Støtte samboer i sorg

[AnonymBruker]

Hei.

Min kjære mister snart sin mamma, og jeg min svigermor, så altfor tidlig til kreften. Vi er begge 30. For åtte uker siden kom beskjeden om at det ikke var mer å gjøre, og pga spredningens omfang siste mnd går det brutalt og fort nedover. Nå er vi snart ved siste stopp. 

Dere som har fulgt nære og kjære i kreftsykdommens forløp har sikkert samme opplevelse som vi har fått - at noen dager er så gode og verdifulle og blir veldig fine minner fra den siste tiden, og andre dager er hjerteskjærende hvor man bare ønsker at den man er glad i skal få slippe.

Jeg har bare vært i familien i to år, men svigermor og jeg har benyttet tiden utrolig godt til å bli kjent med hverandre og blitt veldig nære, vi visste fra dag én at vi ikke ville ha mange år sammen. Det er jeg takknemlig da jeg i dette får være nær. 

Jeg forsøker å gjøre det jeg kan for å støtte kjæresten min, han står godt i det på mange måter, men nå er det så mye vi skal «ordne» - vi monitorer hennes dagsform, kjører skytteltrafikk, sørger for alt som skal tas hånd om, følger opp tanter, onkler og øvrig familie, ordner i huset osv.

I alt dette står han, jeg og vi stødig. 

Det som bekymrer meg og som jeg gruer meg til er tiden etterpå, når alt blir tomt og stille. Hvordan jeg best kan trøste ham, og støtte ham i det som skal bli den nye hverdagen. Hun er siste forelder, så han blir så altfor tidlig stående uten. Jeg har en stor familie på min side som har tatt ham imot med åpne armer, og det tror jeg både er sårt pga savnet av sine egne, men først og fremst veldig godt for ham. Jeg får så vondt av at han ikke skal ha sine egne å ringe og besøke ved små og store hendelser i hans og vårt liv fremover..

Vi snakker godt sammen, vi er klar over at vi vil måtte ta oss litt sammen for å finne på ting for å koble av (og i dette skal jeg være en ekstra tilrettelegger og pådriver). 

Det jeg håper på er innspill på hva slags erfaringer dere som har mistet nær familie har gjort dere i tiden etterpå? Hva er det beste din kjæreste/mann/kone gjorde for deg da du sørget? Han har mange kompiser, men har ingen tett dialog med dem i dette. Når ble de koblet på for dere? 

Jeg har mistet nære selv, men jeg klarer ikke en gang å forestille meg hvordan det skulle være å en forelder, bare tanken blir for vond. Alt tas i mot med stor takk <3

 

Anonymkode: 74ed2...ad0

[AnonymBruker]

Vær mye med svigermoren din nå. Så ofte dere kan. Gi henne lindrende pleie og omsorg. Masser føtter, rist på puten, gi drikke ect. Det er vondt å miste våre nære og tiden etterpå kan bli tom og trist. Snakk sammen og støtt hverandre. Gråt ut og ikke hold inne. Med tiden lindres sorgen og det blir bedre. Er grusomt og i bølgedaler i starten. Lykke til. Klem

Anonymkode: 023d5...7a9

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vær mye med svigermoren din nå. Så ofte dere kan. Gi henne lindrende pleie og omsorg. Masser føtter, rist på puten, gi drikke ect. Det er vondt å miste våre nære og tiden etterpå kan bli tom og trist. Snakk sammen og støtt hverandre. Gråt ut og ikke hold inne. Med tiden lindres sorgen og det blir bedre. Er grusomt og i bølgedaler i starten. Lykke til. Klem

Anonymkode: 023d5...7a9

Alt dette! 

I tillegg tenker jeg at du må la han få ta ting i sitt tempo etterpå. Det kan være han ikke føler så mye nå, eller ikke klarer å definere så mange følelser nå, men en tid etter hun er borte, vil det på et eller annet tidspunkt virkelig gå opp for ham at han aldri får se mammaen sin i igjen. Selv om han er voksen, er han altfor ung til å miste en forelder. Hvis han allerede har vært gjennom dette med far, er det enda tøffere. Mannen min mistet moren da han var 39 år. Han har aldri nevnt henne med et ord dette - jeg har forsøkt... - og han taklet det IKKE bra. Jeg tror han går med et enormt savn etter mammaen sin  Da vi fikk barn nummer 2, gråt jeg på sykehuset, pga at moren hans aldri fikk vite om dette barnebarnet...  Snakk med ham, og pass på at han ikke sturer. Men det aller viktigste du kan gjøre, er å vise at du bryr deg om at han savner henne når hun er borte. At du forstår at han trenger tid til å sørge. Det høres ut som du kommer godt overens med svigermor, og det er bra  Så mitt råd er, å se det litt an, og se reaksjonen til mannen din. Men husk at den beste støtte er at du forstår ham, og lar ham få sørge i sitt tempo. Lykke til høres feil ut, men det er det eneste jeg kan si utenom at jeg føler med dere  

Anonymkode: b3ce3...f53