Vår reaksjon ved gråt, 2 år

[AnonymBruker]

Redd jeg blir slaktet nå. Men må spørre likevel.

Har en toåring som er midt i å teste grenser. Dette gjøres dagen lang, heldigvis i ulik grad! Men da han gjør ting han ikke får lov til(og også gjerne vet) så kan han begynne å gråte. Har gjort litt forskjellig til gråten. Noe som jeg tenker kan skape forvirring. Vi pleier alltid forklare hvorfor han ikke fikk det han ville, hvorfor han ikke får klare på bordet osv. Men når gråten da kommer er jeg usikker på om det er trøst han trenger. Jeg føler det er det han trenger, men er da usikker på om det kan bli tolket som at vi ikke mener det vi sier? At vi trekker det tilbake igjen og ikke mener det vi sier? 

Hva gjør dere? Ignorerer gråtingen? Sier "jeg skjønner det er kjedelig å ikke få gå på bordet, men du kan dette og slå deg"?(også forsøkt, men gråtingen varer gjerne lenger). Vi prøver også mye å gjøre andre ting i stedet for, så oppmerksomheten blir på noe annet (med ulik effekt).

Ja, hva gjør dere? 

Anonymkode: 3052e...429

[AnonymBruker]

Hvis han gråter fordi han gjør noe som ikke var lov, og som han fikk beskjed om, så prater jeg med han om det og forklarer på en rolig måte hvorfor det er sånn og sånn. Trøster ikke direkte, men er ikke avvisende eller noe sånt heller. Det er lov å føle at noe var dumt/urettferdig. Hvis han derimot gråter i en situasjon hvor jeg ser han er sliten og alt «er feil», så trøster jeg og tar han på fanget eller inntil meg mens vi snakker sammen om hva som opplevdes dumt og hvorfor mamma sa nei eller hva det nå enn var  Nå er min 3 år, men slik har vi gjort det hele veien egentlig. 

Anonymkode: e8999...115

[Minlillelykke]

Vår er snart tre, veldig godt utviklet språk og forståelse. Han får som oftest tre sjanser før jeg blir skikkelig streng. Begynner hb å gråte etter det forklarer jeg hva han gjorde og at det ikke er lov. Men jeg trøster ikke for regelbrudd. På natt, ved sykdom, om noen er spontant slemme på lekeplassen osv da trøster jeg naturligvis. 

[AnonymBruker]

Jeg har alltid trøstet all gråt, selv tydelige krokodilletårer, men med forklaring. Tenker litt som du sier at de gråter for en grunn. Er de helt små så mangler det kanskje endel språk og gråten er tydelig tegn på år de er lei seg. 

Så da tar vi en time out sammen og forklarer hvorfor man ikke får gjøre sånn, hvorfor han fikk tilsnakk slik og litt tid på fanget med en kos. 

Litt av begge deler, mest mest tid. 

Anonymkode: ade4c...e41

[Gjest GoldenLioness]

Alltid trøst, men får ikke viljen for det om. Han vet at krokodille tårer ikke gir gjennomslag så er sjeldent det skjer. 

Men gir alltid kos. Anerkjenner at han synes det er kjipt, men jeg står på mitt.

[AnonymBruker]

Alltid trøst. Det er jo om du holder regelen som avgjør om de lærer  noe. Så trøst skader absoludt ikke. 

Anonymkode: 3d8e2...a38

[Hactar]

Trøsten er ikke forvirrende, den er betryggende. Trøsten viser barnet ditt at du ser han har sterke følelser og du vil hjelpe ham gjennom dem. En toåring har dårlig evne til å regulere følelsene sine, og lærer det ikke ved å måtte takle dem på egenhånd. 

Så lenge han ikke får gråte seg til viljen sin, trenger du ikke være redd for at han blir forvirret. 

[AnonymBruker]

Jeg trøster ikke med kos og dulling, men jeg trøster med å være der og forklarer enkelt at det ikke er lov fordi ditt og datt. 2åringen her er mer fornærmet enn lei seg, selv om tårene renner.. 

Anonymkode: 43eb7...a5c

[AnonymBruker]

Etter at jeg har tatt an bort fra situasjonen sier jeg f.eks «syns du det var så dumt at mamma slo av vannet nå? Jeg så at du hadde det veldig gøy, men du hørte jo ikke når mamma sa at du bare måtte helle vannet nedi vasken». Så tar jeg han på fanget og trøster, men han får ikke leke i vasken mer etterpå. 

Men det er vanskelig med denne alderen her og jeg har ikke fasiten..

Anonymkode: 9cd76...bcb

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Redd jeg blir slaktet nå. Men må spørre likevel.

Har en toåring som er midt i å teste grenser. Dette gjøres dagen lang, heldigvis i ulik grad! Men da han gjør ting han ikke får lov til(og også gjerne vet) så kan han begynne å gråte. Har gjort litt forskjellig til gråten. Noe som jeg tenker kan skape forvirring. Vi pleier alltid forklare hvorfor han ikke fikk det han ville, hvorfor han ikke får klare på bordet osv. Men når gråten da kommer er jeg usikker på om det er trøst han trenger. Jeg føler det er det han trenger, men er da usikker på om det kan bli tolket som at vi ikke mener det vi sier? At vi trekker det tilbake igjen og ikke mener det vi sier? 

Hva gjør dere? Ignorerer gråtingen? Sier "jeg skjønner det er kjedelig å ikke få gå på bordet, men du kan dette og slå deg"?(også forsøkt, men gråtingen varer gjerne lenger). Vi prøver også mye å gjøre andre ting i stedet for, så oppmerksomheten blir på noe annet (med ulik effekt).

Ja, hva gjør dere? 

Anonymkode: 3052e...429

Avleder, avleder og avleder. Gir beskjed om at klatring på bordet ikke er lov, i det de er på vei til å begynner å prøve seg. Må ha øyme i nakken og helt et øye på hver finger.  Ligge i forkant av at alle tre er kravlende på bordet, forklare hva vi skal i god tid før vi skal noe, og hvem som er først og sist. 

Da har vi ungått de store kampene, så langt. 

Anonymkode: 15838...e46

[AnonymBruker]

Det er ikke godt for noen å bli ignorert når de gråter. 

"Ble du lei for at du ikke får klatre på bordet?"

"Jaaaaaaahh" svarer toåringen inderlig.

"Jeg skjønner at du har lyst til å gå opp der, men ingen får lov til å klatre på bordet" og forklarer hvorfor. Trøster litt i samme gate med en kos og type "vi blir lei oss når vi ikke får lov. Deretter foreslår jeg kanskje noe annet å gjøre.

Etter at vi begynte med dette har vi sluppet en del nedsmeltinger, og barnet har blitt veldig flink til å kommunisere følelser. Kommer og sier fra når h*n er lei seg, redd eller har vondt i magen. Veldig tydelig at det er godt for min å bli hørt og forstått i hvertfall.

 

 

Anonymkode: 35a74...183

[AnonymBruker]

Man skal aldri ignorere gråt eller andre følelser.

Du må forklare veldig enkelt og forståelig hvorfor det ikke går, og gi barnet alternativer. 

Kun forklaring gir ikke barnet muligheten til å lære hvordan de kan gjøre noe annerledes.

Type «jeg ser du har lyst til å gå selv, men nå må vi ta bussen og da må du sitte i vogna så du ikke faller. Med en gang vi er fremme på Y sted skal vi gå og løpe masse sammen». 

Og, i den alderen brukte jeg mye avledning for å unngå konstant konflikt og sutring- og gjerne noe «billige triks» i de verste offentlige situasjonene  Type en kjeks/favorittleke om ungen skriker på buss osv.

Anonymkode: fc05b...37a

[Vera Vinge]

Jeg har alltid vist at jeg har vært tilgjengelig for å trøste ved gråt, uavhengig av hva gråten skyldes. Jeg har alltid holdt fast på det jeg har sagt nei til, men kan jo gjerne hjelpe barna å håndtere følelsene likevel. Mine har hvertfall aldri blitt forvirra av det. Nå var det veldig forskjellig på mine barn om de umiddelbart lot seg trøste i den alderen. Den ene ble mest sint og kunne sitte og hyle utilnærmelig i en krok i evigheter, mens den andre gråt mer sårt og ba raskt om trøst. Og når de kunne trøstes, roet de seg mye raskere og var mer mottakelige for å høre hvorfor de ikke fikk lov, samt kanskje et forslag til hva de kunne gjøre i stedet.

[AnonymBruker]

13 timer siden, GoldenLioness skrev:

Alltid trøst, men får ikke viljen for det om. Han vet at krokodille tårer ikke gir gjennomslag så er sjeldent det skjer. 

Men gir alltid kos. Anerkjenner at han synes det er kjipt, men jeg står på mitt.

Helt enig. 

Anonymkode: 279d8...564

[_Malene]

13 minutter siden, Vera Vinge skrev:

Jeg har alltid vist at jeg har vært tilgjengelig for å trøste ved gråt, uavhengig av hva gråten skyldes. Jeg har alltid holdt fast på det jeg har sagt nei til, men kan jo gjerne hjelpe barna å håndtere følelsene likevel. Mine har hvertfall aldri blitt forvirra av det. Nå var det veldig forskjellig på mine barn om de umiddelbart lot seg trøste i den alderen. Den ene ble mest sint og kunne sitte og hyle utilnærmelig i en krok i evigheter, mens den andre gråt mer sårt og ba raskt om trøst. Og når de kunne trøstes, roet de seg mye raskere og var mer mottakelige for å høre hvorfor de ikke fikk lov, samt kanskje et forslag til hva de kunne gjøre i stedet.

Samme erfaring som deg. Eldstejenta har alltid blitt sint istedet for lei seg i slike situasjoner. Og har vært lite mottakelig for trøst generelt. Skikkelig «hard i hodet». Men har prøvd å trøste likevel. Eller latt henne rase fra seg, og så snakke om det etterpå. Å bli sint tilbake, fungerer hvertfall ikke.

Yngstemann har blitt lei seg/ grått og søkt trøst selv i slike situasjoner. Han har alltid skjønt at han har gjort noe galt, selv om han får trøst. 

Det er viktig å annerkjenne følelsene barnet har, slik at de lærer å håndtere alle følelser på en hensiktsmessig måte. Jeg har ikke tro på avledning. Min samboer har vokst opp i et hjem der vanskelige følelser ikke var «lov» å vise. Alt har blitt avledet, og feid under teppet. Han takler svært dårlig vonde følelser, og lukker dem inne. Søsteren har alvorlig psykisk lidelse, som jeg tror kommer av at hun aldri har lært å håndtere følelsene sine.. 

[Bringebær]

Om du har muligheten anbefaler jeg å delta på et CoS-kurs (trygghetssirkelen). Og sjekk ut folkom.no  

Feks denne serien her om barn https://www.folkom.no/barn

[våren14]

Trøster alltid! Anerkjenner følelsene, hjelper henne å sette ord på de ("nå er du nok veldig sint/skuffet/lei deg...") og viser forståelse for at det ikke er gøy å ikke få lov når man har så lyst til noe. Men er samtidig relativt streng og konsekvent på de tingene som ikke er greit og som vi har snakket om osv. Ikke redd for gråten, det er helt naturlig. Så gråter hun litt, så trøster vi, hun får kos, vi snakker litt om hva som skjedde også koser vi oss sammen igjen. Ikke hver dag det blir slik, men hun er bare tsraks to, så blir nok bare mer det neste året ja. Men ser allerede stor effekt av å være rask med å si at jeg forstår HVA det er hun har lyst til og hvorfor først og så forklare hvorfor det ikke er lov. Virker til å være mye hjelp i å bli forstått i det minste.

[Tanuki]

Jeg ignorer aldri gråt, selv om jeg vet at han kun gråter fordi han ikke får viljen sin. Hjelper han alltid å sette ord på føleser, og sier jeg skjønner hvorfor han er lei seg/sint, og prøver heller å finne på en aktivitet som kan avlede.