Abort eller beholde? HJELP

[AnonymBruker]

Jeg fant nylig ut at jeg er gravid, går på prevensjon så dette var virkelig ikke planlagt. Jeg er samboer med barnefaren og vi har vært sammen i snart to år, er i 20-årene begge to. Han er for tiden arbeidsledig, har ikke lappen eller noenting. Jeg studerer og har kun deltidsjobb. Vi leier. Barnefaren er snart 30 år og er uten arbeid, har ingen utdannelse (ikke engang vgs), har ingen mål og ambisjoner for fremtiden, er snart ferdig med lappen men får aldri sumlet seg til å ta den og nå har han gått arbeidsledig i tre mnd og enda ikke begynt å søke på nye jobber. Jeg føler jeg har gått inn i en morsrollen ovenfor han det siste året hvor jeg må minne han på å rydde, øve på teorien til lappen, sende jobbsøknader, være sosial med venner og familie osv. Han er rett og slett veldig tafatt, lat og giddaløs, noe som har vært et irritasjonsmoment for meg lenge. Jeg har vært på nippet til å gå flere ganger den siste tiden og han viser ingen tegn til bedring. Ellers er han verdens snilleste, han varter meg opp som en prinsesse, gjør alt jeg ber han om og jeg vet jeg har en trygg mann i han som aldri ville såre meg. 

Men nå er jeg altså gravid og kjenner på denne tafattheten og irriterer meg enda mer enn før, vil han endre seg av å få et barn? For jeg har blitt enig med meg selv etter uendelig med tenking og grubling om at jeg er klar for barn og ønsker barn. Men jeg så aldri for meg å få barn med en jeg allerede hadde en slags «mammarolle» til, alt jeg ønsker meg nå er en oppegående mann som tar tak i eget liv, tar initiativ til å komme seg ut av leiligheten og som jeg vet hadde vært voksen nok til å takle en graviditet og småbarnsperiode sammen med meg. Jeg vipper hele tiden mot å beholde og ta abort og klarer virkelig ikke bestemme meg. Jeg vet med meg selv at dette ikke er et forhold som vil vare med mindre han ender seg og jeg kommer nok til å gå dersom valget faller på abort. For hvorfor være sammen med noen man faktisk ikke ønsker barn med? På en annen side klarer jeg nesten ikke anken på abort. Den vonde følelsen jeg vil ha når termin nærmer seg, når barnet ville hatt bursdag osv..

Har snakket med nærmeste venner og familie om dette og alle sier de støtter meg uansett. Barnefar vil beholde. Jeg håper noen av dere her inne har noen gode råd og kanskje har vært gjennom liknende problemstilling. 

Dette ble fryktelig langt og rotete, men håper på litt hjelp. Vet at det kun er jeg som kan ta dette valget, men håper jeg klarer å bestemme meg snart..

Anonymkode: d4509...ae7

[Frostrose]

Jeg ville kontaktet amathea.  Det er greit å snakke med profesjonelle i slike tilfeller. Lykke til videre! ❤

[AnonymBruker]

Magefølelsen min sier, til tross for at jeg har lest innlegget, behold. Er vanligvis for selvbestemt abort og alt det der, men jeg fikk en god følelse på at du burde beholde  det er dog ditt valg! Lykke til <3 

Anonymkode: b0299...797

[w0ho]

Akkurat nå, Frostrose skrev:

Jeg ville kontaktet amathea.  Det er greit å snakke med profesjonelle i slike tilfeller. Lykke til videre! ❤

Tusen takk ❤️ Har sett litt på nettsiden deres men de har ingen kontorer i nærheten hvor jeg bor. Prøvde meg i chatten de har, men kom ikke gjennom..

[w0ho]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Magefølelsen min sier, til tross for at jeg har lest innlegget, behold. Er vanligvis for selvbestemt abort og alt det der, men jeg fikk en god følelse på at du burde beholde  det er dog ditt valg! Lykke til <3 

Anonymkode: b0299...797

❤️

[realistisk90]

Så trist du sitter med dette alene. Hadde det vært meg selv ville jeg fortalt ham jeg var gravid men at jeg ikke stoler på at han kan ta ansvar. Jeg ville fortalt det til hans foreldre også slik at han får meninger fra dem og kanskje det rister han godt. Så ville jeg vurdert å være alenemor. Hvis jeg var klar til å bli mamma så hadde jeg absolutt ikke tatt abort. Dersom du velger å være alenemamma vil du få mer støtte og jeg er sikker på at du har familie rundt deg som også ønsker å tre til. 

Lykke til! 

[AnonymBruker]

Dette kunne vært skrevet av meg for åtte år siden. Jeg var i samme situasjon og ble ufrivillig gravid med en jeg holdt på å gå fra fordi han ikke var den rette for meg. Jeg valgte å ta abort, og fant den store kjærligheten noen år etter med en ansvarsfull og oppegående mann. Vi har nå fått barn sammen og jeg angrer ikke på valget. 

Kun min erfaring. Dette må du kjenne på selv, og jeg vil råde deg til å ta kontakt med noen som du kan lufte disse tankene med. 

Anonymkode: e5ecd...26e

[AnonymBruker]

Jeg tenker at her må du tenke mer på barnets fremtidsutsikter, fremfor at du er klar for å bli mor! At far her sier at han ønsker du beholder, gir meg vibber til flere familier her jeg bor, hvor ingen jobber, barnevernet er involvert osv, men likevel pumper de ut barn! Det er jo såååå kjekt...!! Å oppfostre et barn alene er tøft, men å oppfostre et barn med en far som er involvert, som ikke jobber osv, kan jeg love er 10 ganger tøffere enn å oppfostre barnet alene!! Her har du 3 muligheter; ta abort, finne en ny mann etterhvert som er stabil, og få et barn i omgivelser som er "bra". Eller; få barnet, lev med at du må ta deg av 2 barn...! Eller få barnet, kutt all kontakt med barnefar så lenge han ikke skjerper seg! Alt dette bør du få avklart snarest.

For meg hadde ikke det viktigste vært at barnet var planlagt, men at når jeg først ble gravid SÅ VISSTE JEG AT ALT VAR LAGT TILRETTE for den lille uskyldigheten som skal komme til verden. Hadde aldri født et barn til noe jeg visste var kaos! 

Uansett - du vet best selv, og alle bør respektere ditt valg! Håper likevel du tenker med hjernen og ikke hjertet. 

Anonymkode: 1b372...637

[Liven_]

Hiv ut barnefaren si at du vil beholde, men nå er det slutt på tull og tøys, nå begynner voksenlivet og  han er mer enn velkommen å være med og du tar han tilbake men det forutsetter at han tar seg sammen endrer livet sitt lærer å ta ansvar. Lykke til! 

Det klarer du

[AnonymBruker]

Jeg ville beholdt barnet!!!!om du velger barnefar videre eller ei.

Anonymkode: 72d7c...050

[w0ho]

Takk for svar alle sammen! 

Har allerede hatt mange samtaler med barnefar om bekymringen min om hvordan det vil blir å få barn med han. Vi er heldigvis veldig åpne og ærlige mot hverandre. Han lover at han skal ta seg sammen, men det går så innmari treigt og hvis jeg minner han på ting litt for ofte blir han «stresset» som han sier. Vi skal flytte til min hjemby i juni, vi møttes i studiebyen min som er over 2 timer med fly unna hverandre. Moren hans er veldig oppegående og har sagt til han flere ganger at han nå må vokse opp og ta seg sammen og at hun kommer til å kvele han dersom han ikke gjør det 

Er også fast bestemt på å fullføre utdannelsen min, men det irriterer meg så grenseløst at han ikke har noe mål og mening og helst vil jobbe som kundeveileder eller telefonselger (no offence, men dette passer ikke inn i mitt ambisjonsnivå). Dette burde jeg naturligvis tenkt på før vi flyttet sammen, men det var ingen irritasjonsmomenter på den tiden.. Nei huff, får gå videre i tenkeboksen og virkelig tenke meg om. Ser ikke helt hvordan jeg skal klare å bli enig med meg selv og komme til en endelig avgjørelse. 

[AnonymBruker]

Jeg bruker ikke kondom jeg bruker ikke kondom

Anonymkode: be749...4dc

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fant nylig ut at jeg er gravid, går på prevensjon så dette var virkelig ikke planlagt. Jeg er samboer med barnefaren og vi har vært sammen i snart to år, er i 20-årene begge to. Han er for tiden arbeidsledig, har ikke lappen eller noenting. Jeg studerer og har kun deltidsjobb. Vi leier. Barnefaren er snart 30 år og er uten arbeid, har ingen utdannelse (ikke engang vgs), har ingen mål og ambisjoner for fremtiden, er snart ferdig med lappen men får aldri sumlet seg til å ta den og nå har han gått arbeidsledig i tre mnd og enda ikke begynt å søke på nye jobber. Jeg føler jeg har gått inn i en morsrollen ovenfor han det siste året hvor jeg må minne han på å rydde, øve på teorien til lappen, sende jobbsøknader, være sosial med venner og familie osv. Han er rett og slett veldig tafatt, lat og giddaløs, noe som har vært et irritasjonsmoment for meg lenge. Jeg har vært på nippet til å gå flere ganger den siste tiden og han viser ingen tegn til bedring. Ellers er han verdens snilleste, han varter meg opp som en prinsesse, gjør alt jeg ber han om og jeg vet jeg har en trygg mann i han som aldri ville såre meg. 

Men nå er jeg altså gravid og kjenner på denne tafattheten og irriterer meg enda mer enn før, vil han endre seg av å få et barn? For jeg har blitt enig med meg selv etter uendelig med tenking og grubling om at jeg er klar for barn og ønsker barn. Men jeg så aldri for meg å få barn med en jeg allerede hadde en slags «mammarolle» til, alt jeg ønsker meg nå er en oppegående mann som tar tak i eget liv, tar initiativ til å komme seg ut av leiligheten og som jeg vet hadde vært voksen nok til å takle en graviditet og småbarnsperiode sammen med meg. Jeg vipper hele tiden mot å beholde og ta abort og klarer virkelig ikke bestemme meg. Jeg vet med meg selv at dette ikke er et forhold som vil vare med mindre han ender seg og jeg kommer nok til å gå dersom valget faller på abort. For hvorfor være sammen med noen man faktisk ikke ønsker barn med? På en annen side klarer jeg nesten ikke anken på abort. Den vonde følelsen jeg vil ha når termin nærmer seg, når barnet ville hatt bursdag osv..

Har snakket med nærmeste venner og familie om dette og alle sier de støtter meg uansett. Barnefar vil beholde. Jeg håper noen av dere her inne har noen gode råd og kanskje har vært gjennom liknende problemstilling. 

Dette ble fryktelig langt og rotete, men håper på litt hjelp. Vet at det kun er jeg som kan ta dette valget, men håper jeg klarer å bestemme meg snart..

Anonymkode: d4509...ae7

Viss du ikke føler du kan ta vare på en unge emosjonelt og har ting du må fikse med deg selv først ta abort. Har gjort det selv og angrer ikke for jeg vet at den ungen hadde ikke hatt det bra nå eller blitt adopert bort viss jeg måtte blitt mor da.

Anonymkode: eea8f...4aa

[AnonymBruker]

Viss man ikke ønsker å forme et liv skal men heller ikke gjøre det. Det er nok av neglekta unger i verden som lider nettop pga av moren ikke er emosjonelt tilstede og er ulykkelig og tar det utover ungen uten at hun selv merker det Ta eg godt valg. Viss man ikke ønsker barn skal man jo seffølgeligt  ikke ha barn. Livet begynner ikke før man er ute v livmoren og da er det GAME ON! Ingen vei tilbake. du må gi alle dine krefter og kjærlighet til den ungen for resten av ditt liv, og sette dine mål bucketlist i livet på vent minst 18 år som regel mer en atten år.

Anonymkode: eea8f...4aa

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ville beholdt barnet!!!!om du velger barnefar videre eller ei.

Anonymkode: 72d7c...050

For barnets skyld, eller TS sin skyld? Evt begrunn hvorfor TS sine følelser er viktiger, enn et barn som skal leve et helt liv i kaoset?

Anonymkode: 1b372...637

[w0ho]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Viss man ikke ønsker å forme et liv skal men heller ikke gjøre det. Det er nok av neglekta unger i verden som lider nettop pga av moren ikke er emosjonelt tilstede og er ulykkelig og tar det utover ungen uten at hun selv merker det Ta eg godt valg. Viss man ikke ønsker barn skal man jo seffølgeligt  ikke ha barn. Livet begynner ikke før man er ute v livmoren og da er det GAME ON! Ingen vei tilbake. du må gi alle dine krefter og kjærlighet til den ungen for resten av ditt liv, og sette dine mål bucketlist i livet på vent minst 18 år som regel mer en atten år.

Anonymkode: eea8f...4aa

Jeg er klar over hva det krever å ha en baby og er barn, fikk et søsken da jeg var 15 som jeg hjalp mamma veldig mye med. Så ser ikke for meg å krysse av resten på «bucketlisten» de neste årene nei. Og hvis du har lest hva jeg har skrevet har jeg skrevet at JEG er klar for et barn og JEG har lyst på barn. Men at barnefar er ansvarsløs og umoden gjør meg veldig usikker. 

Men takk for innspill :-)

[w0ho]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg bruker ikke kondom jeg bruker ikke kondom

Anonymkode: be749...4dc

Nei, p-stav :-)

[AnonymBruker]

Dette er virkelig en vanskelig problemstilling.  Kan det hjelpe om du ser for det deg selv og barnet om 10 år, og med det scenario at ambisjonsnivået hans ikke endret seg? Han kom seg for eksempel ikke ut i jobb, og synes kanskje det er ok. Ser du da for deg at du greide å ha et godt forhold til han likevel? Eller blir du da aleneforsørger?

Jeg tror på mange måter at spørsmålet koker ned til et spørsmål om du føler deg komfortabel med å knytte deg til denne mannen via et barn, også om han skulle vise seg å skuffe deg?

Jeg har selv nylig fått mitt første barn, og det har på ingen måte fått frem det beste i meg og mannen min, men jeg har likevel tenkt at om det så skulle bli så ille at vi en gang i fremtiden skilles, er det likevel han jeg ønsker å gjøre det med. Hvis det gir noen mening? Jeg tror det ligger en stor trygghet i å føle det sånn.

Anonymkode: d3fe1...fa0

[Gjest GoldenLioness]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fant nylig ut at jeg er gravid, går på prevensjon så dette var virkelig ikke planlagt. Jeg er samboer med barnefaren og vi har vært sammen i snart to år, er i 20-årene begge to. Han er for tiden arbeidsledig, har ikke lappen eller noenting. Jeg studerer og har kun deltidsjobb. Vi leier. Barnefaren er snart 30 år og er uten arbeid, har ingen utdannelse (ikke engang vgs), har ingen mål og ambisjoner for fremtiden, er snart ferdig med lappen men får aldri sumlet seg til å ta den og nå har han gått arbeidsledig i tre mnd og enda ikke begynt å søke på nye jobber. Jeg føler jeg har gått inn i en morsrollen ovenfor han det siste året hvor jeg må minne han på å rydde, øve på teorien til lappen, sende jobbsøknader, være sosial med venner og familie osv. Han er rett og slett veldig tafatt, lat og giddaløs, noe som har vært et irritasjonsmoment for meg lenge. Jeg har vært på nippet til å gå flere ganger den siste tiden og han viser ingen tegn til bedring. Ellers er han verdens snilleste, han varter meg opp som en prinsesse, gjør alt jeg ber han om og jeg vet jeg har en trygg mann i han som aldri ville såre meg. 

Men nå er jeg altså gravid og kjenner på denne tafattheten og irriterer meg enda mer enn før, vil han endre seg av å få et barn? For jeg har blitt enig med meg selv etter uendelig med tenking og grubling om at jeg er klar for barn og ønsker barn. Men jeg så aldri for meg å få barn med en jeg allerede hadde en slags «mammarolle» til, alt jeg ønsker meg nå er en oppegående mann som tar tak i eget liv, tar initiativ til å komme seg ut av leiligheten og som jeg vet hadde vært voksen nok til å takle en graviditet og småbarnsperiode sammen med meg. Jeg vipper hele tiden mot å beholde og ta abort og klarer virkelig ikke bestemme meg. Jeg vet med meg selv at dette ikke er et forhold som vil vare med mindre han ender seg og jeg kommer nok til å gå dersom valget faller på abort. For hvorfor være sammen med noen man faktisk ikke ønsker barn med? På en annen side klarer jeg nesten ikke anken på abort. Den vonde følelsen jeg vil ha når termin nærmer seg, når barnet ville hatt bursdag osv..

Har snakket med nærmeste venner og familie om dette og alle sier de støtter meg uansett. Barnefar vil beholde. Jeg håper noen av dere her inne har noen gode råd og kanskje har vært gjennom liknende problemstilling. 

Dette ble fryktelig langt og rotete, men håper på litt hjelp. Vet at det kun er jeg som kan ta dette valget, men håper jeg klarer å bestemme meg snart..

Anonymkode: d4509...ae7

En ting er sikkert.

En mann forandrer seg ikke over natten fordi han blir far. Selv de mest solide forhold der begge bidrar like mye kan ryke når en får barn for det krever alt av deg. Amming, lite søvn, null egentid og en unge som krever konstant oppmerksomhet er ikke lett å takle for nybakte foreldre, iallefall ikke om forholdet er dårlig i utgangspunktet.

De første årene så kommer barnet først uansett. Ikke minst koster det mye penger å oppfostre en unge.

Jeg hadde personlig ikke vært sammen med en man som er tafatt, arbeidsledig som ikke engang klarer å søke jobber alene og som ikke klarer å rydde etter seg. Hva tror du skjer når barnet kommer? Det blir mye rot og gris om man ikke har gode rutiner. 

 

[AnonymBruker]

Ikke få barn med en slik mann. Hilsen en som har det. 

Anonymkode: bc92a...02d