Følte du deg elsket av foreldrene dine?

[AnonymBruker]

Føler du deg elsket av foreldrene dine nå som du er voksen? Og følte du deg elsket som barn? Hvis ja, hvilke spesifikke ting med barndommen din eller foreldrene dine gjorde at du følte deg elsket? Var det noe de gjorde, noe du lærte, det de sa, hvor stor familie hadde du, hvordan bodde du osv..

 

Anonymkode: f2596...fe2

[Husholdning1]

Ja. Nei, ikke spesifikke ting, men helheten.

[AnonymBruker]

Nei, og nei.

Anonymkode: 0cbae...2fe

[Arya2000]

Nei og nei. 

[AnonymBruker]

Kan du fortelle litt mer? 

Jeg vokste opp med en alenemamma. Hun fikk meg da hun var ung. Hadde dårlig råd. Var veldig kritiserende og kjeftet mye på meg. Jeg har alltid vært ganske stille og forsiktig, har flink pike-syndrom den dag i dag og kjenner på angsten for at jeg aldri gjør henne fornøyd. Det er litt smertefullt. Pappaen min har en "normal" familie, den perfekte kjernefamilien som er på alskens idrettsaktiviteter om ettermiddagene og stiller opp på dugnader. De er en stor familie, veldig aksepterende. Trivelig familiemiddag på lørdager. Besøker ofte besteforeldre(altså sine foreldre). Jeg føler meg elsket av farmoren min, og pappa og for den del. Selv om vi ikke er så nære så er han veldig god og snill. Han er en flink pappa. 

Mamma er alt for opptatt av status. Hun slet nok en del og har hatt et vanskelig liv. Jeg husker bare at jeg følte meg som en byrde for henne hele livet mitt. I tillegg er jeg ganske forskjellig fra henne. Fra den dagen jeg selv ble mor ble det livsprosjektet mitt å sørge for at barna mine fikk en "perfekt" barndom. Jeg er så sinnsykt opptatt av at de skal føle seg elsket. For to år siden ble jeg alenemamma og jeg har gitt 150% av meg selv for å gjøre alt jeg kan for å leve opp til den forelderen pappaen min er. Så jeg er med i FAU, deltar på skoleaktiviteter, tar dem med på idrett, drar til biblioteket, er med på et sånt DUÅ-kurs(De Utrolige Årene av Webster-Stratton) for å sørge for at jeg gjør ting riktig.. I mine øyne er familie viktig og jeg har funnet meg verdens beste mann som er verdens beste bonuspappa. Vi kommer til å flytte sammen senere og da håper jeg at jeg kommer til å senke skuldrene litt. For jeg kjenner på et press som jeg har lagt på meg selv. I og med at jeg ikke hadde en god barndom selv har jeg ikke peiling på om jeg gjør det riktig. Men jeg prøver å ha gode stunder med dem så ofte som mulig, setter grenser, har gode rutiner, tar dem med på ting, prøver å prate med dem, gjøre at de føler seg verdsatt.. Jeg vet ikke jeg altså. Tenkte bare å høre hva dere husker fra barndommen deres. 


TS

Anonymkode: f2596...fe2

[AnonymBruker]

Dere som ikke følte dere elsket, hvorfor? 

TS

Anonymkode: f2596...fe2

[AnonymBruker]

Nei. Kun vært en byrde som barn. Nå vil de gjerne skinne i glansen av alt jeg har oppnådd. Det kan de glemme. 

Anonymkode: cd75d...ed8

[AnonymBruker]

Ja og ja. 

Da jeg var liten - de var alltid der og tilbød trygghet. De var aldri sure, kun "skuffet". De kjeftet aldri, men forklarte. Var jeg syk eller hadde vondt var det mengder med omtanke. Jeg husker mamma alltid sa at hun skulle ønske hun kunne ta over all smerte jeg følte. Var det lekser jeg ikke forstod, forklarte pappa med en uendelig tålmodighet. På ferieturer - vi gledet oss over alt rundt oss, sol og bading, mamma og pappa gledet seg over å se på vår glede. 

Som voksen (er 35) - en samtale avsluttes alltid med "ta vare på deg selv, jeg er glad i deg". En reise begynner alltid med en melding - "pass på deg selv". Gleden når vi kommer på besøk, iveren etter å lage favorittmaten. Mamma som nesten må holdes igjen for å hive seg i bilen om jeg har den minste forkjølelse. Pappa som fortsatt vil ringe folk og ordne opp for meg om noe ikke går min vei. Måten de også har inkludert min mann som familie. 

Og så uendelig mye mer. 

Anonymkode: 98596...9ba

[AnonymBruker]

Hvor fantastisk. Det er akkurat en sånn forelder jeg vil være for dem. Jeg håper at de føler at de alltid kan komme til meg med noe. Men familien min snakket dessverre aldri sammen. Så jeg må jobbe hardt for å være på den måten. Mamma var alltid veldig reservert. Hun ble sint på meg når jeg ble lei meg eller var for treg, ikke skjønte leksene osv. Jeg elsker å lese for barna og elsker å lære dem ting og ha dem med på ting. Men jeg må jobbe med meg selv og lunta mi. Jeg føler meg mye ensom og tror mamma følte seg mye ensom også, så hun satt på dataen istedet for å være med meg. Jeg var ganske ensom i barndommen min. Åh, nå fikk jeg lyst til å klemme barna mine <3 Jeg er IKKE feilfri. Men jeg prøver så hardt jeg kan. Og jeg har alltid vært en sånn som sier unnskyld når jeg har gjort feil. 

TS

Anonymkode: f2596...fe2

[AnonymBruker]

Nei, det var ikke så mye forstålse der i gården. Den eneste trøsten er at jeg hater mobberen mer.

Anonymkode: 7ebd8...463

[AnonymBruker]

Har dere forståelse for hvorfor foreldrene deres var på den måten? Da tenker jeg at det er forskjell på aksept og forståelse. At dere kan forstå det selv om dere ikke syntes det var greit. Jeg forstår mamma fordi hun hadde det ikke bra. Deprimert og hadde sosial angst, hadde veldig dårlig råd og to barn med to menn, hvor han ene lagde et helvete for henne. Mammaen hennes, altså mormora mi forlot barna da de var unge, og faren hennes var alkoholiker. Så, jeg forstår det. Men likevel er jeg bitter for at jeg ikke hadde det bra i barndommen. Og jeg er lei meg for at mamma ikke er fornøyd med meg i dag. Hun vil at jeg skal være rik og finne meg en rik mann, for da kan hun skryte til alle hun kjenner, og omverdenen som en gang så ned på henne vil få se hvor bra hun har det nå. Hun var lenge uutdannet men har i dag en god utdanning, god jobb, en middelklasselivsstil og mann og hus og hele pakka. Det var imidlertid ikke alltid sånn.. Så det er litt rart at hun er så høy på pæra i dag. 

Anonymkode: f2596...fe2

[AnonymBruker]

Nei overhodet ikke. Jeg er oppvokst i hat, vold, misbruk og psykisk terror av begge mine foreldre. De har aldri sagt at de var glad i meg, eller gitt meg en klem osv. Bare fått høre hvor høyt de hatet meg.

Anonymkode: 9ac15...920

[AnonymBruker]

Mine foreldre har vært fantastiske. De har alltid vist at de elsker meg og min bror, og viser det enda. Husker jeg ble litt sjalu, da jeg fikk første barnet, og de viste mer glede over barnebarnet enn meg . Jeg har hatt foreldre som alltid har klemt mye, sagt de er glade i meg og vi fikk alltid komme inn i senga deres om natten. Mine foreldre har alltid vist kjærlighet til hverandre også, så selv om de kranglet en gang i blant, har vi aldri vært redde for at de skulle skilles eller noe. Jeg er slik med mine egne barn, kysser og klemmer. Til og med 15-åringen vår gir meg en klem innimellom  . Sier ikke at alt har vært perfekt, men at mine foreldre har elsket meg og min bror betingelsesløst - det har jeg ALDRI tvilt på  . 

Anonymkode: 0b7a6...3fc

[AnonymBruker]

Nei

Anonymkode: d2e17...4a7

[AnonymBruker]

Jeg følte meg aldri elsket som barn eller ung voksen. Jeg måtte bli over 30 år før jeg skjønte at jeg var elsket og at foreldre er et produkt sv sin oppvekst. Mine barn lærte meg å si at jeg er glad i deg. Min mamma sa at det var helt fremmed å si de ordene. Hun viste det på andre måter som tok meg et halvt voksenliv å forstå.

Anonymkode: d4725...4b1

[Gravity]

Jeg følte meg aldri elsket av mine foreldre, heller ikke nå som voksen. Mine foreldre hadde mer enn nok med seg selv og sitt. Har eldre søsken som sikkert ville sagt det samme. Jeg ble vel egentlig mest overlatt til meg selv. Kan ikke huske at noen sa at de var glad i meg, eller at jeg fikk noe særlig trøst når jeg var lei meg. 

Som voksen er jeg mer enn glad nok i meg selv og kan trøste meg selv når jeg er lei meg. Ble tidlig selvstendig, sterk og trygg. Egentlig litt rart! Føler ikke jeg har utviklet noen emosjonelle "mangler" av å vokse opp uten foreldre som viste at de elsket meg. 

 

[AnonymBruker]

Nei. Foreldrene mine hatet meg. Uten grunn. De sa de titt og ofte. I tilegg til alt annet psykisk og fysisk terror.

Og gjorde livet mitt til ett helvete i alle år.

Alkoholiker,psykopat,vold osv.

 

Anonymkode: 2859f...ee1

[AnonymBruker]

Ja og ja. Mine foreldre skilte seg da jeg var fem, og det var vel ikke alt som var ideelt i etterkant, men jeg har aldri tvilt på at de elsker meg.

Som voksen føles det som at de beundrer meg for måten jeg har takket livet mitt på (er alenemor til to barn), samtidig som de sikkert skulle ønske jeg var litt mer mainstream 😄 Ikke at jeg har gjort noe ekstraordinært, men jeg har gjort det beste ut av situasjonen. 

Om noe skulle jeg kanskje ønske de hadde pushet mer litt mer i oppveksten. Jeg hadde nok stort potensial, men er bedagelig anlagt (fortsatt). Har nå en helt ordinær jobb som betaler regningene og setter mat på bordet, men det hender jeg tenker jeg kunne blitt mer (uansett mest min egen feil).

Anonymkode: 49e0b...d7f

[Zienna]

Jeg følte meg veldig elsket av foreldrene og besteforeldrene mine.  De er borte nå, og jeg selv er blitt både mor og bestemor. 

For en tid siden sa min eldste sønn:  "Jeg vet ikke hva du gjør, mamma, men du får ungene mine til å føle seg helt spesielle.."   Det var det fineste kompliment jeg noensinne har fått! 

For akkurat slik var det jeg selv opplevde å bli verdsatt.  Når jeg kom på besøk til besteforeldrene mine (hver helg), ble jeg tatt i mot som en prinsesse.  Smil, klem og mye oppmerksomhet.  Jeg følte meg spesiell  

 

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Føler du deg elsket av foreldrene dine nå som du er voksen? Og følte du deg elsket som barn? Hvis ja, hvilke spesifikke ting med barndommen din eller foreldrene dine gjorde at du følte deg elsket? Var det noe de gjorde, noe du lærte, det de sa, hvor stor familie hadde du, hvordan bodde du osv..

 

Anonymkode: f2596...fe2

Jeg har alltid følt meg elsket. Det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva de har gjort, men tid er et vesentlig stikkord. De har alltid hatt tid til meg, lyttet til meg og gjort disse små tingene som har gitt meg følelsen av å være elsket. Mamma kan f.eks ikke synge, ikke liker hun å synge heller, men gjennom mange år sang hun 'Tordivelen og flua' på sengekanten fordi jeg ba om det.

De har alltid latt meg være meg selv, jeg var en lesehest som barn/ungdom, hadde ikke så mange venner og var fornøyd med å sitte hjemme med bøkene mine. De kjørte meg på biblioteket minst en gang i uka, og maste aldri om at jeg måtte skaffe meg flere venner og være mer sosial. 

De har forsøkt å forstå meg - også der jeg har vært så fundamentalt ulik dem at det knapt er mulig å forstå. Jeg har f eks et heftig temperament, hadde voldsomme raserianfall som barn, noe mine foreldre ikke kan kjenne seg igjen i. Det er umulig for dem å forstå at det går an å bli så sint for 'ingenting' - men gudene skal vite at de har gjort sitt ytterste for å forstå!

Nå som voksen, tar de alltid telefonen når jeg ringer - er mamma utilgjengelig så svarer pappa i hennes telefon og omvendt. De hiver seg i bilen så snart jeg ymter om en utfordring. For eksempel nevnte jeg for mamma at vaskemaskinen kanskje ikke var helt i vater - da ringte pappa og lurte på om jeg var hjemme påfølgende dag, for han kunne gjerne komme og ordne det. De bor to timer (inkludert ferger) unna meg.

 

Ut fra det du skriver, tenker jeg at du kan puste ut og gi deg selv en klapp på skulderen. Du gjør mer enn nok for ungene dine. Den sangen på sengekanten eller den runden med Ludo og vissheten om at du ønsker å være sammen med dem og lytte til dem er faktisk nok.

Anonymkode: 803d9...ea0