulighet til å flytte ut for seg selv nå? 

Anonymkode: cff9d...867

[AnonymBruker]

Jeg har medfølelse for din datter. Jeg har vært der. Du høres ut som en god mor, men dette er gjerne ikke lett fornå datter å se. Når man sliter paykisk, som noen andre skriver, så ser en ikke seg selv. I mitt tilfelle nå som jeg har det bedre, kan jeg se at jeg nesten har vært slem både hjemme og med andre. 

Jeg slet også så psykisk en periode jeg ikke bodde hjemme, at folk følte jeg stengte de ute for å spre de. Saken var bare at jeg ikke så de. Men det skjedde noe mellom meg og ei, som nå er ei av mine beste venninner. Hun husket meg første gangen hun så meg, jeg husker ikke episoden in det hele tatt. Hun sa at jeg bare hadde gått når hun snakket til meg, og at det virket som jeg ikke ville ha noe med henne å gjøre. Hun hadde prøvd å få kontakt flere ganger.

og jo, jeg har sagt mye stygt hjemme selv.

håper det ordner seg snart,

Anonymkode: 23b15...63c

[AnonymBruker]

Du som voksen må være den sterke. Det virker litt som du er sårbar og lar henne herje med deg. Dette fører til at hun blir rammet av kaos inni seg. Det er bra å være glad i hverandre, men hvis voksne foreldrerollemodeller blir såret av barna, så reflekteres det i uro i barnet deres. Noe å tenke over. 

Meditasjon og mindfullness kan virkelig hjelpe, men kun om du ønsker å få det bedre med deg selv.

Anonymkode: 0bfc6...507

[AnonymBruker]

Kan hun bo hos evt en tante som kjenner situasjonen en stund,så får du og litt hvile.du høres ut som en flott mor,husk det💗💗💗💗💗💗💗💗💗💗💗

Anonymkode: 152dd...edb

[AnonymBruker]

Dette er sykdommen hennes som snakker. Og det kan bryte deg ned, om du ikke minner deg selv på om det i tunge tider. Hun har det så vondt inni seg, så hun trenger noen å la det gå utover. Jeg tror ikke hun mener det hun sier, hun vil bare få utløp for noe av følelsene, og kommer til å dra deg med seg som ett drukningsoffer. Ikke for at hun vil, men for at hun er syk. Jeg syns du skal kontakte legen hennes og fortelle hvordan hun er, kanskje kan hun få hjelp raskere. 

Mamma sliter psykisk. Og i de dårlige periodene hennes så fikk vi barn nesten skylden for alt som var galt, hun fant ting å hakke på hele tiden. Hadde ikke vi vært så vanskelig og utakknemliglige drittunger så hadde livet hennes vært så mye bedre. Hun gledet seg så til var ute av huset, og hun bare hadde seg selv å tenke på. Hun pleide også å true med selvmord, og hadde noen forsøk bak seg, så det skremte oss veldig. Spesielt lillebror som var borte på skole i ukedagene, og han turte nesten ikke komme hjem i helgene om hun ikke tok telefonen på fredag. For han var sikker på at han kom til å finne henne i en blodpøl. Hun viste dette, og det var en av mange måter hun manipulerte oss og holdt oss "lydige". Hun klarte heller ikke ta vare på seg selv eller huset, så vi måtte rydde og vaske om vi skulle ha orden når hun var deprimert.

Heldigvis var hun villig til å fare til psykolog etterhvert, hun fikk endelig hjelpen hun trengte. Og ble den gode trygge mamma. Poenget er dette er dessverre vanlig oppførsel til noen når de sliter veldig psykisk, men det er lys i tunellen. Vi som bodde sammen med henne fikk mesteparten av støyten når hun var dårlig. Men bestemor fikk også høre det. Mye av det datteren din sier, fikk min bestemor høre + verre. Når hun har gode perioder så blir hun nå slite veldig når hun husker hvordan hun behandlet deg, iallefall om hun er lik min mamma. Hun er nesten "frisk" nå, men som bipolar så har hun fortsatt perioder hvor hun er dårlig, å da kommer den siden frem igjen, men ikke like ille som før.

Men psykologen hennes sa at vi måtte være flink til å sette grenser. Vi kunne være der, tilgi og hjelpe så godt vi kan. Men om det blir for tøft så har vi lov til å trekke oss unna for å beskytte oss selv. Så kanskje kan hun ikke fortsette å bo hjemme hos deg?

Sender deg en klem ❤ for det er ikke lett å leve med noen som er psykisk syk. Men selv om vi har det tungt, så har de det ti ganger verre selv 💔

 

Anonymkode: e9279...34a

[AnonymBruker]

På 9.2.2018 den 8.29, GoldenLioness skrev:

Når man er psykisk syk så er det lettere å skylde på andre enn å selv ta ansvar for eget liv.

Om du har vært en god mor så vil hun nok si unnskyld når hun har fått hjelp og psyken er i balanse igjen.

Inntil da så tenk at det ikke er datteren din som snakker til deg, men den onde tvillingen og ikke la deg påvirke.

Uansett burde hun nok finne et eget sted asap eller legges inn for hun har ikke rett til å behandle deg som dritt selv om hun er datteren din.

 

Ja på en måte. Når hun tråkker på moren sin og klager hele tiden på at hun er et rotehode når hun selv bruker stuebordet til sin dritt så er det å legge ansvaret over på andre. Når man må irritere seg over de man bor med og være sur hele tiden og legge skylden på andre hele tiden, det er slitsomt å være rundt de. 

Men det er mange friske folk også som er eksperter på å stikke fra eget ansvar. Man er ikke psykisk syk forde. 

Det blir feil å anta at hun er den stygge ulven her bare fordi hun sliter psykisk. Det er utrolig vondt når alle bare klager og trekker seg unna når man sliter psykisk... Det er verre for oss enn for dere som ser på... 

Man må vente hundre år på psykolog, finne riktig behandling, krever mye av en selv, alle bare stikker og klager som gjør vondt verre.

Er så rart dette. Sliter man psykisk vil INGEN ha noe med deg å gjøre og vet deg ta ansvar for eget liv. Er man frisk og oppfører seg dårlig så sitter man å gliser på Instagram med den perfekte mannen og familien og vennene som elsker en og aldri får nok av en. Har erfart dette fysisk i det virkelige liv også. 

Anonymkode: b838c...639

[Perle]

Hun er en voksen kvinne og hun må flytte ut. Dere gjør hverandre syke. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette er sykdommen hennes som snakker. Og det kan bryte deg ned, om du ikke minner deg selv på om det i tunge tider. Hun har det så vondt inni seg, så hun trenger noen å la det gå utover. Jeg tror ikke hun mener det hun sier, hun vil bare få utløp for noe av følelsene, og kommer til å dra deg med seg som ett drukningsoffer. Ikke for at hun vil, men for at hun er syk. Jeg syns du skal kontakte legen hennes og fortelle hvordan hun er, kanskje kan hun få hjelp raskere. 

Mamma sliter psykisk. Og i de dårlige periodene hennes så fikk vi barn nesten skylden for alt som var galt, hun fant ting å hakke på hele tiden. Hadde ikke vi vært så vanskelig og utakknemliglige drittunger så hadde livet hennes vært så mye bedre. Hun gledet seg så til var ute av huset, og hun bare hadde seg selv å tenke på. Hun pleide også å true med selvmord, og hadde noen forsøk bak seg, så det skremte oss veldig. Spesielt lillebror som var borte på skole i ukedagene, og han turte nesten ikke komme hjem i helgene om hun ikke tok telefonen på fredag. For han var sikker på at han kom til å finne henne i en blodpøl. Hun viste dette, og det var en av mange måter hun manipulerte oss og holdt oss "lydige". Hun klarte heller ikke ta vare på seg selv eller huset, så vi måtte rydde og vaske om vi skulle ha orden når hun var deprimert.

Heldigvis var hun villig til å fare til psykolog etterhvert, hun fikk endelig hjelpen hun trengte. Og ble den gode trygge mamma. Poenget er dette er dessverre vanlig oppførsel til noen når de sliter veldig psykisk, men det er lys i tunellen. Vi som bodde sammen med henne fikk mesteparten av støyten når hun var dårlig. Men bestemor fikk også høre det. Mye av det datteren din sier, fikk min bestemor høre + verre. Når hun har gode perioder så blir hun nå slite veldig når hun husker hvordan hun behandlet deg, iallefall om hun er lik min mamma. Hun er nesten "frisk" nå, men som bipolar så har hun fortsatt perioder hvor hun er dårlig, å da kommer den siden frem igjen, men ikke like ille som før.

Men psykologen hennes sa at vi måtte være flink til å sette grenser. Vi kunne være der, tilgi og hjelpe så godt vi kan. Men om det blir for tøft så har vi lov til å trekke oss unna for å beskytte oss selv. Så kanskje kan hun ikke fortsette å bo hjemme hos deg?

Sender deg en klem ❤ for det er ikke lett å leve med noen som er psykisk syk. Men selv om vi har det tungt, så har de det ti ganger verre selv 💔

 

Anonymkode: e9279...34a

Dette er IKKE normal oppførsel om man sliter psykisk! Hvilken diagnose hadde hun?

Anonymkode: 11835...780

[AnonymBruker]

Det er også omsorg å sette grenser. 

Anonymkode: ec756...2a5