Konflikt med eks som ikke bedrer seg.

[Gjest Anonymous]

Min mann har to barn fra før og selv har vi tre. Pga sabotering, trusler om samværsnekt og samværsavtaler som ikke blir gjennomført så har min mann nå ikke noen særlig kontakt med barna.

Det er snakk om 4 timer i uken pr dags dato. Mor nekter å hente eller bringe barna, eller å betale for at far kjører begge veier.

Helgebesøk er det slutt på da mor plutselig forandrer helgene til sin fordel eller avviser helgebesøk med at "de kan ikke siden de skal på søndagsskole/bursdagsbesøk/til besteforeldre etc." Når min mann jobber dobbelt annen hver helg så er det ikke så lett for han alltid å bytte helger. Kan han ikke bytte på dagen så begynner helvete.

Pga av dette har mor nektet helgesamvær det siste året. Han har ikke noe han skal ha sagt, sier han.

For meg som hans kone og barnas stemor er det deilig å slippe å forholde meg til hans barn. Men dette er fra et rent egoistisk ståsted.

Jeg tror at det ikke er til det beste for han eller barna at de ser så lite til hverandre.

Pga at all kommunikasjon de i mellom ender opp med sabotering av samvær fra hennes side så har han sluttet å kjempe for barna. Han mener at de har det bra og at å dra på flere meklinger eller i rettssystemet vil gå ut over ungene. Jeg skjønner dilemmaet og jeg vet at eldstemann har fått med seg den dårlige tonen mellom foreldrene. Han reagerer med utagering og sinne. Derfor har min mann overlatt det meste til barnas mor og venter heller på at hun vil få behov for avlastning med tiden....

Jeg tror at han vil angre på at han ikke kjempet mer for barna. Synes at han og ungene taper mye. Jeg er den eneste "vinneren" her som får ha min familie i "fred".

Men når man er sammen med en som har barn fra før så kan man ikke tenke slik heller. Prøver å oppmuntre min mann til å kreve sin rett, men han nekter.

Egentlig er jeg dritt lei hele greien, men jeg vil så gjerne at han gjør det han kan for å kommunisere bedre med henne og få faste samværsordninger.

Skal jeg holde meg langt unna dette? Mine barn har tross alt søsken som de ikke blir kjent med skikkelig..

Noen gode råd?

(Min mann er en flott far, men han orker ikke konflikter. Det er der hovedproblemet ligger.)

[nallemaja]

bare tenker en liten ting: hvis han ikke gidder å kjempe for ungene sine nå, så må han også regne med at ungene kommer til å blir bittre mot ham når de blir større og begynner å lure på hvorfor gidder ikke pappa å ha mer kontakt med meg? har jeg gjort noe galt? er han mer glad i de ungene som bor hjemme hos han? og slike ting... tror neppe mor kommer til å få behov for "mer avlastning"...iallefall ikke behov for å få hjelp av ham til avlastning. Pappaer er ikke bare barnevakter som skal stille opp når mammaene vil!

Kan ikke skjønne at hun kan få ture frem på det viset! Det er jo ikke hans feil at hun bytter helger og lager bråk! de burde ha en fast avtale, og holde seg til den. Jeg ville støttet og puschet mannen videre hvis jeg var deg. Dette er ikke bra for hverken han eller ungene! og det kan umulig være bra for ungene å vokse opp med en slik herskesyk mor...

Og du burde kanskje gjøre noe med holdningen din du også,,,"deilig å slippe å forholde deg til hans barn?" slike holdninger skinner gjennom samme hvor mye skuespill du prøver deg på. Hvorfor ikke prøve å bli glad i ungene hans? Engasjere seg litt? Prøve å få et nært og tett forhold mellom halvsøskenene?

[Gjest Anonymous]

DU SILLER I KLASSEN SAMMEN MED DE ANDRE EGOISTENE.

mAN LÆRER I DEN SKOLEN MAN GÅR.MED DIN BLAFFENHOLDNING TIL UNGENE, SÅ BLIR HAN LIK DEG. HVA MD DEN DAGEN DET SKJER NOE I DITT FORHOLD.

[Gjest Anonymous]

DU SILLER I KLASSEN SAMMEN MED DE ANDRE EGOISTENE.

mAN LÆRER I DEN SKOLEN MAN GÅR.MED DIN BLAFFENHOLDNING TIL UNGENE, SÅ BLIR HAN LIK DEG. HVA MD DEN DAGEN DET SKJER NOE I DITT FORHOLD.

Hadde forventet noen svar a la dette. Jeg skrev "fra et egoistisk ståsted".

Er det noen som oppmuntrer til kontakt så er det meg.

Grunnen til at det er deilig å slippe å forholde meg til barna er at det aldri blir noe fast samvær. Det er som å begynne med innkjøring i barnehagen hver gang de er her.

Det går som regel bra, men så er det så lenge til neste gang at det blir å begynne på nytt igjen.

Både barn og voksne trenger faste rammer. Hvordan skal jeg klare å knytte meg til barna når tiden med de er så begrenset??

Har ikke dårlig samvittighet for at jeg ikke umiddelbart elsker barna hans. Slikt tar tid.

Fint om du kan gi noen gode innspill i stedet for slikt oppgulp.

[Gjest Sissi]

Jeg syns det er positivt at du - til tross for egotanker - ønsker at faren skal ha kontakt med "de andre" barna sine også.

Samtidig så tror jeg du skal være forsiktig med å pushe for mye. Dette er faktisk en sak mellom far og mor. Hvis far ikke vil/gidder/orker, så er det synd, men det betyr ikke at du skal presse på for å få han til å gjøre mer. Jeg mener ikke at du ikke skal oppmuntre han til å lage best mulig avtaler i forhold til ungene etc. Det er klart du bør. Men - bottom line blir faktisk at han er den som må kjøre det.

Er han også konfliktsky i andre sammenhenger? Eller kun når det gjelder dette?

Dessverre er det noen mennesker det aldri går an å leve i fred med. Min x er også sånn, så sant det er mulig lager han bråk. Jeg har etterhvert insett at sånn er det bare, og det er ingenting jeg får gjort med det. Synd men sånn er livet.

Jeg vet ikke om dette var noen hjelp - jeg syns du hadde et reflektert innlegg.

Lykke til

Sissi

[Gjest Anonymous]

Takk for svar. :-)

Jo, han er konfliktsky og vil helst gjøre alle til lags.

Jeg forstår ubehaget med å havne i større konflikt med eksen hans, men samtidig er enkelte ting verd å kjempe for. Dessuten mener jeg det er på tide å sende ut et signal om at han ikke finner seg i å bli behandlet slik.

Men som du sier, er det ikke min sak å gjøre noe annet enn å oppmuntre han. Det er jo han selv som bestemmer sine handlinger og hva han makter og ikke makter.

Blir bare så frustrert...

[Far til 2]

bare tenker en liten ting: hvis han ikke gidder å kjempe for ungene sine nå' date=' så må han også regne med at ungene kommer til å blir bittre mot ham når de blir større og begynner å lure på hvorfor gidder ikke pappa å ha mer kontakt med meg? har jeg gjort noe galt? er han mer glad i de ungene som bor hjemme hos han? og slike ting... [/quote']

Jeg skal ikke strekke diskusjonen for langt, men dette er egentlig en liten fortsettelse av diskusjonen som relaterer seg til pappapermisjon.

Når det gjelder pappapermisjon ser vi at en del mødre ønsker å nekte barn 3 mnd ekstra med pappa. Etter noen år (og et samlivsbrudd) ser vi hvordan noen kvinner eier barna og nekter dem samvær med pappan.

Det går en rød tråd gjennom hele omsorgsproblematikken at barn og far(samværsforelder) ikke skal har rett til samvær om mor(bostedsforelder) nekter. Problemet med fedre som bostedsforeldre er i hovedsak identiske med problemet når mor er bostedsforelder. Begge kjønn står hardt på for å hindre samvær/omsorg i den grad det er mulig. Og det er beviselig mulig i svært stor grad.

Jeg har selv vært gjennom noen år med kamp. Fra tid til annen tenkte også jeg på om jeg skulle gi opp, la mor ha barna alene og overlate til barna om de ville ha kontakt med meg senere. Men jeg måtte ihvertfall gjøre noe slik at barna i ettertid kunne se at jeg gjorde mitt beste for at vi skulle beholde kontakten. Noen runder hos mekler er en del av dette.

Be faren ta disse meklingsmøtene med mor. Han må i det minste kunne legge frem et minimum av bevis for at han gjorde et forsøk på mer samvær. Om han kan få meklingsattest som sier at han ønsket mer samvær enn mor aksepterte er usikkert, men verd et forsøk.

[stefi]

Sorry far til 2 livet er ikke alltid så enkelt som du later til å tro. Har en stykk x som JEG har innkalt til mekling 3 ganger. 2 av gangene kom han,å jugde gjennom tenna,3 gangen gidda han ikke dukke opp en gang. Jeg hadde også advokat en stund. Som prøvde å fortelle han viktigheten for et barn og ha en "far" tilstede. Jeg har møtt opp uttenfor jobben hans, hjemmet hans

(de gangene jeg fant ut hvor det var. for han sa det ikke!)Har også møtt opp hos familien hans. Tilbudt han å bruke min leilighet og kjøpe inn ALT han trengte for ei helg, sammen med barnet "sitt".

Jeg har som jeg ser det gjort ALT som står i min makt for å få denne personen til å ta del i vårt felles barns liv. Et barn som i alder av 8 år nesten var spisevegring, og måtte ha terapi pga.savn etter "far" Dette er også noe "far" ble fortalt. Da jeg endelig fikk tak i han, å tryglet han om å ta kontakt med barnet. Men nei, fuglen er fløyet. La meg legge til at denne personen heller ikke gidder å betale bidrag. Å dette er ikke fordi han ikke har evnen. SÅ TRO MEG BARNET ER MITT!!!!

Til trådstarter og dere andre beklager dette er vel litt på kanten er klar over det. Men dette traff virkelig en nerve hos meg, igjen beklager.