Mistet vennskapet - savner henne enormt..

[duplexx]

I høst hadde jeg en uoverensstemmelse med en av mine nærmeste venninner. Vi var et trekløver, som har kjent hverandre siden 8. klasse. Vi er nå midt i tyveårene.

Det bunnet i at jeg adresserte på en ryddig og pen måte usikkerheter og problemer jeg opplevde med den ene venninnen, og hun tålte dårlig å høre det. Hun har mye angst, vært innlagt og litt forskjellig. Det oppstod en del situasjoner hvor jeg følte meg utelatt, hvor jeg ble ikke invitert med på ting. Jeg pauset vennskapet litt, for ikke å si dumme ting jeg ville angre på. Da jeg endelig fortalte henne hva jeg følte, hvor jeg overhodet ikke angrep henne, men forklarte at jeg var usikker og lei meg, ble jeg møtt med en shitstorm. Hun endte med å bli forbannet og resignerte, og valgte enkleste utvei - «vi passer ikke som venner». Det gjør vi, vi bare klarte ikke å snakke om det var vanskelig...

Det gikk en stund og jeg tok kontakt og sa det VERKET i hjertet omtrent, jeg savnet henne og ønsket å snakke, ses osv. Jeg ventet på svar, men det uteble.

Vi har en bråte felles venner, som hun ofte ser, og jeg blir aldri invitert. For de har «valgt» henne. Jeg savner ikke de, når de oppfører seg sånn. Men jeg savner henne.

Hun var min nærmeste, den jeg kunne ringe om natten. Jeg kjørte flere mil for å besøke henne da hun var innlagt. Jeg var der for henne gjennom absolutt alt hun gikk gjennom, stilte opp døgnet rundt. I tillegg til at jeg har to egne barn. Hun var min person. Hun var en del av meg, vi delte alt. Delte alt. Snakket om alt. Lo av det samme.

Og nå er hun borte, hun klarte ikke snakke med meg om det som ble vanskelig. Og jeg er livredd for å ta opp kontakten igjen, for å bli avvist av henne var verre enn å oppdage at pappaen til barna var skeiv da jeg var gravid med nummer to.

Jeg trenger egentlig ingen tips, jeg må bare få det ut.. klaget til noen 🙄🙄 Jeg kan ikke gråte for mye på skulderen til vår felles venninne, som helt forståelig ikke ønsker å stå mellom barken og veden.

Det føles som om noen har revet av en del av meg. Det er så intenst sårt og leit, det er gått over et halvt år og jeg ser enda memes jeg har lyst å tagge henne i på fb 🙄

Det gjør så ubeskrivelig vondt, jeg savner vennskapet vårt, jeg savner henne...fy faan. 

Endret 30. januar 2018 av duplexx

[AnonymBruker]

Ser at du skriver at du ikke vil ha råd, men du får nok ett råd her uansett.

Da jeg leste teksten din så kjente jeg meg så ekstremt godt igjen. Jeg har vært gjennom noe av det samme som deg. Et vennskap som var helt vanvittig sterkt som gikk på en smell. Det er vondt, og det føles faktisk verre enn et brudd med en kjæreste.

Jeg syntes uansett at du burde ta kontakt. Tenk om hun vil at du skal ta det første steget? Er for stolt til å kontakte deg? Eller av andre grunner ikke tør å ta kontakt? Så sitter dere der på hver sin kant og har det vondt pga. et vennskap som kanskje kunne vært fikset? 

Anonymkode: 81a6d...b21

[duplexx]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ser at du skriver at du ikke vil ha råd, men du får nok ett råd her uansett.

Da jeg leste teksten din så kjente jeg meg så ekstremt godt igjen. Jeg har vært gjennom noe av det samme som deg. Et vennskap som var helt vanvittig sterkt som gikk på en smell. Det er vondt, og det føles faktisk verre enn et brudd med en kjæreste.

Jeg syntes uansett at du burde ta kontakt. Tenk om hun vil at du skal ta det første steget? Er for stolt til å kontakte deg? Eller av andre grunner ikke tør å ta kontakt? Så sitter dere der på hver sin kant og har det vondt pga. et vennskap som kanskje kunne vært fikset? 

Anonymkode: 81a6d...b21

Ja, det føles tusen ganger verre enn det verste bruddet jeg har opplevd!!

Jeg er så utrolig redd, jeg forstår jeg ikke DØR av den avvisningen. Men jeg er så sint og skuffet over at hun droppet å svare meg. Og så lei meg for at det ble sånn, jeg føler ikke at solen vil stå opp hvis jeg konkret får vite at hun faktisk syns det var BRA at vennskapet tok slutt... om du skjønner 😂

Jeg tror så oppriktig at hun ikke savner meg. Og jeg tør ikke å få det bekreftet...

[Gjest NotNaomi]

Hvorfor nevner du at hun har vært innlagt osv ? Fordi du mener at hun "over-reagerte"? 

Jeg tror likevel at feilen du gjorde var å "pause henne". Unnlot du å ta kontakt og å svare på ting ? Ble du borte sånn uten å si fra? Det er i så fall noe som svekker tilliten. Kommunikasjon går begge veier,og det er sjelden bare en sin skyld. Innlagt eller ei...

Ekte vennskap tåler uansett noen kneiker. Det er nesten nødvendig noen ganger for å se hvor en står,og for å bygge vennskapet videre. Gi det litt tid. Så kan du tenke etter om det er noe du kan be om unnskyldning for. Det er lettere å gå i møte noen som strekker ut en hånd uten å klandre eller se på seg selv som den ufeilbarlige.

Lykke til. Håper det ordner seg. 

[duplexx]

9 minutter siden, NotNaomi skrev:

Hvorfor nevner du at hun har vært innlagt osv ? Fordi du mener at hun "over-reagerte"? 

Jeg tror likevel at feilen du gjorde var å "pause henne". Unnlot du å ta kontakt og å svare på ting ? Ble du borte sånn uten å si fra? Det er i så fall noe som svekker tilliten. Kommunikasjon går begge veier,og det er sjelden bare en sin skyld. Innlagt eller ei...

Ekte vennskap tåler uansett noen kneiker. Det er nesten nødvendig noen ganger for å se hvor en står,og for å bygge vennskapet videre. Gi det litt tid. Så kan du tenke etter om det er noe du kan be om unnskyldning for. Det er lettere å gå i møte noen som strekker ut en hånd uten å klandre eller se på seg selv som den ufeilbarlige.

Lykke til. Håper det ordner seg. 

Well, overreagere gjorde hun vel ikke. underreagerte i så fall... en av grunnene til innleggelsen er angst og ekstremt unnvikelse. Og jeg skjønner det er vanskelig.

Jeg har ikke noe problem med å eie dumme handlinger. Men jeg dreit ikke på leggen. Hun pauset meg like mye, ingen av oss tok noe kontakt på en liten stund, hun spurte aldri etter meg eller ba om å møtes. Jeg ble ikke borte, jeg sluttet å ta initial fordi det er periode kun var jern som gjorde det. Hun takket ofte nei, likevel kunne hun være med våre felles venner. Og det føltes sårt og leit, men det kunne jeg ikke ta opp med henne. Hun angrep meg. Og jeg VET at jeg ikke angrep henne, men uttrykket at jeg ble lei meg og usikker. Og i stedet for å ta en skikkelig prat med meg trakk hun seg alltid unna.

Jeg har i alle fall ikke kjeftet på henne eller sagt noen ting jeg angrer på. Ikke vært overdramatisk på noe vis heller. Men jeg gikk også lei av at vi ikke kunne snakke om NOEN TING som opplevdes vanskelig eller leit i vennskapet...

[AnonymBruker]

Man kan ha gode venner i årevis og snakke om ALT. Det vil si alt som ikke angår vennskapet innad. Men idet det krøller seg litt (eller mye) innad i vennskapet, så stikker den ene bare av uten å investere noe i rydde opp. Det er bare trist. Noen er konfliktsky, noen er feige og noen bryr seg bare ikke nok. Da er det bare en ting å gjøre: reise seg, være fornøyd med at en selv er typen som ville gjort en innsats og så gå videre! 

Anonymkode: 6837c...b69

[AnonymBruker]

Det er ikke lett. Jeg har selv kuttet ett veldig sterkt vennskap. Det sterkeste jeg noen gang har gjort. Hun endret seg fryktelig og var absolutt ikke noe snill mot meg. Jeg tilga henne mange mange ganger. Etterhvert antok hub at uansett hva hun gjorde så tilga jeg henne. Forstod at jeg bare måtte kutte henne ut, for å ikke gå under selv. Det gjør vondt enda. 7 år siden. Tenker ofte på henne, og angrer til tider. Men vet jeg har gjort det riktige. 

Etter noen år begynte vi å snakke noe på sosiale medier. Alt føltes som før. Men ikke møttes. Vet ikke om jeg tør. 

Det kan jo være hun trenger tid så er dere tilbake igjen? Det roer seg gjerne med tid... 

Anonymkode: e4ed3...818

[AnonymBruker]

Skjønner dette må være vanskelig og vondt. Og at man er redd for en endelig bekreftelse på at vennskapet er over. Men det er jo ikke sikkert det er det. Hva med å skrive til henne. Om dere ikke har kontakt på sosiale medier så send henne et gammeldags brev i posten. Fortell og forklar det du ville ønsket å si til henne. Hvis hun er såret av en eller annen grunn kanskje hun trenger at du tar initiativ noen ganger før hun responderer. Kan også være at hun blir skikkelig forbanna når hun ikke responderer og kanskje mener at du ikke tar ett hint. Men jeg ville gjort dette. Da hadde jeg hvertfall visst at jeg gjorde det jeg kunne. Jeg fikk engang et personlig håndskrevet brev i posten, jeg var gjennom en vanskelig tid og isolerte meg. Ingenting rørte meg mer enn det brevet i denne erioden. Nå var riktignok ikke jeg uvenner med vedkommende, jeg hadde bare "forsvunnet" litt.

Anonymkode: 721d0...de0

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som om du er unormalt følelsesmessig involvert, og kanskje har vennskap som substitutt for forhold. Det ikke normalt blant mine venner at vi må snakke om vanskelige og leie ting i forholdet mellom oss, det høres veldig slitsomt og komplisert ut. Kanskje hun har rett at dere ikke passer som venner. Det virker i alle fall som om dere har noen grense-problemer. 

"Hun var min nærmeste, den jeg kunne ringe om natten....Hun var min person. Hun var en del av meg, vi delte alt. Delte alt. Snakket om alt. Lo av det samme.Og nå er hun borte, hun klarte ikke snakke med meg om det som ble vanskelig."

Slitsomt å bli oppringt om natten.  

Anonymkode: e999b...bdf

[Duckie]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg synes det høres ut som om du er unormalt følelsesmessig involvert, og kanskje har vennskap som substitutt for forhold. Det ikke normalt blant mine venner at vi må snakke om vanskelige og leie ting i forholdet mellom oss, det høres veldig slitsomt og komplisert ut. Kanskje hun har rett at dere ikke passer som venner. Det virker i alle fall som om dere har noen grense-problemer. 

"Hun var min nærmeste, den jeg kunne ringe om natten....Hun var min person. Hun var en del av meg, vi delte alt. Delte alt. Snakket om alt. Lo av det samme.Og nå er hun borte, hun klarte ikke snakke med meg om det som ble vanskelig."

Slitsomt å bli oppringt om natten.  

Anonymkode: e999b...bdf

Om en av dine gode venner hadde hatt problemer, hadde du virkelig syntes det var slitsomt å bli oppringt om natten?? Det kommer jo selvfølgelig an på alvorligheten, men om noen av mine venninner hadde hatt så store problemer der og da at de følte det nødvendig hadde jeg bare blitt glad for at de er så trygge på meg at dette er helt greit.

Noe av poenget med å ha gode venner er jo nettopp fordi de er der gjennom tykt og tynt og at man stiller opp for hverandre. Kjærester vil i mye større grad komme og gå. "Bros before hoes".

Jeg har hatt store psykiske problemer selv, og det er vanskelig å få noe man opplever som kritikk. Man har gjerne en litt annen virkelighetsoppfattelse, man er mer var for kritikk og stikk (selm om det ikke er ment sånn), og er generelt mer sensitiv.

Jeg ville ha gjort som flere har nevnt, forsøkt å tatt kontakt en gang til. Tenk godt igjennom hva du skriver, og som du gjør her, gi uttrykk for at du virkelig savner henne. Jeg hadde også prøvd å lodde stemningen litt med den felles venninnen, om hvorvidt det har noe for seg for deg å kjempe for vennskapet eller ikke. Men ville ikke involvert henne direkte med at hun må fungere som en fredsmegler.

 

[AnonymBruker]

Hun vil jo tydeligvis ikke være venn med deg lenger. Du har jo ikke gjort noe galt mot henne, så hun har ikke grunn til å være sur på deg. Synes hun har sviktet deg totalt som venn, og hun er ikke en person du bør oppsøke. Det blir dørmatte-oppførsel. Ha heller innsillingen at du synes hun har gått over streken, og at du ikke uten videre vil slippe henne inn i ditt liv igjen, uten at hun kryper litt.

Anonymkode: 1799e...638