Hva gjør vi? Stedatter lyver for å få bo hos mor..

[AnonymBruker]

Har en stedatter på barneskolen som jeg trodde vi hadde et godt forhold til. Men nå viser det seg , etter bla. informasjon fra barnets mor, tante og besteforeldre at hun forteller endel usannheter om oss til henne.

Dette kan være så enkle ting som at hun ikke har votter (?!) hos oss, eller at hun aldri får mat hun liker eller at hun aldri får være hjemme («syk») fra skolen. Hun forteller alt som skjer hos oss til mamman sin. Av og til føles det som vi har en liten «judas» i familien. Om vi skulle finne på noe gøy, så kan du vedde på at det blir lagt frem som at vi tvang dem, eller at det var kjedelig. 

(Litt bakgrunnsinfo er at foreldrene hadde et turbulent brudd, hvor mor fort fikk barnas sympati ved å gråte og fortelle de at alt er pappa sin skyld. Dette gjenforteller de titt og ofte, så det vet vi)

Vi har visst lenge at hun har hatt sympati for moren, og aldri turt å si hvor bra hun har det hos oss, i frykt for at mamma skal bli lei seg. Men jeg syntes det har gått for langt når hun lyver om alt her (har endel bevis for dette). 

Vår frykt er faktisk at hun og moren «jobber» sammen for å lage en sak, som skal frata faren datteren sin.. Basert på løgner. 

Barnet er veldig voksent for alderen. (Antagelig flere år) Hun legger ut bilder av seg selv på sosiale medier, men lassevis med sminke, kyssemunn etc. Pappaen sa at det ikke var greit, forklarte hva som kunne skje når ting kom på nett og forklarte at hun var for ung . Prøvde også å ta telefonen når hun skulle legge seg, for at hun ikke skulle drive på natta. Alt endte opp i at mammaen ringte og fortalte at han brøt personvernet til barnet, og at han ikke hadde lov til å gjøre slikt. Hun truer med barnevernet titt og ofte. 

Problemene er mange fler enn dette, men vi er så redd for å «miste» henne, men samtidig ønsker vi ikke evig konflikt. Vil hun ikke bo hos oss, så får vi gjort lite med det. 

Moren hører dessverre ikke på oss, men velger å tro 100% på barnet. Noe hun har sagt rett ut. 

Barnet er blidt og tilfreds, koser med oss i sofaen og er pratsom hos oss. Spør om vi kan finne på ditt og datt. Så ingenting skulle tilsi at hun har det fælt.. 

Hun har et eldre søsken som var slik for noen år siden, (i en mindre skala) men som er helt annerledes nå. Den eldste ønsker å være hos oss, og sier hun har det veldig bra. Hun er så stor, at vi har sagt at hun kan velge hvor hun vil bo. Men hun ønsker 50/50. (Det skal være sagt at den yngste uten tvil er favoritten hos moren, og det er sagt ved en anledning for noen år siden at Pappaen kunne få den eldste, hvis hun fikk den yngste..) 

pappaen har foreslått FKV, uten at hun vil være med. Han har vært der alene , uten å få særlig hjelp. Mor er liksom fredet..

Hva gjør man i en slik situasjon . Skal man la barnet flytte fast til mor? Eller har vi noen mulighet til å beholde henne? 

Anonymkode: cefaf...ec1

[AnonymBruker]

Det er jo åpenbart at dette barnet er veldig påvirket etter bruddet mellom mor og far, og selvfølgelig det at mor har foret henne med "gift" om faren sin. Det er det mest egoistiske man kan gjøre, altså å bruke barn som verktøy for å såre den andre...

Jeg vet svært lite om samværsregler osv, men har far en klar avtale her? På papir. Dere bør sette dere ned med jenta, og ta en lang prat om hvorfor det er sånn. Far må bekrefte HENNE, som menneske, og forklare hvorfor ting er som de er. Barn (spesielt hvis de nærmer seg pubertet) trenger å få ting inn med teskje (men ikke på en nedlatende måte). Det er ikke sikkert det hjelper så mye, men det er jo verdt et forsøk.

Anonymkode: 781c9...215

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo åpenbart at dette barnet er veldig påvirket etter bruddet mellom mor og far, og selvfølgelig det at mor har foret henne med "gift" om faren sin. Det er det mest egoistiske man kan gjøre, altså å bruke barn som verktøy for å såre den andre...

Jeg vet svært lite om samværsregler osv, men har far en klar avtale her? På papir. Dere bør sette dere ned med jenta, og ta en lang prat om hvorfor det er sånn. Far må bekrefte HENNE, som menneske, og forklare hvorfor ting er som de er. Barn (spesielt hvis de nærmer seg pubertet) trenger å få ting inn med teskje (men ikke på en nedlatende måte). Det er ikke sikkert det hjelper så mye, men det er jo verdt et forsøk.

Anonymkode: 781c9...215

Takk for svar. Han har forsøkt å snakke med henne mange ganger om dette, om henne og hvordan hun ønsker å ha det. Hvordan hun har det hos oss mm. Hun sier bare at hun har det bra og at alt er Ok. Jeg skal nevne det for han at han kan prøve igjen. M

De har en skriftlig avtale på alt, etter advokathjelp. De gikk fra hverandre for mange år siden, så bitterheten burde være over tror jeg. Men mulig det ligger så dypt at det aldri går over.

Bare så trist at det går ut over barnet.

Han er en fantastisk far med masse å tilby. Syntes han får ufortjent mye negativt fra eksen om sin evne som far. 

Anonymkode: cefaf...ec1

[AnonymBruker]

Trist, men ikke utypisk historie dessverre der en av foreldrene svartlegger den andre. Det er psykisk barnemishandling å drive indoktering av foreldres følelser ovenfor barnet. 

Jeg opplevde noe av det samme der stedatter fikk beskjed fra sin mor å hente så mye informasjon hun kunne om meg og hun fortalte usannheter til sin datter som hun så klart trodde på. Jeg ringte moren å sa at hun må spørre meg direkte hvis det er noe hun lurer på. Barnet hadde stort hatforhold til meg Pga moren. 

I rettsammenheng vil de ofte påpeke at foreldres overdrevne følelser ikke skal gå utover barnet. Høres ut som dere trenger å starte med å jobbe gjennom familievernkontoret for å prøve å få til et bedre samarbeid. 

Anonymkode: 582b3...04a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har en stedatter på barneskolen som jeg trodde vi hadde et godt forhold til. Men nå viser det seg , etter bla. informasjon fra barnets mor, tante og besteforeldre at hun forteller endel usannheter om oss til henne.

Dette kan være så enkle ting som at hun ikke har votter (?!) hos oss, eller at hun aldri får mat hun liker eller at hun aldri får være hjemme («syk») fra skolen. Hun forteller alt som skjer hos oss til mamman sin. Av og til føles det som vi har en liten «judas» i familien. Om vi skulle finne på noe gøy, så kan du vedde på at det blir lagt frem som at vi tvang dem, eller at det var kjedelig. 

(Litt bakgrunnsinfo er at foreldrene hadde et turbulent brudd, hvor mor fort fikk barnas sympati ved å gråte og fortelle de at alt er pappa sin skyld. Dette gjenforteller de titt og ofte, så det vet vi)

Vi har visst lenge at hun har hatt sympati for moren, og aldri turt å si hvor bra hun har det hos oss, i frykt for at mamma skal bli lei seg. Men jeg syntes det har gått for langt når hun lyver om alt her (har endel bevis for dette). 

Vår frykt er faktisk at hun og moren «jobber» sammen for å lage en sak, som skal frata faren datteren sin.. Basert på løgner. 

Barnet er veldig voksent for alderen. (Antagelig flere år) Hun legger ut bilder av seg selv på sosiale medier, men lassevis med sminke, kyssemunn etc. Pappaen sa at det ikke var greit, forklarte hva som kunne skje når ting kom på nett og forklarte at hun var for ung . Prøvde også å ta telefonen når hun skulle legge seg, for at hun ikke skulle drive på natta. Alt endte opp i at mammaen ringte og fortalte at han brøt personvernet til barnet, og at han ikke hadde lov til å gjøre slikt. Hun truer med barnevernet titt og ofte. 

Problemene er mange fler enn dette, men vi er så redd for å «miste» henne, men samtidig ønsker vi ikke evig konflikt. Vil hun ikke bo hos oss, så får vi gjort lite med det. 

Moren hører dessverre ikke på oss, men velger å tro 100% på barnet. Noe hun har sagt rett ut. 

Barnet er blidt og tilfreds, koser med oss i sofaen og er pratsom hos oss. Spør om vi kan finne på ditt og datt. Så ingenting skulle tilsi at hun har det fælt.. 

Hun har et eldre søsken som var slik for noen år siden, (i en mindre skala) men som er helt annerledes nå. Den eldste ønsker å være hos oss, og sier hun har det veldig bra. Hun er så stor, at vi har sagt at hun kan velge hvor hun vil bo. Men hun ønsker 50/50. (Det skal være sagt at den yngste uten tvil er favoritten hos moren, og det er sagt ved en anledning for noen år siden at Pappaen kunne få den eldste, hvis hun fikk den yngste..) 

pappaen har foreslått FKV, uten at hun vil være med. Han har vært der alene , uten å få særlig hjelp. Mor er liksom fredet..

Hva gjør man i en slik situasjon . Skal man la barnet flytte fast til mor? Eller har vi noen mulighet til å beholde henne? 

Anonymkode: cefaf...ec1

Jeg tror ikke barnet er flere år mer modent, mange ganger er det et cover for at de egentlig trenger mye omsorg. Min søster ble ofte sett på som moren for alderen og mulig hun er det på enkelte plan. Men på andre plan henger hun mange år etter igjen. 

Kan tenke meg at hun får bekreftelse av mor hver gang hun finner noe å ta dere på. Det er en god følelse kan jeg tenke meg, tror ikke hun forstår hva hun gjør galt med det. Når det ikke er mer å hente så kommer løgnene for å få mer bekreftelse av mor. Vært gjennom det selv med min egen mor da jeg var tenåring. 

Dere får begynne å dokumentere alt som skjer dere også så er det ingen som har noe å ta dere på hvis det skulle bli en sak.

Hold på barnet så godt dere kan er min erfaring. Gjør alt dere kan for at hun skal forstå at dere er der. 

Husk at barn ikke får være på sosiale medier før fylte 13 år. Så hvis hun er 12 bør hun ikke være der og selv som 14 åring er det anbefalt at foreldre følger med. Så når mor snakker om personvern tror jeg alle andre instanser vil se det som at dere gjør det som er best for et barn. Å ikke følge med er det dummeste man kan gjøre. 

Anonymkode: 530b6...4b8

[AnonymBruker]

La henne bo hos mor.

Anonymkode: bdbcd...25d

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

La henne bo hos mor.

Anonymkode: bdbcd...25d

Hos oss førte det til at barnet fikk en ekstremt tung oppvekst og har i ung voksen alder slitt mye. 

Anonymkode: 530b6...4b8

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hos oss førte det til at barnet fikk en ekstremt tung oppvekst og har i ung voksen alder slitt mye. 

Anonymkode: 530b6...4b8

Man burde ikke å tvinge et barn og bo hos noen de ikke ønsker, og det kommer bare til å lage et dårlig forhold mellom barn og far. Barn har rett å bestemme hvor de skal bo. 

Anonymkode: bdbcd...25d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Man burde ikke å tvinge et barn og bo hos noen de ikke ønsker, og det kommer bare til å lage et dårlig forhold mellom barn og far. Barn har rett å bestemme hvor de skal bo. 

Anonymkode: bdbcd...25d

Jeg forstår hva du mener. Men skulle gjerne likt å vite hvorfor hun gjør som hun gjør. Når hun så tydelig trives når hun er her.

For meg føles dette som et spill for å gjøre mammaen fornøyd, ikke misnøye .. 🤷🏼‍♀️

Anonymkode: cefaf...ec1

[Minlillesky]

Barn er veldig lojale mot sine foreldre. Hun vil nok ikke skuffe mamma sin. Hun forstår nok ikke hva hun gjør, hva slags konsekvenser det blir for både henne og mellom deres forhold til henne. Mor trenger veiledning, barnet trenger oppmuntring, støtte og mye mer omsorg. Anbefaler COS-P kurset til dere alle 3 voksne  

Jeg tenker barnet burde minke samværet med mor til det blir gjort endringer i mors hjem og væremåte. Det er ikke sunt og bra for barnet å ha det sånn som hun har det nå. 

 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har en stedatter på barneskolen som jeg trodde vi hadde et godt forhold til. Men nå viser det seg , etter bla. informasjon fra barnets mor, tante og besteforeldre at hun forteller endel usannheter om oss til henne.

Dette kan være så enkle ting som at hun ikke har votter (?!) hos oss, eller at hun aldri får mat hun liker eller at hun aldri får være hjemme («syk») fra skolen. Hun forteller alt som skjer hos oss til mamman sin. Av og til føles det som vi har en liten «judas» i familien. Om vi skulle finne på noe gøy, så kan du vedde på at det blir lagt frem som at vi tvang dem, eller at det var kjedelig. 

(Litt bakgrunnsinfo er at foreldrene hadde et turbulent brudd, hvor mor fort fikk barnas sympati ved å gråte og fortelle de at alt er pappa sin skyld. Dette gjenforteller de titt og ofte, så det vet vi)

Vi har visst lenge at hun har hatt sympati for moren, og aldri turt å si hvor bra hun har det hos oss, i frykt for at mamma skal bli lei seg. Men jeg syntes det har gått for langt når hun lyver om alt her (har endel bevis for dette). 

Vår frykt er faktisk at hun og moren «jobber» sammen for å lage en sak, som skal frata faren datteren sin.. Basert på løgner. 

Barnet er veldig voksent for alderen. (Antagelig flere år) Hun legger ut bilder av seg selv på sosiale medier, men lassevis med sminke, kyssemunn etc. Pappaen sa at det ikke var greit, forklarte hva som kunne skje når ting kom på nett og forklarte at hun var for ung . Prøvde også å ta telefonen når hun skulle legge seg, for at hun ikke skulle drive på natta. Alt endte opp i at mammaen ringte og fortalte at han brøt personvernet til barnet, og at han ikke hadde lov til å gjøre slikt. Hun truer med barnevernet titt og ofte. 

Problemene er mange fler enn dette, men vi er så redd for å «miste» henne, men samtidig ønsker vi ikke evig konflikt. Vil hun ikke bo hos oss, så får vi gjort lite med det. 

Moren hører dessverre ikke på oss, men velger å tro 100% på barnet. Noe hun har sagt rett ut. 

Barnet er blidt og tilfreds, koser med oss i sofaen og er pratsom hos oss. Spør om vi kan finne på ditt og datt. Så ingenting skulle tilsi at hun har det fælt.. 

Hun har et eldre søsken som var slik for noen år siden, (i en mindre skala) men som er helt annerledes nå. Den eldste ønsker å være hos oss, og sier hun har det veldig bra. Hun er så stor, at vi har sagt at hun kan velge hvor hun vil bo. Men hun ønsker 50/50. (Det skal være sagt at den yngste uten tvil er favoritten hos moren, og det er sagt ved en anledning for noen år siden at Pappaen kunne få den eldste, hvis hun fikk den yngste..) 

pappaen har foreslått FKV, uten at hun vil være med. Han har vært der alene , uten å få særlig hjelp. Mor er liksom fredet..

Hva gjør man i en slik situasjon . Skal man la barnet flytte fast til mor? Eller har vi noen mulighet til å beholde henne? 

Anonymkode: cefaf...ec1

Stakkars barn, hun vil bare ha sin mamma og pappa. 

Hun vil ikke ha en fremmed i stuen sin.

Fars nye må aldri tro at hans og mors barn vil være lojal med og knytte seg til «den utenfra».

Anonymkode: 72812...250

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Stakkars barn, hun vil bare ha sin mamma og pappa. 

Hun vil ikke ha en fremmed i stuen sin.

Fars nye må aldri tro at hans og mors barn vil være lojal med og knytte seg til «den utenfra».

Anonymkode: 72812...250

Men barnet kan vel være knyttet til både mor og far? Jeg forventer ikke at hun er knyttet til meg. For øvrig har hun også en stefar. 

Anonymkode: cefaf...ec1

[RoH]

Stakkars unger. De havner stødt i midten. 

Endret 1. februar 2018 av RoH

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man burde ikke å tvinge et barn og bo hos noen de ikke ønsker, og det kommer bare til å lage et dårlig forhold mellom barn og far. Barn har rett å bestemme hvor de skal bo. 

Anonymkode: bdbcd...25d

Et barn er et barn og har ikke en voksen persons myndighet. Barnet kan uttale seg men ikke bestemme selv.

Anonymkode: 530b6...4b8

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Et barn er et barn og har ikke en voksen persons myndighet. Barnet kan uttale seg men ikke bestemme selv.

Anonymkode: 530b6...4b8

etter en viss alder jo, jeg tror ikke det beste er tvunget henne til bo et sted hun ikke vil.

barn har rettigheter uansett alder.

Anonymkode: bdbcd...25d

[AnonymBruker]

omg, jeg hadde blitt så glad.. snakkes drittunge, liksom :D :D

Anonymkode: 68752...f08

[AnonymBruker]

Kontakt barnevernet og be om hjelp. 

Anonymkode: 3b37b...88f

[AnonymBruker]

Bare fortsett å gjøre deres beste, og vær gode foreldre for jenta. Sørg for at hun har det godt og trygt når hun er hos dere, du sier jo selv at hun prater og vil finne på ting, så hun trives nok godt innerst inne. Fortsett å sette grenser, ikke kompromisser med egne verdier bare for å tekke barnet/mor. Vær saklig og rasjonell i enhver konflikt, og pust dypt når barn eller mor kommer med urimeligheter. Du skriver selv at det har snudd hos eldste. Tenåringer er stort sett ikke dumme, de ser hvor de har det godt, og selv om yngste nå hører mest på mor og er i en vanskelig alder er det ikke utvilsomt at dette snur. 

Så beste tipset jeg kan gi er rett og slett å stå stødig i stormen, og være best mulig foreldre for jenta gitt de forutsetningene dere har akkurat nå. 

Anonymkode: 0cb7c...445

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kontakt barnevernet og be om hjelp. 

Anonymkode: 3b37b...88f

Enig, dere bør kontakte Barnevernet i deres kommune og spørre de om tiltak/hjelp. Dette har de erfaring med! 👍🏻

Anonymkode: 72812...250

[AnonymBruker]

Denne jenta høres ut til å være rundt 10 år. Da er hun gammel nok til å vite at det er konsekvenser for sine handlinger.

Hun bør vite at løgnene hennes kan føre til at hun ikke får være hos far mer. Men legg først fram at dere forstår at hun er glad i mor og far og pakke det fint inn slik at det ikke høres, eller kan oppfattes for henne at dere anklager henne. 

 

Det kan jo høres ut som at hun sier en del til mor for å tilfredstille mor og hennes tanker om far for selv å få innpass hos mor. Det er mine spekulasjoner da. Men hvertfall, at hun lyver om far og det som skjer når hun er hos dere kan føre til at mor mener hun ikke skal være der mer og dermed ikke får kontakten med far.

Er litt varm i hodet, så forklaringen min er litt dårlig. Håper dere forstår hva jeg prøver å komme fram til :/

Anonymkode: e0b38...190