Far ødelegger barnet. Hvor kan en få hjelp?

[AnonymBruker]

Jeg har ett barn som akkurat har begynt på skolen. Faren er ustabil. Han er som to personer. Han kan skrive en sms for å så blånekte for det som står i smsen neste dag.  

Jeg gikk fra han da barnet var 2,5 år og forguder sin far. Samvær har gått opp og ned fordi han klarer ikke å holde avtaler. Samvær ble senere kortet ned pr. Gang i samtale med barnevernet da han ble meldt til barnevernet av ekskonen sin som beskyldte han for narkotika. De fant ikke noe på han da, men at han hadde vanskelig for å følge barna 100% når de var der så de sluttet med overnatting. 

Senere flyttet han langt bort og har bodd borte i snart 1.5 år. Han kommer sjeldent hjem til barna. Han ringer og lover. Barna blir skuffet. Mitt barn begynner å slite med at han er så uforutsigbar. Det er også vanskelig for meg å nekte barnet å snakke med sin far når barnet ønsker det veldig selv. Nå kan jeg også høre barnet spør sin far om hvorfor han lyver hele tiden. Jeg føler at hver gang han tar kontakt nå så blir det ett helsikke hjemme for han har sagt tre ganger nå at han skal komme hjem, men det er over 6 mnd siden sist han kom. 

 

Har prøvd å fått hjelp av BUP og BV igjen, men de sier t dette er ikke en sak for dem. 

Barnet sliter veldig med dette og jeg er usikker på hva som er rett å gjøre. Jeg har nektet faren noe kontakt de siste ukene fordi barnet har en bra periode nå, men nå sier han at han skal komme hjem neste uke........ 

Noen råd? 

Anonymkode: 91f8a...a17

[AnonymBruker]

Hm.....dette høres klassisk rusavhengig ut.

Ikke sikkert det er dette som er årsaken til oppførselen, men det er nå uansett helt lik atferd. Og BV har rett i at dette ikke er en sak for dem.

I ditt tilfelle hadde jeg tenkt på barnets beste - som ikke er så enkelt å være bastant på. Barnet ønsker kontakt med far, og har rett på det. Men du har også rett i at dette er noe som er svært uheldig for barnet.

Skuffelser og falske håp er hverdagslig dessverre for barn i en sånn type relasjon. Jeg tenker det beste du kan gjøre er å snakke med helsesøster på skolen, og be om henvisning til et sted barnet kan få noen voksne å snakke om angående dette. Uten deg.

Og så tenker jeg at du bør snakke sammen med barnet åpent om pappaen - pappa har etellerannet ved seg som gjør at han ikke klarer være voksen og ansvarlig, og derfor gjør ting som dette. Det er ikke vondt ment mot gutten, men det er viktig at pappa også må få noen grenser - han kan ikke avtale mye uten å holde det. Sånn gjelder for alle voksne. Og igjen forsikre barnet om at dette ikke er hans feil på noen måte, dette er dessverre noe han ikke er alene om. Mange barn har det på samme måte, og det oppleves trist for dem.

Så hadde jeg nektet far kontakt med barnet utover når han faktisk har tenkt, og gjennomfører et konkret besøk som dere har avtalt sammen. 

Som du sier har barnet en god periode nå, men må også få lov til å ha ønske om kontakt. Klarer far å holde avtaler, så kan dette gjennomføres under visse rammer. Om det skulle vise seg at han flytter til hjembyen, og blir der stabilt en stund - og oppfører seg normalt stabilt - så kan dere to voksne begynne å diskutere samvær(ikke alene, men sammen). 

Jeg er ikke enig i at barnet ikke har en "sak" hos BUP - jeg mener gutten bør få samtaler med noen og få en plass å snakke om dette uavhengig av foreldrene.

Anonymkode: 0f01a...bdb

[AnonymBruker]

Vær ærlig med gutten å si at pappa  er glad i deg men han har det ikke så bra selv. Og da gjør han og sier  dumme ting. Og det er ikke din skyld.  Så kontakter du   rustelefonen.  Hvor du  få litt gode råd .  Kontakt fastlege og si at sønnen din trenger noe å snakke med om dette. Be om å bli henvist videre.  Men det viktigste er vel at du ser sønnen din . Og vær ærlig og repektfyll. Du gjør nok rett i å nekte  far  å møte han. Og krev at far møter  deg først å viser hvor stabil han er. Hilsen en mamma med to unger med en får som sliter med rus og psykiske plager. 

Anonymkode: a65df...499

[AnonymBruker]

Takk for svar. Snakket med HS og de skulle så hva de kunne hjelpe oss med. BUP svarte at barnet var for ungt enda, men jeg mener det er viktigst å reagere og hjelpe tidligst mulig slik at skaden ikke er større enn nødvendig senere når barnet har rett på hjelp hos dem. 

Anonymkode: 91f8a...a17

[AnonymBruker]

Det må være fortvilende å se at barnet reagerer på far sin oppførsel når du ikke når inn til far.

Det kan godt hende at bup og barnevernet ikke er rett instans. Kanskje kommunen har en form for psykiske helsetjenester eller helsestasjon etc som kan gi foreldreveiledning og støtte deg. Det er som regel slike tiltak bup og bv setter inn i lignende saker, men tiltak i kommunen bes prøves først. Det er sjeldent at så små barn går til samtale hos bup, beste behandlingen er en eller flere trygge, gode omsorgspersoner som rommer følelsene til barnet.

Håper dere får den hjelpen dere trenger😊

Anonymkode: d2dd6...15f