Hos Peder(podcast) - Tirill: evig single - hvordan er det for evig single menn?

[synsalot]

Tirill er en dame på 35 som har innsett noe viktig med seg selv: at oppveksten hennes
har forberedt henne til et liv der hun ikke er i stand til å knytte tette bånd med andre.
Det kommer sterkt til uttrykk gjennom hennes ønske om en kjæreste. Hun vil møte noen, men
så har hun et helt arsenal av innlærte mønstre som forhindrer henne i å faktisk gjøre det.

Jeg er mann og rundt samme alder som henne, og jeg kjente at mitt første møte med denne podcast-serien
traff min problemstilling(og kanskje sorg i livet?) totalt på spikeren.
Men utover i serien øker forskjellene mellom hennes og min problemstilling. Og det slo meg at
forskjellene øker fordi konsekvensene av å ha vært "lært opp" til et liv der man er mye alene, får
litt forskjellige konsekvenser for menn og kvinner. Tror jeg.
Jeg bagatelliserer på ingen måte kvinners utfordringer, men jeg tror at der kvinner ofte har sine venninner
til å hjelpe seg(og det er bra), kan man som mann stå totalt alene med slike utfordringer fordi vi ikke har det i
oss å få så mye hjelp av andre på slikt. Menn konkurrerer først og fremst, og å hjelpe hverandre kommer lengre
nede på listen.

Jeg skjønner at et slikt alene-mønster er vanskelig å bryte i voksen alder, men jeg jobber veldig mye med å klare det.
Innsatsen Tirill har gjort underveis står det stor respekt av, og det har inspirert meg veldig.
Jeg synes at det må være en stor ulempe for mange kvinner at biologien deres nærmest pålegger dem å håndtere slike ting med følelsene sine, mens menn går i det samme fra et mer rasjonelt ståsted. Da kan vi menn gjøre tiltak som faktisk virker, mens
(slik det ser ut fra mitt ståsted) kan mange kvinner være passive gisler, tatt til fange av sine egne følelser.

Er det noen andre her som har hørt serien, og kjenner seg igjen? Gjerne kvinner, men jeg er spesielt
interessert i hva andre menn som er(eller har vært) i samme situasjon har å si.
Hva gjør dere for å jobbe med å komme dere ut av alene-boblen?
Hvordan tar dere eierskap til å ordne det som er vanskelig for dere selv?
Hvordan håndterer dere den knusende avvisningen som mange menn opplever?

Endret 7. februar 2018 av synsalot

[CannibalLektor]

Du må la det gå 10-15 år til før du får noen gode svar på dette. Norske damer har det best i verden og er blant de mest priviligerte i hele verden. 

De må lide litt mer først. Ellers er jeg enig i at det finnes få sikkerhetsnett for menn som trenger hjelp 

[synsalot]

Just now, CannibalLektor said:

Du må la det gå 10-15 år til før du får noen gode svar på dette. Norske damer har det best i verden og er blant de mest priviligerte i hele verden. 

De må lide litt mer først. Ellers er jeg enig i at det finnes få sikkerhetsnett for menn som trenger hjelp 

He he, joda. Men har ikke 10-15 år å legge i et sånt prosjekt

Som vanlig med menn (jeg er jo en av dem) er jeg vant til at det som skal skje, må jeg få til å skje selv. Takk Gud for at jeg er slik, også, det er jeg virkelig glad for. Jeg er ikke ute etter at vi skal grine oss til noe sikkerhetsnett, vi SKAL stå på egne ben og være sterke.

Har du noen meninger om det jeg spør om da?

[CannibalLektor]

2 minutter siden, synsalot said:

He he, joda. Men har ikke 10-15 år å legge i et sånt prosjekt

Som vanlig med menn (jeg er jo en av dem) er jeg vant til at det som skal skje, må jeg få til å skje selv. Takk Gud for at jeg er slik, også, det er jeg virkelig glad for. Jeg er ikke ute etter at vi skal grine oss til noe sikkerhetsnett, vi SKAL stå på egne ben og være sterke.

Har du noen meninger om det jeg spør om da?

Har mange meninger som det du skriver der, men dessverre så er det slik at mange menn ikke har kapasitet til å hjelpe seg selv. Og mange kvinner gir faen med mindre det er deres sønn. Mange menn gir også faen dessverre. 

Aller mest synd syns jeg på de unge guttene som ikke har noe sikkerhetsnett. Jeg var en av de selv. 

[synsalot]

5 minutter siden, CannibalLektor said:

Har mange meninger som det du skriver der, men dessverre så er det slik at mange menn ikke har kapasitet til å hjelpe seg selv. Og mange kvinner gir faen med mindre det er deres sønn. Mange menn gir også faen dessverre. 

Aller mest synd syns jeg på de unge guttene som ikke har noe sikkerhetsnett. Jeg var en av de selv. 

Det skjønner jeg, men som du nok forstår er jeg mer opptatt av å faktisk klare å hjelpe seg selv enn å ikke klare det.
Hva skal til for at man som mann kommer i en slik posisjon at man faktisk klarer å hjelpe seg selv, mener du?

En del kvinner gir f* om det så også er deres egen sønn. Jeg drar ikke alle over én kam, men jeg har sett at mange kvinner har sterkt manglende forståelse for hva som skal til for å hjelpe sønnene sine til å bli en mann.
Kanskje de ikke kan klare det - men iallefall mener jeg at mange bør være klar over sin egen utilstrekkelighet der.

Du manglet sikkerhetsnett. Fikk du det? Hvordan klarte du deg? Hva gjorde den mangelen med deg?

Endret 7. februar 2018 av synsalot

[CannibalLektor]

1 minutt siden, synsalot said:

Det skjønner jeg, men som du nok forstår er jeg mer opptatt av å faktisk klare å hjelpe seg selv enn å ikke klare det.
Hva skal til for at man som mann kommer i en slik posisjon at man faktisk klarer å hjelpe seg selv, mener du?

En del kvinner gir f* om det så også er deres egen sønn. Jeg drar ikke alle over én kam, men jeg har sett at mange kvinner har sterkt manglende forståelse for hva som skal til for å hjelpe sønnene sine til å bli en mann.
Kanskje de ikke kan klare det - men iallefall mener jeg at mange bør være klar over sin egen utilstrekkelighet der.

Du manglet sikkerhetsnett. Fikk du det? Hvordan klarte du deg? Hva gjorde den mangelen med deg?

Helsevesenet er overfylt med damer som ikke er så empatiske som vi skal ha det til. De klarer ikke relatere seg til menns følelser eller utfordringer, derfor svikter det allerede ved første og andre linje. 

Mitt sikkerhetsnett kom endelig da jeg etter 25+år med lidelse, og en kasteball I psykiatrien, ble tatt alvorlig etter mitt andre selvmordsønske. Denne gangen tok jeg bare kontakt som en formalitet. Regner med at psykiatrien gjør en shitty jobb. 

Man er alene og vil alltid være alene. Det eneste som er forskjellen nå kontra tidliger er at jeg har drept enhver illusjon om kjærlighet eller omtanke for omverden. 

Det er alt transaksjonelt. Man er bare en ubetydelig brikke som blir brukt i den store sammenhengen 

[synsalot]

8 minutter siden, CannibalLektor said:

Helsevesenet er overfylt med damer som ikke er så empatiske som vi skal ha det til. De klarer ikke relatere seg til menns følelser eller utfordringer, derfor svikter det allerede ved første og andre linje. 

Mitt sikkerhetsnett kom endelig da jeg etter 25+år med lidelse, og en kasteball I psykiatrien, ble tatt alvorlig etter mitt andre selvmordsønske. Denne gangen tok jeg bare kontakt som en formalitet. Regner med at psykiatrien gjør en shitty jobb. 

Man er alene og vil alltid være alene. Det eneste som er forskjellen nå kontra tidliger er at jeg har drept enhver illusjon om kjærlighet eller omtanke for omverden. 

Det er alt transaksjonelt. Man er bare en ubetydelig brikke som blir brukt i den store sammenhengen 

Ja. Hører dere? Mange damers evne til å forstå menns utfordringer er i beste fall mangelfulle. NOEN damer gjør en virkelig god jobb med å forstå oss, men de er i mindretall. Og det skjer fordi det ikke er kultur for å erkjenne at menn også må forstås.
Skytset har hittil vært rettet mot menns manglende evne til å forstå kvinner.
MEN nå vil jeg ikke at dette skal bli noen kjønnskamp. Det er ikke der jeg vil med innlegget mitt.

Historien din høres vanskelig ut. Har du et lys i enden av tunnellen? Kan du få fremgang der du tidligere ikke har hatt noen?

Ja, det meste er kalde(varme?) transaksjoner. Men hva så? Det kan likevel oppstå masse bra som følge av transaksjoner....
Jeg er ikke enig med deg i at "man" bare er ubetydelig. Tillater du deg å bety noe?

Endret 7. februar 2018 av synsalot

[CannibalLektor]

2 minutter siden, synsalot said:

Ja. Hører dere? Mange damers evne til å forstå menns utfordringer er i beste fall mangelfulle. NOEN damer gjør en virkelig god jobb med å forstå oss, men de er i mindretall. Og det skjer fordi det ikke er kultur for å erkjenne at menn også må forstås.
Skytset har hittil vært rettet mot menns manglende evne til å forstå kvinner.
MEN nå vil jeg ikke at dette skal bli noen kjønnskamp. Det er ikke der jeg vil med innlegget mitt.

Historien din høres vanskelig ut. Har du et lys i enden av tunnellen? Kan du få fremgang der du tidligere ikke har hatt noen?

Ja, det meste er kalde(varme?) transaksjoner. Men hva så? Det kan likevel oppstå masse bra som følge av transaksjoner....
Jeg er ikke enig med deg i at "man" bare er ubetydelig. Tillater du deg å bety noe?

Jeg har oppnådd så mye at helsevesenet klør seg på hodet og lurer på åssen i helvete det er mulig, og hva hemmeligheten min er. 

Jeg vet jeg betyr noe. Men kun i form av kunnskaps overføring eller at jeg hjelper kvinnfolk. Ofte går jeg rundt og ser helt jævlig ut for å de hvilke kvinner som dømmer, og hvem som faktisk har litt anstendighet til å behandle andre de anser som under seg  med verdighet. 

Holder nå igjen. Jeg vet jeg betyr noe. Men er overhodet ikke interessert i å holde vedlike et system som ikke er bærekraftig, eller som tar vare på de svakeste. 

Planen er på sikt ekspatriering. Fuck Norge og de feilslåtte strukturene vi har på plass. Og til de kvinnene der ute som på liv og død skal konkurrere med mannfolk: det er en konkurranse dere ikke kan vinne. For stadig flere smarte menn velger nå ikke delta (og gjøre seg rike i samme slengen) 

[Gjest supernova_87]

8 minutter siden, synsalot skrev:

Ja. Hører dere? Mange damers evne til å forstå menns utfordringer er i beste fall mangelfulle. NOEN damer gjør en virkelig god jobb med å forstå oss, men de er i mindretall. Og det skjer fordi det ikke er kultur for å erkjenne at menn også må forstås.
Skytset har hittil vært rettet mot menns manglende evne til å forstå kvinner.
MEN nå vil jeg ikke at dette skal bli noen kjønnskamp. Det er ikke der jeg vil med innlegget mitt.

Er det bare kvinner som sliter med å forstå menn? Utifra det jeg leser virker det tvertimot som at flere menn enn kvinner ikke forstår menn. Noen menn er i kontakt med sine følelser, andre ikke, den ene gruppen skjønner ikke de mennene som ikke klarer å uttrykke følelser og snakke om dem, og den andre gruppen mener det eneste rette er å være sterk, selvstendig og ikke stole på at noen andre gjør noe for dem. Det virker som menn forventer at det er kvinner som skal forstå dem og ikke mennesker generelt. Jeg har egentlig inntrykk av at flest kvinner er opptatt av å forstå menn. Men som du sier er både kvinner og menn MEST opptatt av å forstå kvinner. Men ja, poenget mitt er at det er ikke bare kvinner som tenker at menn ikke trengs forstås. 

Det er noe jeg har tenkt på i det siste om ikke dagens samtaleterapi (som hovedsaklig er tilbudet mot å slite psykisk) er rettet mot kvinner. Men det er ikke bare kvinner som er psykologer. Jeg har tenkt på om ikke både kvinner OG menn som jobber i den delen av helsetjenesten ofte retter seg mot kvinner og kvinners uttrykk for lidelse. Menn som er mer stoiske og holder ting inni seg blir ikke møtt med samme forståelse. Jeg har tenkt på om behandlingsmåter som ikke er tilpasset menns emosjonelle utviking kan være en av årsakene til at menn ikke oppsøker hjelpen. (Åpenbart i tillegg til de historiske og kulturelle forventningene til mannsrollen.) 

Jeg er veldig nysgjerrig på om det forskes på alternative måter å gi terapi til menn, som lite i kontakt med følelser, der prat om dem er fånyttes. En måte å gi hjelp til en gruppe som mener at de skal "klare selv". Jeg lurer også på hva man kan gjøre med denne ideen om at man selv i kriser skal fikse alt selv, noe som er motstridig mot muligheten for å få god hjelp fra noen utenfra. 

[CannibalLektor]

3 minutter siden, Rainstorm said:

Er det bare kvinner som sliter med å forstå menn? Utifra det jeg leser virker det tvertimot som at flere menn enn kvinner ikke forstår menn. Noen menn er i kontakt med sine følelser, andre ikke, den ene gruppen skjønner ikke de mennene som ikke klarer å uttrykke følelser og snakke om dem, og den andre gruppen mener det eneste rette er å være sterk, selvstendig og ikke stole på at noen andre gjør noe for dem. Det virker som menn forventer at det er kvinner som skal forstå dem og ikke mennesker generelt. Jeg har egentlig inntrykk av at flest kvinner er opptatt av å forstå menn. Men som du sier er både kvinner og menn MEST opptatt av å forstå kvinner. Men ja, poenget mitt er at det er ikke bare kvinner som tenker at menn ikke trengs forstås. 

Det er noe jeg har tenkt på i det siste om ikke dagens samtaleterapi (som hovedsaklig er tilbudet mot å slite psykisk) er rettet mot kvinner. Men det er ikke bare kvinner som er psykologer. Jeg har tenkt på om ikke både kvinner OG menn som jobber i den delen av helsetjenesten ofte retter seg mot kvinner og kvinners uttrykk for lidelse. Menn som er mer stoiske og holder ting inni seg blir ikke møtt med samme forståelse. Jeg har tenkt på om behandlingsmåter som ikke er tilpasset menns emosjonelle utviking kan være en av årsakene til at menn ikke oppsøker hjelpen. (Åpenbart i tillegg til de historiske og kulturelle forventningene til mannsrollen.) 

Jeg er veldig nysgjerrig på om det forskes på alternative måter å gi terapi til menn, som lite i kontakt med følelser, der prat om dem er fånyttes. En måte å gi hjelp til en gruppe som mener at de skal "klare selv". Jeg lurer også på hva man kan gjøre med denne ideen om at man selv i kriser skal fikse alt selv, noe som er motstridig mot muligheten for å få god hjelp fra noen utenfra. 

10/10 innlegg

Psykiatrien er tilrettelagt kvinner. Og lidelser som er vanlige. Spesialisthelsetjenesten eksisterer ikke. 

Jeg fikk ingenting av å prate med unge psykologer. Selvfølgelig kunne jeg I ICD og DSM ganske godt. Disse damene ble altfor ofte farget av subjektet. Jeg innså fort at samtaleterapi var meningsløst. 

Kunne hende jeg kunne snakke med psykiatere. De kastet for det meste medisiner på meg. Og siden de ikke visste hva som var roten til mine problemer ble jeg ofte utsatt for planlagte og uplanlagte blodprøver (en ble tatt med makt og jeg ble holdt nede). Har forøvrig aldri rusa meg. 

De mistenkte alt av psykoselidelser til avhengighetsdiagnoser. Er oppi min tiende diagnose. De famler i blinde. 

Det har ikke vært en eneste kvinnelig behandler som har vært i stand til å sette seg inn i hva jeg føler eller hvorfor jeg tenker som jeg gjør. 

Hjelper ikke på at jeg har en skyhøy IQ og tar alt nytt momentant. Behandlerne mine vet ikke åssen de skal behandle meg. Jeg får piller da, de hjelper meg sove. 

Ellers vil jeg takke min familie, min slekt, de som mobba meg for all den fysiske og psykiske volden. Takk til ca 99% av alle kvinnfolk der ute som bare måtte utrykke hvor creep eller hvor uattraktiv jeg var, til tross for at jeg ikke ville dem noe vondt. Vil takke alle gutta som brukte meg som slave på skolen / jobb. 

Nei seriøst, fuck livet mitt. Fuck mennesker. Jeg kommer ikke til å skade noen. Men jeg vil ikke ha noe med mennesker å gjøre. 

I'm done. 

[synsalot]

25 minutter siden, Rainstorm said:

Er det bare kvinner som sliter med å forstå menn? Utifra det jeg leser virker det tvertimot som at flere menn enn kvinner ikke forstår menn. Noen menn er i kontakt med sine følelser, andre ikke, den ene gruppen skjønner ikke de mennene som ikke klarer å uttrykke følelser og snakke om dem, og den andre gruppen mener det eneste rette er å være sterk, selvstendig og ikke stole på at noen andre gjør noe for dem. Det virker som menn forventer at det er kvinner som skal forstå dem og ikke mennesker generelt. Jeg har egentlig inntrykk av at flest kvinner er opptatt av å forstå menn. Men som du sier er både kvinner og menn MEST opptatt av å forstå kvinner. Men ja, poenget mitt er at det er ikke bare kvinner som tenker at menn ikke trengs forstås. 

Det er noe jeg har tenkt på i det siste om ikke dagens samtaleterapi (som hovedsaklig er tilbudet mot å slite psykisk) er rettet mot kvinner. Men det er ikke bare kvinner som er psykologer. Jeg har tenkt på om ikke både kvinner OG menn som jobber i den delen av helsetjenesten ofte retter seg mot kvinner og kvinners uttrykk for lidelse. Menn som er mer stoiske og holder ting inni seg blir ikke møtt med samme forståelse. Jeg har tenkt på om behandlingsmåter som ikke er tilpasset menns emosjonelle utviking kan være en av årsakene til at menn ikke oppsøker hjelpen. (Åpenbart i tillegg til de historiske og kulturelle forventningene til mannsrollen.) 

Jeg er veldig nysgjerrig på om det forskes på alternative måter å gi terapi til menn, som lite i kontakt med følelser, der prat om dem er fånyttes. En måte å gi hjelp til en gruppe som mener at de skal "klare selv". Jeg lurer også på hva man kan gjøre med denne ideen om at man selv i kriser skal fikse alt selv, noe som er motstridig mot muligheten for å få god hjelp fra noen utenfra. 

Du setter ord på masse kjempeinteressant her! Interessant perspektiv. Kan vi si at det finnes liksom en dimensjon der man i den ene enden av skalaen "er i kontakt med følelsene" og i den andre enden "ikke er i kontakt med følelsene"?
For min del har jeg alltid delt dette i to ender hvor man i den ene enden er HELT følelsesstyrt og i den andre enden er HELT rasjonell. Kan de to skalaene sameksistere mens man scorer forskjellig på dem?

Jeg tilhører de som mener at livet krever av meg styrke, selvstendighet og HELST ikke å legge for mye forventninger på at andre gjør ting for meg. Men det hender at jeg ber om hjelp, og det går bra. Jeg skjønner hvor du vil med dette. Oppfatningen er at menn er maskiner, kvinner er mer følende. Er det ikke litt slik også da? Jeg får ofte en tam smak i munnen om jeg skal gå dit at jeg "føler for mye". For all del, det skjer, men det er ikke helt mitt domene. Såklart jeg har "emosjoner", men jeg mener at det som oftest ligger noe rasjonelt bak dem.

Ja, om dagens samtaleterapi er kvinnefokusert - interessant problemstilling. Det å gi omsorg og pleie andre er det jo noe grunnleggende feminint over. Menn kan nok også gjøre det, men kvinner er bedre egnet til det. Likevel vil en maskulin vri på terapi vel være bedre egnet på menn. Jeg har nok iblant holdt meg unna slik "hjelp" fordi jeg forventer at det nettopp er det jeg kaller følelsesstyrt vissvass. Dette er ting jeg har møtt fra kvinnelige leger, som ikke traff noe som helst i meg.
Kanskje vi kan ta et evolusjonært perspektiv på det, og tolke det slik at systemet er laget slik at de menn som må ha mye forståelse og trøst, dør ut? Det i seg selv vil gjøre dem til noe annet enn stoiske, som jeg har inntrykk av at kvinner tiltrekkes av.
Samtidig tror jeg at det ligger en forventning i mange kvinner at av om hun blir sammen med en mann, så vil hun ofte måtte håndtere mye av det følelsesmessige for dem begge. Der kan du vel si at hun går inn i en rolle som terapaut for ham, men så har hun også noe igjen for det siden hun på den måten investerer i forholdet sitt? Det samme kan vi vel ikke akkurat si om kvinner i helsevesenet som kanskje er redde for å bruke seg opp på folk som de ikke er knyttet til, eller møter igjen.

Hva legger du egentlig i "menn som er lite i kontakt med sine egne følelser"? Det ligger jo følelser i det aller meste, selv om mange vel egentlig sier "følelser" om ting som er vanskelige/triste, ting der man viser svakhet. Det er vel det der med å vise svakhet mange menn unngår, mens å vise følelser som sinne og glede er mindre problematisk. Vet ikke mye om det du spør om (alternativ terapi for menn), men det er en veldig interessant problemstilling som jeg tror kunne løst mye for mange!
Om du leste innledningen min om Tirill, så prøver jo hun å famle etter verktøy for å bli bedre på akkurat dette med å kunne få connection med andre. Jeg synes den problemstillingen var utrolig interessant - hva skjer om vi ser på hvordan menn takler samme problem? Tanken om å i kriser "fikse alt selv" tror jeg kommer fra innlærte mønstre fra både barndommen og senere. Som i seg selv står i kontrast til akkurat dette at ja, vi trenger andre.

Endret 7. februar 2018 av synsalot

[Gjest Minesveiper]

Vel, jeg er både introvert og reservert, men jeg går på ulike aktiviteter jeg liker å gjøre. Møter mennesker gjennom dem  Jeg er ikke spesielt glad i å dra på byn selv om jeg gjør det av og til. Nå har jeg knekt tinder koden (eller rettere sagt algoritmen) , så kanskje jeg klarer å møte noen bra damer der. Jeg tar eierskap over "problemet" i den forstand at jeg sørger for å være på de arenaene jeg må være på for på treffe noen. Så tar jeg faktisk initiativ til damer jeg møter, og som jeg begynner å like. Sitter ikke på sidelinjen og er passiv. 

Når det kommer til å takle avvisninger, så handler det mye om tankesett. Playere som vet hva de gjør, og som aktivt sjekker damer (ikke passive sjekkere) har en suksessrate på rundt 10% når det kommer til å få damer til sengs. Det sier litt om hvor mye som skal klaffe. Så er det slik at når man liker å treffe damer i det daglige, og ikke på byn, så er ca 70-80% av de attraktive damene man møter på allerede i forholdet eller bare følelsesmessig engasjert i en annen. Flere damer jeg har datet møtte jeg først når de var i forhold, og så gikk vi ut sammen senere når de ble single. Har også møtt 2-3 damer som bare hadde vært single i noen måneder før jeg traff dem. Hvis jeg møter en dame jeg synes er attraktiv, og vil bli kjent med så sørger jeg for å finne ut om hun er singel og tilgjengelig før jeg investerer noe i henne. Antar egentlig at hun allerede er i et forhold for det er normalen. Så mange av "avvsiningene" takler jeg ved at det ikke er "min skyld" at det ikke går med damen. Som oftest er det noe uten for min kontroll som gjør at det ikke går. Dersom jeg blir avvist av en dame som er tilgjengelig så er jeg lei meg 2-3 dager, og så går jeg videre. En av de største feilene menn gjør generelt er at de bare ikke møter nok aktuelle kandidater. Lett å bli stuck på en alt for tidlig når man ikke har andre alternativer. 

Endret 7. februar 2018 av Minesveiper

[AnonymBruker]

15 hours ago, Minesveiper said:

Når det kommer til å takle avvisninger, så handler det mye om tankesett. Playere som vet hva de gjør, og som aktivt sjekker damer (ikke passive sjekkere) har en suksessrate på rundt 10% når det kommer til å få damer til sengs. Det sier litt om hvor mye som skal klaffe. Så er det slik at når man liker å treffe damer i det daglige, og ikke på byn, så er ca 70-80% av de attraktive damene man møter på allerede i forholdet eller bare følelsesmessig engasjert i en annen. Flere damer jeg har datet møtte jeg først når de var i forhold, og så gikk vi ut sammen senere når de ble single. Har også møtt 2-3 damer som bare hadde vært single i noen måneder før jeg traff dem. Hvis jeg møter en dame jeg synes er attraktiv, og vil bli kjent med så sørger jeg for å finne ut om hun er singel og tilgjengelig før jeg investerer noe i henne. Antar egentlig at hun allerede er i et forhold for det er normalen. Så mange av "avvsiningene" takler jeg ved at det ikke er "min skyld" at det ikke går med damen. Som oftest er det noe uten for min kontroll som gjør at det ikke går. Dersom jeg blir avvist av en dame som er tilgjengelig så er jeg lei meg 2-3 dager, og så går jeg videre. En av de største feilene menn gjør generelt er at de bare ikke møter nok aktuelle kandidater. Lett å bli stuck på en alt for tidlig når man ikke har andre alternativer. 

Hvordan møter du så mange damer om du ikke møter dem gjennom tinder eller byen?

Anonymkode: 33c7e...a6f

[Gjest Minesveiper]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Hvordan møter du så mange damer om du ikke møter dem gjennom tinder eller byen?

Anonymkode: 33c7e...a6f

Jeg var mer aktiv på byn når jeg var yngre, så jeg har møtt damer gjennom byn også. Ellers har jeg møtt damer på fester, og på ulke aktiviteter jeg har vært med på  Som sagt liker jeg bedre å møte kvinner utenfor byn fordi der er ting mye roligere, og damer er generelt mye hyggeligere utenfor byn også.

[AnonymBruker]

På 7.2.2018 den 17.51, synsalot skrev:

Tirill er en dame på 35 som har innsett noe viktig med seg selv: at oppveksten hennes
har forberedt henne til et liv der hun ikke er i stand til å knytte tette bånd med andre.
Det kommer sterkt til uttrykk gjennom hennes ønske om en kjæreste. Hun vil møte noen, men
så har hun et helt arsenal av innlærte mønstre som forhindrer henne i å faktisk gjøre det.

Jeg er mann og rundt samme alder som henne, og jeg kjente at mitt første møte med denne podcast-serien
traff min problemstilling(og kanskje sorg i livet?) totalt på spikeren.
Men utover i serien øker forskjellene mellom hennes og min problemstilling. Og det slo meg at
forskjellene øker fordi konsekvensene av å ha vært "lært opp" til et liv der man er mye alene, får
litt forskjellige konsekvenser for menn og kvinner. Tror jeg.
Jeg bagatelliserer på ingen måte kvinners utfordringer, men jeg tror at der kvinner ofte har sine venninner
til å hjelpe seg(og det er bra), kan man som mann stå totalt alene med slike utfordringer fordi vi ikke har det i
oss å få så mye hjelp av andre på slikt. Menn konkurrerer først og fremst, og å hjelpe hverandre kommer lengre
nede på listen.

Jeg skjønner at et slikt alene-mønster er vanskelig å bryte i voksen alder, men jeg jobber veldig mye med å klare det.
Innsatsen Tirill har gjort underveis står det stor respekt av, og det har inspirert meg veldig.
Jeg synes at det må være en stor ulempe for mange kvinner at biologien deres nærmest pålegger dem å håndtere slike ting med følelsene sine, mens menn går i det samme fra et mer rasjonelt ståsted. Da kan vi menn gjøre tiltak som faktisk virker, mens
(slik det ser ut fra mitt ståsted) kan mange kvinner være passive gisler, tatt til fange av sine egne følelser.

Er det noen andre her som har hørt serien, og kjenner seg igjen? Gjerne kvinner, men jeg er spesielt
interessert i hva andre menn som er(eller har vært) i samme situasjon har å si.
Hva gjør dere for å jobbe med å komme dere ut av alene-boblen?
Hvordan tar dere eierskap til å ordne det som er vanskelig for dere selv?
Hvordan håndterer dere den knusende avvisningen som mange menn opplever?

Jeg har hørt på Fredrik. Har bare hørt 1-2 episoder med Tiril. Det virker allerede etter episode 2 at hun skal få det til. Selv er jeg fanget i singelboblen, delvis frivillig og ufrivillig. Grunnen til det er at jeg liker ikke kvinnerollen i forhold til mannen. Jeg vil ikke ha barn og har ikke behov for å dulle med en mann. Jeg kan være i et likestilt forhold, men har ikke lyst til å ofre meg på samme måten som andre kvinner og da taper jeg vel konkurransen om de mennen jeg kunne tenke meg å være sammen med. En annen grunn tik singelboblen, er at de jeg forelsker meg i er opptatt (typisk attraktive menn som andre damer har kapret) eller som ikke er interessert i meg. De kjedelige og uattraktive mennene er jeg ikke interessert i, så da er det bare å fortsette i singelboblen. 

Anonymkode: e7077...b17

[AnonymBruker]

7 hours ago, Minesveiper said:

Jeg var mer aktiv på byn når jeg var yngre, så jeg har møtt damer gjennom byn også. Ellers har jeg møtt damer på fester, og på ulke aktiviteter jeg har vært med på  Som sagt liker jeg bedre å møte kvinner utenfor byn fordi der er ting mye roligere, og damer er generelt mye hyggeligere utenfor byn også.

Takk for svar. 

Anonymkode: 33c7e...a6f

[AnonymBruker]

Jeg er nok et "passivt gissel, tatt til fange av mine egne følelser", som du en anelse sensasjonspreget formulerer det. Jeg har vært ufrivillig singel i snart tjue år, men har det siste tiåret begynt å akseptere og eie tilstanden, siden jeg ikke har den minste ide om hvordan jeg skal bryte den, noe som ettertrykkelig understrekes av at jeg etter alt jeg har prøvd, som riktignok ikke kjennetegnes av det ekstreme, fremdeles sitter her like tindrende alene. Det er vel mitt lodd i livet, helt enkelt.

Når det er sagt, har jeg ingen forventninger om at noen skal anerkjenne dette som noe problem, enda mindre ile til med hjelp av noe slag, ei heller mener jeg at noen har skyld i miseren, i hvert fall ikke kvinner, som naturligvis må finne meg nøyaktig så uappetittlig som de gjør. Det eneste jeg krever er min rett til å klage på situasjonen, noe jeg av og til føler et behov for, men da oftest i moderate mengder, synes jeg selv.

Anonymkode: 96bb4...d90