Å få nesten anfall når du er plutselig er i nærheten av noen du er forelsket i.

[AnonymBruker]

Jeg har alltid blitt veldig rar i nærheten av folk jeg er forelsket i. Dette kan ikke fortsette, og jeg er sent i 20 årene. Helt siden jeg var liten har jeg følt det slik....

jeg snur meg vekk, ignorerer personen med mindre han snakker til meg. Jeg tar aldri initiativ og jeg tør ikke gjøre noe spesielt når vedkommende ser meg, som å spise o.l.

jeg synes dette er veldig dumt, for jeg vet ikke hvordan dette kan legges merke til. I dag så snudde jeg meg totalt vekk da jeg plutselig fikk øye på han jeg liker. Vi møttes for lott over et års tid siden og han har holdt kontakten på sosiale medier. Men så blir det bare kjempe kleint når jeg der han igjen irl. Og nå analyserer jeg om han ignorerte meg også, fordi han ikke vil ha kontakt. Mens jeg vet at jeg ignorerte fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle oppføre meg. Han snudde seg tilfeldigvis mot meg når jeg på lang avstand måtte gå mot ham fordi vennene mine skulle den veien, men så snudde han seg igjen.. 

Anonymkode: ee6d1...70e

[AnonymBruker]

Det er ikke så uvanlig men etter min erfaring noe man på en måte vokser av seg. Tenker at eksponering og å gå utenfor komfortsonen er beste veien til å endre denne uvanen. Det er ikke så rart at menn trekker seg vekk fra deg når de oppfatter at du gir dem kald skulder hele tiden, så slutt med det! Du mister mange potensielt gode menn på det.

Anonymkode: 61c9d...924