Pappa har ingen venner etter at mamma døde

[media]

Har en far i tidlig sekstiårene som ble enkemann for fire år siden. Meg og mitt søsken bor i andre byer hvor vi studerer, og vi har også veldig liten familie. Det eneste gjenlevende familiemedlemmet han/vi har er en søster av min far som bor i en annen by på andre siden av landet. 

Jeg tror han er veldig ensom, og det synes jeg er utrolig trist. Jeg vet han sitter alene hjemme i det store huset hver eneste nyttårsaften og 17. mai. Noen påsker har ingen av oss barna hatt mulighet å bli med på hytta på fjellet på grunn av skole eller jobb, så da sitter han alene der oppe også.  Tror han jobber mer enn han egentlig burde gjøre, fordi det er noe å bedrive tiden med i stedet for å sitte hjemme alene i hverdagen. Han har ikke fått seg ny kjæreste, og jeg tror ikke det er realistisk at han får det med det første heller. 

Etter moren min døde så forsvant hele den sosiale omgangskretsen, mest sannsynlig fordi de var «mer» mammas venner enn pappas, og fordi det kanskje ikke er naturlig å invitere han alene i stedet som en del av et vennepar. Husker fra barndommen at de alltid var ute og besøkte venner, hadde middagsselskap, var på hytter og ferieturer med venner. Hvert nyttår, 17. mai og St.Hans rullerte de på å arrangere store fester med hele gjengen. Til og med når mamma var veldig syk så fartet det folk inn og ut av huset for å besøke oss. Men nå har diverse tidligere vennepar skilt seg, og noen har desverre mistet sine ektefeller til sykdom, og resten tar ikke kontakt. Det ironiske er at de tidligere vennene ofte er ute og steller graven til mamma, så til og med i døden får hun mer oppmerksomhet enn han.

Får utrolig dårlig samvittighet for at han ikke har noen i nærheten, og har nesten lyst å droppe ut av studiet og flytte hjem, selv om jeg vet at jeg hadde blitt gal av å måtte bo hjemme i voksen alder. Utsatte å begynne å studere i fire år fordi jeg ikke ville forlate han alene i barndomsbyen, men jeg kan ikke sette hele livet på vent mer enn jeg allerede har gjort. Føler nesten at jeg må finne meg en kjæreste og begynne å reprodusere barnebarn så fort som mulig, bare for at pappa skal kunne ha noe å glede seg over. Skal også nevne at han ikke er en introvert, og er kjempeflink på å snakke med fremmede i alle situasjoner, men han mangler den grunnleggende omgangskretsen med nære venner som han tidligere hadde. 

Noen som har opplevd lignende? Bør jeg ta kontakt med de gamle vennene til mamma og si i fra? 

[AnonymBruker]

Her ville jeg neste gang du skal hjem en tur, invitert de tidligere vennene til sammenkomst eller noe sånt  Da er det litt mer konkret, og ikke bare at du ringer og "trygler" om å besøke han en gang i fremtiden, som sannsynligvis ikke blir noe av likevel. Når de først kommer sammen igjen, så er det også større sjanse for at de selv tar initiativ til å finne på noe mer sammen. Man kan ikke regne med å beholde alle venner gjennom hele livet, men noen av de gode vennene vil som regel fortsatt være der, og disse vennskapene trenger iblant et spark for å vekkes mer til live igjen. 

Men vis også litt tålmodighet. Om disse vennene selv nylig har opplevd skilsmisse og ektefellers død, så er de muligens selv i en sorgprosess. Det betyr at du nok ikke kan regne med at like mange som før kommer, men det bør være mulig å få invitert noen av dem

Ellers kan man som du sier ikke sette hele livet på vent, selv ikke for gamle foreldre. Man må studere og jobbe, og siden arbeidslivet i dag er tøft, må man stå på. Og man kan heller ikke få barn, bare for at den eldre generasjonen skal kunne bli besteforeldre. Å få barn er et valg man tar for livet, og som vil ha stor innvirkning på eget liv, også i lang tid etter at egne foreldre har gått bort. Når man får barn, så har man dem som regel til man selv dør. 

Anonymkode: 788c1...8ee

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg har det akkurat på samme måte, bare at pappa mistet alle venner og alt sosialt liv da foreldrene mine skilte seg. Det er 10 år siden de skilte seg, og pappa har enda ikke hatt en kjæreste engang etter skilsmissen. Han har også svært få venner, egentlig bare venner fra jobben som han aldri er med på fritiden. Jeg tenker utrolig mye på pappa, og vil virkelig at han skal ha det bra. De to eldre søsknene mine har flyttet ut for å studere, og nå er det bare meg igjen hjemme, som skal flytte ut og studere om noen få år. Gruer meg utrolig mye til å "etterlate" han alene her hjemme for å studere.

Jeg kan virkelig forstå hvordan du føler det. Å alltid bekymre seg over pappa og hvordan han har det. Det virker dessverre som at det er så lite jeg selv kan gjøre med saken. I tillegg så prater vi aldri sammen om slike ting, da både jeg og han synes sånt er veldig vanskelig å snakke om. 

Det var utrolig trist å lese om faren din, og jeg håper virkelig det vil gå bedre med han, og at du ikke trenger å bekymre deg så mye som du gjør. Jeg synes du absolutt burde invitere de gamle vennene til moren din. Jeg er nokså sikker på at de kanskje har en slags skyldfølelse på at de ikke har hatt kontakt med han i ettertid, og jeg tror de vil bli glad for å bli invitert.

Håper virkelig at det løser seg for faren din - ingen fortjener å være alene!

Anonymkode: 37068...a84

[AnonymBruker]

Kanskje du kan reise hjem på besøk oftere?:) Og feire høytider sammen med han? 

Anonymkode: 0a940...179

[AnonymBruker]

Jeg ville prøvd å reist hjem så mye som mulig og feiret høytider sammen akkurat som nevnt over meg... Man vet ikke hva man har før man har mistet det, og det sier jeg av egen erfaring...

Anonymkode: 07393...9b2

[AnonymBruker]

Hjertet mitt blør av å lese dette

 

Jeg har desverre ikke så mange råd, men jeg håper virkelig det løser seg. Jeg skjønner godt at du er lei deg, og jeg forstår godt ønsket ditt om å ta kontakt med de gamle vennene hans... At de ikke bare kunne vist litt omtanke til han av seg selv...

Anonymkode: ffda5...824

[AnonymBruker]

Kan han få en besøksvenn? Gjennom Røde Kors f. eks.?

Anonymkode: e7099...1ec

[Opplyst]

På 5.2.2018 den 12.31, media skrev:

Har en far i tidlig sekstiårene som ble enkemann for fire år siden. Meg og mitt søsken bor i andre byer hvor vi studerer, og vi har også veldig liten familie. Det eneste gjenlevende familiemedlemmet han/vi har er en søster av min far som bor i en annen by på andre siden av landet. 

Jeg tror han er veldig ensom, og det synes jeg er utrolig trist. Jeg vet han sitter alene hjemme i det store huset hver eneste nyttårsaften og 17. mai. Noen påsker har ingen av oss barna hatt mulighet å bli med på hytta på fjellet på grunn av skole eller jobb, så da sitter han alene der oppe også.  Tror han jobber mer enn han egentlig burde gjøre, fordi det er noe å bedrive tiden med i stedet for å sitte hjemme alene i hverdagen. Han har ikke fått seg ny kjæreste, og jeg tror ikke det er realistisk at han får det med det første heller. 

Etter moren min døde så forsvant hele den sosiale omgangskretsen, mest sannsynlig fordi de var «mer» mammas venner enn pappas, og fordi det kanskje ikke er naturlig å invitere han alene i stedet som en del av et vennepar. Husker fra barndommen at de alltid var ute og besøkte venner, hadde middagsselskap, var på hytter og ferieturer med venner. Hvert nyttår, 17. mai og St.Hans rullerte de på å arrangere store fester med hele gjengen. Til og med når mamma var veldig syk så fartet det folk inn og ut av huset for å besøke oss. Men nå har diverse tidligere vennepar skilt seg, og noen har desverre mistet sine ektefeller til sykdom, og resten tar ikke kontakt. Det ironiske er at de tidligere vennene ofte er ute og steller graven til mamma, så til og med i døden får hun mer oppmerksomhet enn han.

Får utrolig dårlig samvittighet for at han ikke har noen i nærheten, og har nesten lyst å droppe ut av studiet og flytte hjem, selv om jeg vet at jeg hadde blitt gal av å måtte bo hjemme i voksen alder. Utsatte å begynne å studere i fire år fordi jeg ikke ville forlate han alene i barndomsbyen, men jeg kan ikke sette hele livet på vent mer enn jeg allerede har gjort. Føler nesten at jeg må finne meg en kjæreste og begynne å reprodusere barnebarn så fort som mulig, bare for at pappa skal kunne ha noe å glede seg over. Skal også nevne at han ikke er en introvert, og er kjempeflink på å snakke med fremmede i alle situasjoner, men han mangler den grunnleggende omgangskretsen med nære venner som han tidligere hadde. 

Noen som har opplevd lignende? Bør jeg ta kontakt med de gamle vennene til mamma og si i fra? 

Jeg tror ikke faren din hadde blitt glad for at du ødela ditt liv for å redde hans, snarere tvert imot. 

Jeg hadde blitt drit forbanna om datteren min hadde avbrutt studiene sine for å pleie meg. 

Endret 23. juni 2018 av Opplyst

[ArneA]

Ensomhet er vanskelig og han er ikke alene om å ha det slik. Vi kan til og med være ensom sammen med andre. Venner og omgangskrets er investeringer som krever vedlikehold/energi. Dette kan være vanskelig hvis selvtilliten får seg en knekk og depressive følelser setter seg. Dette tenker jeg er ofte medfødte sårbarheter som muligens er enda vanskeligere å gjøre noe med. Jeg selv er i den kategorien. Svingninger mellom litt overskudd til å prøve å strekke ut en arm til omgivelsene til "klarer kun å gå på jobb og ikke noe mer den dagen"

Mitt eget ønske er en stor omgangskrets med venner og venners venner. Det kommer nok aldri til å bli realistisk for min del. Derfor tenker jeg å prøve i alle fall å treffe 1 eller 2 mennesker jeg kan ha kontakt med. Ellers har jeg sett litt på "aktivitesvenner" men det er det mest damer som ser etter venninner. Ellers er jo kanskje turgrupper er godt forslag. Særlig hvis han kanskje er litt i det "depressive" hjørnet med manglende energi. Det krever jo aktive handlinger. Kanskje dere kan hjelpe han i gang? Tror en del handler om å bryte negative mønstre i tanker og handling.

Har han bearbeidet sorgen etter konen døde? Det kan jo hende at han fortsatt ikke er ferdig eller fortsatt et inne i dette?

Ensomhet suger livskraften ut mennesket og det er viktig å motarbeide og ikke resignere. Lettere sagt enn gjort, men mye er allerede gjort hvis han ønsker å bryte ut av ensomheten.

For en tid tilbake var det flere unge mennesker som gikk ut og faktisk stod frem som ensom og uten venner. Det er et tabu vi ikke liker å forholde oss til, men heldigvis er det i ferd med å endre seg.  så håp er faktisk også en viktig faktor.

Håper han klarer å få seg en omgangskrets etterhvert.  For hver person som klarer å bryte ut av dette, er en seier.

[AnonymBruker]

Det der overrasker meg ikke. Min mor klager over at når hun mistet kjæresten samtidig mistet vennepar. De parene de hadde vanket med er sånne kjerringer som ikke kan finne på noe uten mannen sin, og så gidder ikke de mennene å henge bare med damer så nå er det helt utelukket å være med moren min. Hun har heldigvis single venninner så er ikke ensom. Faren min opplevde å miste vennene når helsen sviktet. Det var tydeligvis "venner" som bare var der når han var frisk nok til å reise og gå på fester. Jeg er så utrolig skuffet over å se slik adferd at jeg orker ikke å strekke meg etter overfladiske vennskap. En venn er ikke verdt en dritt hvis personen ikke er der lenger om du blir syk eller mister din partner. 

Jeg synes du skal fortsette å studere, men forsøk å ringe faren din ofte og prøv å få til å besøk han ofte. Vi har ikke foreldrene våre evig, benytt tiden sammen mens du fortsatt har den. 

Anonymkode: d7dae...c52

[AnonymBruker]

Hva med å hjelpe faren din litt i gang med å få nye bekjentskaper? Siden han virker å være en sosial mann trenger han kanskje bare et lite dytt i riktig retning? Hva har han for interesser? Er han glad i å gå turer eller trene? Historielag, filmklubb, frivillig arbeid, hva som helst? Det finnes lag og foreninger han kan melde seg inn i. Hos oss er det en frivillighetssentral som hjelper til med stort og smått, og der samles en gjeng for å gjøre dugnadsarbeid. Flere av de som møter er menn som nylig har pensjonert seg eller som er alene. Det er så mye enklere å bli kjent med noen når man gjør noe aktivt. Se om det er seniortrim/trening hvor han bor f.eks. Fysisk aktivitet er bra for alle, og man blir kjent. DNT har turer for single og for folk over 60 (eller noe sånt, husker ikke aldersgruppa). 

Ellers støtter jeg forslaget om å invitere de gamle vennene hans. Lag en fin sommerfest med grilling f.eks. 

Anonymkode: 71e35...d53

[AnonymBruker]

Meld han på Match.com. Plenty av damer der.

Anonymkode: 355ce...f35

[Villa2000]

Nå kan jeg ikke si noe spesifikt om dette annet enn at jeg ikke tror det er en god løsning å stikker kjepper i sitt eget liv for å hjelpe din far. Jeg har selv en sønn på 21 og jeg ville blitt skikkelig lei meg om han "ofret" seg selv for min del. Tvertimot så ville jeg blitt utrolig glad dersom han hadde fullført sin utdannelse og fått seg jobb og det som han ønsket seg her i livet. Tror bare jeg hadde følt meg skikkelig stakkarslig om min sønn skulle flytte hjem for å holde meg med selskap selv om tanken aldri var så god.

Jeg er nok litt lik faren din. Trives godt med andre folk og har ingen problemer med å snakke med fremmede, men jeg er ikke den som tar første steget. Jeg er også den som synes det er litt stress å invitere da man må rydde, sette frem snacks, avtale dato og tidspunkt som skal passe for "alle" etc. Kona bryr seg døyten om det og og når folka først kommer så har jeg det kjempekjekt. Dersom kona faller ifra så tror jeg at jeg nok kunne blitt noe ensom hadde det ikke vært for at jeg har noen få meget gode venner fra barndommen/studietiden som har det veldig gøy i sammen.

Dersom faren din mangler disse få gode vennene så kan det være meget vanskelig.

Som nevnt allerede så kan det kanskje være en mulighet å se om man kan bygge noe ut fra interessene hans? Kanskje finne en ny interesse? Noe må han vel like? Kanskje han kan være med i en velferdsforening, få seg et verv? Kanskje et politisk parti? Største problemet er at han må være villig til å reise seg opp av sofaen og gjøre noe aktivt. Han må ut av huset og han må et sted der det er andre folk. Dersom han er som meg så kan jeg se for meg at det vil være et tiltak.

 

 

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: 49ff0...c5a