Kan dere stole på foreldrene deres?

[AnonymBruker]

Hva slags forhold har du til foreldrene dine? Føler du at de støtter deg og at du kan fortelle dem alt? 

Jeg går gjennom noe som er vanskelig, og betrodde meg til mine foreldre. Angrer litt på det, fordi de sa at de kunne ønske jeg aldri hadde fortalt noe om det fordi de synes det var så vanskelig. Jeg ble så skuffet egentlig, og følte meg bare i veien. Nå er jeg riktignok voksen, men det hadde vært fint å kunne føle at foreldrene var litt støttende. 

Jeg har også opplevd at mine foreldre har delt sensitiv informasjon om meg videre til andre mennesker som de er venner med. Jeg synes det er ekkelt å tenke på at folk jeg egentlig ikke har noe forhold til vet så mye om meg og min helse fordi mine foreldre deler så mye videre. Jeg hadde f.eks et mentalt sammenbrudd for noen år siden, og det fortalte de om til mange som for meg er helt utenforstående. 

Er dette normalt? Vi har et greit forhold ellers og jeg er veldig glad i foreldrene mine. Men jeg stusser altså litt på dette og synes det er så vanskelig å føle at jeg ikke kan stole helt på dem. 

Hvis du selv er mor eller far til voksne barn, deler du mye info om barna videre til dine venner? 🤔  

 

Anonymkode: 2b2e1...878

[AnonymBruker]

Mine foreldre ville aldri forsøkt sensitiv informasjon om meg videre, med mindre det var noe som egentlig var ute allerede (feks ved mitt forrige brudd, men det var ingen hemmelighet uansett, så slike ting er ok. At jeg derimot ble sykmeldt fordi jeg gikk rett i veggen, fortalte ingen av de til noen. 

Jeg har et godt forhold til mine foreldre, og kan fortelle de alt. Trist at du fortalte noe, og fikk til respons at de skulle ønske de ikke visste, da det var vanskelig for de å håndtere. Tror aldri jeg kunne fått den beskjeden av mine foreldre. 

Anonymkode: 2f589...d9c

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke si at det er sånn det skal være. Både mamma og pappa har vært gode og trygge samtalepartnere opp gjennom min oppvekst. De har nok også fått høre mer enn hva den gjennomsnittlige ungdomsforelder har, men det tror jeg har styrka forholdet oss i mellom.

De kan ha delt informasjon om det har vært nødvendig ovenfor ulike distanser, men aldri som sladder eller for å sverte meg som barn/ungdom/voksen. Kun for å søke hjelp i vanskelige situasjoner. Jeg har heller ikke opplevd det som problematisk. 

Det dine foreldre gjør ville vært overtramp ovenfor meg. Ut i fra det du skriver ville jeg også følt meg svikta... Det ville jeg også fortalt. Det gjør at du begynner å begrense hva du deler med de. 

Anonymkode: 753d7...28c

[Gjest NotNaomi]

Når jeg ble voksen så beskyttet jeg foreldrene mine og fortalte ikke alt om hva som skjedde i livet mitt. De hadde oppdratt barn og hadde hatt nok tenkte jeg. Syns syns på dem da de oppdaget noe jeg gjerne ville skjult for dem,men da var de jo støttende. Elkers så jeg at alt var bra eller sa kanskje at ting ikke var helt på topp,men ville gå seg til. Fortalte lite detaljer osv,av hensyn til dem.

Nå hadde og har jeg søsken,så fikk jo familie å snakke med uansett. Vet ikke om du har det Ts? 

Som jeg tenker er at foreldre må få slippe bekymringer og tankekjør når barna er blitt voksne,for den dagen vi flytter ut så må de få "sin tid og sitt liv". Men,det er klart : det kommer jo litt an på hva det gjelder også. Er det noe som vil påvirke dem? Er det noe de kan gjøre? Er det noe du kan takle og ordne opp i selv? 

At de snakker om deg til sine venner forstår jeg at du reagerer på,og jeg syns ikke at det er ok. Samtidig er kanskje ting litt vanskelige for dem,og de også trenger noen å snakke med og få råd hos? Er det derfor de snakker med andre? 

Er veldig klar over at mange er uenig med meg,men dette er ihvertfall mitt synspunkt.

[AnonymBruker]

Jeg har aldri kunnet forvente noe annet av foreldrene mine enn at de gjør så godt de kan ut i fra sine egne forutsetninger. Noen ganger er jeg tjent med å fortelle noe, andre ganger ikke. Men jeg har alltid kunne stole på at de er glad i meg. Det betyr mer for meg enn at de ofte ikke har kunnet gi det jeg har trengt eller forventet. De er bare mennesker de og.

Anonymkode: e0280...466

[AnonymBruker]

Jeg deler ingenting; de er lite støttende og meget overfladiske. De har lesset sine problemer over på meg helt siden jeg var liten, og de få gangene jeg har trengt deres støtte har de sviktet grovt.

Anonymkode: 57395...6c0

[Alvario]

Har alltid kunnet stole på at foreldrene mine vil mitt beste, og at de ikke går videre med noe jeg har sagt i fortrolighet.

[AnonymBruker]

Jeg stoler på at de vil meg vel og gir meg råd etter beste evne, men jeg har sluttet å betro meg etter å ha opplevd at privat informasjon ble spredd.

Anonymkode: f0c48...83d

[Gjest making.a.mess]

Jeg deler ikke ting jeg vet vil bekymre dem mye og/eller bli en belastning å vite. Nå er det heller ikke flust av slike ting fra min side. 

De holder info diskret, men om jeg forteller noe så ser jeg det som sannsynlig at de kan ta det opp under en fortrolig samtale med sine nære venner.

[Supernova17]

Jeg passer på å ikke dele for mye. For hvis jeg har sagt noe som jeg angrer på, er det for sent å trekke det tilbake igjen.

[GauteS]

Dette er helt personavhengig. Noen snakker til stadighet om andre personer og bærer videre absolutt alt de får greie på, mens andre kunne ikke bry seg mindre og tier bom stille om slike likegyldige ting.

[Gjest Balian de Ibelin]

Jeg kan stole på mamma

Min far kan jeg ikke stole på.

[AnonymBruker]

Mitt svar til din overskrift er NEI.

Anonymkode: c0f32...09e

[Gjest Catalina Culès]

Stoler på min mor, men jeg deler ikke alt med henne. 

[AnonymBruker]

Foreldrene mine har alltid vært der for meg. De har alltid villet høre på meg og ønsket å hjelpe. Men det er ikke alt det er naturlig å dele med foreldrene. Ei venninne sa en gang at foreldrene hennes hadde bedt henne om å slutte å ringe og snakke om det som var vanskelig, fordi hun var blitt voksen og måtte finne ut av ting selv. Det ville aldri mine foreldre ha sagt. Og det jeg har fortalt dem har aldri blitt sagt videre. Det har vært godt å ha dem. 

Anonymkode: 479f3...ce2

[AnonymBruker]

Foreldrene mine er skilt. Jeg stoler på dem begge to med tanke på at de ønsker meg alt godt, og at de ikke forteller ting videre, men det er likevel ulikt hva jeg forteller dem. Til mamma kan jeg betro meg om ganske mye, og hun er forståelsesfull og prøver å finne løsninger sammen med meg. Til pappa, deler jeg lite. Han er ikke glad i å snakke om følelser eller personlige ting, og takler ikke så bra å ta imot sånn informasjon.

F.eks. da jeg fortalte ham om at det var slutt med ekssamboeren min, og jeg var hjerteknust, så fikk jeg bare et "huff da, det var ikke kjekt å høre, men sånn er livet" fra pappa, uten noe mer. Jeg satt helt oppløst i tårer på besøk hos han mens jeg fortalte nyheten, og han ble bare stående på andre siden av rommet uten å trøste, til slutt fant han på en unnskyldning og forlot rommet. Jeg følte meg ganske avvist. Etter det har jeg vært selektiv med hva jeg deler. Jeg kan stole på at han ikke forteller ting videre, men jeg kan ikke stole på at han prøver å forstå eller viser den omsorgen man trenger når man deler av sitt mest sårbare. 

Anonymkode: 29521...d03

[AnonymBruker]

Jeg har stolt på foreldrene mine, men den tilliten har dem begge brutt til de grader. Har derfor ikke lenger kontakt med noen av dem. Snakket sist med mor for 5 år siden, og far 6 år siden... har det faktisk mye bedre uten dem!

Anonymkode: 79ffa...3f1

[Million]

Ja, jeg føler at jeg kan stole på faren min, og at det jeg ber han holde for seg selv, det deler han ikke videre med noen.

Moren min vet jeg ikke, har ikke pratet med henne på årevis. Men nei, jeg stolte ikke på henne den gangen vi var på talefot heller. Hun har gjort så mye rart mot meg i årenes løp og vi har aldri hatt noe nært forhold.

Så en av to her jeg stoler på, altså.

[Muskath]

Jeg er mor til voksne barn. Aldri om jeg ville fortalt videre noe de fortalte meg i fortrolighet! Jeg reagerer sterkt på sånne tillitsbrudd. Så til meg kan barna komme med hva det skal være, det forblir hos meg.  Jeg har opplevd det motsatte, min mor er sånn som forteller ting videre og kan aldri holde tett. Så hun har jeg aldri kunnet stole på.

[AnonymBruker]

Jeg stoler på mine foreldre. Men jeg vet at alt jeg deler med mamma og pappa kan jeg stole på er hemmelig så lenge de skjønner at det er privat. Om det er noe de bekymrer seg for så deles det med steforeldre også, men det er greit. Om det ikke sies at det er hemmelig så er plutselig hele familien involvert, ikke for å sladre men for at jeg skal få råd fra flere. 

Anonymkode: 3f181...9af