Når man ikke er glad i seg selv, kan man drive psykisk vold uten å være klar over det? Eller være slem?

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne i 20 årene som har hatt en egentlig trygg og god barndom. Jeg ble mobbet på grunnskolen og videregående, og også hjemme av mammas daværende kjæreste. Han løftet meg opp og rev meg ned. Og det preget meg. Men nå er jeg voksen og jeg har jobbet med dette i mange år, så jeg har ikke noen bitterhet mot han, ikke mot mobberne heller, de er totalt uintressante. Men jeg tror jeg led litt av forfølgelsesvanvidd fra jeg var 16 og gjør det litt enda.  Som barn var jeg veldig stille og sjenert, og godtok det meste. Derfor et lett offer antar jeg. Når jeg ble 16 kjente jeg det kom mye aggresjon. Det var også da jeg ble utsatt for den verste mobberen....som gikk så langt at hun kastet ting etter meg på gata, ropte ting og fikk folk mot meg. Men veldig få turte å stå opp mot henne pga henes aggressivitet, men de beundret meg som "ikke lot meg knekke og turte å si imot". Vel, de ante ikke hvor mye angst hun egentlig satt i meg. Men jeg følte alle forfulgte meg. Dette var bare i perioder, men jeg kjenner følelsen enda. 

Så.... det er ikke før nå jeg har begynt å bry meg mer om folk og har kraftig måttet kjempe mot bitterhet inni meg selv. Jeg får spesielt store problemer når jeg forelsker meg. Jeg tror at alle menn som tar kontakt har dårlige baktanker, at de skal gjøre narr av meg for noe og bare ser på meg som dum. Så jeg får en blanding av veldig sint og god følelse for dem inni meg. Men jeg tror jeg har ødelagt nok et forhold til en mann...  han tok kontakt for første gang sent i 2016. Jeg svarte, men vi tekstet på tull. Men han begynte etter hvert å foreslå møter. Og jeg tenkte med en gang at han sikkert skal voldta meg og at om vi evt blir sammen kommer han til å være utro og voldelig. Så jeg svarte ikke noen ganger, noen ganger svarte jeg avvisende og litt spydig. Vi har igjen hatt en fin tone når han først har tatt kontakt i det siste. Men han har ikke foreslått at han vil noe mer... og dette føler jeg er veldig usunt. Nå tenker jeg på han omtrent hele tiden. Jeg har dårlig matlyst og må tvinge i meg mat for å ikke bli for tynn. Jeg så han tilfeldigvis for et par dager siden, vi var nær hverandre også. Men jeg gikk min vei, og når jeg kom i nærheten av han igjen, snudde han seg vekk :/  grunnen til at jeg ikke tør elske er som nevnt over, og wg tenker at siden jeg er både kvinnen og jeg er meg, så er jeg automatisk den som er svak. Det er keg som kommer til å bli hjernevasket, knust, bedratt pg alt det der. Og jeg har generelt innsett at jeg har utstrålt en litt dårlig personlighet opp gjennom årene. Jeg lærte meg først å tenle at jeg var bedre enn alle andre, pga mobbingen. Og dette gikk i skallen på meg. Jeg fikk bekreftelsesbehov, ingen var gode nok. Jeg har prøvd å late som at folk betyr noe for meg, og det gjør de mer og mer som jeg har klart å tilgi meg selv. Men det sitter fremdeles litt i, det er ikke borte over natten. 

jeg vet dere kommer til å foreslå psykolog, men er det noen som har erfaringer eller lignende?:)

Anonymkode: 9e653...dec