Hva kan jeg gjøre med stesønnen??

[AnonymBruker]

Hei. Nå vet jeg at det kommer masse kommentarer over hvor slem jeg er, men dette er bare følelsene mine.

samboeren min har en sønn på 7 år som bor hos oss, men er hos sin mor annenhver helg. Han bodde hos mor de første 4 årene, før han flyttet til oss pga diverse grunner.

Vi har også en 1 1/2 åring.  

De siste 3 årene har vært vanskelige og ser ikke ut til at det blir noe lettere. Han slår, skriker, kaster ting, «stjeler» alt mulig han kan dytte i munn på natten, følger ikke med på skolen/nekter å gjøre oppgaver, tisser på seg flere ganger daglig og juger om alvorlige ting (kan juge om at pappaen slår meg eller av vi slår han) 

Nå har vi fått en bekymrings melding pga helsesøster er redd for minstemann. Hun er redd storebroren kan skade han..

så.... nå vet vi ikke hva vi skal gjøre lenger. Jeg og samboer er flinke til å prate sammen, og er flinke til å finne på løsninger, men det har ingen virkning.. Vi begynner begge å bli sinnsykt slitene, noe som igjen går utover minsten. Vi vurderer sterkt om vi ikke er i stand til å ta oss av han, og at han derfor kanskje må flytte fra oss. 

Personlig begynner jeg å bli så drit lei at jeg snart klikker. Jeg merker selv jeg ikke er like entusiastisk med storebror, noe som sårer veldig. Er kjempe stygt å si, men jeg begynner å tro at jeg ikke er glad i han lenger. Egentlig blir jeg bare sint og frustrert inni meg når jeg ser han, samtidig som jeg blir glad når han skal sove hos mor... 

Er det noen her inne som har vært i samme situasjon som kanskje vil prate litt? 

Anonymkode: 53bbc...c55

[mjauritz]

Kanskje ta kontakt med barnevernet for å be om hjelp? De har mange kurs og samtaler. Eller få henvisning til BUP? Vet ikke hvordan det er med så små barn, og mener ikke å være hysterisk, men når det går så langt at man er redd for at han skal skade andre så har det gått så langt at man trenger fagpersoner inn tror jeg. 

Jeg har ikke vært i samme situasjon, så kan ikke hjelpe med så mye. Men hvis han har flyttet av "diverse grunner" så kan det jo være noe der som har skjedd eller noe? 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Nå vet jeg at det kommer masse kommentarer over hvor slem jeg er, men dette er bare følelsene mine.

samboeren min har en sønn på 7 år som bor hos oss, men er hos sin mor annenhver helg. Han bodde hos mor de første 4 årene, før han flyttet til oss pga diverse grunner.

Vi har også en 1 1/2 åring.  

De siste 3 årene har vært vanskelige og ser ikke ut til at det blir noe lettere. Han slår, skriker, kaster ting, «stjeler» alt mulig han kan dytte i munn på natten, følger ikke med på skolen/nekter å gjøre oppgaver, tisser på seg flere ganger daglig og juger om alvorlige ting (kan juge om at pappaen slår meg eller av vi slår han) 

Nå har vi fått en bekymrings melding pga helsesøster er redd for minstemann. Hun er redd storebroren kan skade han..

så.... nå vet vi ikke hva vi skal gjøre lenger. Jeg og samboer er flinke til å prate sammen, og er flinke til å finne på løsninger, men det har ingen virkning.. Vi begynner begge å bli sinnsykt slitene, noe som igjen går utover minsten. Vi vurderer sterkt om vi ikke er i stand til å ta oss av han, og at han derfor kanskje må flytte fra oss. 

Personlig begynner jeg å bli så drit lei at jeg snart klikker. Jeg merker selv jeg ikke er like entusiastisk med storebror, noe som sårer veldig. Er kjempe stygt å si, men jeg begynner å tro at jeg ikke er glad i han lenger. Egentlig blir jeg bare sint og frustrert inni meg når jeg ser han, samtidig som jeg blir glad når han skal sove hos mor... 

Er det noen her inne som har vært i samme situasjon som kanskje vil prate litt? 

Anonymkode: 53bbc...c55

Men i alle dager, det er ingen retur rett på barn. Dere kan ikke bare gi opp og levere ham fra dere. Det ar veldig provoserende lesing må jeg si.
Gutten har åpenbart store problemer og dere vil løse det ved å svikte ham, Du nevner ikke et ord om dere får hjelp av bup, familiekontoret osv. Det er iallfall her dere begynner.
Jeg bruker ikke å reagere så veldig , men dette gikk virkelig inn på meg. Stakars barn

Anonymkode: 0fa14...8f9

[AnonymBruker]

Dette barnet har opplevd noe som ikke burde oppleves. Det er en grunn til utagerende oppførsel. Stol på meg, jeg er lærer og har vært borti flere slike unger. Du vil ikke tro så grusomme ting de har vært utsatt før. 

Finn det ut.

Anonymkode: 1a677...760

[Nastine]

Forstår det er slitsomt og frustrerende, absolutt, men on han hadde vært ditt eget barn, hva hadde du gjort da? Dere må jo be om hjelp...

[AnonymBruker]

Dere kan da ikke bare gi han bort fordi dere er slitne, hva er det for slags innstilling??? Hadde du bare gitt bort ditt eget barn fordi du var sliten å barnet ikke var «perfekt»?? 

Dere trenger å få inn profesjonell hjelp. Enten i form av barnevern som kan gi råd og kurs, eller BUP. Et barn blir ikke sånn uten grunn, å når man blir redd for at han kan skade den minste så må kan dere ikke bare sitte å se på uten å få profesjonell hjelp. 

Anonymkode: 46bdf...55c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Dette barnet har opplevd noe som ikke burde oppleves. Det er en grunn til utagerende oppførsel. Stol på meg, jeg er lærer og har vært borti flere slike unger. Du vil ikke tro så grusomme ting de har vært utsatt før. 

Finn det ut.

Anonymkode: 1a677...760

Ja, det er ikke usannsynlig at barnet har vært igjennom noe grusomt. Dette er overhodet ikke normal oppførsel. Kan jo også være at barnet har opplevd noe barnet selv opplever som traumatisk, som kanskje voksne ikke tenker er traumatisk. Men noe er det i alle fall! Og det da ikke er en eller annen diagnose. 

Blir barnet møtt med sine følelser av dere? Får barnet hjelp til å sortere følelsene sine når han utagerer, eller blir han møtt med kjeft? Også ganske vesentlig.. 

Og han merker nok at du er lei av han, sint og frustrert. Kan forstå dine følelser også, men barnet har det nok ikke enkelt i utgangspunktet. 

Anonymkode: e81ef...70a

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men i alle dager, det er ingen retur rett på barn. Dere kan ikke bare gi opp og levere ham fra dere. Det ar veldig provoserende lesing må jeg si.
Gutten har åpenbart store problemer og dere vil løse det ved å svikte ham, Du nevner ikke et ord om dere får hjelp av bup, familiekontoret osv. Det er iallfall her dere begynner.
Jeg bruker ikke å reagere så veldig , men dette gikk virkelig inn på meg. Stakars barn

Anonymkode: 0fa14...8f9

Er veldig enig med deg, men er også redd for at han ikke vil få en fin oppvekst her hos oss. Så grunnen til at vi vurderer det er på grunn av at vi ikke trur vi takler det og vil « ødelegge» gutten mer. 

 Vi har spurt barnevernet om hjelp flere ganger, men det er lite de har hjulpet med. Han er hos BUP. 

 

Anonymkode: 53bbc...c55

[Biloba]

Helsesøster har levert bekymringsmelding, åpne dere for barnevernet og få hjelp til utredning og hvordan gutten kan hjelpes. Han er 7. Han HAR et problem, han ER ikke et problem. Men dere må jo få hjelp fra fagfolk og ikke stå med alt alene og ikke vite hva dere skal gjøre.

[Sh999]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Nå vet jeg at det kommer masse kommentarer over hvor slem jeg er, men dette er bare følelsene mine.

samboeren min har en sønn på 7 år som bor hos oss, men er hos sin mor annenhver helg. Han bodde hos mor de første 4 årene, før han flyttet til oss pga diverse grunner.

Vi har også en 1 1/2 åring.  

De siste 3 årene har vært vanskelige og ser ikke ut til at det blir noe lettere. Han slår, skriker, kaster ting, «stjeler» alt mulig han kan dytte i munn på natten, følger ikke med på skolen/nekter å gjøre oppgaver, tisser på seg flere ganger daglig og juger om alvorlige ting (kan juge om at pappaen slår meg eller av vi slår han) 

Nå har vi fått en bekymrings melding pga helsesøster er redd for minstemann. Hun er redd storebroren kan skade han..

så.... nå vet vi ikke hva vi skal gjøre lenger. Jeg og samboer er flinke til å prate sammen, og er flinke til å finne på løsninger, men det har ingen virkning.. Vi begynner begge å bli sinnsykt slitene, noe som igjen går utover minsten. Vi vurderer sterkt om vi ikke er i stand til å ta oss av han, og at han derfor kanskje må flytte fra oss. 

Personlig begynner jeg å bli så drit lei at jeg snart klikker. Jeg merker selv jeg ikke er like entusiastisk med storebror, noe som sårer veldig. Er kjempe stygt å si, men jeg begynner å tro at jeg ikke er glad i han lenger. Egentlig blir jeg bare sint og frustrert inni meg når jeg ser han, samtidig som jeg blir glad når han skal sove hos mor... 

Er det noen her inne som har vært i samme situasjon som kanskje vil prate litt? 

Anonymkode: 53bbc...c55

Dere må jo komme til bunns i hvorfor gutten er som han er/reagerer som han gjør.. Det er jo ofte noe underliggende bak. 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette barnet har opplevd noe som ikke burde oppleves. Det er en grunn til utagerende oppførsel. Stol på meg, jeg er lærer og har vært borti flere slike unger. Du vil ikke tro så grusomme ting de har vært utsatt før. 

Finn det ut.

Anonymkode: 1a677...760

Vi vet at han har opplevd mye greier, men kan ikke nevne det her. 

Anonymkode: 53bbc...c55

[AnonymBruker]

Bor han nå altså 100% hos dere? Hvis ja, muligens en reaksjon på savn av mor? 

Vi vet ikke nok om deres situasjon TS, men vær så snill og ha "elsk meg mest når jeg fortjener det minst" i bakhodet. Det høres ut som en gutt som trenger at dere virkelig ser ham.

Anonymkode: 41c23...1a1

[AnonymBruker]

Jeg ville bedt om profesjonell hjelp her - dette er jo ikke normalt. Jeg forstår godt at du føler som du gjør!

Anonymkode: aa9c8...c61

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Nastine skrev:

Forstår det er slitsomt og frustrerende, absolutt, men on han hadde vært ditt eget barn, hva hadde du gjort da? Dere må jo be om hjelp...

Vi har spurt om hjelp flere ganger. Hjelper lite med hjelp når alt blir ødelagt når han er hos mor. Vi har også vært igjennom en rettsak for at han ikke skal være hos mor mer. Den tapte vi.

Det er så vanskelig å sette seg inn i. Problemet er at han SKADER faktisk mitt barn, og det bidrar jo ikke til at jeg ønsker han i livet mitt mer. 

Anonymkode: 53bbc...c55

[RoH]

Flott med stemødre. De innfrir alltid.  

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bor han nå altså 100% hos dere? Hvis ja, muligens en reaksjon på savn av mor? 

Vi vet ikke nok om deres situasjon TS, men vær så snill og ha "elsk meg mest når jeg fortjener det minst" i bakhodet. Det høres ut som en gutt som trenger at dere virkelig ser ham.

Anonymkode: 41c23...1a1

Han er hos mor annenhver helg. Vi vet at de ikke behandler han så pent der og merker stor forskjell på han når han kommer fra hun. Vi mistenker at han har blitt utsatt for vold og det var derfor vi klarte å « lurr» mor sånn at han flyttet til oss.

Anonymkode: 53bbc...c55

[AnonymBruker]

Akkurat nå, RoH skrev:

Flott med stemødre. De innfrir alltid.  

Nå har det seg slik at hvis jeg ikke hadde brydd meg om gutten hadde jeg bare dratt selv. Jeg vet at pappaen ikke klarer å ta vare på han alene og blir han sendt tilbake til mor vil han få det tøft. Så ikke kom med den ;-)

Anonymkode: 53bbc...c55

[AnonymBruker]

Hvis helsesøster frykter for livet på lillebror, selvsagt må dere få han ut av husetl

Sorry meg ass, men dette er alvor. Handler da ikke om retur av ungen, men beksytte begge ved å hindre storebror blir morder, og lillebror blir myrdet. Jeg hadde hørt om han kunne bo hos mor eller på et hjem, minste mann er høyeste på rangen på å blir beskyttet! det hadde vært om det hadde vært den andre veien og.

 

Og du må, ikke spørre slike kompliserte spørsmål på kG! Google litt så finner du ut at det er flere foreldre som har opplevd dette.uten at det nødvendigvis har vært en tramatisk grunn til det. Lykke til.,

Anonymkode: 378a5...31d

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men i alle dager, det er ingen retur rett på barn. Dere kan ikke bare gi opp og levere ham fra dere. Det ar veldig provoserende lesing må jeg si.
Gutten har åpenbart store problemer og dere vil løse det ved å svikte ham, Du nevner ikke et ord om dere får hjelp av bup, familiekontoret osv. Det er iallfall her dere begynner.
Jeg bruker ikke å reagere så veldig , men dette gikk virkelig inn på meg. Stakars barn

Anonymkode: 0fa14...8f9

Tviler på at du hadde sagt det samme hvis det var moren som fortvilte.»Men i alle dager, har han ikke en far som kan stille opp?» hadde du sagt da. Barnet har to foreldre, begge bør delta og lette familien som har et lite barn som potensielt tar skad av oppførselen til 7-åringen.

Anonymkode: 6404d...4ce

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hvis helsesøster frykter for livet på lillebror, selvsagt må dere få han ut av husetl

Sorry meg ass, men dette er alvor. Handler da ikke om retur av ungen, men beksytte begge ved å hindre storebror blir morder, og lillebror blir myrdet. Jeg hadde hørt om han kunne bo hos mor eller på et hjem, minste mann er høyeste på rangen på å blir beskyttet! det hadde vært om det hadde vært den andre veien og.

 

Og du må, ikke spørre slike kompliserte spørsmål på kG! Google litt så finner du ut at det er flere foreldre som har opplevd dette.uten at det nødvendigvis har vært en tramatisk grunn til det. Lykke til.,

Anonymkode: 378a5...31d

Takk, endelig en som ser det fra min side. Jeg vil virkelig få det til med storebror og er villig til å prøve litt til, MEN er ikke villig til å risikere livet til MIN sønn. Nå er de aldri alene ett sekund og sånn skal det være lenge! 

Anonymkode: 53bbc...c55